28 år etter at Røde Khmer ble styrtet ble en av bødlene stilt for retten. Det sier sitt om uviljen mot et rettsoppgjør. Fire andre skal være tiltalt, men navnene er ikke offentliggjort.

Duch var sjef for det beryktede fengslet Tuong Slol. Svært få kom levende derifra.

Duch, 62, also known as Kaing Guek Eav, headed the S-21 prison in Phnom Penh, a virtual slaughterhouse where some 16,000 suspected enemies of the regime were tortured before being taken out to what later became known as "killing fields" near the city.
..
Duch supervised the brutal interrogations of those seen as enemies of the Khmer Rouge. His attention to detail and sense of duty meant S-21 kept meticulous records, which are likely to serve as key evidence in any trial.
..
Of the roughly 16,000 people who passed through S-21 — now the Tuol Sleng Genocide Museum — only about a dozen are thought to have survived.
..
Three senior-level colleagues are living freely in Cambodia, albeit in declining health: Nuon Chea, the movement's chief ideologue; Ieng Sary, the former foreign minister; and Khieu Samphan, the former head of state. All three are widely believed to have been recommended for prosecution.

Like many senior Khmer Rouge, Duch had an academic background. A student who excelled in math, he was a teacher and then deputy principal of a provincial college.

Khmer Rouge prison chief is charged

To kurdiske journalister er dømt til døden i Iran, for det som kalles "moharebeh", en grov krenkelse av islam og staten.

The Iranian judiciary confirmed that two journalists from the country's Kurdish minority have been sentenced to death, state media reported Tuesday.

The verdict is a rare for journalists in Iran, despite constant state pressure on media workers.

The two men, Adnan Hassanpour and Hiva Boutimar, were sentenced on the charge of "moharebeh," a term Iran uses to describe a major crime against Islam and the state, judiciary spokesman Ali Reza Jamshidi told the Islamic Republic News Agency.

"Moharebeh" literally means "fighting" in classical Arabic.

But IRNA did not specify what precise crime the journalists were accused of, and it was unclear when or how the sentences would be carried out.

The journalists were deemed activists in Sanandaj, the capital of the western Iranian province of Kurdistan, which borders Iraq. They were detained after Kurds protested in Sanandaj in 2005.

Tehran has accused the United States of stoking ethnic minority tensions in northwestern Iran's Kurdish regions.

ran sentences 2 journalists to death

Den islamske aksjonsfront, en del av Det muslimske Brorskap, trakk seg tirsdag fra valget på borgermestre i landet midt under selve valget. At det største opposisjonspartiet trekker seg, svekker valgresultatet og øker spenningen i landet.

Det har aldri vært holdt borgermestervalg før.

Several hours into voting Tuesday, the Islamic Action Front abruptly announced it was pulling its 90 candidates from the race and accused the government of vote tampering by allowing some military personnel to cast multiple ballots. The party had claimed Monday the state planned to have pro-government voters cast ballots several times, but offered no proof.

"We can no longer take part in this farce and we announce the withdrawal of all our candidates from all governorates," said the party, which is the political arm of the Muslim Brotherhood Movement — a licensed political party, which commands 17 seats in the 110-member parliament.
..
Unlike Islamist groups in Egypt and Tunisia with a track record of violent confrontation with the authorities, the Islamic Action Front has been a peaceful political force and has practiced charity work through its network of banks, hospitals and schools.
..
The party opposes Jordan's 1994 peace treaty with Israel and Abdullah's close ties with the United States. It also disagrees with the king's economic policy of openness to world markets and global trading blocs — a threat it regards as Western domination.

Opposition pulls out of Jordan elections

Taboris humor er sønderrivende. Han lader et gammelt ægtepar komme op til en sagfører og ville skilles. Manden er 88, hustruen 86. De har været gift i 60 år. »Jamen, hvorfor dog så nu skilles«, udbryder sagføreren. »Vi ville vente, til børnene var døde«, svarer ægteparret.

Et andet sted lader Tabori et typisk tysk ægtepar sidde og græde snot over TV-serien »Holocaust«. Det virker så nærværende. »Sådan noget ville aldrig være sket under Hitler«, siger Hr. Müller hovedrystende.

Peter Johannes Erichsen, nekrolog over Georg Tabori

De store forsvinner: Ingmar Bergman, Antonioni, og ikke å forglemme - George Tabori som døde i Berlin 23. juli. Tabori er representant for en sentraleuropeisk kultur, som er lite kjent i Norge, men som har mye å lære oss.

Den springer ut samfunn hvor befolkninger ikke er homogene, hvor man må akseptere at mennesker er forskjellig og ikke nødvendigvis deler ens tro og tanker. Tabori var naturligvis jøde, for jødene er de som har dyrket overlevelsens kunst og livsfilosofi lengst. Svart og underfundig humor er en vesentlig del av denne kulturen. Men kan undres hvordan Tabori, som mistet det meste av familien i Auschwitz, kan lage vitser om nazismen og Hitler, men humoren er en måte å overleve på.

Personlig har jeg bare sett to stykker av Tabori: "Mein Kampf" med Jan Grønli i hovedrollen, og "Ghetto" med Bjørn Skagestad. Grønli var god, Skagestad ikke. Forestillingen på Det Norske Teatret ble hengende i luften. Det er ikke lett å få publikum med på stykker som så tydelig krever innlevelse i jødenes skjebne.

Men "Mein Kampf" ble populær. Tabori greier å fremstille Hitler på en humoristisk og menneskelig måte. Det er noe latterlig ved Hitler, men ettertiden har ikke kunnet løsrive seg fra Fører-myten. Heller ikke "Der Untergang" greier det. Fremstillingen er for naturalistisk. Men Taboris lune humor går inn under huden på både Hitler og publikum. Man ser det anstrengte poserende ved Hitler i ungdomsårene. Hvor mye han forsøkte, og vi vet han mislyktes. Selvfølgelig var det en jøde som tok seg av ham. De små personlige uvaner og særheter, selvsentreringen og vekslende humør - er på et menneskelig nivå. Alt som kommer siden er på det umenneskelige plan. De som sier at Hitler også var et menneske, tar feil. For etter at han ble politiker la han det personlige av seg og ble en figur, senere myte.

Det må en "gammel" sentraleuropeisk jøde til for å se dette. Representant for den kultur Hitler var født blant, men gjorde alt for å utslette: Kafka, Musil og Canettis verden. Langt på vei lyktes han.

Men det å glemme denne kulturen er på en måte å gi Hitler seieren posthumt. Derfor er det noe livgivende over Tabori, som holder arven levende.

Peter Johannes Erichsen har en rørende nekrolog i Weekendavisen, fylt av kjærligheten til mannen og kunsten. Tabori levde tiår i USA og skrev på engelsk, det var først i 50-årsalderen han bosatte seg, først i Wien og så Berlin. Utrolig nok var det nå han skrev teaterstykker på løpende bånd, hele 30 i tallet. Kanskje det var en slags homecoming. Berlin har bevart mye av gammel kultur. Også Imre Kertesz har slått seg ned der.

György Tabori blev født i Budapest 24. maj 1914. Han nåede at leve i 17 lande. Først som syvårig blev han klar over, at familien var jøder. Han erindrede resten af livet sin fars fornemme gehalt efter at have fået en på øret af ham for at komme fræk hjem med et bøssefjendtligt slogan: »Alle Rumänen sind schwul«. Ganske det samme skete der for den lille Elias Canetti her omkring første verdenskrig, da han trallede »Serben muss sterben« i sine fædrene stuer. Så var de vaccinerede til at blive ganske grænseoverskridende kosmopolitter. George forsøger sig i 1932 som tjener på hotel Adlon i Berlin og bringer Hermann Göring morgenmad på sengen for så senere at spise resterne. Nazisternes magtovertagelse bringer Tabori til England, hvor han kommer i Secret Service med mission til Mellemøsten for at bryde Rommels telegrafkoder. Nået frem til Jerusalem møder George Tabori BBC-sekretæren Hannah Freund, der bliver hans første kone.

Da har Taboris forældre allerede mødt deres skæbne.

Faderen Cornelius omkommer i Auschwitz sammen med størstedelen af Tabori-familien, moderen Elsa går ud af køen ved indstigningen på godstoget og henvender sig til en tysker, der gennemskuer hendes improvisation, men alligevel giver hende et Røde Kors-pas. En anden tysker protesterer og siger, at så kan jo enhver jo kræve et pas. Men Elsas redningsmand svarer: »Ingen er enhver!« – »Niemand ist jeder«. Den paradoksale barmhjertighedsgerning er med til at tænde den flamme af overbærenhed og humor, der siden bærer George Tabori gennem livet. I stykket »Mutters Courage« fra 1978 har han sat sin resolutte mor et minde. (Hannah Schygulla fik rollen på film).

Under eksilet i USA havde Tabori mødt Bertolt Brecht og fået teaterilden tændt, men da han senere hjemme i Europa gav den fuldt blus, var det gudsgøglere som Kafka og Beckett, der viste vejen.
..
Berømtest er dog stykket »Goldberg-Variationen« fra 1991, hvor en megaloman filminstruktør og hans kuede assistent Goldberg giver sig i kast med at filmatisere både det gamle og det ny Testamente. Goldberg ender på korset. »Tut es weh?« bliver han spurgt. »Nur wenn ich lache«.
.
Som en af sine allersidste iscenesættelser valgte George Tabori »Venter på Godot« af Samuel Beckett og anbragte sig selv på scenen for at forestille den Godot, som de to elendige vagabonder ellers så forgæves venter på. Ingen blandt publikum kunne få øjnene fra ham. Selv mærkede han det ikke. »Jeg kan ikke se mere, jeg kan næsten ikke gå, hørelsen har det dårligt, og min hund har ædt høreapparatet, hvad jeg finder helt i orden. Jeg finder det godt at være udenfor. At se verden med fremmede øjne og beskrive den. Livet er en evig emigration«.

Nekrologen "Teaterflammen" er sub only

Det er gjort betydelig fremskritt i Irak. The Surge virker, skriver forskerne Michael E. O'Hanlon og Kenneth Pollack etter en omfattende rundreise i landet. Inntrykket adskiller seg vesentlig fra slutten av 2005. Nå går det fremover, men merker Washington det?

Forfatterne er betenkt, - over pessimismen i USA. Det ville være tragisk om Kongressen og opinionen var så fed up av Irak at de ikke registrerte at utviklingen er snudd, og at det nå går fremover. For fremskrittet er skjørt. Hvis det settes en timeplan for prematur tilbaketrekning kan alt rase sammen på kort tid.

Hva er det som er blitt bedre? Trygghet, som irakerne har etterlyst i lang tid. For bare et halvt år siden var gatene i Ramadi, hovedstaden i Anbar-provinsen, kampsoner. Nå kan man spasere uten vest. Avgjørende var at USA forsto å velge riktig fiende: Al Qaida og andre salafist-grupper hadde terrorisert befolkningen i lang tid: drept lokaler ledere og røvet kvinner som koner til sine soldater. Sunniene var rede til samarbeid. Da amerikanerne kom med en ustrakt hånd, tok de den med iver.

Det er utvilsomt USAs største seier, som de nå forsøker å kopiere i Diyala-provinsen.

Også deler av Bagdad er blitt mye roligere.

Here is the most important thing Americans need to understand: We are finally getting somewhere in Iraq, at least in military terms. As two analysts who have harshly criticized the Bush administration’s miserable handling of Iraq, we were surprised by the gains we saw and the potential to produce not necessarily “victory” but a sustainable stability that both we and the Iraqis could live with. .. In Baghdad’s Ghazaliya neighborhood, which has seen some of the worst sectarian combat, we walked a street slowly coming back to life with stores and shoppers. The Sunni residents were unhappy with the nearby police checkpoint, where Shiite officers reportedly abused them, but they seemed genuinely happy with the American soldiers and a mostly Kurdish Iraqi Army company patrolling the street. The local Sunni militia even had agreed to confine itself to its compound once the Americans and Iraqi units arrived.

Avgjørende er at amerikanerne nå har en strategi som virker: soldatene går inn, rydder opp og blir værende. De samarbeider både med sivile irakere om gjenoppbygging, og med politi og hær om sikkerhet.

Det er kommet svært mange negative rapporter om sviktende moral og sekterisme i politi og hærstyrker. Men denne beskrivelsen er ikke lenger dekkende: det er større etnisk integrasjon, og moralen er høyere.

We traveled to the northern cities of Tal Afar and Mosul. This is an ethnically rich area, with large numbers of Sunni Arabs, Kurds and Turkmens. American troop levels in both cities now number only in the hundreds because the Iraqis have stepped up to the plate. Reliable police officers man the checkpoints in the cities, while Iraqi Army troops cover the countryside. A local mayor told us his greatest fear was an overly rapid American departure from Iraq. All across the country, the dependability of Iraqi security forces over the long term remains a major question mark.

But for now, things look much better than before. American advisers told us that many of the corrupt and sectarian Iraqi commanders who once infested the force have been removed. The American high command assesses that more than three-quarters of the Iraqi Army battalion commanders in Baghdad are now reliable partners (at least for as long as American forces remain in Iraq).

In addition, far more Iraqi units are well integrated in terms of ethnicity and religion. The Iraqi Army’s highly effective Third Infantry Division started out as overwhelmingly Kurdish in 2005. Today, it is 45 percent Shiite, 28 percent Kurdish, and 27 percent Sunni Arab.

At amerikanerne følger en strategi som virker har slått ut på US Armys moral. Det er en merkbart mer optimistisk tone og høyere moral nå enn i 2005, skriver de to.

Today, morale is high. The soldiers and marines told us they feel that they now have a superb commander in Gen. David Petraeus; they are confident in his strategy, they see real results, and they feel now they have the numbers needed to make a real difference.

Everywhere, Army and Marine units were focused on securing the Iraqi population, working with Iraqi security units, creating new political and economic arrangements at the local level and providing basic services — electricity, fuel, clean water and sanitation — to the people. Yet in each place, operations had been appropriately tailored to the specific needs of the community. As a result, civilian fatality rates are down roughly a third since the surge began — though they remain very high, underscoring how much more still needs to be done.

Vi har hørt mange skrekkhistorier om det nasjonale politiet. O'Hanlon og Pollack sier lokalbefolkningen har tatt konsekvensen: de oppretter sitt eget lokale politi.

For example, the Iraqi National Police, which are controlled by the Interior Ministry, remain mostly a disaster. In response, many towns and neighborhoods are standing up local police forces, which generally prove more effective, less corrupt and less sectarian. The coalition has to force the warlords in Baghdad to allow the creation of neutral security forces beyond their control.

Problemet er sentralregjeringen i Bagdad; den har ikke levert, men politikerne og fraksjonene fortsetter å krangle. Det koster dyrt i goodwill, i Washington og internasjonal opinion.

Flere militære og Bush-talsmenn har tatt til orde for at the Surge må forlenges inn i 2008. I kjølvannet av negative meldinger er det blitt oppfattet som et forsøk på å kamuflere og utsette sannhetens øyeblikk: at det ikke nyttet. Men nå sier de to forskerne at det virker. Mye bedre enn rapportert. Det har vært registrert visse forbedringer, men at fremgangen er såpass stor kommer som en stor overraskelse.

O'Hanlon og Pollack mener at the Surge må fortsette inn i 2008. For mye står på spill og Petraeus har vist at strategien virker.

How much longer should American troops keep fighting and dying to build a new Iraq while Iraqi leaders fail to do their part? And how much longer can we wear down our forces in this mission? These haunting questions underscore the reality that the surge cannot go on forever. But there is enough good happening on the battlefields of Iraq today that Congress should plan on sustaining the effort at least into 2008.

A War We Just Might Win

Michael E. O’Hanlon is a senior fellow at the Brookings Institution. Kenneth M. Pollack is the director of research at the Saban Center for Middle East Policy at Brookings.

Hamas-leder Khaled Mashaal hyller Yusuf Qaradawi og Qaradawi hyller Hamas. Det gir seg underlige utslag. Mashaal sier at Holocaust mot palestinerne er mange ganger verre enn nazistenes. Han roser Qaradawi for å ha velsignet selvmordsbomberne mot Israel.

Det var under en konferanse om Qaradawi at Meshaal satte tingene i perspektiv. Han sa noe interessant: ikke alle skriftlærde var for selvmordsoperasjoner. Derfor var det ekstra viktig at en autoritet som Qaradawi gikk så klart og utvetydig inn for det.

Hamas leader Khaled Mash'al: "The support we got from Sheikh Al-Qaradhawi is different from the support of anybody else, because of his religious status, his status in terms of morale, and his ability to draw the attention of the nation and the world to the issues of the nation, particularly the issue of Palestine. This support was of great value to us, to the Palestinian people, in the first and second Intifadas, and in all matters pertaining to the Palestinian cause. He has publicly declared his support for the resistance factions, unequivocally and without any hesitation or embarrassment, without fawning over anyone. From day one to the present, the sheikh, may Allah reward him, has not hesitate to support the jihad and the resistance, and to support the fighters, and the resistance factions. One of the most notable manifestations of this support was when we relied – after Allah – on his support of martyrdom operations. He never hesitated to issue rulings in support of these operations, and there were times when we were in dire need of these rulings." [...] "This is because some of the nation's religious scholars – and we do not underestimate them, for they are good people... But due to acertain confusion, they had dissenting views on the martyrdom operations, and this caused us great embarrassment. However, in his unequivocal fatwa, the sheikh, may Allah reward him, considered martyrdom operations to be the most noble level of jihad. That was unparalleled support for the people of Palestine, because, brothers and sisters, you cannot imagine how difficult it is psychologically for a young Palestinian man or woman to sacrifice themselves or what is most dear to them, only to encounter a conflict in their minds and hearts as to whether they are on the path of righteousness, or whether they are committing a religious violation."

En må tenkef på A-magasinets Inger Anne Olsen og den positive omtalen av Det europeiske fatwarådets årsmøte, der Qaradawi var stjernen. Det var lite om den Hamas-vennlige siden i hennes artikkel. Qaradawi fremsto som moderat og opplyst.

Aftenposten tar på lederplass idag skarpt avstand fra Taliban på grunn gisseltakingen av koreanerne, og sier de har stilt seg utenfor sivilisasjonen. Men det stilles ingen spørsmål om alle som støtter Taliban, hjemme som ute. Professor Johan Galtung ble intervjuet av Sverre Tom Radøy i Dagsnytt Atten sist uke, og sa at Afghanistan trenger Taliban, fordi Taliban har en moralsk nerve som de andre mangler.

Den samme blindhet finner man hos alle som har støttet diplomatisk anerkjennelse av Hamas, hvilket gjelder de fleste riksmedier. Det er liten interesse for de mørke sidene ved Hamas, som Khaled Mashaals ledelse. En dogmatisk figur som palestinerne har en egen evne til å frembringe.

Det verste er antisemittismen som tyter ut av Mashaal og Qaradawi. Det kan ta motet av alle som ønsker dialog og forståelse. Det kan vanskelig tenkes noen fremgang med slike ledere ved roret.

"I want to make it clear to the West and to the German people, which is still being blackmailed because of what Nazism did to the Zionists, or to the Jews. I say that what Israel did to the Palestinian people is many times worse than what Nazism did to the Jews, and there is exaggeration, which has become obsolete, regarding the issue of the Holocaust. We do not deny the facts, but we will not give in to extortion by exaggeration. As for the Zionist holocaust against the Palestinian people, and against the peoples of the Arab and Islamic nation – this is a holocaust that is being perpetrated in broad daylight, with the coverage of the media of globalization. Nobody can deny it or claim that it is being exaggerated." [...] Sheikh Yousef Al-Qaradhawi: "I support the Palestinian cause. I support the resistance and the jihad. I support Hamas, the Islamic Jihad, and Hizbullah. I oppose the peace that Israel and America wish to dictate. This peace is an illusion. I support martyrdom operations, and this was the straw that broke the camel's back... What am I supposed to do? This great terrorist next to me will get me into trouble... He gave me a picture of Jerusalem and of the Al-Aqsa Mosque, and showed me respect – that's it, my guilt has been proven." [...] "Our brothers in Palestine were forced to resort to martyrdom operations. The divine destiny is just, and so it gave these brothers something the enemy lacks. Give them planes, tanks, missiles, and smart bombs, and they won't have to use martyrdom operations. They use martyrdom operations because they don't have all those things. Their enemy is bombing them from above and below, right left, and center, and all they want is [to sacrifice] their own lives. The Palestinian man or woman booby-trap themselves – they turn themselves into human bombs – and sacrifice themselves for the sake of Allah, in order to strike fear in the hearts of their enemies."

Hamas Leader Khaled Mash'al Praises Sheikh Yousef Al-Qaradhawi for His Support of Suicide Operations and States: Holocaust Exaggerated, Being Used to Extort Germany, and Zionist Holocaust Against Arabs Much Worse

Blow Up (1966) m David Hemmings og Vanessa Redgrave

Den nye grønne bølgen, hvor man skal forbruke grønt, er avlat for en velstående middelklasse som helst ikke vil oppgi noe som helst. I stedet for å dempe forbruket kan det grønne markedet bare bety en utvidelse - et parallellmarked ved siden det vanlige. Slik at summen blir enda høyere forbruk.

Det skriver George Monbiot i sin kommentar i the Guardian. Mediene har kastet seg på grønt forbruk. Kjendiser får uttelling for sine grønne løsninger. Det er nok en trend innenfor velstands- og komfortsegmentet. Petter Stordalen er garantert reklame for sin nye bil, sin nye hytte og ombygde hus. Det er ikke god tone å spørre om hva det koster økologisk. Men hvis en kjendis som Stordalen forteller at han kjøper en hybrid luksusbil, gir det bonus. "Ingen" setter spørsmål ved selve forbruket, selvfølgelig fordi det ville være å stille spørsmål ved vår livsstil. Det vil vi helst slippe.

It wasn't meant to happen like this. The climate scientists told us that our winters would become wetter and our summers drier. So I can't claim that these floods were caused by climate change, or are even consistent with the models. But, like the ghost of Christmas yet to come, they offer us a glimpse of the possible winter world that we will inhabit if we don't sort ourselves out.

With rising sea levels and more winter rain - and remember that when the trees are dormant and the soils saturated, there are fewer places for the rain to go - all it will take is a freshwater flood to coincide with a high spring tide and we have a formula for full-blown disaster. We have now seen how localised floods can wipe out essential services and overwhelm emergency workers. But this month's events don't even register beside some of the predictions circulating in learned journals. Our primary political struggle must be to prevent the breakup of the Greenland and West Antarctic ice sheets. The only question now worth asking about climate change is how.

Dozens of new books seem to provide an answer: we can save the world by embracing "better, greener lifestyles". Last week, for instance, the Guardian published an extract from A Slice of Organic Life, the book by Sheherazade Goldsmith - married to the very rich environmentalist Zac - in which she teaches us "to live within nature's limits". It's easy. Just make your own bread, butter, cheese, jam, chutneys and pickles, keep a milking cow, a few pigs, goats, geese, ducks, chickens, beehives, gardens and orchards. Well, what are you waiting for?

Her book contains plenty of useful advice, and she comes across as modest, sincere and well-informed. But of lobbying for political change, there is not a word. You can save the planet from your own kitchen - if you have endless time and plenty of land. When I was reading it on the train, another passenger asked me if he could take a look. He flicked through it for a moment, and then summed up the problem in seven words: "This is for people who don't work."

The media's obsession with beauty, wealth and fame blights every issue it touches, but none more so than green politics. There is an inherent conflict between the aspirational lifestyle journalism that makes readers feel better about themselves and sells country kitchens, and the central demand of environmentalism - that we should consume less. "None of these changes represents a sacrifice," Goldsmith tells us. "Being more conscientious isn't about giving up things." But it is if, like her, you own more than one home when others have none. Uncomfortable as this is for both the media and its advertisers, giving things up is an essential component of going green. A section on ethical shopping in Goldsmith's book advises us to buy organic, buy seasonal, buy local, buy sustainable, buy recycled. But it says nothing about buying less.

Green consumerism is becoming a pox on the planet. If it merely swapped the damaging goods we buy for less damaging ones, I would champion it. But two parallel markets are developing - one for unethical products and one for ethical products, and the expansion of the second does little to hinder the growth of the first. I am now drowning in a tide of ecojunk. Over the past six months, our coat pegs have become clogged with organic cotton bags, which - filled with packets of ginseng tea and jojoba oil bath salts - are now the obligatory gift at every environmental event. I have several lifetimes' supply of ballpoint pens made with recycled paper and about half a dozen miniature solar chargers for gadgets that I do not possess.

Last week the Telegraph told its readers not to abandon the fight to save the planet. "There is still hope, and the middle classes, with their composters and eco-gadgets, will be leading the way." It made some helpful suggestions, such as a "hydrogen-powered model racing car", which, for £74.99, comes with a solar panel, an electrolyser and a fuel cell. God knows what rare metals and energy-intensive processes were used to manufacture it. In the name of environmental consciousness, we have simply created new opportunities for surplus capital.

Ethical shopping is in danger of becoming another signifier of social status. I have met people who have bought solar panels and wind turbines before they have insulated their lofts, partly because they love gadgets but partly, I suspect, because everyone can then see how conscientious and how rich they are. We are often told that buying such products encourages us to think more widely about environmental challenges, but it is just as likely to be depoliticising. Green consumerism is another form of atomisation - a substitute for collective action. No political challenge can be met by shopping.

The middle classes rebrand their lives, congratulate themselves on going green, and carry on buying and flying as much as before. It is easy to picture a situation in which the whole world religiously buys green products and its carbon emissions continue to soar.

As many environmentalists argue, it is true that most people find aspirational green living more attractive than dour puritanism. But it can also be alienating. I have met plenty of farm labourers and tenants who are desperate to start a farm of their own but have been excluded by what they call "horsiculture": small parcels of agricultural land that are being bought up for pony paddocks and hobby farms. In places such as Surrey and the New Forest, farmland is now fetching up to £30,000 an acre as City bonuses are used to buy organic lifestyles. When the new owners dress up as milkmaids and then tell the excluded how to make butter, they run the risk of turning environmentalism into the whim of the elite.

Challenge the new green consumerism and you become a prig and a party pooper, the spectre at the feast. Against the shiny new world of organic aspirations you are forced to raise drab and boringly equitable restraints: carbon rationing, contraction and convergence, tougher building regulations, coach lanes on motorways. No colour supplement will carry an article about that. No rock star could live comfortably within his carbon ration.

But these measures, and the long hard political battle that is needed to bring them about, are unfortunately required to prevent the catastrophe that the recent floods presage - rather than merely playing at being green. Only when these measures have been applied does green consumerism become a substitute for current spending, rather than a supplement to it. They are harder to sell, not least because they cannot be bought from mail order catalogues. Hard political choices will have to be made, and the economic elite and its spending habits must be challenged, rather than groomed and flattered. The multimillionaires who have embraced the green agenda might suddenly discover another urgent cause.

Ethical shopping is just another way of showing how rich you are

The middle classes congratulate themselves on going green, then carry on buying and flying as much as before

Opplegget for den nye hybridstyrken for Darfur, UNAMID, minner mistenkelig om UNPROFOR i Bosnia. Handlingslammelsen ligger innebygget: UNAMID skal kun opptre defensivt, har ikke lov å avvæpne, men kun overvåke. Ikke rart Khartoum er fornøyd.

Hvordan man defensivt skal forsvare hjelpekolonner og flyktninger vet vi godt fra Bosnia. En styrke som ikke kan opptre aggressivt er utlevert til den sterkestes rett. De bosniske serberne lekte med UNPRFOR og undergrave moralen, ikke bare på FN-styrken, men det internasjonale samfunn.

The fighting in Darfur, which pitches Arab supremacist militias backed by the Sudanese army against Darfur rebels, has killed an estimated 200,000 people and left 2 million homeless. Against that, the U.N. has authorized a force of 26,000 peacekeepers whose mandate is limited to monitoring - but never seizing - arms, and which can only act defensively to protect civilians and the free movement of humanitarian workers.

"Kommando-og kontroll" - rot var nok ett element i UNPROFORs fadese. Det samme har man sørget for å legge inn i UNAMID ved at "command-and-control" er delt mellom FN og African Union. I tillegg vil bidragslandene garantert ha egne rules of engagement for sine kontigenter: regler for hvor stor risiko de får lov å ta, slik Norge har for sine soldater i Afghanistan. Slike begrensninger er alle offiserers mareritt.

What's more, the force's command structure is a recipe for confusion: The U.N. will provide "command and control structures and backstopping," but day-to-day decisions will be taken separately by an African Union general. To be effective, peacekeeping forces need to be towering buffers too intimidating for the combatants to challenge; this one is barely knee-high.

The Perils of Peacekeeping in Darfur

Gordon Brown har på den ene siden tatt ordet muslim ut av terrorisme, på den annen lagt frem en rekke tiltak mot terror: som å lage et nytt grensepoliti, med elektronisk overvåking av all trafikk inn og ut av Storbritannia.

Brown satser i det hele tatt mye på elektronisk overvåking.

Det er verdt å kaste et sideblikk til Norge, der Datatilsynet truer med å bøtelegge Continental Airlines fordi selskapet forsyner amerikanske myndigheter med altfor mange opplysninger om sine passasjerer fra Norge. EU har etter lange forhandlinger kommet overens med USA om en ny passasjerdata-avtale, som utvider faktalisten og oppbevaringstiden. Norge er ikke forpliktet, men må føre egne forhandlinger med USA. Resultatet vil høyst sannsynlig bli en blåkopi av EU. Datatilsynets trusler mot Continental virker ute av synk med utviklingen på området. Når Datatilsynet kan ha så stort handlingsrom kan det bare være fordi altfor mange toneangivende prioriterer personvern fremfor trygghet.

I både Norge og Storbritannia står et kobbel advokater, forskere og menneskrettstalsmenn klare til å skyte ned forslag om skjerpet kontroll. Det er lov å fremme interesser, men mediene stiller sjelden eller aldri kritiske spørsmål. Historiker Michael Burleigh kommenterer:

Shami Chakrabarti, the barrister whom the BBC assiduously promotes as the voice of a presumed liberal consensus, will widen her Diana-like eyes in outrage, while Amnesty will mutter darkly about internment. Then we’ll hear from Gareth Peirce – the Provos’ and now the jihadis’ lawyer of choice – or her business rival Mudassur Arani, whose website advises Muslims how to deny cooperation with M15. Ms Arani was recently exercised by an attack on Dhiren Barot, the British al-Qaeda terrorist, by a fellow prison inmate. She wants jihadi prisoners all kept together, doubtless so that within ten minutes of such consolidation, she would be whining about a British Guantanamo, from where, say, Clive Stafford Smith, would soon relay lurid terrorist tales of torture to Channel 4 News.

Det pågår nå en debatt over hele Nord-Europa om hvor strenge tiltak som må til. Den tyske innenriksminister Wolfgang Schaüble ønsker et proaktivt politi som hacker seg inn på jihadistenes websider, og driver infiltrasjon. Brown ønsker å utvide varetektsfristen fra 28 til 56 dager, men møter motstand. Amnesty var med en gang ute og mente det minnet om interneringen av IRA.

Burleigh spør hvorfor man ikke ser på praksis i andre europeiske land, hvor reglene til dels er tøffere.

One of the puzzles of our time is why Britain scrupulously adheres to the Human Rights Act, when our allies and partners systematically flout the European Convention on Human Rights. Talk of human rights abuses invariably focuses on the US, with sneering TV documentaries about Guantanamo or CIA “extraordinary rendition”. But on much of the Continent they don’t allow civil liberty lawyers to turn terrorism into a risk-free activity.

When the Socialist Interior Minister of Spain organised a campaign of assassinating Eta terrorists across the border in France during the 1990s, he was following in the footsteps of French governments that had routinely killed FLN and OAS arms traders in the 1960s. Getting Spain’s message, France began deporting Eta suspects to places such as Papua New Guinea, and has since been repatriating radical Islamist clerics. The Germans, likewise, did not hesitate to deport a Turkish imam on grounds of national security, even though he had lived in Germany for 30 years. The former German Interior Minister, Otto Schily, once a lawyer for Baader-Meinhof defendants, cryptically remarked of the jihadis: “Those who love death can have it.”

While we agonise about 28 or 56 days custody, it is not uncommon for terrorist suspects in France to be held in preventive detention for four or five years before their case goes to court. The use of intelligence intercept evidence in courts is being debated here, but the Italian security services have long made transcripts of this material available, so revealing the lying cynicism with which, for example, Milan-based Arab jihadis regard European asylum laws. And then there is the internet, one of the key means of radicalising Muslims. Wolfgang Schäuble, the German Interior Minister, wheelchair-bound since a 1990 assassination attempt, has argued recently in favour of hacking into the computers of Islamist radicals. We can’t even manage to shut down jihadi websites or to prohibit subversive organisations, such as Hizb ut-Tahir, from operating on university campuses where the dons think they are dealing with the usual middle-class radicals.

Fremstillingen av Darfur-oppdraget i norske medier spriker i alle retninger. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen sier FN-mandatet er "robust". Jan Egeland tror ikke oppdraget blir farlig. Det er derfor grunn til å spisse ørene når en fagmilitær med erfaring fra området, Roald Sølvik, sier oppdraget er livsfarlig.

Pensjonert major Sølvik var FN-observatør i Sør-Sudan i de sju siste månedene av 2005. Han peker på Janjawid-militsen og myndighetene i Khartoum og sier de kommer til å gjøre alt for å sabotere UNAMID, navnet på hybridstyrken fra FN/African Union.

- Dette blir livsfarlig. Militsen vil angripe de vestlige soldatene, og skyr ingen midler. Tortur, drap, gisseltaking og rene ran blir store risikoer, sier Sølvik til VG. ...

-Oppdraget kan bli et mareritt, har liten sjanse for å lykkes og er for dårlig gjennomtenkt, sier Sølvik.

Hans uttalelser står i kontrast til Jan Egelands:

- Jeg tror dette er mindre farlig enn Afghanistan. Jeg forventer ikke at FN-soldater vil bli et mål i seg selv, slik NATO-soldater har blitt det i Afghanistan, sier Jan Egeland.

Dette minner om uttalelsene til Egelands gamle sjef, Thorvald Stoltenberg, om UNPROFOR i Bosnia, et dårlig varsel.

Som i Bosnia er det springende punkt at optimistene overser motstanden fra maktens sentrum, dvs. Khartoum. Beskrivelsen av Darfur i norske aviser har mye til felles med beskrivelsen av Bosnia. Krigen beskrives som et naturfenomen. Krigen er noe som oppstår på grunn av atmosfæriske forhold. VG bruker store deler av sin lederartikkel idag til å snakke om fattigdom som roten til konflikten.

Uansett er fredsstyrken neppe nok til å redde Darfur. Som i så mange andre konflikter, er det viktig å se på de underliggende årsakene. Og den eneste veien til fred i Darfur, er utvikling og hjelp til fattige mennesker. Bedre tilgang til mat, vann, helsetjenester, skoler og et levebrød er helt nødvendig i Darfur, som så mange andre steder.

Det er kommet frem at klimaforandringer er en dypereliggende årsak til konflikt mellom nomader fra nord og bøndene i Dafur. Men den utløsende kraft er regimet i Khartoum, som bevisst har startet en krig mot egen sivilbefolkning, og det ut fra en rasistisk-islamistisk ideologi.

Liksom man ikke ville snakke om de bosniske serbernes overlegenhetsfølelse overfor bosniakene og bevisste fordrivelse, voldtekt og drap på sivile, overser man nå Khartoums bevisste program for fordrivelse og knekting av befolkningen i Darfur.

Darfur har den senere tid frakturert også innad, i en rekke opprørsbevegelser som bekjemper hverandre, men det rokker ikke ved Khartoums destruktivitet.

Hvorfor blir krigene i Bosnia og Darfur behandlet som naturfenomener, mens eksempelvis volden i Irak blir fremhevet og spisset hver eneste dag?

Mye vann har rent i havet siden Bosnia. Aftenposten og VGs ledere reflekterer en viss realisme:

DE MASSIVE overgrepene i Darfur, nødstilstanden og flyktningestrømmen derfra, tilsier en internasjonal innsats. Noe av det mest forstemmende er at landets egen regjering har vært hovedproblemet. Slik kan det dystre utfall bli i et land der makthaverne og den forfulgte lokalbefolkning står på hver sin side i en etnisk konflikt.

Men tonen er resignert og slapp. Den er ikke i nærheten av den mentale beredskap som skal til for å hamle opp med morderne i Khartoum. Folkemordet er organisert, som i Bosnia, med en blanding av ideologi, korrupsjon og grådighet. Ingen steder nevnes det at Sudan var en av de første stater hvor islamister tok makten, ved sjefsideolog Hassan al-Turabi. Det var Turabi og Bashir som ga Osama bin Laden og Sjakalen-Sanchez asyl. Oljeinntektene har gitt regimet selvhevdelse og makt nok til å føre krig mot sin egen befolkning. De har utvidet krigen til Tsjad ved å støtte opprørerne der. Ingen steder trekkes disse linjer. Heller ikke at Sudan ligger i nærheten av Somalia og Eritrea og Etiopia. Afrikas Horn er iferd med å bli et meget betent område i kampen mot terror og ekstremisme.

Burde ikke disse opplysningene være elementære, både for soldatene som skal sendes ut, deres pårørende og opinionen? Men samme tunnelsyn og slapphet gjelder her som i Afghanistan. Man ønsker ikke se totaliteten, og åpner døren for defaitisme og alle som vil undergrave det internasjonale engasjementet. Kan grunnen være at man ubevisst ikke vil innse at fienden har et felles trekk - islamistisk, hensynsløst og rasistisk?

- Darfur mindre farlig enn Afghanistan

Fredsstyrke er ikke nok

Benozzo Gozzoli Madonna and Child Giving Blessings (1449) Santa Maria sopra Minerva, Rome.

På vägen dit smattrade ett par uppskrämda vingar, det var allt. Dit går man ensam. Det är en hög byggnad som helt och hållit består av springor, en byggnad som alltid vacklar men aldrig kan störta. Den tusenfoldiga solen svävar in genom springorna. I spelet av ljus råder en omvänd tyngdlag: huset förankras i himlen och det som faller, det faller uppåt. Där får man vända sig om. Där är det tillåtet att sörja. Där vågar man se vissa gamla sanningar som annars alltid hålls nerpackade. Mina roller på djupet, de flyter upp där, hänger som de torkade skallerna i förfädershyddan på någon melanesisk avkroksö. En barnslig dager kring de hiskliga troféerna. Så mild är skogen.

Tranströmer Sanningsbarriären

Kafeel Ahmed, 27, mannen som kjørte en Jeep Cherokee inn i avgangshallen på Glasgow flyplass, døde onsdag av brannskadene. Ahmed var forbrent på 90 prosent av kroppen. Han var i koma helt siden han eksploderte bilen, 30. juni.

Ahmed var fra Bangalore i India. Meldinger om at også han var helsepersonell, viste seg ikke å stemme. Ahmed var utdannet som ingeniør.

USA ønsker desperat å finne løsninger for Irak og regionen. De har nå fremgang på bakkeplan, men i Bagdad og de arabiske hovedstedene er det svak respons. Man nøyer seg med verbale forsikringer, og lar det skure.

Robert Gates og Condoleezza Rice var på regional rundtur for å understreke betydningen av besøket. Mediene fokusert på våpenhjelp og oppdemming av Iran. Men like viktig er spørsmål om støtte til Nouri al-Malikis regjering.

Det begynner å gå opp for araberlandene at forhastet amerikansk tilbaketrekning kan utløse en katastrofe. Derfor ønsker de ikke at USA trekker seg ut, selv om de utad hudfletter amerikanerne for "okkupasjon". Men de får seg ikke til å støtte den shia-dominerte regjeringen i Bagdad. Fiendskapet til shiaene og Iran er for sterkt.

Instead, the Saudis, Egyptians, Jordanians and others are taking a middle line, making vague promises of support without rushing to embrace Iraqi Prime Minister Nouri al-Maliki, whom they consider almost a proxy for Iran.

They've toned down their criticism of the U.S. "occupation" of Iraq and are hoping President Bush can withstand pressure from the Democratic-controlled Congress for a quick U.S. withdrawal.

"Arabs are caught between two fires — an occupation (of Iraq) now or unimaginable chaos in case (the Americans) leave," said analyst Khalil al-Anani of International Politics, a foreign policy journal in Cairo.

Secretary of State Condoleezza Rice and Defense Secretary Robert Gates made a strong pitch for greater Arab support for Iraq's embattled government during their joint visit to the Middle East this week.

Araber-lederne skyver andre foran seg og vil ikke ta et selvstendig valg: Når en blokk sunnnipartier trekker seg ut av Maliki-regjeringen bruker de det som unnskyldning for ikke å støtte Maliki.

De vil heller ikke støtte Maliki av frykt for at shiaene skal bli for sterke. I bakgrunnen lurer frykten for borgerkrig. Men resultatet er at de sentrifugale kreftene får arbeide videre.

The Saudis and many other Arab leaders consider the al-Maliki government "as part of the problem, not part of the solution," said Kenneth M. Pollack of the Saban Center for Middle East Policy in Washington.

"They see it as being dominated by chauvinistic Shiite warlords at least allied with Iran, and desirous of reducing the Sunni community to a powerless minority," Pollack said.

As a result, they see no reason to pour billions of dollars in aid to Iraq — believing leaders there will either just steal it for their own uses or finance Shiite death squads, Pollack said.

Those perceptions were intensified Wednesday when six top Sunnis resigned from Iraq's government, citing al-Maliki's refusal to accept a list of Sunni demands.

Until that dispute is resolved, progress in relations between Iraq and other Arab governments is unlikely.

"Most Arab governments do not trust al-Maliki because they consider him an Iranian puppet," al-Anani said. "But an American withdrawal now will embolden al-Maliki and the Shiites. The Arabs have to weigh their options."

At shia-sunni-konflkten rangerer høyere enn stabilisering av regionen, og spørsmålet om Iraks enhet og suverenitet, sier noe om hvilke krefter som er sluppet løs.

Instinktivt føler de nok at Irak og islamismen/jihadismen kan komme til å endre også deres egne styrer. Men de er livredde for å overskride grensene for tradisjonell egeninteresse. De er låst i deres eget system.

Arabs ambivalent on policy toward Iraq

En bilde som i 70 år har gått for å være en ekte van Gogh, ble fredag erklært for å være malt av en av hans samtidige. Studier av malestilen overbeviste om at det ikke kunne være en ekte van Gogh.

Fikk 448 dager for drap på iraker, lyder en overskrift i Aftenposten. Det kunne like gjerne stått: Se hvor lite amerikanerne verdsetter et irakisk liv, se hvor selvgode og brutale de er.

NTB-meldingen går ut på at sersjant Lawrence Hutchins kun fikk 448 dager for å ha drept en sivil iraker og latt som om han var en opprører med gevær. Storyen er også ledsaget av et bilde av sersjanten.

Sersjanten i den amerikanske hæren som er funnet skyldig i drap på en sivil iraker i 2006, ble fredag dømt til fengsel i 448 dager, eller ett år og fire måneder.

Sersjanten ble også fratatt sin militære grad.

Sersjant Lawrence Hutchins ble også kjent skyldig i planlegging av drap, forsøk på å dekke over forbrytelsen og tyveri, men ble frikjent for kidnapping, overfall og innbrudd.

Med litt erfaring hører man at det er noe som skurrer. Og ganske riktig: Lawrence Hutchins fikk ikke 448 dager, han fikk 15 år. Hutchins var hovedmannen og fikk straff deretter. Det var også en militær som fikk 448 dager. Det var Corporal Marshall Magincalda, men han ble frikjent for overlagt drap og bare dømt for delaktighet i "sammensvergelse" om å begå drap, hvilket er noe ganske annet.

NTB har altså ikke bare byttet om på navnene. De har "tent" på historien om at en amerikansk militær som har drept en sivil iraker får 448 dager. Til tross for at det uttrykkelig står i meldingen at han ble frikjent for overlagt drap.

Vi vil antyde at dette ikke er tilfeldig. Mange norske journalister og redaksjoner ønsker å male amerikanerne i mest mulig mørke farger. Det er skapt et klima hvor slike meldinger går rett hjem. Aftenposten har også et ansvar når slike historier legges ut.

Bildet: Bildet er av sersjant Lawrence Hutchins, men teksten NTB sender ut er helt på jordet.

Mexicanske arkeologer har funnet gravkamre under en bygning fra den spanske kolonitiden, midt i hjertet av Mexico, og tror aztekenes siste store hersker er begravet der.

Det er Ahuizotl, som hersket over aztek-riket da Colombus landet på de vestindiske øyer. Ahuizotl døde i 1502. Det er en voldsom interesse for funnet i Mexico. Det bunner i et ønske om å gjøre tiden før conquistadorene til sin. Erobringen ødela kulturen og skapte en stor lakune i den historiske bevissthet. Spanierne rev hovedstaden Tenochtitlan og bygget på toppen av ruinene. Disse bygningene er i seg selv blitt historiske. Men jordskjelvet i 1985 ødela hus, som siden har måttet rives. Det er under et slikt man har funnet gravkamrene.

As early as this fall, they hope to enter the inner chambers — a damp, low-ceilinged space — and discover the ashes of Ahuizotl, who was likely cremated on a funeral pyre in 1502.

By that time, Columbus had already landed in the New World. But the Aztecs' first contact with Europeans came 17 years later, in 1519, when Hernan Cortes and his band of conquistadors marched into the Mexico Valley and took hostage Ahuizotl's successor, his nephew Montezuma.

Ahuizotl's son Cuauhtemoc (kwow-TAY-mock) took over from Montezuma and led the last resistance to the Spaniards in the battle for Mexico City in 1521. He was later taken prisoner and killed. Like Montezuma, his burial place is unknown.

Because no Aztec royal tomb has ever been found, the archaeologists are literally digging into the unknown. Radar indicates the tomb has up to four chambers, and scientists think they will find a constellation of elaborate offerings to the gods on the floor.

"He must have been buried with solemn ceremony and rich offerings, like vases, ornaments ... and certainly some objects he personally used," said Luis Alberto Martos, director of archaeological studies at Mexico's National Institute of Anthropology and History.

The tomb's curse — water — may also be its blessing. Lopez Lujan said the constant temperature of the pH-neutral water in the flooded chambers, together with the lack of oxygen, discourages decomposition of materials like wood and bone that have been found at other digs around the pyramid, which was all but destroyed in the Conquest.

"This would be quite an important find for Aztec archaeology," said Michael Smith, an archaeologist at Arizona State University who is not connected to the dig. "It would be tremendously important because it would be direct information about kingship, burial and the empire that is difficult to come by otherwise."
..
Any artifacts linked to Ahuizotl would bring tremendous pride to Mexico. The country has sought unsuccessfully to recover Aztec artifacts like the feather-adorned "shield of Ahuizotl" and the "Montezuma headdress" from the Ethnology Museum in Vienna, Austria.

"Imagine it — this wasn't just any high-ranking man. The Aztecs were the most powerful society of their time before the arrival of the Spaniards," Martos said. "That's why Ahuizotl's tomb down there is so important."

Aztec leader's tomb found

Hærens kamp mot "galningene" som har forskanset leiren Nahr el-Bared utenfor Tripoli, har gjort den til Libanons mest populære institusjon. Sunnier og shiaer er omtrent like store. Hærsjefen, en kristen maronitt, er landets mest populære mann.

Reaksjonen blant libaneserne tyder på at de forstår når noen truer deres tilmålte grad av hverdagslig trygghet. AP har besøkt landsbyen Bibneen, som ligger i fjellene øst for Nahr el-Bared. Der velsignes muslimske soldater som er drept i kamp mot jihadistene.

The toll paid by Bibneen is evident at its cemetery. "Do not count as dead those killed for the sake of God, for they are alive with their Lord," reads a Quranic verse carved into the six soldiers' tombstones, standing amid the weeds and litter. A seventh Bibneen resident killed in the battle is buried in the nearby city of Tripoli.

Young men from Bibneen and other Sunni towns and villages of northern Lebanon form the backbone of the force that is waging the army's drawn-out, two-month fight in the Palestinian camp.

Sunni-gutter er altså helter som har falt i kamp for å nedkjempe jihadister. Det gjelder ikke bare i Bibneen. Over hele Libanon går en bølge av patriotisme, konsentrert rundt hærens innsats. Libaneserne ser ut til å forstå hvilke krefter som vil rive landet i filler. Slik sett kan de som sendte jihadistene til Tripoli ha forregnet seg.

The Nahr el-Bared conflict, in which at least 130 soldiers have been killed and more than 400 wounded, has rallied unprecedented support for the military from all of the country's sharply divided factions and religious sects. It is also the first real combat test for Lebanon's weak military in nearly two decades.

For years, there had been a deliberate attempt to keep the army weak, partly as a tactic to prevent it from being used by one faction against the other — as happened during the 1975-90 civil war. The all-volunteer 65,000-member military has only 220 battle tanks and no effective air force.

But the fighting has transformed the military into a symbol of unity and pride for the country. Sunnis and Shiites now are about equal in the force — each between 35 to 40 percent — followed by the various Christian sects and Druse.

Army commander Michel Suleiman, a Maronite Christian, has become the only figure popular among all the country's religious sects. Banners in support of the army hang across streets in many parts of Lebanon. A new TV ad, proclaiming "soldiers, you are in our hearts," shows passers-by saluting as a young soldier walks down a Beirut street.

Take a stand

Historien fra Libanon har sagtens ett og annet å lære oss: En befolkning hvor en felles-institusjon "takes a stand" blir plutselig populær. Libanon er vant til endeløs krangling om fordeling av innflytelse og kvoter ifølge religiøs tilhørighet. Så oppstår en situasjon hvor gruppene står sammen mot en ytre fiende, og plutselig er samholdet der. Kjekling og utydelighet kan også ta livet av et demokrati. Mens norsk TV viser alderstegne stridsvogner som skyter mot boligblokker og gremmes over det, ser libaneserne en statlig ordensmakt som endelig tar et oppgjør. Soldatene er blitt populære, og vi må spørre hvorfor.

Village gives sons to Lebanon army

Av Niels Chr. Geelmuyden: Skamløs feiring: Nok en gang feirer den norske stat en stor kunstners død et år til ende. Denne gang skyldes festivitasen at det er 100 år siden man fikk Edvard Grieg i graven. .

Nok en gang skal det offisielle Norge omfavne den døde komponisten og lire av seg stivpyntede fraser. ”Man burde ha nok i seg til å brekke seg like opp i ansiktet på slike mennesker”, skrev Grieg om sin tids politikere. Feiringen er lite annet enn motbydelig, sett i lys av hvordan det norske samfunn behandlet Grieg mens han var i live.
Lugget og slått. Lærerne i Bergen lugget og slo den spedbygde gutten fordi han komponerte egne sanger. Medelevene spyttet ham i ansiktet. ”Ikke er han noe, ikke har han noe, og han laver en musikk som ingen gidder å høre på”, skrev hans tilkommende svigermor i et siste forsøk på å avverge Ninas ekteskap med fattiglusen. Kongen fulgte dyktig opp ved å nekte komponisten reisestipend. I fødebyen ble han nektet å oppføre Mozarts Requiem i Nykirken med den begrunnelse at de regnet Mozart for å være katolikk.
Bergen, som ynder å sole seg i glansen av sin store sønn, var i følge Grieg en så materialistisk, smålig, plebeiersk og lite klartseende kommune at den ikke burde settes til å vokte over noe som har med ånd å gjøre. ”Nordmenns forhold til kunst er konsekvent tarvelig”, skrev han i et brev til vennen Frants Beyer 17. november 1904. ”Vi er rent ut sagt ikke modne til å ha tonekunst omkring oss. Eller la meg si kunst overhode”.
Fra vett og forstand. Grieg hadde god grunn til å nære ringakt for norske myndigheter og norsk presse. Han ble funnet uverdig til å inneha jobben som kapellmester ved Christiania Teater. Ingen var villige til å trykke hans A-moll konsert. Pressen gjorde hva den kunne for å ødelegge den lungesyke pianolærerens forsøk på å redde Det Filharmoniske Selskap.
”Aviskritikkens forhold til betydningsfulle nyheter på kunstens område er nærmest som kosakkenes til de stakkars russiske bønder”, skrev han. ”Den hugger løs og er likeglad med hvem den treffer. Ja, det sier jeg, at skulle jeg virke her, ville jeg gå fra vett og forstand.”
Edder og galle. Gjennom ti vonde år i hovedstaden opplevde den revolusjonære republikaneren ”at det å være individuell var det samme som å være forbryter”. I et brev til John Paulsen 19/8 1877 beskrev han perioden slik: ”Går du efter egne idealer, vil du støte på en bøyg av fordommer, av halvhet, av slapphet, av egoisme, av hat, misunnelse, ja, av dyriskhet, av lav trellbundethet, før eller siden.”
I flere brev takker Grieg Gud for sitt slektskap til det danske, ”som gjør at min tonekunst i hvert fall møter forståelse ett sted”. I hjemlandet ble han hovedsakelig ansett for å være en tonemishandler. ”Her spyr man edder og galle efter meg”, skriver han. ”Ingen åndens mann kan holde ut her i landet mer enn en stund ad gangen. Her er bare kulde og barskhet, i naturen som i gemyttene. Jeg er for gammel til å gjøre kur til disse kolde mennesker ved å utdanne meg til sportsmann”.
Barbarnasjon. Det foreligger ingen grunn til å tro at Grieg ble mildere stemt overfor hjemlandet i takt med sin stigende berømmelse internasjonalt. I et brev til Beyer datert 19.desember 1906, da han hadde mindre enn et år igjen av sitt forpinte liv, avgav han følgende rapport: ”Gud bevare oss for et ferskt, rått folkeferd vi er! Hvor lavt det åndelige middelsnivå dog er. Det er bare uforferdede muskelbunter synes å gjøre lykke i denne barbarnasjon.”
Kan hende burde Trond Giske og maktens øvrige kobbel av snakkemannskaper i anstendighetens navn gjøre deler av hjemmeleksen før de griper ordet neste gang.

Stykket sto opprinnelig som kommentar i Aftenposten. Legges ut med godkjenning fra forfatteren.

Den øverste religiøse leder for shiaene i Libanon, Muhammed Hussein Fadlallah, har utstedt en fatwa mot æresdrap på kvinner. Hans kontor sier slike drap har nådd alarmerende nivåer den senere tid.

The fatwa by Grand Ayatollah Mohammed Hussein Fadlallah was a rare condemnation of the practice by a prominent cleric. Fadlallah's office said he issued the statement in response to reports that honor killings were increasing.

"I view an honor crime as a repulsive act, condemned and prohibited by religion," Fadlallah, the most revered religious authority for Lebanon's 1.2 million Shiites, said in a statement faxed to The Associated Press.
..
"In so-called honor crimes, some men kill their daughters, sisters, wives or female relatives on the pretext that they committed acts that harm chastity and honor," said Fadlallah, warning that the practice was on the rise. "These crimes are committed without any religious evidence."

Honor crimes are rarely reported in Lebanon and there are no official figures. But Hani Abdullah, Fadlallah's spokesman, said the phenomenon "has reached a dangerous level," according to reports that Fadlallah's office had received.

He said honor crimes have been reported recently in Palestine, Jordan, Iraq, Iran and Lebanon.

Religious condemnation of the practice is rare and the office of Lebanon's top Sunni cleric said he did not recall any such fatwa being issued in the past. Religious leaders in neighboring Jordan have also remained silent on the issue.

Lebanon cleric bans honor killings

En islamsk stiftelse som arbeider for kreasjonisme - dvs. er mot evolusjonslæren - vinner utbredelse i Tyrkia, og har oversatt sine bøker til 59 språk.

Kreasjonismen i USA er velkjent, men den har - ikke overraskende - sitt motstykke i den islamske verden.

Det er interessant at det er i Tyrkia en slik stiftelse etablerer seg. Hvis AKP skulle innføre et slikt syn i undervisningen vil det være et stort symbolsk skritt.

"Turkey is now the headquarters of creationism in the Islamic World. This is no longer only Turkey's problem, it is now the problem of the whole civilized world," says Haluk Ertan, a professor of molecular biology at Istanbul University. He's one of a handful of Turkish scientists who have been working to counter creationism's spread in the country.

Emboldened by its success at home over the past decade, the foundation, known by its Turkish acronym BAV (for Bilim Arastirma Vakfi), is now aggressively trying to export its unique brand of Islamic creationism well beyond the borders of Turkey to the Middle East, Europe, and even the United States.
..
"Every Islamic bookshop I know of stocks Harun Yahya's material. It is so glossily produced. It is very attractive and very colorful and outclasses everything else," says Inayat Bunglawala, assistant secretary-general of the Muslim British Council, speaking by phone from London.

"It is having an effect. Even among Muslim medical students there are a number now who are speaking out against Darwin."

Edvard Grieg

- NATO-soldater hjelper heroinprodusentene, er den sjokkerende overskriften i Aftenpostens topp-oppslag. Kilden er Storbritannias eks-ambassadør i Uzbekistan, Craig Murray, godt sekundert av NUPI-forsker Kristian Berg Harpviken som aldri lar en sjanse gå fra seg til å så tvil om det vestlige engasjementet i Afghanistan.

Journalist er tidligere Moskva-korrespondent Per Kristian Aale. Flink, men kanskje for flink? Ønsket om en story trumfer stemmen som sier: Er dette riktig? Har leserne fått hele historien?

I dette tilfelle har de bestemt ikke det. Artikkelen er grovt tendensiøs, både hva gjelder kildebruk og innhold. Kort sagt: Aftenposten/Aale begår en grov forsømmelse ved ikke å presentere Murray og informere om hvor omstridt han er. Dernest ved å legge skylden for den rekordartede opiumsproduksjonen utelukkende på ISAF og Karzai. Det er grov propaganda - for Taliban. Hva har skjedd med den kritiske sans i Aftenposten? Hvor befinner man seg mentalt hvis man tror dette kan passere ubemerket?

Craig Murray

Murray er en fargerik og omstridt person. Han kom i søkelyset, eller rettere han valgte søkelyset, da han ble ambassadør i Uzbekistan i 2002. Landet ble styrt på brutalt vis av Islam Karimov. Etter 9/11 var USA som kjent ute etter baser i Sentral-Asia, og Putin ga sitt samtykke. Karimov fikk støtte fra USA, til sikkerhetstjenesten og de militære. Det dukket opp bevis for mishandling og tortur. Murray viste seg nå som en høyst utradisjonell diplomat: Han sang ut. Først til Foreign Office, og da det ikke nyttet, til mediene.

Murray var oppriktig opprørt. Både av humanitære hensyn og fordi han mente informasjonen som kom fra uzbekerne var ubrukelig. Under en tale til Axis for Peace-konferansen i 2005 sa han at han uforvarende hadde dumpet opp i amerikanernes rendition-program, det var derfor britene reagerte så kraftig. Murrays anfektelser kunne skape diplomatiske forviklinger.

Men Murray ga seg ikke. Han fikk helseproblemer, og måtte ved to anledninger flys tilbake til London. Presset ovenfra gjorde sin virkning.

Det ble reist 18 anklagepunkter mot ham. Han ble tilbakekalt, mistet posten, ble til sist frikjent, men valgte å tre ut av utenrikstjenesten i 2005.

Det står en kritisk bio av ham på wikipedia: Craig Murray. Det var masse oppstyr rundt Murray da han etter hvert brente sine broer og sang ut som ambassadør. Aale har ikke ett ord om hans bakgrunn.

Murray har fortsatt arbeidet for menneskerettigheter med sin blogg www.craigmurray.co.uk. Han er belest og arbeidssom, men erfaringene ser ut til å ha gjort ham desillusjonert. Han tror myndighetene alltid lyver. En råtten terror-historie får ham til å tvile på alt myndighetene sier. Hva sitter vi da igjen med?

Murray er opprørt over politiets forsøk på å dekke over nedskytingen av brasilianske Jean Charles de Menezes 22. juli 2005. Men derfra til å så tvil om holdbarheten av saken mot Glasgow-bomberne er et drøyt stykke.

Given the catalogue of lies they told in the De Menezes case, I am not prepared to believe the police version of what happens in any "Terrorist" incident without other verification. That goes for the recent London alleged car bomb too. Just like Tony Blair and WMD, the same applies to Ian Blair and Andy Hayman:

- Never take the word of a proven lying bastard.

Å basere et oppslag på en person med en så bemerkelsesverdig bakgrunn uten å opplyse leserne om det, må sies å være en journalistisk standard man ikke forventer fra Aftenposten.

Substans

Murray dømmer ISAFs innsats nord og ned. De bidrar ikke med noe konstruktivt.

- Okkupasjonen gir ingen positive resultater, og påstanden om at vi bringer fred og demokrati til Afghanistan, er bare propaganda, påstår Craig Murray overfor Aftenposten. ...

Faktum er at USA og ISAF-styrken har lagt til rette for den største opiumsavlingen verden noen gang har sett. Resultatet av seks års okkupasjon er at Afghanistan er blitt et gigantisk narkoreir, påstår Murray.

Han sier grunnen er at fire av de største narkobaronene sitter i Karzais regjering. NUPI-forsker Kristian Berg Harpviken går enda ett skritt lenger: Han berømmer og frikjenner Taliban, for de forbød opiumsdyrking. Det er amerikanerne og Karzai som har brakt den tilbake og til et nå ukjent nivå. Dette er løgn.

Det stemmer at Karzai har inngått allianser med personer som er dypt innblandet i narkotrafikken. Andre er plassert i administrasjonen for å holde øye med dem. Sies det. Men det som totalt mangler i Aales artikkel, er Talibans rolle i opiumshandelen. Aale viser til en FN-rapport. Men FN har selv opplyst at grunnen til den eksplosive veksten i opiumsdyrkingen er Talibans comeback i de sørlige provinsene. Det er i disse provinsene at avlingene har økt mest, og det på direkte oppfordring fra Taliban.

Afghanistan’s opium harvest this year has reached the highest levels ever recorded, showing an increase of almost 50 percent from last year, the head of the United Nations Office on Drugs and Crime, Antonio Maria Costa, said Saturday in Kabul.

He described the figures as “alarming” and “very bad news” for the Afghan government and international donors who have poured millions of dollars into programs to reduce the poppy crop since 2001.

He said the increase in cultivation was fueled by the resurgence of Taliban rebels in the south, the country’s prime opium growing region. As the insurgents have stepped up their attacks, they have also encouraged and profited from the drug trade, promising protection to growers if they worked to expand their opium operations.

“This year’s harvest will be around 6,100 metric tons of opium — a staggering 92 percent of total world supply. It exceeds global consumption by 30 percent,” Mr. Costa said at a news briefing.
...
The increase in cultivation was mainly because of the strength of the insurgency in southern Afghanistan, which has left whole districts outside of government control, and the continuing impunity of everyone involved, from the farmers and traffickers to corrupt police and government officials, he said.

Afghanistan is already the world’s largest producer of opium, and 35 percent of its gross domestic product is estimated to come from the narcotics trade.

Most of the increase in poppy cultivation has occurred in five provinces in southern Afghanistan, in particular Helmand, Kandahar, and Uruzgan, where security has sharply deteriorated this year because of Taliban attacks, Mr. Costa said.

“The southern part of Afghanistan was displaying the ominous hallmarks of incipient collapse, with large-scale drug cultivation and trafficking, insurgency and terrorism, crime and corruption,” he said in a statement released by his office.

“We are seeing a very strong connection between the increase in the insurgency on the one hand and the increase in cultivation on the other hand,” he explained in the interview.

The Taliban had distributed leaflets at night, inviting farmers to increase their poppy cultivation in exchange for protection, Mr. Costa said. The rebels also profit from levies in return for protection of drug convoys passing through the border areas they controlled. There were also signs of a pernicious strategy to encourage farmers to increase their poppy cultivation in an effort to force a government reaction, which would then turn the population further against the government, Mr. Costa said.

OPIUM HARVEST AT RECORD LEVEL IN AFGHANISTAN

Per Kristian Aales artikkel er et høyst tvilsomt stykke journalistikk. Norge deltar i en krig i Afghanistan, på regjeringens side. Aale velger å skrive en artikkel som fremstiller Karzai-regjeringen som totalt korrupt og ISAF-styrken i rollen som tilrettelegger og beskytter av opiumshandelen. Det er rett og slett å undergrave norske soldaters innsats og å gi Taliban en tilsvarende moralsk boost. Er journalister/aviser unntatt for ansvar?

- NATO-soldater hjelper heroinprodusentene

Rundt 5-6 prosent av britiske muslimer støtter den væpnede kampen mot det britiske samfunn, anslår Haras Rafiq, medlem av Sufi Muslim Council og rådgiver for regjeringen.

Det er i et nytt Dispatches-program på Channel 4 som sendes mandag at Rafiq sier tallet på folk som støtter eller har forståelse for terroristene, fortsatt er alarmerende høyt.

Mr Rafiq, an adviser to the Government's preventing extremism taskforce, said: "A percentage of people actually agree and support proactively the people that are deciding to blow themselves up.

"It varies, it can be 7 per cent, 5 per cent, 9 per cent."

With 1.6 million Muslims living in the UK, nine per cent is the equivalent of 144,000 people supporting terrorism.

'Proactively' supporting terrorism is understood to mean the people are vocal in their support for fanatics, rather than actively helping them to commit atrocities.

Mr Rafiq, filmed by Channel 4's Dispatches, went on: "Next we can have a percentage of people that can actually sympathise.

"These people at this stage ... won't go out and be operational and won't decide to blow themselves up but can sympathise with the people that can blow themselves up.

"Again this can be in double digits. Then we have a percentage of the population that actually empathises with the people that blow themselves up. It could be 15 to 20 per cent.

"It could be somebody who says, 'I don't agree that these guys are blowing themselves up but I can actually understand why'."

Tallene er ikke statistisk belagt, men basert på Rafiqs arbeid. Han orienterte tidligere i år Scotland Yard om stemningen blant muslimer i Storbritannia.

Fremdeles kommer radikale imamer inn i Storbritannia for å hisse opp unge mennesker, eller de fortsetter fra utlandet via internett.

The documentary reveals that fanatics are continuing to peddle a message of hatred in the UK.

This centres on persuading Muslims that the covenant of security that in return for safety and freedom, Muslims do not attack the nation that is their home - has been broken by draconian anti-terror laws and the war in Iraq.

Dispatches discovered that Abu Mohammed, a fanatical preacher based in Europe, managed to make a series of visits to Britain, lecturing to young Muslims in houses in Luton, before being banned by the Home Office in March this year.

He continues to radicalise followers here via the Internet.

Mohammed is filmed by reporter Phil Rees declaring: "We are in a state of war and no covenant exists... British Muslims should know that the British Government will do everything to frighten them, to make them very uncomfortable and they have to be prepared to pay the price and fight back."

One in 11 British Muslims backs suicide bombers, says Brown aide

Hvem er ansvarlig for den eksplosive økningen i opiumsproduksjonen i Afghanistan? ISAF lar narkobaroner og krigsherrer blomstre under sine vinger, hevder Storbritannias eks-ambassadør i Uzbekistan, Craig Murray, til Aftenpostens Per Kristian Aale. Document mener dette er grovt tendensiøst. Økningen er størst i de sørlige provinser hvor Taliban har gjort comeback, og dette er FNs egne ord.

Av Lene Kattrup: Det er imod demokratiets forudsætninger om politisk ligeværdighed og lighed for loven, når man argumenterer religiøst som i sagen om den irakiske tolk og hans to koner

En del kristne teologer har meldt ud, at de synes, at den irakiske tolk skal have lov at leve her i landet med sine to koner. Så vidt jeg kan se, argumenterer de religiøst. Når man argumenterer religiøst i politik, er man ikke bedre end de imamer, som vi har travlt med at kritisere for at blande religion ind i politik.

Biskop Karsten Nissen siger, at da tolken ikke ønsker eller søger at blive kristen, bør han have lov til her i landet at leve med sine to koner. Det synes jeg er opsigtsvækkende. Han argumenter jo for, at samfundet skal acceptere, at loven ikke skal overholdes på grund af mandens religiøse tilhørsforhold. Her i Danmark har vi, som i andre vestlige sekulære demokratier, lighed for loven, så der ikke kan gøres forskel på grund af personers religiøse tilhørsforhold. Polygami er forbudt efter dansk lov, sådan er det, og det gælder for alle uanset religion. Sådan bør det fortsætte med at være, hvis vi tager demokratiet alvorligt. Lektor i teologi Hans Raun Iversen fremfører, at da der ikke står nogen steder i Bibelen, at flerkoneri er en synd, strider et krav om, at tolken skal rejse ud af landet eller lade sig skille fra den ene mod et klassisk kristent princip. Han supplerer sin argumentation med et Paulus-citat og mener derfor ikke, vi bør forlange, at tolken lader sig skille eller forlader landet. En direkte religiøs argumentation brugt politisk. Professor, dr.theol. Svend Andersen siger, at polygami (flerkoneri) ikke er ukristent, han henviser til Løgstrup og bruger det som et argument i dette politiske og juridiske spørgsmål, som i sin substans drejer sig om, hvorvidt den danske lov skal overholdes, eller om vi skal acceptere bigami, hvilket vil kræve, at Folketinget ændrer loven, således at ægteskabsloven i visse tilfælde kan forvaltes anderledes.

Når man i et sekulært demokrati argumenterer religiøst, er det imod demokratiets grundlæggende forudsætninger om politisk ligeværdighed og lighed for loven. Lovene skal være menneskeskabte, rationelt begrundet og vedtaget efter en fri debat i samfundet, hvor alle kan deltage. Religiøse argumenter er som gift for demokratiet, blandt andet fordi ateister udelukkes og/eller begrænses i debatten, når de religiøst argumenterende ophøje deres argumenter til noget særligt og gør deres religionsfortolkning til noget, de kan bruge politisk. Når vi ser tilbage på Europas historie, har udviklingen været præget af et vigtigt opgør med disse misbrug af religion til at give politisk magt. Fristelsen har altid været stor, for når man kan henvise til en religion, er det som at trække en ruder es ud af ærmet; det kan forsøges brugt til at trumfe og overgå andre. Når man diskuterer med logiske, rationelle argumenter er alle personer principielt stillet lige, og man kan ikke give sine ord særlig vægt og iklæde sig en særlig legitimitet ved at henvise til sin religion eller en særlig religiøs sagkyndighed og ekspertise. Det er som at snyde i sport, hvis man i et sekulært demokratisk samfund bruger religiøse argumenter politisk. Vi må bede alle disse teologiske eksperter om at aflægge sig deres religiøse argumenter og i stedet argumentere rationelt på lige fod og vilkår med andre, når det er en politisk eller juridisk debat, det drejer sig om.

KRISTENDOMMEN er nok den religion, der er sværest at bruge politisk. Derfor forstår jeg ikke, at de tre som kristne sagkyndige forsøger dette. I det kristne budskab og i Jesu forkyndelse går det som en rød tråd, at man ikke kan bruge kristendommen som politisk argument. Martin Luther påviste, at de romerske magthavere havde mishandlet og misbrugt indholdet i Det Nye Testamente til at legitimere og give dem deres politiske magt. Han fik afklædt dette magtmisbrug. Luther lykkedes med det og med reformationen ved simpelthen at søge tilbage til selve ordet i Det Nye Testamente, som skal voldtages for at kunne bruges politisk. Ikke alle religioner står i denne situation.

Hvis vores teologiske sagkyndige ønsker at påvirke den politiske beslutningsproces her i landet, bør de i deres anerkendelse af, at vi har et sekulært vestligt demokrati med lighed for loven, forstå, at vi ikke kan acceptere deres religiøse argumenter i den politiske debat. De bør tage den religiøse kappe af, når de blander sig i det politiske, så de argumenterer på samme vilkår og niveau som alle andre. De bør sige ligeud, hvis de synes, Folketinget skal indføre en ny lov om flerkoneri og fremkomme med en almindelig rationel begrundelse for forslaget. De bør herunder forholde sig til, om de eventuelt også synes, kvinder skal kunne gifte sig med flere mænd, samt om hvorfor de finder, der ikke skal være lighed for loven, hvis de mener, der skal kunne gøres forskel på mand og kvinde eller på lovens forvaltning afhængig af religiøst tilhørsforhold. Dette er mod demokratiets krav om politisk ligeværdighed og lighed for loven, mod anden dansk lovgivning og FN-konventionerne, så vi skal have en grundig argumentation.

Kristelig Dagblad 4. august

Lene Kattrup

Den ekstreme gruppa Hizb ut-Tahrir har i to år drevet to barneskoler i Storbritannia med myndighetenes velsignelse, skriver Shiv Malik i Sunday Times. Et hundretalls småbarn blir undervist ut fra Hizb ut-Tahrirs prinsipper av lærere som har samme syn.

Statsminister Tony Blair sa etter togbombene 7/7 i 2005 at gruppa burde forbys. Men intet har skjedd. Hizbu ut-Tahrir er forbudt i Tyskland, Russland og en rekke land i Midtøsten.

Skolene drives av en stiftelse:

The Islamic Shaksiyah Foundation, a registered charity that runs private schools in Haringey, north London, and in Slough in Berkshire, was established two years ago by female members of the extremist group Hizb ut-Tahrir.

Between them, the schools educate more than 100 children. A 2005 Ofsted inspection report for the school in Slough was glowing about its work, stating: “The school’s provision for the pupils’ spiritual, moral, social and cultural development is very good.”

The schools’ curriculum contains elements of Hizb ut-Tahrir’s ideology, which calls for the union of all Muslim states into a worldwide empire, the khilafah (caliphate).
..
According to the Islamic Shaksiyah Foundation’s curriculum document, children aged 7-8 are taught “our rules and laws come from Allah” and asked to contrast Islam with “other belief systems where human beings make rules”. At age 9-10 children should be taught: “There must be one khali-fah [ruler of the caliphate].”

Tahir Alam, education spokesman at the Muslim Council of Britain (MCB), said he had seen the khilafah being taught as a historical subject, but never as an ideological principle.

“I know a lot of schools up and down the country and I’ve never seen khilafah being taught [in this way] at any school,” said Alam. “We’re in Britain and we’re dealing with a curriculum that prepares you to be a citizen of this country so I don’t really see the relevance for why a school should have that scheme of work.”

Hizb ut-Tahrirs organisasjonsmodell kan minne om leninismens avantgarde-teori. Det er liten tvil om at de ønsker å utnytte finansiering av alternative skoler til å oppdra nye medlemmer fra barnsben av.

Hizb ut-Tahrir minner om SUF (m-l) og AKP (m-l) i Norge: de forsøker å skape en kaderorganisasjon innenfor fiendens leir som skal stå klar den dag slaget står.

The people running the schools, which opened about two years ago, have close links to some of Hizb ut-Tahrir’s most prominent members. Yusra Hamilton, proprietor of both schools and one of three members of the foundation’s board of trustees, has spoken at Hizb ut-Tahrir events and is the wife of Taji Mustapha, media spokesman for the organisation, whose name is Arabic for “party of Liberation”.

Farah Ahmed, head teacher of the ISF’s Slough school and author of its religious curriculum, is the sister-in-law of Majid Nawaz, a British member of the party who was jailed and allegedly tortured by the Egyptian authorities in 2002 for spreading Hizb ut-Tahrir literature.

The author of the school’s history curriculum, Themina Ahmed, has previously written for Hizb ut-Tahrir about her hatred of western society and desire to see it destroyed.

Ahmed wrote in the July 2001 issue of Khilafah Magazine: “The world will, insha-Allah [God willing], witness the death of the criminal capitalist nation of America and all other [infidel] states when the army of jihad is unleashed upon them.”

Det er vanskelig å fatte at det undervises i det britiske samfunns destruksjon i landets egne skoler, fem år etter 7/7.

Eksperter ber britiske myndigheter ta skolene ytterst alvorlig.

Anthony Glees, director of Brunel University’s centre for intelligence and security studies and author of a report on extremism on British campuses, warned: “This is a matter of grave concern. The government needs to take another look at proscribing Hizb ut-Tahrir.”

Hizb ut-Tahrir senket profilen - men ikke aktiviteten - etter 7/7. De planlegger et gigantmøte i Jakarta neste søndag.

The party has operated in Britain since the mid-1980s but it is part of a much larger worldwide movement, founded in Palestine in 1953, that claims up to 10m supporters in 40 countries from Malaysia to Scandinavia.

It is banned in Germany, Russia and throughout the Middle East because of its antisemitism and its stated aim to establish a global Islamic state. It also calls for the destruction of Israel and the reunion of all lands that were ever under Muslim rule — including parts of southern Spain — through jihad if necessary.

Hundreds of Hizb ut-Tahrir supporters were gathering yesterday at the Alexandra Palace in north London for a conference on how to realise the khilafah. The group is also planning a global convention next Sunday for which it has booked a stadium with a capacity of 100,000 in Jakarta, Indonesia.

Schools are run by Islamic group Blair pledged to ban

Hizb ut-Tahrir er en ytterst militant organisasjon. Her fra deres demonstrasjon i København for ett år siden. De oppfører seg som SA i 30-årene og eier gaten. Kritiske fotografer ble forfulgt. De homofile tør ikke lenger marsjere gjennom Nørrebro. Denne organisasjonen får nå drive barneskoler i Storbritannia, liksom de overtok en barnehave i København. Aner myndighetene hva de skal stille opp?

Johann Joachim Winckelmann (1717-1768), an engraving by M. Blot after a portrait by Anton Raphael Mengs

The founding father of classical archaeology
Published around 1815

Kinesiske myndigheter har kommet med et påbud som overgår det meste innen kommunistisk utopi: Tibets levende buddaher får ikke lov å reinkarneres uten først å spørre Beijing. Loven trer i kraft 1. september.

Det eneste som står imellom Kina og full kontroll over Tibet er det åndelige domene, som Dalai Lama er et symbol på. Hans suverenitet har i alle år vært en torn i øyet på Beijing. Nå vil Beijing forby ham å reinkarnere seg! Det må være toppen av hybris. Tibetanerne har et sofistikert system med å identifisere den reinkarnerte døde Dalai Lama. Det er et system som ihvert fall går tilbake til det 12. århundre. Nå kan Kina forby at det fortsetter.

Tibet’s living Buddhas have been banned from reincarnation without permission from China’s atheist leaders. The ban is included in new rules intended to assert Beijing’s authority over Tibet’s restive and deeply Buddhist people.

“The so-called reincarnated living Buddha without government approval is illegal and invalid,” according to the order, which comes into effect on September 1.

The 14-part regulation issued by the State Administration for Religious Affairs is aimed at limiting the influence of Tibet’s exiled god-king, the Dalai Lama, and at preventing the re-incarnation of the 72-year-old monk without approval from Beijing.

For the first time China has given the Government the power to ensure that no new living Buddha can be identified, sounding a possible death knell to a mystical system that dates back at least as far as the 12th century.

China already insists that only the Government can approve the appointments of Tibet’s two most important monks, the Dalai Lama and the Panchen Lama. The Dalai Lama’s announcement in May 1995 that a search inside Tibet — and with the co- operation of a prominent abbot — had identified the 11th reincarnation of the Panchen Lama, who died in 1989, enraged Beijing. That prompted the Communist authorities to restart the search and to send a senior Politburo member to Lhasa to oversee the final choice. This resulted in top Communist officials presiding over a ceremony at the main Jokhang temple in Lhasa in which names of three boys inscribed on ivory sticks were placed inside a golden urn and a lot was then drawn to find the true reincarnation.

The boy chosen by the Dalai Lama has disappeared. The abbot who worked with the Dalai Lama was jailed and has since vanished. Several sets of rules on seeking out “soul boys” were promulgated in 1995, but were effectively in abeyance and hundreds of living Buddhas are now believed to live inside and outside China.

Tibetanerne er nå blitt i mindretall i sitt eget land. Beijing har sørget for en storstilt innvandring av Han-kinesere. I realiteten en kolonisering og langsom likvidering av en nasjon. Det skjer uten at verden protesterer. Kan det skyldes at tibetanerne er pasifister? Kun størrelsen på landet gir tibetanerne mulighet for å bevare sin kultur visse plasser.

Snart åpner jernbanen Beijing-Lhasa og vil bringe handel og turister. Hva er det som gjør Tibet så attraktivt for Kina? Store malm-og mineralforekomster vil sørge for god avkastning.

China tells living Buddhas to obtain permission before they reincarnate

Antall amerikanere som er tilhengere av fortsatt nærvær i Irak steg med sju prosent i en ny meningsmåling. New York Times trodde ikke sine egne øyne og bestilte en ny.

Irak-debatten tok en ny vending i Amerika sist uke: Kan det være at mediene er blitt så negative at de overser positive nyheter? Gallupen tyder på et visst stemningskifte.

The New York Times poll showed that 42% now believe the war is justified, up from 35% in May. The paper was so surprised by the results that it repeated the poll to be sure there had not been a mistake.

There was also mildly encouraging news in a record capture of insurgent weapons, a significant decrease in Shi’ite death squad activity and what General David Petraeus, the US commander in Iraq, described as “a reasonable degree of tactical momentum on the ground”.

Oppe i alt dette kom artikkelen til Michael D. O'Hanlon og Kenneth Pollack som etter en drøy ukes rundreise sa de kunne se merkbare forbedringer i forhold til desember 2005.

kilde: Sunday Times

Vi är på en fest som inte älskar oss. Till sist låter festen sin mask falla och visar sig som den verkligen är: en växlingsbangård. Kalla kolosser står på skenor i dimman. En krita har klottrat på vognsdörrarna.
Det får inte nämnas, men här finns mycket undertryckt våld. Därför eåar detaljerna så tunga. Och så svårt att se det andra som också finns: en solklatt som flyttar sig på husväggen och glider genom den ovetande skogen av flimrande ansikten, ett bibelord som aldrig skrev: "Kom till mig, ty jag är motsigelsesfull som du själv."
I morgon arbetar jag i en annan stad. Jag susar dit genom morgontimman som är en stor svartblå cylinder. Orion hänger ovanför tjälen. Barn står i en tyst klunga och väntar på skolbussen, barn som ingen ber för. Ljuset växer sakta som vårt hår.

Tranströmer Minusgrader

Ayaan Hirsi Ali var invitert til årets Ideas-festival i Aspen, Colorado. Bare programmet er er verdt en titt: Aspen Ideas Festival.

12. september 2001 hadde CIA-sjef George Tenet et møte med tre britiske kolleger, som for sikkerhets skyld spurte ham om USA hadde tenkte å fortsette i Irak når Afghanistan var ferdig behandlet. -Overhodet ikke, forsikret Tenet og var helt enig i at det ville være dumskap.

In the run-up to war, senior British security and intelligence officials as well as diplomats made it clear that they were strongly opposed to the invasion of Iraq - though not clear enough. Why now, why Iraq, they asked; it would merely increase the terrorist threat, as the joint intelligence committee warned ministers less than a month before British troops and bombers joined the US attack on the country. Concern in Whitehall was shared by some perspicacious Americans, including General Tony Zinni, the former head of US central command, which is responsible for operations throughout the Middle East. He called it the wrong war, fought in the wrong place, at the wrong time.

Now comes fresh evidence that senior British officials tried to persuade the Bush administration to keep off Iraq and concentrate on Afghanistan, the real source of terrorist violence inspired by al-Qaida. On the Brink, the newly published memoirs of Tyler Drumheller - the CIA's chief of clandestine operations in Europe until 2005 - tells of a meeting on September 12 2001. The day after al-Qaida's attacks on America, George Tenet, then CIA director, met three British guests - Sir David Manning, then Tony Blair's foreign policy adviser; Richard Dearlove, then head of MI6; and Eliza Manningham-Buller, then head of MI5. "I hope we can all agree that we should concentrate on Afghanistan and not be tempted to launch any attacks on Iraq," Drumheller quotes the leader of the British delegation as telling Tenet.

In a recent article in the New York Review of Books on Tenet's autobiography, At the Center of the Storm, Thomas Powers points out that Tenet names his British guests but omits what was said at the meeting - while Drumheller reports what was said but was prevented by the CIA (which did not want to upset the British) from identifying who said it.

Powers says the appeal not to attack Iraq came from Manning. Drumheller does not dispute that. In his book he says Tenet responded to Manning by saying: "Absolutely, we all agree on that. Some might want to link the issues, but none of us wants to go that route."

A few days later, a group of diplomats and MI6 officers met their American counterparts at a lunch at the British embassy in Washington. Again MI6 expressed concern that the Bush administration had Iraq in its sights. A senior official (Drumheller, obeying instructions, does not identify the official or his nationality) went further, inquiring what the CIA was going to do once the US had "hit the mercury with the hammer in Afghanistan and the al-Qaida cadre has spread all over the world". The official asked: "Aren't you concerned about the potential destabilising effect on Middle Eastern countries?"

Questioned last week about just how far MI6 and other British officials tried to apply pressure on the Americans, Drumheller told the Guardian: "I think the British did everything they could to keep the US focused on Afghanistan. They understood Iraq much better than we did." One of the things they understood was that there was no link between al-Qaida and Saddam, an assertion made against all the evidence by Dick Cheney and his circle.

The worrying, even terrifying, thing about these and other accounts by former CIA officers is the ease with which America's intelligence agency was swept aside by cliques in the White House and the Pentagon intent on war. The CIA's weakness had a knock-on effect on MI6 as both agencies became victims of the blind determination of their respective political masters.

The Bush administration's obsession with Iraq, and Blair's failure to do anything about it, left a dangerous vacuum in Afghanistan. The Taliban was allowed to fill it, and British soldiers continue to be killed there.

The calamity of disregard

Det skjer illevarslende ting i Afghanistan, som samtidig byr på muligheter: Taliban blir mer lik Al Qaida i metoder og tenkning. Samtidig får de avanserte våpen fra Iran. Det betyr større risiko for ISAF og afghansk hær/politi. Men psykologisk har afghanerne neppe sans for Al Qaida-ideologi.

By killing two South Korean hostages and refusing to release the remaining 21, including 18 women, the Taliban is taking a new path that suggests it is becoming an Afghan branch of Al Qaeda.

In the past 18 months, the Taliban has adopted more aggressive tactics – such as kidnappings and suicide bombings – imported directly from the Al Qaeda-led global jihad.

It marks a departure from the Taliban of the recent past. Indeed, experts say that the Taliban's original reason for being – an intensely tribal brand of religious fundamentalism – has all but evaporated, as Muslims of all sects participate in a movement based less and less on traditional tribal values and increasingly on anti-Americanism and terrorism.

As a result, Pashtun tribal elders, long the best hope to negotiate the release of foreign hostages, including the Koreans, are increasingly being marginalized as the Taliban moves beyond its Afghan roots.

"This is a new strategy," says Ahmed Rashid, author of "Taliban." "There has been a progressive Al Qaeda-ization of tactics."
..

But it could also create problems for the Taliban in Afghanistan, where tribal leaders are still deeply respected. "It was surprising to me that the Taliban did not accept the reasoning of the elders and important people of Ghazni," says Abdul Salam Raketi, a former member of the Taliban who is now a lawmaker, and was part of one of the government’s negotiating teams.

"It is really dangerous for the future of the Taliban," he says. "If people are supporting the Taliban a little, they won’t support them at all anymore because the Taliban did not listen to their elders in negotiations."

Elder Spandagul calls this the work of Chechens and Pakistanis who have come here to wage global jihad – and Afghan elders are powerless to stop them. In times past, tribes had their own militia, but these were disbanded with the establishment of the Western-backed government, and nothing has risen in their place. Many police patrols are unable to venture a mile from their posts.

Taliban leaves tribal roots for Al Qaeda tactics

British troops in Helmand province fighting the Taliban face a new danger as sophisticated Iranian weapons and explosives are being smuggled into Afghanistan.

In the dusty frontier town of Islam Qala, near Herat, on the Afghan side of the border with Iran, weapons and explosives such as armour-piercing roadside bombs are being trafficked to the insurgents.

The news that Taliban rebels are being armed with Iranian-supplied weapons poses an added threat to the 5,000 British troops battling insurgents in southern Afghanistan. “I have to tell the truth. It is clear to everyone that Iran is supporting the enemy of Afghanistan, the Taliban,” Colonel Rahmatullah Safi, head of border police for western Afghanistan, told The Sunday Times.

Afghan intelligence sources believe that many deals between the Taliban and the Iranians are conducted through a drug smuggler in southern Afghanistan who acts as a middle man. He is from the minority Baluch tribe; as well as smuggling heroin through Iran to Europe, he is also believed to have bought weapons off the Iranian government and sold them on to the Taliban.

The deadliest weapons known to cross the border are Iranian-made armour-piercing explosives. Colonel Thomas Kelly, an American under the command of Nato, said that the explosives that have been used to deadly effect in Iraq have been found recently in western Afghanistan.

“These are very sophisticated IEDs [improvised explosive devices] and they’re really not manufactured in any other place to our knowledge than Iran,” he said, adding that the explosives were factory made. He stopped short of saying they were supplied by the Iranian government.

Iran gives Taliban hi-tech weapons to fight British

Mark Steyn spør i sin siste kommentar "hvordan krigen vil bli tapt", og vi venter det vanlige litaniet. Men det er noe annet, mer konkret han har på hjertet: En bok er forsvunnet fra markedet. Trukket tilbake av Cambridge U. Press, og det er ikke en hvilken som helst bok. Det er en bok om hvordan en av verdens rikeste menn finansierer Al Qaida gjennom en stiftelse.

Denne mannen, Khalid bin Mahfouz, er så mektig og "connected" at han kan true Cambride U. Pr. til å trekke en bok tilbake, ellers risikerer de søksmål under injurielovgivningen. I en britisk domstol mot et amerikansk foretak. "Libel chill", injurie-frykt, kalles det.

Det er ikke at faktaene i boken er feil. Det er Mahfouz` penger og innflytelse som gjør utslaget. Akkurat som det ikke ble noen britisk utgave av boken "House of Saud, House of Bush". Mahfouz hadde truet Random House med injuriesak to the bitter end, og Random fant det ikke verdt prisen.

Overalt gjør saudi-arabiske penger sin innflytelse gjeldende. De oppretter moskeer, madrassaer, støtter professor-stillinger, tenke-tanker og stiftelser. Når ikke ett av verdens mest prestisjetunge universitetsforlag tør å ta opp kampen, hvem skal da gjøre det?

How will we lose the war against "radical Islam"?

Well, it won't be in a tank battle. Or in the Sunni Triangle or the caves of Bora Bora. It won't be because terrorists fly three jets into the Oval Office, Buckingham Palace and the Basilica of St Peter's on the same Tuesday morning.

The war will be lost incrementally because we are unable to reverse the ongoing radicalization of Muslim populations in South Asia, Indonesia, the Balkans, Western Europe and, yes, North America. And who's behind that radicalization? Who funds the mosques and Islamic centers that in the past 30 years have set up shop on just about every Main Street around the planet?

For the answer, let us turn to a fascinating book called "Alms for Jihad: Charity And Terrorism in the Islamic World," by J. Millard Burr, a former USAID relief coordinator, and the scholar Robert O Collins. Can't find it in your local Barnes & Noble? Never mind, let's go to Amazon. Everything's available there. And sure enough, you'll come through to the "Alms for Jihad" page and find a smattering of approving reviews from respectably torpid publications: "The most comprehensive look at the web of Islamic charities that have financed conflicts all around the world," according to Canada's Globe And Mail, which is like the New York Times but without the jokes.

Unfortunately, if you then try to buy "Alms for Jihad," you discover that the book is "Currently unavailable. We don't know when or if this item will be back in stock." Hang on, it was only published last year. At Amazon, items are either shipped within 24 hours or, if a little more specialized, within four to six weeks, but not many books from 2006 are entirely unavailable with no restock in sight.

Well, let us cross the ocean, thousands of miles from the Amazon warehouse, to the High Court in London. Last week, the Cambridge University Press agreed to recall all unsold copies of "Alms for Jihad" and pulp them. In addition, it has asked hundreds of libraries around the world to remove the volume from their shelves. This highly unusual action was accompanied by a letter to Sheikh Khalid bin Mahfouz, in care of his English lawyers, explaining their reasons:

"Throughout the book there are serious and defamatory allegations about yourself and your family, alleging support for terrorism through your businesses, family and charities, and directly.

"As a result of what we now know, we accept and acknowledge that all of those allegations about you and your family, businesses and charities are entirely and manifestly false."

Who is Sheikh Khalid bin Mahfouz? Well, he's a very wealthy and influential Saudi. Big deal, you say. Is there any other kind? Yes, but even by the standards of very wealthy and influential Saudis, this guy is plugged in: He was the personal banker to the Saudi royal family and head of the National Commercial Bank of Saudi Arabia, until he sold it to the Saudi government. He has a swanky pad in London and an Irish passport and multiple U.S. business connections, including to Thomas Kean, the chairman of the 9/11 Commission.

I'm not saying the 9/11 Commission is a Saudi shell operation, merely making the observation that, whenever you come across a big-shot Saudi, it's considerably less than six degrees of separation between him and the most respectable pillars of the American establishment.

As to whether allegations about support for terrorism by the sheikh and his "family, businesses and charities" are "entirely and manifestly false," the Cambridge University Press is going way further than the United States or most foreign governments would. Of his bank's funding of terrorism, Sheikh Mahfouz's lawyer has said: "Like upper management at any other major banking institution, Khalid Bin Mahfouz was not, of course, aware of every wire transfer moving through the bank. Had he known of any transfers that were going to fund al-Qaida or terrorism, he would not have permitted them." Sounds reasonable enough. Except that in this instance the Mahfouz bank was wiring money to the principal Mahfouz charity, the Muwafaq (or "Blessed Relief") Foundation, which in turn transferred them to Osama bin Laden.

In October 2001, the Treasury Department named Muwafaq as "an al-Qaida front that receives funding from wealthy Saudi businessmen" and its chairman as a "specially designated global terrorist." As the Treasury concluded, "Saudi businessmen have been transferring millions of dollars to bin Laden through Blessed Relief."

Indeed, this "charity" seems to have no other purpose than to fund jihad. It seeds Islamism wherever it operates. In Chechnya, it helped transform a reasonably conventional nationalist struggle into an outpost of the jihad. In the Balkans, it played a key role in replacing a traditionally moderate Islam with a form of Mitteleuropean Wahhabism. Pick a Muwafaq branch office almost anywhere on the planet and you get an interesting glimpse of the typical Saudi charity worker. The former head of its mission in Zagreb, Croatia, for example, is a guy called Ayadi Chafiq bin Muhammad. Well, he's called that most of the time. But he has at least four aliases and residences in at least three nations (Germany, Austria and Belgium). He was named as a bin Laden financier by the U.S. government and disappeared from the United Kingdom shortly after 9/11.

So why would the Cambridge University Press, one of the most respected publishers on the planet, absolve Khalid bin Mahfouz, his family, his businesses and his charities to a degree that neither (to pluck at random) the U.S., French, Albanian, Swiss and Pakistani governments would be prepared to do?

Because English libel law overwhelmingly favors the plaintiff. And like many other big-shot Saudis, Sheikh Mahfouz has become very adept at using foreign courts to silence American authors – in effect, using distant jurisdictions to nullify the First Amendment. He may be a wronged man, but his use of what the British call "libel chill" is designed not to vindicate his good name but to shut down the discussion, which is why Cambridge University Press made no serious attempt to mount a defense. He's one of the richest men on the planet, and they're an academic publisher with very small profit margins. But, even if you've got a bestseller, your pockets are unlikely to be deep enough: "House Of Saud, House Of Bush" did boffo biz with the anti-Bush crowd in America, but there's no British edition – because Sheikh Mahfouz had indicated he was prepared to spend what it takes to challenge it in court, and Random House decided it wasn't worth it.

We've gotten used to one-way multiculturalism: The world accepts that you can't open an Episcopal or Congregational church in Jeddah or Riyadh, but every week the Saudis can open radical mosques and madrassahs and pro-Saudi think-tanks in London and Toronto and Dearborn, Mich., and Falls Church, Va. And their global reach extends a little further day by day, inch by inch, in the lengthening shadows, as the lights go out one by one around the world.

Suppose you've got a manuscript about the Saudis. Where are you going to shop it? Think Cambridge University Press will be publishing anything anytime soon?

Mark Steyn

Tro meg, hvis brutale og totalitære grupper klarer å drive USA ut av Irak med halen mellom bena og vinne i Afghanistan, vil vi alle begynne å lengte etter Amerika igjen.

Vi som elsker Amerika

Thorbjørn Jagland, Aftenposten 6. august 2007

Det først fast på netthinnen, fjernsynsbildet av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik som vinket farvel til en gruppe norske F16-fly på vei til drapsmarkene i Afghanistan for å krige. For første gang etter den annen verdenskrig skulle norske soldater gjøre fronttjeneste i en krig på et annet lands territorium.

Reiulf Steen, Klassekampen 4. august 2007

Det svenske utenriksdepartementet (UD) mottar et økende antall henvendelser fra asylsøkere med svenskt eller dobbelt statsborgerskap som har kommet på kant med loven og blitt arrestert mens de ferierer i landet de opprinnelig flyktet fra. Til tross for frivillig innreise og bevisst brudd på det tidligere hjemlandets lovgiving forventes det at svensk UD griper inn. Medborgernes flyktningombudsmann Merit Wager skriver at det uakseptabelt at UD skal fungere som formynder og forsikringsselskap, og mener det er på tide å kreve at voksne mennesker selv tar ansvar for sine handlinger.

”Över 200 människor, däribland svenskar, har gripits vid en hemlig ”satanisk” konsert i Iran, rapporterar statliga medier. Vid evenemanget fanns alkohol, ”obscena” cd och annat olagligt”, rapporterar så gott som alla svenska medier. Det handlar, enligt medierna, om iranier med svenskt medborgarskap som ska ha brutit mot landets strikta lagar. Exakt vad som hänt och hur många iranier med svensk anknytning det handlar om är inte känt.

Vad som däremot är känt är att det blir allt vanligare att människor med utländskt ursprung och dubbelt medborgarskap reser tillbaka på semester eller för att bosätta sig i sina forna hemländer.

”Många svenskiranier som tidigare bott i Sverige och fått svenskt medborgarskap har återvänt till Iran och bor där permanent. Dessutom är många iranier på semester i Iran nu på sommaren för att träffa sina familjer”, berättar den svenska ambassadören i Iran, Christofer Gyllenstierna.

Ambassadøren opplyser om at man har ytterst begrensede muligheter for å yte noen hjelp i slike saker, særlig hvis personen det gjelder innehar dobbelt statsborgerskap. Blant andre Iran, Irak, Etiopia og Somalia godtar ikke doble statsborgerskap, og erkjenner følgelig ikke det svenske. Dette er vel kjent for personer som opprinnelig kommer fra disse landene. Det svenske migrasjonsverket gir også informasjon rettsbeskyttelsen i utlandet til alle som søker om svenskt statsborgerskap:

Bara den som endast har svenskt medborgarskap kan räkna med fullt svenskt rättsskydd utomlands. Den som även har ett annat medborgarskap än svenskt betraktas nämligen i det andra landet som medborgare endast där. Sverige har då små möjligheter att hjälpa personen om han eller hon råkar illa ut.

Utländska medborgare kan inte heller komma till Sverige, bryta mot lagen här och sedan hänvisa till att de är till exempel brittiska, amerikanska, tyska medborgare och därför ska hämtas hem. De kan inte kräva att Storbritanniens, USA:s eller Tysklands utrikesministerier ska komma rusande och ”befria” dem bara för att de är medborgare i dessa länder.

Vi har tidigare hört om personer som rest till Somalia för att se hur vackert det är där och för att de velat uppleva en mer islamsk stat än Dubai, dit de reste på semester. När dessa personer sedan råkade illa ut i Etiopien, ansåg de (och svenska medier) att UD skulle se till att de kom ut ur fängelset enbart för att de hade svenskt medborgarskap. Någon av de här personerna hade ens svenskt medborgarskap utan endast uppehållstillstånd, ändå ansåg de att Sverige skulle ta ansvar för dem. Trots att de alltså frivilligt rest till ett av världens mest oroliga länder.

Gjentatte ganger har svenske statsborgere av iransk opphav fått passene sine beslaglagt av sikkerhetspolitiet ved innreise til Iran, og således pådratt seg problemer av ulike slag. Den manglende anerkjennelsen av andre lands statborgerskaps legale verdi innenfor egne grenser er forøvrig fullt forenlig med gjeldende internasjonal rett, noe som gjør det enda mer vrient å gripe inn overfor det aktuelle landets myndigheter. Forventningen om at UD skal være behjelpelig er likevel høy.

Wager mener imidlertid at det ikke er UD`s ansvar å ta konsekvensene av voksne menneskers individuelle valg:

Det är dags att kräva att vuxna människor som själva, eller vilkas föräldrar, har fått asyl i Sverige och som så småningom har blivit svenska medborgare, tar ansvar för vad de gör. Det är inte Sveriges sak, inte svenska UD:s sak att agera förmyndare åt vuxna människor (ens om de har enbart svenskt medborgarskap), som medvetet bryter mot ett lands lagar och traditioner.

Alla, inklusive utlandsfödda före detta asylsökande, sedermera svenska medborgare, har som myndiga individer ansvar för vad de gör och kan inte medvetet bryta mot lagar i andra länder och sedan ropa på svensk hjälp. Och UD kan inte – och ska inte – agera ”försäkringsbolag” åt personer som till stor del har sig själva att skylla för att de råkar illa ut. Oavsett vilken bakgrund eller vilket ursprungsmedborgarskap de har.

Europeiske debattører har i den senere tid uttrykt bekymring for at asylinsituttet blir undergravet av asylsøkere som av forskjellige årsaker oppholder seg frivillig i opprinnelseslandet de søker beskyttelse fra. Tidligere i år oppdaget svenske myndigheter at et stort antall asylsøkere fra Nord-Irak returnerte til hjemlandet og oppholdt seg der mens de ventet på at Sverige skulle avgjøre søknaden om asyl.

Expressen: Skyll er själva om ni bryter mot lagen

Leder av partiet Rødt, Torstein Dahle, er lite begeistret for at Fremskrittspartiets avis sammenligner ham med Vidkun Quisling etter hans uttalelser om at afghanerne har full rett til å yte motstand mot såkalte okkupasjonssoldater fra for eksempel Norge. Dahle reagerer sterkt på sammenligningen, og mener FrP med dette har fremmet et usaklig debattklima:

– Norges deltakelse i Afghanistan er et av de viktigste spørsmålene i landet vårt for tiden. Da er det helt avgjørende at vi får diskutert debatten på en saklig måte, sier Dahle til NTB.

Det er da også ganske lumpent å si slikt om andre, særlig da de fleste ikke setter pris på merkelapper av den sorten. Imidlertid deltok partilederen selv på et nettmøte i Aftenposten i går og hadde dette å si om regjeringen i Irak, som mange irakere til tross for dødstrusler fra jihadistene stemte på:

Vi mener at folk i irak selvsagt har rett til å føre motstandskamp mot de amerikanske angriperne og deres quislinger.

Hvordan går nå det ordtaket igjen; gjør mot andre før de gjør det mot deg? Man er ikke helt sikker når det gjelder ordtak, men man er derimot helt sikker på at herr partileder Dahle utelukkende benyttet ordet Quisling i en positiv og saklig betydning, og at han sa det i et veldig hyggelig og saklig tonefall. Og da er det jo straks mer saklig og fullstendig akseptabelt, naturligvis.

Det svenske sikkerhetspolitiet Säpo tror Sverige kan bli en rekrutteringsbase for terrorister. Minst 20 svensker er pågrepet rundt om i verden på terrormistanke siden 2001, selv om bare et fåtall er dømt.

–Det finns risk för att Sverige används som bas för rekrytering av terrorister och finansiering och planering av attentat i andra länder, säger Säpos informationsdirektör Anders Thornberg. ...

Sedan terrorattackerna i USA den 11 september 2001 har minst 20 svenskar gripits misstänkta för inblandning i terrorism. I nästan samtliga fall handlar det om kopplingar till extrema islamister. Det visar SvD:s kartläggning av kända terrormisstankar mot svenska medborgare och personer med permanent uppehållstillstånd i Sverige.
...
Antalet terrorgripanden i Sverige är litet jämfört med i en del andra europeiska länder, som i vissa fall har lagar som tillåter att personer grips i förebyggande syfte.

I Frankrike greps 342 terrormisstänkta förra året.

–Det är så pass olika juridiska system och traditioner i olika EU-länder. I Sverige måste det finnas en brottsmisstanke medan andra länder tillåter preventiva insatser, säger Magnus Ranstorp.

Få terrormisstänkta döms

Denne blogposten er tilegnet alle som har arbeidet som orkestermusikere eller har vært så uheldige å høre Bernard Haitink dirigere Brahms 2. symfoni.

How To Cook A Conductor

INGREDIENTS
1 large conductor, or two small assistant conductors
Ketchup
Crisco or other solid vegetable shortening (lard may be used)
26 large garlic cloves
1 cask cheap wine
1 lb. alfalfa sprouts
2 lbs. assorted yuppie food, such as tofu or yogurt
1 abused orchestra

First, catch a conductor. Remove tail and horns. Carefully separate the large ego and reserve for sauce. Remove any batons, pencils (on permanent loan from the Principal Second Violin), long articulations and discard. Remove the hearing aid and discard (it's useless as it never really worked anyway).

Examine your conductor carefully - many of them are mostly large intestine. If you have such a conductor, you will have to discard it and catch another. Clean the conductor as you would a squid, but do not separate the tentacles from the body. If you have an older conductor, such as one from a major symphony orchestra or summer music festival, you may wish to tenderize by pounding the conductor on a rock with timpani mallets or by smashing the conductor between two large cymbals.

Next, pour 1/2 of the cask of wine into a bath tub and soak the conductor in the wine for at least 12 hours (Exceptions: British, German and some Canadian Conductors have a natural beery taste which some people like and the wine might not marry well with this flavor. Use your judgment.)

When the conductor is sufficiently marinated, rub conductor all over with the garlic. Then cover your conductor with the Crisco using vague, slow circular motions. Take care to cover every inch of the conductor's body with the shortening. If this looks like fun, you can cover yourself with Crisco too, removing clothes first.

Next, take your orchestra and put as much music out as the stands will hold without falling over, and make sure that there are lots of really loud passages for everyone: big loud chords for the winds and brass, and lots and lots of tremolos for the strings. (Bruckner might be appropriate). Rehearse these passages several times, making certain that the brass and winds are always playing as loud as they can and the strings are tremolo-ing at their highest speed. This should ensure adequate heat for cooking your conductor. If not, insist on taking every repeat and be sure to add the second repeats in really large symphonies. Ideally, you should choose your repertoire to have as many repeats as possible, but if you have a piece with no repeats in it at all, just add some, claiming that you have seen the original, and there was an ink blot there that looked like a repeat to you and had obviously been missed by every other fool who had looked at this score. If taking all the repeats does not generate sufficient heat, burn the complete set of score and parts to all of the Bruckner symphonies which should do the trick.

When the heat has died down to that of a medium inferno, place your conductor on top of your orchestra (they won't mind as they are used to it) until it is well tanned, the hair turns back to its natural color and all of the fat has dripped out. Be careful not to overcook or your conductor could end up tasting like stuffed ham.

Make a sauce by combining ego, sprouts, and ketchup to taste, placing it all in the blender and pureeing until smooth. If the ego is bitter, sweeten with honey to taste. Slice your conductor as you would any turkey. Serve accompanied by the assorted yuppie food and the remaining wine with the sauce on the side.

WARNING: Due to environmental toxins present in conductor feeding areas, such as heavy metals, oily residue from intensive PR machinery manufacture, and extraordinarily high concentrations of E.coli, cryptosporidium, and other hazardous organisms associated with animal wastes, the Departments for conductor Decimation (DCD) recommend that the consumption of conductors be limited to one per season. Overconsumption of conductors has been implicated in the epidemiology of a virulent condition known as "Bataan fever." Symptoms of this disorder include swelling of the brain, spasms in the extremities, auditory hallucinations, excessive longevity, and delusions of competence.

(Takk for lånet til Sounds & Fury)

Ikke engang Adolf Hitler var så prinsippfast rasist privat som offisielt. En sovjetisk offiser tok med seg deler av platesamlingen fra førerbunkeren, og der fantes det inspillinger både med russiske og jødiske solister, bl.a. annet med fiolinisten Bronislaw Huberman, grunnleggeren av Palestine Philharmonic Orchestra (nå Israel Philharmonic Orchestra).

Samlingen er hovedsakelig hva man kunne forvente med innspillinger av Wagner, Beethoven, Brahms, Mozart og Bruckner. Mer overraskende er funnet av en fiolinkonsert av Tchaikovsky med fiolinisten Bronislaw Huberman, en polsk jøde som flyktet til Wien i 1937. Der ble han offentlig erklært som en fiende av Det tredje rike.

Samlingen inneholdt også navn som Rachmaninoff, Borodin og solisten Fjodor Schaljapin.

Mange av platene har riper, en indikasjon på at de ble spilt mange ganger.

- Jeg tror min far syns det var forbausende at millioner av russere og jøder måtte dø på grunn av Hitlers ideologi samtidig som han nøt kunsten deres, sier Alexandra Besymenski.

Henri Cartier-Bresson The Quai St Bernard, near the Gare d'Austerlitz train station (1932)

Godstog samles fra spor,
den melankolske ramling
legger det stumme landskapet
i sine lenker

Månen flyr så lett
som en frigitt fange.

De istykkerslåtte stenene
ligger på sine egne skygger,
de funkler
for seg selv,
de er på sin plass
som aldri før.

Er denne tunge natten
en splint av et gigantisk mørke?
Den faller på oss som når stykker av jern faller ned i
støvet.

Lengsel, født av solen!
Når sengen skal ta imot en skygge,
vil du da selv
forbli våken
hele den natten?

Attila Jószef Godstog samles

Det var mye ekstremvær over hele kloden første halvår, melder Verdens Meteorolog-Organisasjon, WMO, et FN-organ. Storbritannia har ikke opplevd maken siden systematisk registrering begynte i 1776.

The world experienced a series of record-breaking weather events in early 2007, from flooding in Asia to heatwaves in Europe and snowfall in South Africa, the United Nations weather agency said on Tuesday. ADVERTISEMENT

The World Meteorological Organization (WMO) said global land surface temperatures in January and April were likely the warmest since records began in 1880, at more than 1 degree Celsius higher than average for those months.

There have also been severe monsoon floods across South Asia, abnormally heavy rains in northern Europe, China, Sudan, Mozambique and Uruguay, extreme heatwaves in southeastern Europe and Russia, and unusual snowfall in South Africa and South America this year, the WMO said.

Early 2007 saw record-breaking extreme weather: U.N.

Myndighetene i Nederland har bestemt seg for å gi leder av Foreningen av eks-muslimer beskyttelse etter at han tre ganger er angrepet på åpen gate. Ehsan Jami (22) ble sist helg angrepet av tre menn da han forlot et lokalt supermarked. Det var åpenbart pga hans engasjement i Foreningen for eks-muslimer.

Eks-muslimer har organisert seg i lignende foreninger over hele Europa. Ehsan Jami er kommunepolitiker for Arbeiderpartiet i Leidschendam-Voorburg.

Jami did not want to say much about the attack earlier in the day on Monday. "I'm too emotional for that," the politician said. His advisor and publicist, academic Afshin Ellian, says that three men of ethnic background were waiting to attack Jami after he left a supermarket.

He was struck twice and sworn at. Ellian says it is the third time that Jami has been ambushed like this recently. The attack has been reported to police.

Extra security for Ehsan Jami.

Hvis Basra er noe å gå etter, så lover det dårlig for Iraks fremtid. Shia-militser, politiske, religiøse, kriminelle og klanbaserte slåss seg imellom om makt og penger. Totredeler av oljeeksporten skjer via Basra.

Det het at britenes myke linje ga resultater der amerikanernes tøffe virket motsatt. Men den senere tid har det raknet. Britene er i realiteten beleiret i Basra, og har mistet kontrollen. Det skjer selv om det ikke finnes al Qaida, ikke sunni-opprørere, men nesten bare shiaer der.

Three major Shiite political groups are locked in a bloody conflict that has left the city in the hands of militias and criminal gangs, whose control extends to municipal offices and neighborhood streets. The city is plagued by "the systematic misuse of official institutions, political assassinations, tribal vendettas, neighborhood vigilantism and enforcement of social mores, together with the rise of criminal mafias that increasingly intermingle with political actors," a recent report by the International Crisis Group said. .. "The British have basically been defeated in the south," a senior U.S. intelligence official said recently in Baghdad. They are abandoning their former headquarters at Basra Palace, where a recent official visitor from London described them as "surrounded like cowboys and Indians" by militia fighters. An airport base outside the city, where a regional U.S. Embassy office and Britain's remaining 5,500 troops are barricaded behind building-high sandbags, has been attacked with mortars or rockets nearly 600 times over the past four months. .. As it prepares to take control of Basra, the government of Prime Minister Nouri al-Maliki has dispatched new generals to head the army and police forces there. But the warring militias are part of factions in the government itself, including radical cleric Moqtada al-Sadr -- whose Mahdi Army is believed responsible for most of the recent attacks on the airport compound -- as well as the Fadhila, or Islamic Virtue Party, and the Supreme Islamic Iraqi Council, the country's largest Shiite party.

Fadhila-partiet mistet nylig oljedepartementet, og ble på toppen av det hele fratatt guvernørposten.

Befolkningen er redde for de strenge morallovene som innføres.

Sett fra Bagdad har frykten vært en borgerkrig mellom shiaer og sunnier. At det også kan tenkes en borgerkrig mellom shiaer, er en ny dyster mulighet. Sporene i Basra skremmer.

Much of Basra's violence is "over who gets what cut from Iraq's economic resources," a U.S. Army strategist in Iraq said.

Igjen kan man si at oljen er en forbannelse.

As British Leave, Basra Deteriorates
Violence Rises in Shiite City Once Called a Success Story

Det kan være grunn til å lure på i hvilken sfære store deler av akademia befinner seg, og om miljøet er så lukket at de ingen innsikt har i hva som rører seg utenfor eget habitat? Det kan i allefall se ut som om deler av eliten rett og slett har blitt utstyrt med sosiale antenner og øvrig peileutstyr som ikke virker.

I årevis har både medier og intellektuelle ensidig rettet skytset mot Israel og USA, i den grad at det ga seg utslag i fjorårets meningsmålinger: folk og fe anså de to landene for å være den aller største trusselen mot verdensfreden. Det er ganske godt gjort med tanke på Irans aspirasjoner til å være med i atomvåpen-klubben kombinert med de noe ubehagelige utfallene mot Israel, det stadig mer autoritære Russland, den pågående jihad mot vestlige samfunn og all landsens ulykker forøvrig. Så det må ha vekket en viss begeistring i enkelte kretser. Imidlertid later det til at de samme kretsene gjør seg skyldige i en del feilberegninger når det gjelder det evig undervurderte publikum – hvilket for eksempel forfatter Jostein Gaarder ble brått og utrivelig klar over etter sin i overkant rabiate kronikk ”Guds utvalgte folk” i Aftenposten for et år siden. Man skulle ellers tro at den medfarten ville fungert som en vekker for opptil flere, men endringer er nå engang ikke enkelt å forholde seg til. I hvertfall ikke når man ikke vil.

Men stemningen har jo hittil vært forholdsvis gunstig, så 30 mai i år oppfordret britisk akademia, med The United Kingdom’s University and College Union (UCU) i spissen, friskt til boikott av israelske akademikere på bakgrunn av konflikten i Midt-Østen. Man gikk offensivt ut og ba sine medlemmer om å vurdere de ”moralske implikasjonene” ved samarbeid med israelske universiteter. I tillegg ble det foreslått å åpne for administrative muligheter til å sanksjonere britiske akademikere som samarbeider med israelske ditto, og at initiativet skulle utvides til å omfatte hele EU.

Og så skjer det utenkelige; rent sett bort i fra manglende støtte utenfor initiativtagernes egne kretser, møter boikottens fortalere uhøflig nok motbør fra sine likemenn. Den verdensomspennende motkampanjen er startet av Scholars for Peace in the Middel East (SPME) som har mer enn 18 000 medlemmer, og oppropet inkluderer 32 Nobelprisvinnere. I stedet for å være øyeblikkets handlekraftige forening kan UCU og deres ideologiske sympatisører selv bli et mål for boikott:

To show our solidarity with our Israeli academics in this matter, we, the undersigned, hereby declare ourselves to be Israeli academics for purposes of any academic boycott.

We will regard ourselves as Israeli academics and decline to participate in any activity from which Israeli academics are excluded,” the petition states.

Scholars for Peace said it would monitor any instance where Israeli academics were excluded, should a boycott be put into effect, and would refuse to cooperate with organizations implementing such a boycott.

EU har på sin side nylig inngått en avtale om full israelsk deltagelse i EU`s 7. rammeprogram, som skal være verdens største forskningsprosjekt. Man skal selvfølgelig ikke trekke forhastede konklusjoner, men det kan være noenlunde rimelig å anta at EU ikke er nevneverdig interessert i britisk akademias fremstøt.

I samme anledning har flere fått en overraskende respons på sitt politiske engasjement: da akademia også omfatter leger, sonderte velansette The British Medical Journal (BMJ) terrenget ved kløktig å spørre leserne hvilken posisjon tidsskriftet burde innta overfor Israel. De fikk til svar at mange av leserne akter å boikotte BMJ for utidig politiserende virksomhet.

Den aktuelle boikotten er i tillegg problematisk i forhold til universielle prinsipper om akademisk forskningsfrihet og fri meningsutveksling. Til tross for at akkurat de moralske implikasjonene må ha gått de boikott-glade hus forbi, er der til gjengjeld andre, litt mindre intellektuelle som har fått det med seg. Da det britiske transportarbeiderforbundet, som til en viss utstrekning deltar i boikotten, søkte støtte fra arbeiderbevegelsen i USA kom det svar på tiltale:

Over 30 American trade unions ranging from the American Federation of Teachers to the American Postal Workers have condemned the spate of boycott initiatives by trade union movements in the UK, branding them “inimical” and questioning the motives for singling out Israel.

Calls for academic boycotts of Israel are inimical to and counter to the principles of academic freedom and freedom of association, key principles for which academics and educational unions have struggled over many years. Rather than limiting interactions with Israeli educators, academics and educational institutions, we see the importance of maximizing, rather than proscribing, the free flow of ideas and academic interaction between peoples, cultures, religions and countries,” the unions said in a statement issued late Thursday evening

“We note with increasing concern that virtually all of these resolutions focus solely on objections to actions or policies of the Israeli government, and never on actions or policies of Palestinian or other Arab governments, parties or movements. We notice with increasing concern that characterization of the Palestinians as victims and Israel as victimizer is a staple of such resolutions. That there are victims and victimizers on all sides, and that many if not most of the victims of violence and repression on all sides are civilians, are essential items often not mentioned in these resolutions.”

Så i stedet for å befinne seg i det flatterende, høymoralske rampelyset man er vant til, får man altså sine motiver uvant trukket i tvil. Til tross for iherdig innsats på den offentlige arena, faller de vises beslutninger på stengrunn blant den øvrige befolkningen. Nå skal det sies at publikum generelt er nokså vrangvillige sånn; de reagerer ikke alltid slik man hadde tenkt, nemlig. De tenker ikke engang alltid slik man hadde tenkt. Men det kan tyde på at stemningen er i ferd med å endre seg eller at anti-israelske holdninger ikke er så utbredt som akademia helst vil tro. Hva som har forårsaket et eventuelt stemningsskifte kan være så mangt, men det begynner å bli relativt synlig at det voldsomme anti-israelske budskapet ikke er fullt så gangbart som det en gang var. Et irritasjonsmoment kan være at svært mange akademikere blir betalt av offentlige midler, og er ansatt som for eksempel forskere, leger eller lærere for å være forskere, leger eller lærere. Politikk har vi så vidt meg bekjent politiske partier til å ta seg av, og de finansieres over eget budsjett. Politikere har som jobb å drive politikk og stiller i motsetning til forskere og fastleger til valg hvert fjerde år. Slik kan man oppsøke den politikken man selv sympatiserer med, i stedet for å få den tredd nedover hodet av en tilfeldig lærer man er så uheldig å lønne over skatteseddelen, og som man dessverre er tvunget til å forholde seg til på regelmessig basis fordi det er obligatorisk skoleplikt.

Foreligger det forresten noe forbud for akademikere generelt å pusle med foretrukken politikk helt privat? Eller forbud mot å boikotte hva-som-helst og hvem-som-helst på egen fritid uten å bry alle andre med det til enhver tid? Som ikke-intellektuell har jeg naturligvis få eller ingen forutsetninger for å analysere det som skjer rundt meg på en fornuftig måte, men kan ikke den beryktede grasrota mistenkes for å være i stand til å gjenkjenne urimeligheter når de ser dem? Og at det i kombinasjon med at de anti-israelske har dratt sin politiske aktivisme ut av alle proposjoner har gjort at folk ser på situasjonen i Midt-Østen med nye øyne? Rettferdighetssansen sitter gjerne dypt i folkesjelen, og den tilsier ikke så rent sjelden at det er temmelig urettferdig å utelukkende skylde på den ene parten. Dessuten er ikke folk som kaster alle hemninger overbord noe pent syn – hvem husker vel ikke Anne Enger Lahnstein i overdreven Nei til EU-seiersrus, hvoretter velgerne kontant kvitterte med å sende Senterpartiet et godt stykke ned på partibarometeret dagen derpå?

Det er også en liten mulighet for at det ikke var et utpreget snedig pr-messig trekk å demonstrere for fred sammen med Hizbollah-tilhengere i fjor sommer – det tok seg faktisk usedvanlig dårlig ut på TV, for å si det på den måten. Dersom det enda skulle finnes akademikere og andre som har gått glipp av den offentlige hemmeligheten der ute, gjengir jeg den gjengse sladderen her: hva man enn måtte mene om Israel, så er det nesten ingen ved sine fulle fem som liker Hizbollah. Ikke de som sympatiserer med eller forsvarer dem heller. Man må gjerne rope høyt og tydelig i ettertid at man selvsagt ikke støttet Hizbollah der man sto, men ikke desto mindre bør man regne med at der er en viss fare for at man ikke blir trodd.

Siden det later til at det er blitt litt mindre trendy å være overivrig Israel-motstander og man attpåtil blir belemret med drøy motbør og ampre reaksjoner i kjølvannet av det, kan man bare håpe at deler av akademia tar en smule selvkritikk og heretter sparer oss andre for deres uønskede og uhemmede politiske utspill i tide og utide. Det er fullt akseptabelt å være mot Israel, men trenger man å dra det så langt at man begår uoverveide overtramp overfor israelske kolleger og følgelig stiller sitt manglende gangsyn til skue? Men jeg har mine tvil om at kritikken vil rette seg innover, for som vanlig er det neppe akademia og deres holdninger det er feil på i dette spørsmålet.

Det er vel helst alle andre som ikke virker, tenker jeg.

Britiske innvandringsmyndigheter sier nei til at rundt 100 irakere som har assistert britene i Basra skal få asyl. Offiserer og soldater er opprørt. Irakerne har gjort jobben med livet som innsats, og er i livsfare når britene trekker seg ut.

Outraged reaction erupted from serving military officers, retired generals and politicians today after the revelation in The Times that nearly 100 Iraqi interpreters who have risked their lives working for the British in Basra may be abandoned to their fate when the troops are withdrawn.

One Territorial Army officer who served in Basra in 2003/2004 told The Times that his interpreter was visited by militia who held a gun to the head of his wife and children.

They threatened to kill him and his family if he did not leave the country in three days.

“Yet when I took up his case with the Home Office, he was immediately turned down for refugee status,” Major Andrew Alderson of the TA’s Queen’s Own Yeomanry said.

The 39-year-old officer, who is a director at Lazard bankers, used the interpeter as his “eyes and ears” when he was given the job of trying to restructure the economy of southern Iraq. “He was invaluable to me and took great personal risks, and these sort of people need our protection,” he said.

He fought his case and even appeared on an asylum tribunal in support of him, eventually winning the argument for him to stay in Britain.

“But it was a real struggle. The people on the tribunal didn’t seem to know what was going on in southern Iraq, they didn’t realise that Basra is now as dangerous as it is in Baghdad,” Major Alderson said.

The interpreter, “Mr Ali”, now living in Britain, told The Times: “Anyone who works for the Americans or the British in Iraq gets a visit from the militia and is told to leave the country or face assassination. I had to leave immediately and left everything behind.”

Major Alderson said another of his interpreters, a woman, was shot three times, and eventually gained asylum in Australia.
..
This morning, The Times disclosed that the Government had ignored personal appeals from senior Army officers in Basra to relax asylum regulations and make special arrangements for 91 Iraqi interpreters whose loyal services have put their lives at risk.

Outrage over betrayal of Iraqi interpreters

Den 57 år gamle redaktøren og journalisten Chauncey Bailey ble skutt ned og drept på åpen gate i Oakland sentrum i California torsdag 2 august. Politiet mente at Bailey langt fra var noe tilfeldig offer, men at drapet antagelig hadde sammenheng med en av sakene han arbeidet med. Dagen etter ble 7 personer med tilknytning til den muslimske gruppen Your Black Muslim Bakery (YBMB) arrestert i forbindelse med drapet. YBMB-medlemmet Devaughdre Broussard tilsto ugjerningen noen timer etter arrestasjonen.

Chauncey Bailey var kjent for sitt arbeid for afroamerikaneres rettigheter, og dekket regelmessig kontroversielle saker blant afroamerikanere i San Franscisco-området. Etter 20 år som journalist i Oakland Tribune, hadde han nylig startet som redaktør i Post Newspapers` Oakland Post, som er en av de viktigste afroamerikanske avisene i California. Han hadde også markert seg som særdeles kritisk til korrupsjon, og irriterte ofte folk i området med sin undersøkende journalistikk.

Hans siste undersøkelser skulle koste ham livet; Chauncey Bailey hadde publisert en rekke negative artikler om organisasjonen Your Black Muslim Bakery som sådan, dens medlemmer og tidligere ledere. Oakland Posts advokat, Walter Riley, bekrefter at Bailey var i gang med enda en artikkel, som skulle belyse YBMB`s finansielle status samt flere av medlemmenes aktiviteter som omfattet mulig kriminalitet. Det irriterte og bekymret det 19 år gamle medlemmet Broussard i den grad at han i avhør hevdet å være en ”god soldat” som satte en stopper for Bailey`s virksomhet ved å ta livet av ham.

Etter drapet har nasjonale medier interessert seg for YBMB, og det er ikke en tillitsvekkende historie som nå kommer for en dag. Den er heller ikke særlig flatterende for Oaklands lokale myndigheter.

Born Joseph H. Stevens in Greeneville, Texas, in 1935, [grunnleggeren, som siden tok navnet Yusuf] Bey moved with his parents to Oakland at the age of 5. He joined the US Air Force at age 17, and after four years he was honorably discharged. A qualified cosmetologist, Bey ran beauty salons in Oakland Santa Barbara, before opening a bakery in Santa Barbara in 1968 which later became "Your Black Muslim Bakery". He became involved with the Nation of Islam in 1964, and in 1971 moved his bakery to the East Bay. The bakery sold produce free of artificial colorants, with no refined sugar, fats or preservatives.

Bey had a weekly cable show called True Solutions, a platform for Elijah Muhammad's brand of Islam. He even ran for the position of Mayor of Oakland. He died on September 30, 2003, of colon cancer, having established an empire running housing, a school, a security firm and retail businesses, including Your Black Muslim Bakery. At the time of his death, he was engaged in a legal battle with a woman who claimed he had first raped her in 1982 when she was 13. She claimed she had been sexually abused by Yusuf Bey since the age of 10.

As members of Bey's family vied for the position of successor, violence broke out. On February 27, 2004 Waajid Aljawwaad Bey, president and CEO of the bakery, vanished. His rotting corpse was later found in a shallow grave in the Oakland Hills. In June 2005, Bey's adopted son John was wounded by a gunman in an ambush, and on October 25, Yusuf's 24-year old son Antar Bey was shot dead at a gas station. Nineteen-year old Yusuf Bey IV appeared to have taken over the leadership - he was indicted for smashing up Muslim-owned liquor stores in Oakland, events which happened a month after Antar Bey was killed. One store was torched, and an employee was locked in the trunk of a car. The tactic of wrecking premises had been employed under the leadership of Bey senior - in 1994 a rival laundry had been trashed by Black Muslims.

Gruppens truende atferd, som inkluderte å skremme omgivelsene ved å avfyre automatrifler i luften, vekket frykt blant innbyggerne i nabolaget, og i november 2005 skapte YBMB nasjonale overskrifter da organisasjonens medlemmer angrep to butikker i Oakland som solgte vin og brennevin, knuste flasker og forlangte at butikkeierne sluttet å selge alkohol. Det fikk ingen konsekvenser:

Bay Area leftists responded by saying, “Liquor stores are a blatant symbol of racism in America.” Oakland’s then-Mayor Jerry Brown gently criticized the attacks pointing out that, “not all liquor store owners should be tarred by the bad ones."

According to the Oakland Tribune, “The clerk on duty (at the New York Market on San Pablo Ave) Sunday night was reported missing early Monday afternoon. He was found around 2 p.m., locked inside the trunk of a car in a supermarket parking lot in El Cerrito.”

Oaklands myndigheters og politikeres unnfallende holdning til YBMB`s uakseptable fremferd skyldtes den inngrodde offisielle oppfatningen om at organisasjonen spilte en positiv rolle i samfunnet. To dager etter drapet på Bailey fikk YBMB følgende attest av professor Benjamin Bowser ved California State University–East Bay:

The group has deep roots in Oakland's life and politics, and for decades it played a positive role in Oakland's black community, said Cal State East Bay professor Benjamin Bowser, a sociologist who has chronicled the city's history.

The group served as an example of upward economic mobility in an impoverished community, and its members tried to serve as a buffer against the rising drug trade, Bowser said. The bakery has also long provided ex-convicts with one of the few places they could work after being released from prison.

"The Black Muslims along with the Black Panthers were instrumental in really keeping the widespread mass marketing of drugs out of east and west Oakland in the late 1960s, until the government focused on taking the Panthers out," Bowser said.

Trusler og ødeleggelse av lokale butikker og nabolagets frykt var imidlertid ikke de eneste aktivitetene som ble oversett av byens myndigheter, men etter en skyteepisode, to kidnappinger og to drap i YBMB`s umiddelbare nærhet begynte politiet å interessere seg for gruppen. Den påfølgende etterforskningen og overvåkningen avslørte et omfattende og voldelig synderegister. Samtidig drev Chauncey Bailey sine journalistiske undersøkelser omkring den kriminelle organisasjonen:

Oakland police officials said they suspected that the men were part of a group operating “a very violent criminal enterprise” out of a neighborhood bakery.

The police said the raid came after a lengthy investigation of other crimes, including two kidnappings on a single day in May, and two killings in July that occurred in the same north Oakland neighborhood where the bakery is located. The police had connected those crimes and put the bakery under surveillance before Mr. Bailey was killed.

“During our investigation, Chauncey Bailey was murdered, and it turns out that the evidence in that case also linked the same individuals we were looking at in the other two prior murders to that case,” said Lt. Ersie Joyner of the Oakland Police Department”.

Mr. Jordan said it was “very disheartening” to hear about Mr. Bailey’s killing, “and it was particularly disheartening to know it was connected to our investigation.”

Men organisasjonens aktiviteter hadde vekket pressens interesse lenge før politiet og øvrige myndigheter endelig besluttet å etterforske Your Black Muslim Bakery. Allerede i 2002 publiserte the East Bay Express en artikkel som belyste anklager mot YBMB som til da ikke hadde vært offentlig kjent. Artikkelen inneholdt også opplysninger om gruppens lobbyvirksomhet og samkvem med byens myndigheter:

A 2002 article by Chris Thompson in the East Bay Express explained criminal allegations against “Your Black Muslim Bakery” including the March 4, 1994, kidnapping, torture and extortion of Nigerian immigrant Olasunkanmi Onipede over a real estate deal with a Bakery associate. Presiding over the torture and extortion was, “Nedir Bey, the public face of Oakland's most prominent Black Muslim organization, the man who lobbies the City Council, orchestrates media events, and runs interference for the group's elusive leader….”

As the Express explained: “A group of up to six soldiers in the Black Muslim organization, led by a senior member of the Bey family, allegedly tortured two men for up to four hours – and were allegedly transporting him under armed escort when police arrived. When Oakland police tried to arrest the men involved in this incident, thirty Black Muslims mounted an organized assault on the officers – and the leader allegedly rallied his troops by calling for the death of white cops.”

Avisen fulgte opp med en leder som stilte spørsmål om hvorfor de dokumenterte og etterhvert tallrike anklagene mot YBMB ikke ble offentliggjort og hvorfor de lokale myndighetene ikke reagerte:

“Why has it taken so long for all these allegations, the torture and rapes and beatings, to come before the public? Why has Bey commanded the respect and admiration of so many people – and why were so many civic leaders eager to call him friend? Countless Oakland leaders have offered the Bey family their services. It's time for them to answer for it.”

Dette ble skrevet for fem år siden, og i løpet av den tiden har flere mennesker mistet livet. Blant dem redaktør og journalist Chauncey Bailey, kjent for sitt genuine engasjement for minoritetenes rettigheter.

bildet: Chauncey Bailey (57) gravlegges idag. Han etterlater seg en 13 år gammel sønn.

Frontpage Magazine: Oakland's Unholy Alliance Artikkelen inneholder flere lenker til forskjellige mediers omtale av saken.

En gruppe kristne som var blitt muslimer ville rekonvertere til kristendommen, men fikk ikke lov. Den øverste administrative domstol har sagt at de kan få lov, men at det må komme en lov mot å "leke" med religion. Det kan undergrave samfunnet.

Konvertering og frafall er sensitive temaer i alle muslimske land, men er særlig aktuelt i Egypt hvor det bor en stor koptisk befolkning som går helt tilbake til de første kristne menigheter.

De kristne lever under press, og det kan tenkes mange grunner til at folk omvender seg. Det er de selvsagt velkomne til, det har sogar vært flere tilfeller av tvangsomvendelser. Men rekonverteringer er vanskeligere, da den tradisjonelle sunni-oppfatningen er at frafall - riddah - straffes med døden.

I desember 2005 anla konvertittene sak mot innenriksdepartementet som nektet å forandre feltet for "religion" i ID-papirene.

Egypt har to elementer som til sammen blir til en renneløkke for minoriteter: sharia er øverste autoritet for lovgivningen, og det at et menneskes religion vises i ID-papirene. Risikoen for diskriminering er dermed stor.

Den første domsavsigelsen i april i år nektet de omvendte å rekonvertere og anklaget dem for å være murtadd - frafalne.

Den øverste administrative domstol behandlet saken to måneder senere og kom med en mer sofistikert dom: Gruppen har rett til å få den kategori de ønsker i religionsfeltet. Hva folk tror er en privatsak. Men ikke hvis konverteringer truer samfunnets stabilitet. Domstolen ønsker seg en lov mot å "leke" med religion.

Dette er den offisielle linjen: det er religionsfrihet i Egypt, men hensynet til samfunnets stabilitet går foran individet.

Den første domsavsigelsen i april går også inn på rene religiøse argumenter når den sier at man står fritt til å velge islam, men vel innenfor er man bundet av islams lover, og de forbyr frafall, m.a.o en enveiskjørt gate.

Another explanation presented by the court ruling was: "The laws of Islam, to which anyone who joins it agrees, forbid someone born a Muslim, or someone who [begins] to believe in Islam [at some point in his life] of his own free will, to rebel against Islam and to move to any other religion... Anyone who leaves his Christian religion in order not to return to it and enters the religion of Islam entirely of his own free will and without coercion is committed to its laws and principles, including not harboring any intentions to deny Islam or to leave it afterwards... Islam does not permit anyone who enters it of his own free will to leave it... for the sake of a particular aim or to change his religion as the wind changes direction..."(5)

Det er interessant å lese utdrag fra debatten. Stormuften, Ali Gumah, sier det står enhver fritt å velge religion, og siterer de kjente Koran-vers om dette, et standpunkt han også nevnte i en debatt i Washington Post. Men så sier han at hvis det undergraver samfunnsmoralen må konversjoner eller frafall behandles av en domstol.

Et medlem av Akademiet for islamsk forskning ved Al-Azhar, sier at man ikke kan tillate frafall i en situasjon der islam blir angrepet. Han kaller de frafalne for spioner.

Dr. Abd Al-Mu'ati Bayoumi, member of the Academy for Islamic Research at Al-Azhar, explained that a Christian who converted to Islam and wanted to revert to Christianity was a threat to society, and that the judicial system was obligated to bring him to trial. In an article in the Egyptian government weekly Al-Misawar, Bayoumi wrote: "In an era of actual clash [between] civilizations, of rivalry between ideologies that harms the sanctity of the beliefs and of the religions and does not shun any means of buying supporters with bribes, incitement against the holy places, and abandoning the homeland, the murtadd should be treated in accordance with [the extent of] the danger he poses to the public order and to society... He must pass a strict test as to whether he endangers society and is likely to spark civil war. If he [does indeed] constitute the head of the arrow in inciting civil war, he must be treated according to Islamic religious law, and the safety of the national community must be protected – because in such a case the murtadd is like anyone spying for the enemy... "[The plaintiffs'] abandonment of Christianity means that the Christian faith did not give them spiritual wholeness and internal [tranquility]. Also, their turning to Islam and then leaving it means that Islam did not give them spiritual wholeness and [emotional] security. Thus, they are restless, abnormal individuals... [and] their insistence on returning to Christianity is illogical... They need therapy more than they need a change to their [identity] card.

Sammenblandingen av religion og stat gjør at myndigheter og religiøse autoriteter kan spille på begge strenger etter behov.

Den koptiske kirke ser dobbeltspillet, det samme gjør menneskerettighetsorganisasjoner og intellektuelle, som vil ha fjernet religion fra ID-kortene.

The bishop of the Coptic community in the Al-Ma'adi district said that the ruling contravened democracy as well as human and civil rights. He added: "This ruling muddies the close Muslim-Copt relations. [Why] does this freedom go only one way? When a citizen chooses Islam, everything goes easily, while the opposite [action] is called riddah..." He said that this logic was against the principle of tolerance in which Islam took such pride, and called for real change in the laws so that they would be compatible with the international conventions to which Egypt was a signatory. Coptic intellectual Dr. Wasim Al-Sisi said that Egypt would gain nothing from this ruling, except for defamation abroad. He called for changing Article 2 of the Egyptian constitution, which states that shari'a is the primary source of legislation in Egypt, and proposed that the laws of all the monotheistic religions be considered additional sources of legislation. .. Criticism of the ruling came also from Egypt's human rights organization. The Egyptians Against Discrimination organization even called for abolishing the "religion" entry in the national identity card altogether. In a communiqué addressed to the People's Council, the Egyptian government, and the civil society organizations, 150 Egyptian intellectuals called for at least making the "religion" entry in the national identity card optional. The communiqué stated that in light of the rise in the number of rulings prohibiting Egyptian citizens from having their religion noted on personal documents, a national committee should be established for examining Egyptian laws that harm Egyptian citizens' right to choose their own religion. These rulings, it noted, were unconstitutional, since the constitution prohibits discrimination among citizens and assures freedom of belief and worship for all.(13)

Situasjonen i Egypt og mange andre muslimske land er at minoriteter blir de som fremstår som forkjempere for større religiøs frihet. Av den etablerte islam blir dette tolket som at deres religion er under angrep.

Sammenblandingen av religion og stat gjør at denne konflikten oppstår. Ved å innføre begrepet om "undergravende" konversjoner har den egyptiske domstolen sørget for å videreføre denne ulykksalige koblingen.

Egyptian Court in Controversial Ruling: Christians Who Convert to Islam Cannot Convert Back

Raul Hilberg er død, 81 år gammel. Hilberg vil for alltid bli husket for å ha skrevet en av de mest banebrytende verk om Holocaust: trebindsverket The Destruction of the European Jews.

Det evige spørsmål er alltid hvordan et moderne land som Tyskland kunne begå slike handlinger: Hilberg viser at det var den byråkratiske maskinen som malte jødene til døde. For at det skulle skje måtte visse betingelser oppfylles: hvem var jøde? Det var ikke noe lett spørsmål. Det trengtes Definisjoner, og har forstå nazistene at de måtte kompromisse i blandingsekteskap. Neste trinn var Merking; bestemte regler for jøder, hvor de kunne gå, når de kunne kjøre trikk, handle, hvilke rettigheter de hadde rett på, med Jøde-stjernen som det ultimate Merke. Når jødene var merket kunne de Utstøtes og Eksproprieres. Tilbake sto et isolert, rettsløst, utstøtt, ribbet menneske, som ikke lenger var en del av fellesskapet. Derfor ble det heller ikke reagert når jødene marsjerte til togene: de var allerede avskrevet av resten av befolkningen.

Tilfellet med ambulansen som nektet å ta med seg hardt skadde Ali Farah, og bemerkningene som falt, er fullstendig uakseptabelt. 37-åringen og samboeren ble tvunget til å ta taxi til legevakten, og Farahs alvorlige tilstand meldes å være forverret. Helsetilsynet i Oslo og Akershus opprettet onsdag formell tilsynssak mot Ullevål universitetssykehus, og det aktuelle personellet er tatt ut av tjeneste. Etter vitners utsagn er det god grunn til å hevde at ambulansepersonellet som kom til åstedet i Sofienbergparken har en holdning til andre mennesker som gjør dem svært lite egnet til å utføre den jobben de har valgt.

Men rammer dårlig behandling og ditto oppførsel fra AMK (Akutt Medisinsk Kommunikasjonssentral) eller annet helsepersonell innvandrere mer enn andre? Det gjør visst det, skal en tro kjendisadvokat Abid Q. Raja – som usedvanlig raskt poserte i Aftenposten med følgende erklæring:

- Dette er nok et eksempel på institusjonell diskriminering. Etnisk norske blir behandlet på en måte, mens innvandrere blir behandlet på en annen måte. Dette hadde ikke skjedd mot en hvit mann, sier advokat Abid Q. Raja. På vegne av den berørte familien vil han nå anmelde både politiet og sykehuspersonellet etter at Ali (37) ble slått ned i Sofienbergparken i Oslo mandag ettermiddag.

Institusjonell diskriminering til fordel for etnisk norske? Det er som sagt gode grunner til å gå nevnte ambulansepersonell etter i sømmene. Det er imidlertid nøyaktig like gode grunner til å gjøre det samme med advokat Rajas råflotte påstander.

På bakgrunn av et uendelig antall vandrehistorier om sjokkartede møter med Helse-Norge generelt, er det relativt vanskelig å tro at det på noen måte kan bli stort verre når det først går galt. Et raskt Google-søk på ”AMK” pluss ”klager” gir ikke mindre enn 2210 treff, og disse sakene er resultatet av en 10 minutters nærmere titt på den institusjonelle rasismen i sosialdemokratiet Norge:

11 juli 2007 - Bergensavisen: 87-åring nektet ambulanse. Døde dagen etter av blodpropp. Naboene til 87-åringen reagerer.

Dårlig til bens måtte den 86 år gamle A. Presttun, følge den syke 87-åringen inn i drosjen fordi de ikke fikk ambulanse. 87-åringen døde dagen etter at han ankom sykehuset. Det viste seg at han hadde blodpropp.

– Da jeg ringte 113 ble jeg veldig forbauset over det de svarte. Vi fikk ikke ambulanse, og etter samtalen brøt jeg helt sammen. Hvordan skulle jeg klare å følge denne mannen ut i taxien så dårlig til bens som jeg er tenkte jeg, sier Presttun. Presttun var naboen til 87-åringen, og det var hun som ringte nødnummeret da 87-åringen ba om hjelp til det. Men ambulanse fikk de ikke.

– De sa at vi måtte sette oss i en drosje og dra ned til legevakten. Jeg prøvde å si at jeg ikke var en hysterisk dame, men at dette virkelig dreide seg om en syk mann, sukker Presttun.

Her finnes riktignok ikke navnet på den avdøde brukeren av AMK`s eksklusive, etnisk hvite service. Men det er ikke helt utenkelig at han var en eldre, etnisk norsk herre. Kall meg gjerne mistenksom; av en eller annen grunn er jeg temmelig sikker på at vi hadde hørt mye mer om dette heller graverende tilfellet fra enkelte dersom vedkommende ikke var det.

14 mai 2007 – Vesterålen Online: - Ambulansen kom ikke. En av festdeltakerne lå og ristet på gulvet med kraftig blødning fra hodet, men rådet fra AMK var å ringe taxi. Da skar Daniel Stensland (23) gjennom og kjørte selv, til tross for at han hadde drukket alkohol.

Nå innrømmer sykehuset at det var galt av dem ikke å sende ambulanse. – Vi har hatt svikt i de interne rutiner ved AMK, sier Randi Angelsen.

Stenslands innsats som midlertidig ambulansesjåfør ble belønnet av myndighetene med en påtale for promillekjøring. Her har vi altså et klart tilfelle av to etnisk norske menn som er blitt tilgodesett av hver sin statlige institusjon.

Så følger to historier som nok må være helt feil – for dette skjer simpelthen ikke med hvite menn i Norge:

27 juli 2005 - Sandefjord Blad: Om morgenen 6. juli bråvåknet han av smerter i hele mageregionen, og disse ville ikke forsvinne. Derfor ringte han 113.

– Jeg sa at jeg hadde hatt magesmerter før, men at det denne gangen ikke gikk over. AMK-sentralen satte meg over til legevakta i Tønsberg, og jeg gjentok regla for dem. De sa at jeg skulle ta et par Paracet, og det gjorde jeg. Men da ble jeg verre, ettersom dette bare produserer mer magesyre. Så ble jeg bedt om å ringe fastlegen min ved åttetida, forteller Måøy.
Mens han ventet, ringte han legevakta en andre gang, men han skjønte at han ikke kom noen vei.
– De sa at det kom til å gå over. Da gadd jeg ikke å diskutere mer, og ventet i stedet på foreldrene mine. Vel fremme på sykehuset fastslo en lege at han måtte til akutten med én gang.

Ambulansen og legen kom, så og dro:

6 mars 1996 – Fædrelandsvennen: I åtte dager lå byglendingen Frank G. Sordal med store smerter på sofaen hjemme på hybelen. 27-åringen hadde glidd på en issvull og slått seg kraftig. Lege og ambulanse ble tilkalt da uhellet skjedde, men legen mente at det bare dreide seg om en blod-ansamlig i låret.

Etter åtte dager med nesten uutholdelige smerter, tilkalte foreldrene ambulanse. Sordal ble kjørt til ASA i Arendal der legene raskt konstaterte at det dreide seg om et komplisert lårbensbrudd. - Denne saken kommer jeg til å forfølge, sier Sordal.

Følgende er et virkelig stjerneeksempel på den fabelaktige behandlingen som blir etnisk norske til del som følge av den institusjonelle diskrimineringen av innvandrere. Et høydepunkt i AMK`s omsorg, profesjonalitet og høflighet, så og si:

6 februar 2003 – Dagbladet: - Jeg kunne ha dødd. Da hjelper det så lite å få et brev med beklagelse fra sykehuset, sier Maria Eliassen til Dagbladet. 23-åringen har tidligere anmeldt AMK (Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral), som opererer nødnummer 113, til politiet. Nå varsler hun erstatningssøksmål.

......

Ved 15-tida var Eliassens tilstand så dramatisk forverret at venninnen Trine Braseth (21) ringte 113. Eliassen lå og vred seg i voldsomme kramper, klarte knapt å puste, kastet opp og besvimte med hyppige mellomrom, mens Braseth kjempet en desperat kamp for å bli trodd av operatørene på 113.

Samtaleutskriften viser 113s grove avvisninger:

• «Har du ikke skjønt at du ikke får ambulanse? Du må komme deg på legevakta sjøl.»
• «Hvorfor klarer hun ikke å gå? Det er en ung dame det her.»
• «Du kan få en taxisjåfør til å hjelpe dere ut i bilen.»
• «Hvis du ringer 113 én gang til, kommer jeg og tar fra deg mobiltelefonen.»
• «Nå gidder jeg ikke prate mer med deg.»

Skal en ta Rajas konklusjoner for god fisk, må samtlige av disse tilfellene være galt fremstilt. Med mindre AMK ikke bare diskriminerer innvandrere da, men også eldre bergensere, festdeltagere som inneholder alkohol, vestfoldinger med magesmerter, byglendinger som ikke har holdt seg på bena og unge kvinner som har venninner som uten videre tillater seg å bry en travelt opptatt nødsentral?

Du snakker om systematisk og rasistisk diskriminering! Her bør det jammen anmeldes og anlegges søksmål over en lav sko. Og nå som vi er inne på det medisinske området; slike anmeldelser kan jo ha riktig så gunstige bivirkninger - den norske advokatstanden slipper for eksempel brått å bekymre seg for tilgangen på klienter. Som frynsegode kommer gratis presseomtale og oppmerksomhet.

Forøvrig står det å lese i Aftenposten at folk viser fingeren til annet ambulansepersonell, noe som gjør at man nå opplever at publikums tillit til ambulansetjenesten er svekket. Økt tillit er derfor blitt Ullevål sykehus` nye fokus. Det skjønner jeg godt, særlig etter at man har opplevd og tatt innover seg publikums svekkede tillit og mishagsytringer (f.eks. i form av finger) etter de overnevnte sakene - samt de 2205 resterende treffene - i tillegg. Det kan ikke ha vært lett å leve med svekket tillit i så mange år, må vite!

Men det offentlige Norge er ellers ikke kjent for å være feilfritt, og det er sikkert like mye galt å finne i helsesektoren som i andre institusjoner. Mandagens hendelse er direkte opprørende, og må og skal behandles med største alvor. En grundig gjennomgang av AMK`s ansettelsespolitikk er ganske sikkert ikke av veien heller? Like lite av veien som det er å la være å sluke kjendisadvokat Abid Q. Rajas opportunisme med søkke og snøre.

For med tanke på de mange tilfellene som hittil har forekommet og det faktum at det uten unntak er de som trenger hjelpen mest - innvandrere såvel som etnisk norske - som blir rammet av at offentlige helsetjenester ikke fungerer skikkelig, så kan det kanskje hende at både AMK og det øvrige Helse-Norge har annet å bruke tid og penger på enn rettssaker og kjendisadvokaters honorarer.

Henri Cartier-Bresson Valencia. 1933. Inside the sliding doors of the bullfight arena.

Tre kvinder. Foto: Snaphanen

Ingmar Bergman ble hyllet og lovprist ved sin død, slik alle gamle "store" blir i våre dager. Det finnes så få av dem. Showtime-fjaset er opptatt av berømmelse, kontakten med det kunsteriske er det verre med.

Det er vanskelig å få Bergman til å passe inn i tidens livsfølelse. Jostein Gripsrud skrev i DN at Bergmans filmer var sosialdemokratiske! Var det noe Bergman ikke var så var det sosialdemokratisk.

Bergman var ubehagelig. Borgerskapet - både det gamle og det nye - liker ikke å få sine skjulte sider blottlagt. Nekrologen i the Times skriver at han ble kritisert for "mannerism" i sine filmer. Han hadde vunnet sin status, men filmene hadde ikke samme gjennnomslag. De ble parkert i et reservat. Sjelegransking var "ute". Blikket var rettet utover, enten det var maoister eller kapitalister.

Bergman hadde sin storhetstid på et bestemt tidspunkt i Vestens historie, i modernitetens andre gullalder, hvor andre verdenskrigs grusomheter var forutsetning for en grunnleggende eksistensialisme.

Bergman er Bergman, svensk og original: for at storhet skal oppstå i et kollektivit medium som film må flere bidra: Bergman fikk noe helt eget ut av skuespillerne, som Roger Scruton er inne på. Han var en slags Roger Vadim i høyere potens. Men dette verket skapes ut fra en svensk kultur, historie og metafysikk. Disse forutsetningene er nå endret. Er det mulig å gjøre noe tilsvarende i dagens verden, eller er noe av "tettheten" i kulturen forsvunnet? Scruton spår en renessanse for Bergman. Kanskje, når verden blir mørkere og folk søker mot de som har noe å fortelle.

You can read a great novel - Nostromo, for example - and immediately, on finishing, want to read it again. You can listen to a great symphony - Bruckner's 7th, for example - and have the same experience. Ditto for great works of painting, sculpture and architecture. But very few films have this effect on their intended audience, and even if you occasionally want to see a film twice or thrice, it is rare that a film proves inexhaustible, in the way that Conrad and Bruckner are inexhaustible.

In cinema, too much is built upon effects, which do not bear repetititon once they have lost the element of surprise; too much in the image is accidental, intrusive or irrelevant to the story; too much is dependent on the arbitrary appearance of the actors, rather than the depths of the characters they portray - in short, too much is focused on that first and startling impression, and little or nothing on the meaning that can only reveal itself in time. The cinema is an art in which redundancies proliferate, flooding and diluting the dramatic image. And it has all got worse since the introduction of colour, and the subsequent loss of control over light, shade and contrast.

There are exceptions, of course: Renoir, Godard, Truffaut, Kurosawa, Welles, and many more. But few if any have equalled Ingmar Bergman in the ability to subdue the redundancies of the moving image, and to make it into a unique vehicle of dramatic expression. Even now, after ten viewings, I want to see Wild Strawberries again, not for the story only, but for specific snatches of dialogue, specific images and the specific atmosphere which makes this film enter the soul with the evocative force of a play by Ibsen or Strindberg.

The comparison with those dramatists is, I think, important. For Bergman was a man of the theatre, who understood that, if the cinema is to justify its claims as an independent art-form, it must show how its techniques contribute something of their own to the drama. Bergman's approach to the screen was like Henry James's approach to the novel: a constant obedience to the supreme command - "Dramatise!" Not only is the dialogue in his films masterly, flowing smoothly between the characters in exactly the manner of a well-made play; the camera filters out all that distracts from the action, with images carefully composed so as to frame the word, the gesture, the facial expression which tells us all. In Persona, in which the central character does not speak, the camera speaks for her, dramatising her silence as intensely as her garrulous nurse is dramatised by her flood of trivial narrative.

The fabric of the tale

Perhaps there has never been a director as conscious as Bergman was, of the temptation posed by the camera, and the need to resist it. The theatrical stage, like the frame of a painting, shuts out the real world. The camera, however, lets the world in - spreading the same bland endorsement over the actor pretending to die on the pavement and the accidental balloon drifting across the street in the background. And the temptation is to turn this defect into an enticement, by encouraging a kind of "reality addiction" in the viewer. The temptation is to focus on aspects of real life that grip us or excite us, regardless of their dramatic meaning.

Hence the realistic sex and violence, which wrench the cinematic image from the frame of art into the formless current of our real lusts and terrors. The temptation to which Tarantino yields, because he has nothing important to say (just look, if you can bear it, at Kill Bill), is one that Bergman elaborately resists, and makes an art out of resisting. You could frame a still from a Bergman film - the dream sequence in Wild Strawberries, the dance of death in The Seventh Seal, the dinner party in The Hour of the Wolf - and it would sit on your wall like an engraving, resonant, engaging and composed. Just try doing the same with Tarantino.

Bergman's actors behaved, under the disciplined eye of his camera, with an unusual empathy for their rôles. They were not film-stars, pouting out their good looks, nor were their features adjusted to some predetermined repertoire. In Bergman's hands they were entirely reimagined, immersed in the story and guided by its inner meaning. And Bergman was not merely a master of the camera: he was a great storyteller, who knew how to cut the fabric of a tale, so that not a line or an image was superfluous.

Like Shakespeare or Wagner (and the comparison with the latter is irresistible), he entered into each of his characters, finding their words and gestures out of a true dramatist's abundance of sympathy. Evil enters the world of his films only metaphysically, as it were, as part of the human condition. He has no stage villains, or Hitchcock-like destroyers. For the most part he finds in his characters, whatever the degree of their loneliness and anxiety (and they are all suspended at some point on the scale of metaphysical solitude) the aspect which can be loved. He has given us some of the most tender images in all cinema - the reminiscences in Wild Strawberries, the death-scene in Cries and Whispers, the Shakespearian flowering of young love in Smiles of a Summer's Night - and, by bringing words and images together with the kind of exactness that unites the words and music in Wagner, he has shown what the cinema can do, by way of ennobling human sympathy.

The two dimensions

Music was important to Bergman, and his lifelong fascination with The Magic Flute culminated, first in the strange puppet show version in The Hour of the Wolf, and then in his own realisation of the opera. This fascination was continuous with his love of symbols, Mozart's masterpiece achieving its effects only because we see its protagonists as symbols, without knowing what they symbolise or why. Each of Bergman's films follows that pattern, being organised on two dimensions, as drama, and as myth. For we live our lives, in Bergman's view of things, both as individuals and as archetypes. Much that happens to us enacts the universal myths that describe our pilgrimage through this world.

Hence, even at his most humorous, Bergman takes a religious view of human beings, as creatures who are not merely in the world, as animals are, but also aspiring to make sense of it. Wild Strawberries shows that we achieve that aspiration when we look upon all that has happened to us, and accept it in a condition of forgiveness. That very Christian theme constantly recurs in Bergman's most important films. It may be one reason why he has fallen out of fashion; but it is also a reason why he will very soon be in fashion again, and appreciated for what he was: the man who brought cinema into the fold of western art.

Roger Scruton: Ingmar Bergman: the sense of the world

I flere europeiske storbyer vekker planer om stormoskèer med tilhørende minareter heftig debatt. Etter årtiers innvandring gjør millioner av muslimer krav på bygninger som gjenspeiler og forsvarer islams status som Europas nest største religion. Men synet av minareter som reiser seg i været ved siden av kirkespir forårsaker protester og motstand som flytter kultursammenstøtene ut i gatebildet.

Men i adskillige europæiske storbyer har planer om at opføre stormoskéer med høje minareter skabt protester og debat om alt fra byarkitektur til moskéernes rolle i integrationen.

I byer som London, Amsterdam og Marseille er bølgerne gået højt, men mest intens synes debatten at være i Tyskland, hvor planer om at opføre stormoskéer har ført til underskriftindsamlinger i Köln og voldelige sammenstød i Berlin.

Köln har Tysklands største gotiske domkirke og et dusin romanske kirker, så tilføjelsen af et par minareter ville næppe få byens skyline til at tippe. Alligevel har tyrkiske muslimers planer om at bygge en stormoské i et arbejderkvarter skabt ballade, og 23.000 borgere har deltaget i en underskriftsindsamling mod projektet.

Det var hovedsakelig høyreekstreme grupper som gikk i spissen for protestene, med støtte fra politiske partier som Vlaams Belang i Belgia og Jörg Haiders Frihetsparti i Østerrike. Motstanden gjorde imidlertid ikke noe alvorlig inntrykk på offentligheten før den høyt respekterte tysk-jødiske forfatteren Ralph Giordano kalte den planlagte stormoskèen i Köln et ”uttrykk for den snikende islamiseringen av vårt land”.

Selv om nye moskéer i de seneste år er blevet genstand for en vis debat i Berlin, Mannheim og Duisburg, satte Giordanos udtalelser gang i en landsdækkende diskussion om, hvorvidt de 2,7 mio. indbyggere af tyrkisk oprindelse i Tyskland overhovedet er i stand til at tilpasse deres religion til et sekulært samfund med ligeret mellem kønnene.

Den jødiske forfatter modtog dødstrusler og blev skarpt kritiseret også af andre jøder, bl.a. fordi han sagde, at han føler sig fornærmet over de mænd, der tvinger kvinder til at gå i burka og dermed »forvandler dem til menneskelige pingviner«. Han fastslog også, at det er på tide at indse, at alle forsøg på at integrere tre generationer af tyrker er slået fejl.

Kölns kristendemokratiske borgermester, Fritz Scramma, støtter moskèprosjektet da han mener at det innlysende at byens 120 000 muslimer har krav på et prestisjefylt symbol på deres religion. Men i løpet av debatten innrømmet borgermesteren at innvandrere som etter 35 år i Tyskland ikke kan et ord tysk, gjør ham ille til mote.

Også den katolske kardinal, Joachim Meisner, har blandet sig i debatten om moskébygningen og betegnet det som et chok, at »muslimsk integration har skabt kulturelle sprækker i vores tyske og europæiske kultur«.

I Berlin stødte tilhængere af en moské i sidste måned sammen med modstandere fra højregrupper under demonstrationer for og imod et moskébyggeri i bydelen Pankow, hvor der ikke bor mange muslimer.

Denne utviklingen er generell for en rekke europeiske storbyer. I London ble tillatelsen til å oppføre en kjempemessig moskè ved siden av Londons Olympiske By 2012 trukket tilbake etter at rasende borgergrupper samlet inn 275 000 protestunderskrifter. I følge motstanderne, som også omfatter muslimer, vil moskeen med plass til 12 000 mennesker forvandle bydelen fra å være multikulturell til å bli et utelukkende muslimsk område. Det er også betydelig frykt for den planlagte moskèen vil bli et rekrutteringssted for islamister.

Også i Nederland har myndighetene midlertidig stanset oppføringen av en omstridt stormoskè, noe som fikk muslimske grupper til å true bystyret i Amsterdam med uroligheter:

I Holland, hvor ca. en mio. af de 16 mio. indbyggere er muslimer, har politikere midlertidigt standset byggeriet af en omstridt stormoské med en minaret på 42 meter i Amsterdam. Det har fået muslimske grupper til at true med demonstrationer og uro, hvis bystyret vælger endegyldigt at trække godkendelsen af projektet tilbage.

I Frankrig lagde præsident Nicolas Sarkozy i sin valgkamp ikke skjul på, at han går ind for at give muslimer mulighed for at dyrke deres religion i ordentlige og godkendte moskéer frem for at risikere, at yderligtgående islamistiske grupper rekrutterer proselytter i hemmelige og illegale kældermoskéer i forstæderne.

Med sine omkring fem mio. muslimer har Frankrig ligesom Holland og Tyskland allerede mange moskéer, men alligevel møder nye byggerier også her modstand. Som i middelhavsbyen Marseille, hvor 200.000 eller ca. hver fjerde indbygger er muslim.

Sidste år lykkedes det for det højrenationalistiske parti Front National at få udsat et projekt om en kæmpemoské med plads til 2.000 troende indenfor og ligeså mange udenfor og med to minareter på 25 meter.

Den tyrkiskfødte imamen Bekir Alboga i Köln mener at en moskè vil være et avgjørende symbol på religiøs toleranse, i en by hvor kristne har kirker og jøder synagoger. I tillegg fastslår han at en stormoskè vil styrke integrasjonen av muslimer, og fungere som et bolverk mot en radikal utgave av islam.

Mange ikke-muslimer er skeptiske. På Berlins Humboldt-universitet forklarer islameksperten Riem Spielhaus til Reuters, at spændingerne netop opstår, fordi domkirker i byernes midte har stor symbolsk værdi, og at opførelser af moskéer i bylandskabet minder folk om de forandringer, som indvandringen har medført i samfundet.

I Danmark er det planer om oppføring av to stormoskèer i henholdsvis Århus og København. Inntil videre har Århus-moskèen blitt stanset på grunn av motstand fra den lokale boligforeningen.

Jyllandsposten: Øget modstand mod stormoskeer

Morten Fyhn kommenterer den nye loven som gir USAs myndighetene rett til å kontrollere elektronisk kommunikasjon med utlandet. Tonen er preget av den resignerte, bedrevitende, nedlatende tonen som er blitt gjenganger i det meste Aftenposten skriver om USA.

Fyhn er eks-Washington-korrespondent. Dagens korrespondent, John Hultgren, er enda mer antiamerikansk, dvs. anti-Bush, men effekten er den samme. Forrige helg hadde han forside-artikkelen i A-magasinet om hvorfor Irak gikk galt. Hultgren åpnet med å sitere en amerikansk soldat som møtte Hultgren i Bagdad med ordene: "Vi er USA, vi kan beseire hvem som helst og gjør hva vi vil".

Det pussige med de norske journalistene at de intet ser ut til å lære av å være i USA. Er det noe amerikanerne er flinke til så er det å grave frem informasjon, se saken fra flere sider, få frem nyansene. Det gjelder også en uhyre komplisert historie som Irak. Det moderne mediesamfunn forutsetter nyanser.

Hvordan er det derfor mulig at norske journalister hengir seg til ensidighet, stereotyper om det landet som i størst grad preger vår virkelighetsoppfatning?

Fyhn kommenterer at Kongressen vedtok den nye loven som gjør at myndighetene ikke trenger å gå til en domstol for å drive kommunikasjonskontroll. Det fremstilles som et knefall at en gruppe demokrater i begge hus stemte for loven. Dette er et resultat av fryktens kultur, skriver Fyhn.

Det er hans hovedtese: amerikanerne befinner seg fortsatt i fryktens favn, mens europeerne, sofistikerte som de er, for lengst har funnet tilbake til normale tilstander. Det utdeles en ekstra karakter til Bush-administrasjonen som utspekulert og kynisk nok spekulerer bevisst i frykt. Det er alltids en professor for hånden som kan siteres på akkurat det.

Det er kjedelig, slapp, og uengasjert journalistikk.

I nästa kurva kom bussen loss ur bergets kalla skugga
vände nosen mot solen och kr¨poå rytande uppför.
Vi trängdes i bussen. Diktatorns byst var också med
inslagen i tidningspapper. En flaska gick från mun til
mun.
Döden födelsemärket växte olika snabbt hos alla.
Uppe i bergen hann det blå havet ikapp himlen.

Tranströmer Sanningsbarriären

Det går en anti-saudi-arabisk reaksjon over shiaer i Irak. Wahhabister har lenge vært et skjellsord. Men nylig kom meldingen om at det er utstedt fatwaer i Saudi-Arabia som oppfordrer til å ødelegge shiaenes hellige steder.

Flere som deltok i marsjen gjennom Bagdad til minne om imam Musa al-Khadim idag, sa de gjorde det i protest mot de saudi-arabiske fatwaene.

The Saudi backlash is being fueled by Iraqi media reports and Shiite leaders' condemnations of apparent fatwas, religious rulings by Saudi muftis calling for the destruction of Shiite shrines in Iraq.

But some Saudi Arabian analysts say this is a way for Baghdad's pro-Iranian leaders to steer attention away from Tehran's involvement in Iraq and toward its Sunni neighbors. In spite of questions about their authenticity, the fatwas are stirring up much of the Shiite community and is indeed coloring this year's pilgrimage.

"It is going to be the pilgrimage of defiance in the face of these fatwas that desecrate the imams and call for the destruction of their shrines," says Hazem al-Araji, a leader in the movement of firebrand Shiite cleric Moqtada al-Sadr.

"Every Shiite that venerates the imams must say to the mufti [Sunni cleric] that we will defend the imams with our blood," he says.

As pilgrims began arriving Tuesday, the image of seventh Shiite Imam Musa al-Kadhim in shackles hung on banners over the neighborhood of Kadhimiya. The imam was poisoned about 1,200 years ago.

His persecution resonates deeply in Iraq today as Shiites try to hold onto unprecedented political gains while being viewed with suspicion in the Sunni Muslim world, especially in Sunni-led Saudi Arabia where Shiites are seldom allowed to openly practice their religion.

"So far, the Saudi attitude in particular, and the Arab one in general, has been negative toward the political process in Iraq," says Ridha Jawad Taqi, an Iraqi Shiite parliamentarian. "If they want nothing to do with us then we will just look for friends elsewhere."

Samtidig var det en episode i Mekka som har utløst skarpe reaksjoner i Irak: en gruppe shia-pilgrimer ble anholdt av det religiøse politiet som slo løs på dem. Å krenke pilgrimer er en alvorlig handling.

Shiaene føler at sunniene er seg selv lik: de har ennå ikke kunnet godta at shiaene utgjør flertallet i Irak, og hadde full rett til å detronisere sunniene.

Further fanning the flames of anti-Saudi public sentiment is the outrage expressed over an incident that Mr. Taqi says took place Sunday in Mecca, Saudi Arabia, when a group of Iraqi Shiites, including his son, were roughed up by Saudi security forces.

"They noticed they were Shiites because one of them was wearing a black turban so they rounded 12 of them up and beat them up with batons including my son Amir," he says, adding that his son plans to sue Saudi authorities, who have not publicly commented on the incident.

Marsjen gjennom Bagdad, og hendelsen i Mekka, sier noe om hvor tett hendelsene er sammenvevet. Shia-ånden er ute av flasken.

Anti-Saudi tide rises in Iraq

Taslima Nasrin ble angrepet under en bok-presentasjon i det sørlige India torsdag. En gruppe muslimer anført av tre parlamentarikere gikk løs på forsamlingen og Nasrin særskilt.

HYDERABAD, India: Angry Muslim protesters led by three local lawmakers attacked controversial exiled Bangladeshi writer Taslima Nasrin on Thursday while she was attending the release of her book in southern India and told her to go back to her country.

Nasrin escaped unhurt as the organizers pushed back about 100 protesters, including the three lawmakers, in Hyderabad. In the melee, one of the protesters slapped her, according to witnesses.

The protesters, belonging to the Majlis-e-Ittehadul Muslimeen, a political party in Andhra Pradesh state, burst into the local Press Club shouting slogans describing Nasrin as "anti-Muslim" and "anti-Islam."

They ransacked the venue, throwing chairs in the air and overturning the tables.

Nasrin fled Bangladesh in 1994 when Islamic extremists threatened to kill her after an Indian newspaper quoted her as saying changes must be made to the Islamic holy book, the Quran, to give women more rights.
..
In 2004, the Bangladeshi government banned her Bengali-language book "Shei Shab Andhakar" ("Those Dark Days") for what it said were objectionable comments about Islam and the Prophet Muhammad.

Exiled Bangladeshi female writer attacked by Muslims in India

Handler ambulansesaken i Sofienberg-parken om "institusjonell rasisme"? Det mente VGs Ole Kristian Strøm igår. SVs Akhtar Chaudry fulgte opp og krevde at forskere gransker offentlige etater. Likestillings-og diskrimineringsombud Bente Gangås støttet ham.

Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen er på pletten og mener forslaget er aktuelt. Han lover å ta det opp i regjeringen.

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen gir forslaget støtte, og lover å ta det opp i regjeringen snarest.

- Dette er et meget positivt og viktig forslag som jeg skal drøfte med mine kolleger i regjeringen. Vi må avklare om det skal være et utvalg eller forskere som tar jobben, sier Hanssen.

Han mener enkelttilfeller av diskriminering ikke tilsier at det er snakk om en systematisk og institusjonell rasisme.

- Men jeg møter såpass mange som forteller at de opplever diskriminering, og det har vært så mange grove historier i det siste, at det er på tide å slutte å synse. Vi må vite det sikkert, sier Hanssen.

Utviklingen i saken sier noe om en politisk dynamikk i dagens Norge: hvilke krefter som spiller på lag. Svært få tør å stille seg i veien når Den gode sak ruller. Men ute blant folk er det mer blandede følelser. De merker at saken utnyttes til å slå politisk mynt, og sitter igjen med ambivalente - dvs. motstridende følelser. Ambivalens er noe meningsmålingene er svært dårlige til å fange opp.

VGs Infact kan idag fortelle at tre av fem nordmenn mener en hvit ville fått bedre hjelp. Jeg stiller meg skeptisk til målingen. VG kjører saken for alt den er verdt, slik de også gjør det når en somalier går amok på trikken. VG tar aldri ansvar for følelsene de pisker opp. De er klar over at det rører seg ting ute i folkedypet og liker det ikke. Nå skaper de balanse.

Men en god sak kan også utnyttes til å stifte ny urett. La oss ta ting i riktig rekkefølge:
Det handler om omgangsform i Oslo en varm sommerdag. En gruppe ungdommer spiller fotball i parken og blir tilsnakket. En av ungdommene reagerer med å slå ned vedkommende. Tilfeldigvis er begge afrikanere. Men disse forholdene er oversett: at man risikerer hodeskade for å påtale generende oppførsel på offentlig sted, og at begge de involverte var afrikanere. Det spiller altså ingen rolle hvilken etnisitet man tilhører. Man blir slått ned uansett.

Så skjer det noe da politi og ambulansepersonell kommer til stedet, som med et pent ord må kalles ansvarsfraskrivelse. Dette er noe de fleste nordmenn har opplevd i en eller annen form: offentlig personell gjør ikke jobben, men det får sjelden så fatale følger. Kan det ha hatt noe å gjøre med hans hudfarge? Ordene som falt kan tyde på motvilje. Men det betyr ikke nødvendigvis at personellet er rasister. Det er noe som heter situasjonens øyeblikk - der negative faktorer forsterker hverandre og man sier og gjør ting man angrer på. Alle foreldre vet det.

Men fordi han er afrikaner og fordi skadene viser seg å være alvorlige blir også de prinsipielle sidene alvorlige: Da handler det ikke bare om at ambulansefolkene var rasister, men at også offentlig sektor er diskriminerende og rasistisk. Hvilket må sies å være et stort sprang, og ikke nødvendigvis logisk. Når konkluderte man tidligere fra ett enkelttilfelle til - ikke bare en hel etat - ambulansetjensten - en sektor som omfatter flere hundre tusen mennesker?

Det er politisk interessant at politikerne ikke ser ut til å tenke på - midt i en valgkamp - hvordan dette oppleves av alle i offentlig sektor; å få slengt i ansiktet at de er "skjulte rasister". Ikke alle naturligvis, men mange.

Nå skal de røykes ut. Men hvordan? Ved å gå inn i hodet på folk? Det har et snev av DDR å skulle granske hjerter og nyrer. For det er ikke vanskelig å overholde en korrekt oppførsel, som er uangripelig utad, men kald på innsiden. Jeg tror faktisk det skjer i ikke ubetydelig grad, og statsråden og politikere burde heller stille seg spørsmål om hvorfor og hvordan det er blitt slik.

Jeg mener selv å ha registrert at jeg blir bedre behandlet av både butikksansatte og offentlig personell enn jeg kan huske var vanlig før. Jeg spør meg selv om det har noe med "utviklingen" å gjøre: generell usikkerhet om hvem man har med å gjøre, frustrasjon over ikke å kjenne kodene til nye borgere, og inntrykk fra venner, bekjentskap og medier gir i sum: det er en lettelse å betjene kunder man kjenner og "snakker" samme språk som.

Hvordan skal statsråd Hanssen slå ned på dette? Med smilekurs? VG, Hanssen, Brustad og majoriteten av politikere og offentlige formyndere må stille seg spørsmålet: Hvorfor? Kan det tenkes at de selv er en del av problemet fordi de nekter å se helhet og sammenhenger?

Hvis den "skjulte rasismen" i det offentlige skal granskes, hva da med den positive diskrimineringen? For den finnes også etter manges mening, og gjør at vanlige folk har fått det flerkulturelle samfunn opp i halsen.

Hvordan skal man måle diskriminering? Er det ut fra opplevelse? En bekjent som er optiker fortalte følgende historie: når innvandrere tidligere fikk rekvisisjon på briller kunne de velge fritt på øverste hylle. Det var ingen øvre grense. Innvandrere lærte selvfølgelig fort hva som ga status. Men så fikk noen i det offentlige summet seg og innførte en grense. Det utløste protester hos "klientene". Nå måtte de selv finanisere mellomlegget hvis de ville gå i Gucci-briller. Diskriminering?

VGs Ole Kristian Strøm nevner alle med "topputdannelse" som ikke får jobb. De finnes, og noen står uforskyldt i køen, mens andre ikke har de sosiale kvalifikasjoner, slik Shazad Rana påpekte i en kommentar, noe som øyeblikkelig utløste heftig kritikk. Han sa bare det alle vet: en arbeidsgiver tenker miljø og samarbeid. Hvis en søker ikke ser ut til å passe inn blir han ikke ansatt, slik er det også i VG. Men det er mye lettere å kritisere fra utsiden.

Man må også nevne alle som ikke vil arbeide, som ikke har arbeidsmoral, og heller går på trygd. Oppveier den ene gruppen den andre? Nei, men at rundt halvpartene av visse innvandrergrupper -særlig fra muslimske land - går arbeidsledige vil selvfølgelig påvirke deres selvbilde og andre menneskers holdninger til dem. Også ansatte i det offentlige. Det er ABC.

"Formynderne", for å bruke et bjørneboesk begrep, ønsker å oppheve de sosiale lovene, men oppnår bare å skape enda mer frustrasjon og polarisering i samfunnet.

Tittelen på en artikkel i dagens VG er talende: - Legger seg ikke flate nok

Forfatter Anne Holt mener historien om Ali i Sofienbergparken handler om et Norge hvor det er akseptert å være innvandrerfiendtlig og rasistisk. Det har skjedd noe med holdningene de senere år, særlig etter 911, skriver hun i en kronikk i Aftenposten og feller en knusende dom.

Rasismen i Norge skjøt fart og hentet legitimitet den 11. september 2001. Den har spist seg fetere på ressurspersoners stadig mer utilslørte og høylytte forakt for islam. Hatet mot islamister er langt på vei blitt en generell mistro mot muslimer, som igjen har gitt næring til den eldgamle, allestedsnærværende frykten for alle som er annerledes.

Fra ytterste høyre.
Rasismen har stukket røttene i folkedypet ved utilslørt agitasjon fra den politiske ytre høyrefløy, som slår seg for brystet i en "hva-sa-jeg"-triumf hver gang en ikke-hvit person forgår seg mot "en av oss".

Rasismen har krøpet inn og opp i organisasjoner og institusjoner i ly av benektelse og avvisning av problemet. Fra å leve i et samfunn som i alle fall ikke godtok rasisme sånn i fullt dagslys og all åpenhet, bor jeg nå i et land der det nærmer seg politisk korrekt å være kritisk til innvandrere.

Der man tidligere ville bli møtt med kontant og massiv kritikk for helt ensidig å fokusere på problemer med immigrasjon og integrasjon, møter man nå anerkjennende nikk og samtykkende mumling.

De andre.
Fiendskap mot de andre blir ikke bare møtt med forståelse nå til dags; i skremmende høy grad er motvilje og skrekkpropaganda i ferd med å bli akseptert i brede lag. Eksemplene er utallige. Karikaturtegningdebatten for halvannet år siden ga oss dessverre mange av dem.

Rasismen har slått endelig rot, og det så dypt at vi ikke lenger kjenner den igjen. Og da er vi tilbake i Sofienbergparken: Bare på bakgrunn av en slik forklaringsmodell kan man i det hele tatt fatte hvordan de to ovennevnte ledere i Helse-Norge kan opptre så uklokt og innsiktsløst: De vet ikke hva de gjør. Om det er grunn til å tilgi dem, er jeg sannelig ikke sikker på.

Ingen rasisme?
Behandlingen av Ali i Sofienbergparken kunne funnet sted både for ti, tyve og tredve år siden. Men for ti, tyve eller tredve år siden ville ikke ledelsen for en svær tjenesteyter innenfor helsevesenet sluppet unna med å holde seg for ører og øyne og rope "ingen rasisme, ingen rasisme".

Det er i dette det dypeste alvor i saken ligger. Og det angår oss alle.

Tragedien i parken

Det har i lengre tid vært planlagt en demonstrasjon mot islamisering av Europa i Brussel. Arrangøren er paraplyorganisasjonen ”Stop The Islamisation of Europe” og dens nasjonale forgreninger. På nettet florerer det rykter om at folk fra alle land akter å delta; norske sympatisører inklusive. Det slipper de.

Borgermesteren i Brussel har forbudt demonstrasjonen fordi faren for forstyrrelse av offentlig ro og orden vurderes å være for høy. Og man la like godt til:

"Det betydelige antal udlændinge, der bor i området, kunne reagere på demonstrationen," siger talsmand fra borgmesterkontoret, Nicolas Dassonville.

Det kunne de nok, hvilket alle som har vært for eller mot en demonstrasjon antagelig har full forståelse for.

Derfor bør Brussels banebrytende observasjon hva gjelder demonstrasjoner komme som en gave fra oven for folk og fe. Det bor nemlig et betydelig antall mennesker i f.eks. Oslo-området som til enhver tid reagerer på demonstrasjoner som er henholdsvis for eller mot Israel, for eller mot NATO, for eller mot karikaturer, for eller mot telefonselgere som ringer midt i middagen, for eller mot Sir Salman Rushdie, for eller mot rasisme, for eller mot EU, for eller mot fred, for eller mot rosamalte nabohus, for eller mot krig og for eller mot utbygging av Alta-vassdraget.

Hvem som reagerer på hva avhenger litt av personlig ståsted - for eller mot – så uansett hva man ellers kan si om demonstrasjoner, befinner man seg i den enestående situasjonen at det alltid er noen som reagerer. Enten for eller mot. Mest sannsynlig et betydelig antall også. Og det er i overkant, for man er for eller mot at noen reagerer.

Så hva med en demonstrasjon for å demonstrere mot demonstrering? Hvis man ikke er for, selvsagt – men da kan man jo bare arrangere en demonstrasjon for å demonstrere for demonstrering. Og så får vi håpe at de som er for mot ikke reagerer mot de som er mot for.

TV 2 Nyhederne - Antiislamisk demonstration forbudt

Henri Matisse Fruit and Coffee-Pot (1899) The Hermitage, St. Petersburg.

Den kinesiske terrakottahæren på 7.000 soldater er verdensberømt. British Museum har fått låne et rekordartet antall til en storstilet utstilling i høst. Men når man beundrer keiserens livgarde i det hinsidige bør man også merke seg prisen: 750.000 mennesker betalte med sitt liv. Det er mange

(Three-quarters of a million men and women were worked to death making the figures.)

Tre palestinske journalister har søkt asyl i Norge. De flykter fra Hamas-regimet i Gaza, som ikke tolererer objektiv og kritisk journalistikk, skriver fagbladet Journalisten.

Det må være et tankekors for alle som går inn for kontakt og anerkjennelse av Hamas at palestinske journalister søker asyl i utlandet. Den ene sogar av frykt for sitt eget liv:

– Etter at Hamas tok makten i Gaza, er situasjonen blitt kritisk for palestinske journalister som prøver å rapportere nøytralt. De har gått til angrep både mot journalister og journalistorganisasjoner, hevder Moheed Alnawaty (39).

Alnawaty er en kjent journalist i Gaza: han skriver for flere publikasjoner, er en av lederne i det palestinske journalistforbundet, og hva mer er: han har skrevet en kritisk bok om Hamas.

Tilfellet ville at han var i Paris for å diskutere en fransk oversettelse da Hamas grep makten i Gaza, for å "opprette ro og orden", som en del norske medier har skrevet.

– Der fikk jeg beskjed fra en nær venn med gode kontakter innad i Hamas om å ikke vende tilbake. Han advarte meg med at mitt liv var i fare, forteller Alnawaty.

Ifølge Journalisten.no er alle de tre journalistene blitt truet av Hamas. Det burde være et faktum som alle medier vier oppmerksomhet.

Tre palestinske journalister i asylmottak

Russland har gjeninnført nok en praksis fra sovjettiden: tvangsinnleggelse av kritiske røster. Larisa Arap (48) skulle fornye førerkortet og måtte ha en legeerklæring. Legen spurte om det var hun som hadde skrevet om mangler ved det psykiatriske tilbudet til barn. Da hun svarte bekreftende, sendte han bud på politiet.

Nå befinner Arap seg på et psykiatrisk sykehus i Murmansk. Tvangsinnlagt. Arap tilhører Den demokratiske borgerfronten, en bred opposisjonsallianse anført av eks-sjakkmester Garry Kasparov. Han sier dette ikke er første gang kritikere tvangsinnlegges. Det er en av metodene som benyttes mot brysomme folk.

Activists say this is not the first case of politically motivated, enforced admission to hospital in President Vladimir Putin's Russia, and have condemned the move as redolent of the Soviet era. Mr Kasparov said: "It could happen if you attack the interests of the local Gazprom, the local military base, the local medical mafia. Attacking the interests of local bureaucrats is a terrible risk, because they don't stop at anything to get their own back."

Oleg Panfilov leder Senter for journalistikk i ekstreme situasjoner i Moskva. Han sier det egentlig ikke er så merkelig at sovjetiske metoder gjenopplives når regimet er fullt av KGB-folk.

"When there are KGB officers in the government, they restore what there was during the Soviet era: propaganda, censorship and repression."

Noe har skjedd som gjør at de tør å bruke metoder som ble beryktet under sovjettiden. Tvangsinnleggelsene var en alvorlig belastning for Sovjetunionen i utlandet.

Panfilov forteller at den første kritikeren som ble tvangsinnlagt var journalisten Aleksandr Novikov. Han hadde skrevet kritisk om krigen i Tsjetsjenia. For ett år siden ble han tvangsinnlagt og har nesten ikke hatt kontakt med omverdenen. Man blir syk av å være på russiske psykiatri-anstalter.

En av de mest beryktede var Serbskij-instituttet i Moskva. Her drev man regelrett tortur. En lovendring i 1992 gjorde det vanskeligere for leger å tvangsinnlegge hvem de ville. Det er illevarslende at legene ved Serbskij-instuttet åpent krever de gamle fullmaktene tilbake.

Russian dissident 'forcibly detained in mental hospital'
By Alastair Gee in Moscow
Published: 30 July 2007

Putin-regimet har innført en lov mot "ekstremisme" som er så vag og omfattende at den kan brukes mot nærmest hva som helst. Under dekke av å ville bekjempe ekstremistgrupper slår man til mot vanlig politisk virksomhet. Også medier som viderebringer "bakvaskelse av myndighetspersoner" kan bli stilt til ansvar.

Loven mot ekstremisme ble først vedtatt for fem år siden, men ble skjerpet i juli etter at riksadvokaten kunne melde om stor økning i antall ekstremistgrupper.

Men opposisjonen sier loven er en felle også for dem: Det har partiet Yabloko fått merke. Lokalpartiet i Krasnodar ble i juni truet med oppløsning hvis de ikke sluttet å selge to bøker om Putin skrevet av den anerkjente forskeren Andrej Piontovskij. Piontovskij er overbevist om at myndighetene har skaffet seg et perfekt våpen til å bringe hvem som helst til taushet.

"It is perfectly clear that the anti-extremism laws are not aimed at fighting terrorism, but against the political opposition," says Mr. Piontkovsky, an urbane former chief of a Moscow political think tank.

Piontkovsky is one of several liberal intellectuals to have been targeted in recent months under the laws, which pro-Kremlin analysts say are necessary to fight a rising wave of racism, ultranationalism, and pro-terrorist sentiment.

Fremgangsmåten har et stenk av stalinisme. Forut for politiske avgjørelser sørget Stalin for å ha midlene til rådighet for å vinne. Det er parlamentsvalg i desember og presidentvalg i mars. Putin vil gjerne vite at han er garantert ønskede resultater?

"Anything can be termed extremism [under the law]," says Alexander Verkhovsky, director of the Moscow-based Sova Center, which tracks extremist activities. "It's possible the authorities want to have this Damocles sword hanging over everyone's head. [If you engage in public activity,] you will understand that you can be arrested, if not this time, then next time."

Loven lister opp hele 13 kriterier på ekstremisme, og noen av dem er sekkebetegnelser som man kan putte hva som helst inn i, som "bakvaskelse av myndighetsperson", eller finansiering og støtte til ekstremister.

The legislation now outlines 13 aspects of extremism, including such actions as "slandering an official of the Russian Federation" and inciting hatred against any "social group." (Last year, an outspoken advocate of Chechen separatism, Boris Stomakhin, was sentenced to five years for inciting hatred against the Russian Army.) It provides punishment for "financing" and "organizing" extremist activity as well as rendering "public support" for extremism.

Myndighetene har valgt en slu fremgangsmåte ved å fokusere på ekstremistgrupper, som det vitterlig finnes mange av. Man også deres eksistens brukes i den politiske propagandaen. Oleg Morozov i statsdumaen sier utenlandske krefter forsøker å bruke dem til å undergrave staten.

Kritikere spør hvorfor partiet Nasjonalbolsjevikene er forbudt, når den Putin-lojale ungdomsbevegelsen Nashi får holde på. Også den har benyttet trakassering og vold, ikke bare mot politiske motstandere, men også utenlandske diplomater (den britiske ambassadøren og den estiske).

Putin-regimet ser ut til å ha blitt dristigere. Litvinenko-affæren var ikke noe blaff. Nå kvier man seg heller ikke for å gå etter internasjonalt kjente og respekterte forskere og analytikere i Moskva.

Vladimir Pribylovsky, head of Panorama, an independent think tank in Moscow, says that the broad interpretation of extremism has greatly strengthened the Kremlin's hand.

"The new amendments widen the concept of extremism so as to make it practically limitless," says Mr. Pribylovsky, who ran afoul of the law earlier this year when the FSB raided his home searching for "extremist content" and seized his personal papers and computer. It remains unclear what they were looking for, though Pribylovsky is co-writing a biography of Mr. Putin with US-based historian Yury Felshtinsky. He is also the author of a political website, www.anticompromat.ru, which was briefly forced to close down in March.

"Basically [the law] is a universal stick available to punish anyone, and the decision about how and when to use it is in the hands of the officials," says Pribylovsky.

Det har lenge vært vanskelig for NGO'er. Sergej Dickmann arbeider for Jurister for konstitusjonelle rettigheter og friheter i Moskva. Det er den type NGO'er som irriterer Kreml. Dickmann sier den nye ekstremistloven kan forvandle en handling fra vanlig kriminalitet til en alvorlig forbrytelse. Hvis noen knuser et vindu gir det normalt ett år. Men hvis vitner kan fortelle at vedkommende ropte Putin-fiendtlige slagord, da er det med ett slag ekstremisme og straffen kan bli seks år.

Også for mediene er den nye loven skummel. De kan bli gjort ansvarlige for hva folk sier og gjør i nyhetsinnslag.

The changes will make it a challenge for journalists to cover any political activities other than those sanctioned by the Kremlin, experts say. "It was difficult before, but now it becomes extremely difficult for journalists to do their job," says Mr. Dickmann.

For example, any speech deemed "extremist" that occurs during a broadcast can lead to a media outlet being warned, and then shut down, by authorities. "The practical outcome of this rule is that radio and TV stations will simply stop having live debate and talk shows," says Dickmann.

Russia stretches 'extremism' laws

Ett telefonsamtal rann ut i natten och glittrade på
landsbygden och i förstaderna.
Efteråt sov jag oroligt i hotellsängen.
Jag liknade nålen i en kompass som orienteringslöparen
bär genom skogen med bultande hjärta.

Tranströmer

Nettet er Davids kølle mot en overveldende overmakt. Med små midler kan vi utrette mye. Selv et forholdsvis lite antall mennesker kan, hvis de setter av et mindre månedelig beløp, gjøre oss i stand til å holde en kontinuitet i produksjonen. Bidrag skaper også et bånd mellom lesere og redaksjon, og øker vår ”commitment”. Mange i MSM vil smile fornøyd hvis vi skulle legge inn årene. Det må et visst nivå til for å nå opp i marsjhøyde: vi begynner å nærme oss – med daglige nyheter og kommentarer, som til tider er en helt egen arena.

Vi tror det blir tøffere fremover: de andre mediene har mye interessant enkeltstoff, men kvier seg for å se det i sammenheng og analysere ut fra andre premisser enn de vanlige. Utenrikspolitisk har de stadig sakket akterut og i forhold til internasjonale medier er norsk opinion uopplyst.

Vi lever i en annen tid: andre nyhetskilder er bare et tasteklikk unna. Men det trengs å knytte det opp mot en norsk virkelighet. Det som skjer i Europas ghettoer, i Irak, Gaza og Pakistans madrassaer skal settes i en norsk sammenheng. Vi mener det er en viktig oppgave. Hjelp oss å realisere den.

Hans Rustad

Vil du gi et bidrag til driften kan dette settes inn på følgende konto:

1644 29 32828

Document
Strand
2080 Eidsvoll

Stiftelsesdokument (pdf)
Vedtekter (pdf)

Kontaktskjema for kjøp av aksjer

På søkesiden er nå den interne programvarens eget søkesystem tatt bort, dette grunnet for høyt ressursforbruk på serveren. Men du kan fremdeles søke blant våre over 8000 artikler ved hjelp av Google.

Frederick H. Evans Mr. and Mrs. S. Maudson Grant, Lincoln

En av de mest fremstående sunni-politikerne i Irak, Adnan al-Dulaimi, hevder at det pågår rene utryddelsen av sunnier i regi av shia-regjeringen i Bagdad som støttes av Iran. Al-Dulaimi spilte uhemmet på anti-shia-strenger i araberlandene. Han hevdet at araberlandene sto for tur så snart Irak var under shia-kontroll.

Det er å leke med ilden. Al-Dulaimi sa statsminister Nouri al-Maliki åpner døren for "persere" og "safawider".

Iraq's most senior Sunni politician issued a desperate appeal Sunday for Arab nations to help stop what he called an "unprecedented genocide campaign" by Shiite militias armed, trained and controlled by Iran. .. Adnan al-Dulaimi said "Persians" and "Safawis," Sunni terms for Iranian Shiites, were on the brink of total control in Baghdad and soon would threaten Sunni Arab regimes.

"It is a war that has started in Baghdad and they will not stop there but will expand it to all Arab lands," al-Dulaimi wrote in an impassioned broadside e-mailed to The Associated Press.

Al-Dulaimi (75) er leder av den største sunni-blokken i parlamentatet, som nylig trakk sine seks statsråder ut av regjeringen. Irak befinner seg i virkeligheten i en politisk krise. Nouri al-Maliki innkalte søndag til krisemøter. Men istedet for forsøk på enighet tilkaller Dulaimi hjelp utenifra. Det bidear neppe til en løsning.

The outburst reflected growing anger in the Sunni establishment over perceptions of al-Maliki as a deeply biased sectarian leader with links to Iran.

"Arabs, your brothers in the land of the two rivers and in Baghdad in particular are exposed to an unprecedented genocide campaign by the militias and death squads that are directed, armed and supported by Iran," al-Dulaimi said.

And he castigated fellow Sunnis in the Middle East, saying they "did not make any move and did not even bother to denounce what is taking place against your brothers at the hands of Iranian militias and death squads."

Dulaimi har sagtens grunn til å være bekymret. Shia-militser har drevet religiøs rensing av Bagdad. Og hvem vet hvilke forberedelser som foregår i påvente av at amerikanerne en dag trekker seg ut? Italiensk politi har nylig avslørt et storstilt våpenkjøp på det svarte marked: Iraks innenriksdepartment bestilte over 100.000 Kalasjnikover fra Italia, med et jordansk firma som mellommann. Irakerne sa de hadde amerikansk godkjenning. Men hvorfor skulle regjeringen gå ut på det svarte markedet etter noe som amerikanerne forsyner dem med gratis? Irakerne skulle betale rundt 40 millioner dollar for våpnene.

Det er grunn til å merke seg at i sunnienes øyne er Hamas, Hizbollah og Syria på Irans side. Det gir merkelige konstellasjoner. Egypt og Saudi-Arabia likte ikke at Hizbollah startet krigen i sør-Libanon ifjor sommer. BBC World viste søndag en dokumentar om Hizbollah som forbereder seg på ny krig. De har gravet som aldri før i fjellene i sør. BBC-reporteren kjørte i et område som var fullt av gravemaskiner, forbudtskilt og sandhauger som var dumpet foran husene til bønder som advarte BBC-crewet mot å stille spørsmål. Bondekona advarte BBC og sa hun ikke lenger kunne bevege seg hvor hun ville, fordi "guttene" hadde overtatt. De likte ikke tilskuere. Ved et tilfelle kom BBC over en militær treningsleir og ble arrestert. Hizbollah-folkene sa de holdt på å forberede industriell fruktproduksjon. Hvorfor de da hadde advarsler mot militært område brød de seg ikke om å forklare.

Iraqi Sunni claims 'genocide campaign'

Italy probe unearths huge Iraq arms deal

bildet: Bayan Mahmoud er knust over at mannen, Mahmoud Saber (24), ble drept utenfor Kirkuk. Saber var sammen med politikolleger på patrulje da de falt i et bakhold. Tre ble drept.

Det lyder umiddelbart urimelig og ulogisk at Saudi-Arabia som har gitt seg selv tittelen "landet med de to hellige moskeer" systematisk raserer den islamske kulturarven. Ikke desto mindre er det tilfelle. Det skal helst ikke finnes noen spor av islams fortid. Hundrevis av historiske bygninger og gravplasser er rasert.

Den senere er også rent økonomiske motiver kommet inn. Investorer -dvs. kongefamilien og dens begunstigede - har oppdaget at pilgrimsferden representerer store fortjenestemuligheter. Derfor bygges det nå sju svære tårn bare et stenkast fra Kaba'en, den hellige svarte stenen. Tilsammen representerer tårnene, hver på 30 etasjer, en gulvflate som er dobbel så stor som Pentagon, verdens største bygning.

Alliansen wahhabister og kapitalister gir seg usmakelige utslag: en annonse for tårnene heter det: "Bli nabo til Profeten".

At historisk verneverdige bygninger må vike plassen for "utviklingen" er noe vi kjenner. Men det spesielle med Saudi-Arabia er at islams hjemland styres av en retning, wahhabismen, som er så besatt av puritanisme at den vil ødelegge fortiden, for at den ikke skal tilbes. For det er begrunnelsen: steder kan bli gjenstand for avgudsdyrkelse. Men dermed krenker man vanlige muslimers ønske om å kjenne historisk kontinuitet og ære fortiden. Og kanskje det er noe av den dypere begrunnelsen for destruksjonen: historisk bevissthet betyr korrektiv, betyr hukommelse, ulike tolkninger, og det er det wahhabismen ikke vil ha: den vil skape en tabula rasa - en blank tavle - hvor den kan skrive sin fremstilling av islam, og den og bare den, skal være enerådende. Det er presis det samme som bolsjevismen og nazismen forsøkte; å skape en tabula rasa. Ingenting skulle konkurrere med deres versjon.

Det er pussig at kongedømmet har lykkes med å fremstille seg som verdig, opphøyet og noble. Få ønsker å se bak fasaden.

Man må ta for seg konkrete eksempler for å forstå hvor ekstreme wahhabismen er,

The holy sites have also been targeted for decades by the clerics who give Saudi Arabia's leadership religious legitimacy. In their puritanical Wahhabi view, worship at historic sites connected to mere mortals — such as Muhammad or his contemporaries — can easily become a form of idolatry. (Worship at the Kabaa, which is ordered in the Quran, is an exception.)

"Obviously, this is an exaggerated interpretation. But unfortunately, it is favored among officials," said Anwar Eshky, a Saudi analyst and head of a Jiddah-based research center.

The house where Muhammad is believed to have been born in 570 now lies under a rundown building overshadowed by a giant royal palace and hotel towers. The then king, Abdul-Aziz, ordered a library built on top of the site 70 years ago as a compromise after Wahhabi clerics called for it to be torn down.

Other sites disappeared long ago, as Saudi authorities expanded the Grand Mosque around the Kaaba in the 1980s. The house of Khadija, Muhammad's first wife, where Muslims believe he received some of the first revelations of the Quran, was lost under the construction, as was the Dar al-Arqam, the first Islamic school, where Muhammad taught.

At Hira'a Cave, where Muhammad is believed to have received the first verses of the Quran in the mountains on the edge of Mecca, a warning posted by Wahhabi religious police warns pilgrims not to pray or "touch stones" to receive blessings.

In Medina, 250 miles north of Mecca, Muhammad's tomb is the only shrine to have survived the Wahhabis, and a monumental mosque has been built around it. But religious police bar visitors from praying in the tomb chamber or touching the silver cage around it.

"You shouldn't do that," a bearded policeman tells pilgrims trying to pray at the site.

Outside the Prophet's Mosque, Wahhabis have destroyed the Baqi, a large cemetery where tombs of several of the Prophet's wives, daughters, sons and as many as six grandsons and Shiite saints were once located. Grave markers at the site have been bulldozed away, and religious police open the site only once a day to let in male pilgrims. The visitors are prevented from praying.

"It is pretty sad that our imams do not even have tombstones to tell where they are buried," said Indian pilgrim Zuhairi Mashouk Khan, who was weeping because he was barred from praying at the site. "They deserve a shrine as monumental as Taj Mahal."

Fanatismen som fører til riving av huset hvor Profeten skal ha blitt født er like sterk overfor shiaene og andre rivaliserende retninger. Det er ingen tilfeldighet at 15 av 19 911-kaprere var saudiere. Det er ingen tilfeldighet at halvparten av de utenlandske jihadistene i Irak er fra kongedømmet. Ekstremismen er dets ektefødte barn. Men det som kommer lite frem er hvor drepende wahhabismen er overfor andre tolkninger av islam. Wahhabismen representerer en stor trussel mot en fredelig islam, og dermed også mot Vesten og verdensfreden. Oppfatningene av rent og urent er så sterke at de uvegerlig fører til konflikt med de annerledestenkende.

Mecca's hallowed skyline transformed

"Christian Radich", "Sørlandet" og "Asgar II" utenfor Amalienborg hvor de stolte skipene imponerte danskene. Snaphanen fanget de smukke skipene. (klikk for å se dem i all sin velde)

Robert Putnam er en av USAs mest kjente forskere innen samfunnsvitenskap. Hans faglige engasjement går hånd i hånd med det politiske: Putnam er liberaler - han ønsker å opplyse og bidra til et tolerant samfunn. Han er per definsjon for det flerkulturelle samfunn. Stor var derfor hans overraskelse da han fant at i samfunn hvor variasjonen er størst, er tilliten mellom menneskene lavest.

Det var snakk om den største studien i sitt slag i USA: 30.000 mennesker i 41 lokalsamfunn over hele USA.

In the most diverse communities, neighbors trust one another about half as much as they do in the most homogenous settings. The study, the largest ever on civic engagement in America, found that virtually all measures of civic health are lower in more diverse settings.

"The extent of the effect is shocking," says Scott Page, a University of Michigan political scientist.

Så problematisk var funnene at Putnam har brukt flere år på å kryssjekke opplysningene for å se om det kan være feilslutninger. Kolleger har supplert med å spørre "men har du tenkt over" og sørget for at ca 30 nye variabler ble kontrollert. Likevel sto hovedkonklusjonen fast: heterogene samfunn har mindre sammenhengskraft enn homogene.

But even after statistically taking them all into account, the connection remained strong: Higher diversity meant lower social capital. In his findings, Putnam writes that those in more diverse communities tend to "distrust their neighbors, regardless of the color of their skin, to withdraw even from close friends, to expect the worst from their community and its leaders, to volunteer less, give less to charity and work on community projects less often, to register to vote less, to agitate for social reform more but have less faith that they can actually make a difference, and to huddle unhappily in front of the television."

"People living in ethnically diverse settings appear to 'hunker down' -- that is, to pull in like a turtle," Putnam writes.

På engelsk snakker man om sosial kapital, men danskene har funnet på ordet "sammenhengskraft" som er vel så bra. Det handler ikke bare om de ulike nettverk mennesker er deltakere i, fra jobb, skole, sport, foreninger til private, men også om et felles språk og historie. USA adskiller seg her fra Europa som innvandrersamfunn. Europa har mye historie, og mye av den handler om nasjonsbygging. Hvordan kan nye innbyggere få del i denne historien og verdiene den representerer?

Michael Jonas har en god presentasjon av Putnams arbeid i the Boston Globe. Boston er ett av samfunnene som inngår i undersøkelsen. Han siterer en forsker som sier at den lavere velferden i USA henger direkte sammen med større variasjon. Det er mindre vilje til å betale en så stor del av inntekten til velferd for andre som i Europa. Men hva skjer med den viljen når Europa begynner å ligne på USA? Hva synes norske skattebetalere om at polske barn får kontantstøtte fra Norge, når barna aldri har bodd i Norge, og myndighetene åpent innrømmer at de ikke har noen mulighet for å sjekke om opplysningene er riktige? Ifjor ble det utbetalt 130 millioner i kontantstøtte til utlandet.

Derfor handler Putnams studie om de viktigste spørsmål vi står overfor som samfunn. Hans funn er en kruttønne. Hvorfor den ikke er presentert og kommentert i norske medier er en gåte. Den burde vært standard-pensum. Ikke minst fordi den tar opp forhold som angår den vanlige kvinne og mann.

Mina Hauge Nærland har gjort en grundig jobb i Dagbladets Magasinet, i den forstand at hun har lest materialet. Men presentasjonen er slapp. Språket er unnvikende. Og studiene kommenteres av en av de pene, kjekke, hvite middelaldrende forskere som alltid sørger for å sette kontroversielle temaer inn i en riktig ramme: I dette tilfelle Jon Rogstad ved Institutt for Samfunnsforskning.

- Spørsmålet er hva som skal være grunnlaget for solidaritet. Før var likhet grunnlaget for solidaritet - nå er utfordringen om ulikhet, men samtidig gjensidig avhengighet, også kan være en kilde til solidaritet. Vi ser en stadig større forestilling om økende forskjeller - folk antar at andre er ulike dem selv. Hvordan vi skal skape solidaritet på tvers av disse forskjellene er det sentrale spørsmålet, sier Rogstad. .. - Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder deltagelse i lokalsamfunnet, og den samlede sosiale kapitalen er høy. Vi ser dessuten at i byer med mange innvandrere, det vil si mer etnisk mangfoldige samfunn, er minoritetene mye mer aktive enn i resten av landet. Innbyggere med pakistansk bakgrunn i Oslo, Lørenskog og Drammen stemmer i stor grad ved lokalvalgene, mens det er mindre valgdeltagelse blant innbyggere med samme bakgrunn i områder der det er få innvandrere, forklarer Rogstad.

Dermed ser vi i Norge at Putnams funn om at nettverk betyr mye for demokratisk deltakelse har noe for seg. Innvandrerenes nettverk fører nemlig til høyere mobilisering.

Når motforestillingene glimrer med sitt fravær blir jeg mistenksom. At innvandrerne har sterke nettverk kan også være andre ord for dannelsen av parallellsamfunn, og gjeninnføring av samfunnsformer der individet er underlagt gruppen. Dette gir seg også utslag på skole og jobb: folk som læres opp i så forskjellige verdisett vil ha vansker med å fungere i det norske samfunn. Det handler om ganske grunnleggende ting. Folket har oppdaget det for lenge siden, men forskerne og eliten vil ikke snakkke om det.

Det finnes dessuten studier som viser nettopp den korrelasjon mellom innslag av innvandrere og mangel på sammenhengskraft som Putnam omtaler. Fotball er en krevende sport i Norge i form av deltakelser og dugnad: Det forutsettes at foreldrene bidrar. Men studier av et fotballag på Fjell i Drammen og et lag i Groruddalen viste at når andel innvandrerforeldre oversteg en viss prosent, falt laget fra hverandre. Innvandrerforeldrene stilte ikke opp til kjøring på kamp feks. De samme problemer kjenner vi fra boligsameier, der det er vanskelig å få innvandrere til å delta i dugnad.

Innvendingen er selvsagt at manglende dugnadsinteresse er et allment problem. Derfor handler ikke dette om at innvandrerne alene har ødelagt den norske idyllen. Putnams første bok het "Bowling Alone", den viste at det sosiale fellesskap var svekket i USA. Samme tendens kjenner vi fra Norge. Nye befolkningsgrupper med en annerledes kultur og religion samspiller med tendenser som allerede er der. Dette tror jeg folk flest er klar over.

Misbruk?

Putnam fikk kvaler fordi politiske motstandere kunne bruke hans funn til å bekrefte sine oppfatninger. Han fikk ros fra folk han ellers ikke vil ha noe med å gjøre:

But on a topic as charged as ethnicity and race, Putnam worries that many people hear only what they want to.

"It would be unfortunate if a politically correct progressivism were to deny the reality of the challenge to social solidarity posed by diversity," he writes in the new report. "It would be equally unfortunate if an ahistorical and ethnocentric conservatism were to deny that addressing that challenge is both feasible and desirable."

Putnam må tåle kritikk fra saklig hold fordi han mislikte sine egne funn. Skal en vitenskapsmann verdivurdere sine resultater? Putnam sier han er deltaker: han har to roller: vitenskapsmann og samfunnsborger. Så lenge han ikke manipulerer resultatene og er åpen om sin fremgangsmåte, kan det fungere.

Oppside

Det finnes også en oppside ved mangfoldssamfunnet: Det kan utløse skapende krefter, på arbeid, innen kunst og kultur, design, osv. En slags kryssfertilisering.

Diversity, it shows, makes us uncomfortable -- but discomfort, it turns out, isn't always a bad thing. Unease with differences helps explain why teams of engineers from different cultures may be ideally suited to solve a vexing problem. Culture clashes can produce a dynamic give-and-take, generating a solution that may have eluded a group of people with more similar backgrounds and approaches.

Et typisk eksempel er New York, med sin spesielle civic spirit. Men det krever at noen holder orden i rekkene. Diskusjonen om narkomani og prostitusjon midt på Oslos hovedgate er ikke spesielt overbevisende. Når man ikke greier å håndtere problemene i en småby som Oslo, hvor mye har man da forstått?

Arbeidsplasser og skoler kan blomstre på mangfold, men det krever at noen tør å si nei, og si hva som gjelder, selv når det er upopulært. Den belastningen virker det som få er villig til å ta. Man velger å se på mangfoldets oppside, ikke dets nedside.

Forskerne sier kreative arbeidsplasser ikke kan oppveie tap av sammenbindingskraft. Det finnes noen tipping points: der samholdet blir for svakt, rakner fellesskapet.

If ethnic diversity, at least in the short run, is a liability for social connectedness, a parallel line of emerging research suggests it can be a big asset when it comes to driving productivity and innovation. In high-skill workplace settings, says Scott Page, the University of Michigan political scientist, the different ways of thinking among people from different cultures can be a boon.

"Because they see the world and think about the world differently than you, that's challenging," says Page, author of "The Difference: How the Power of Diversity Creates Better Groups, Firms, Schools, and Societies." "But by hanging out with people different than you, you're likely to get more insights. Diverse teams tend to be more productive."

If civic engagement falls off too far, he says, it's easy to imagine the positive effects of diversity beginning to wane as well. "That's what's unsettling about his findings," Page says of Putnam's new work.

The downside of diversity
A Harvard political scientist finds that diversity hurts civic life. What happens when a liberal scholar unearths an inconvenient truth?

By Michael Jonas | August 5, 2007

IT HAS BECOME increasingly popular to speak

Etnisk mangfolk gir mindre samhold

Offentlige etater som politiet blir truet av politikere, og innvandrerrepresentanter uten at mediene eller offentligheten reagerer. Dette kan representere et betydelig press på offentlig ansatte om å vise seg etterkommende.

En ting er å vise alle mennesker respekt, noe annet er å forme refleksholdninger som sier at alle klager om diskriminering er rett. Da kan anklager om rasisme bli et politisk våpen for å skaffe seg innflytelse.

Flere ting tyder på at Ali Haji Mohamed Farah-saken har tippet over og blitt en kampanje mot en "fiende", representert ved de to ambulansesjåførene. De to har oppført seg slik at det "rettferdiggjør" trusler. Flere - i første rekke mediene - har vært med å piske opp en stemning mot Ullevål sykehus, politiet og de to ambulansesjåførene personlig. Deres faglige svikt er blitt proporsjonal med skadene Ali Haji Mohamed Farah ble påført av den 23 år gamle ghaneseren.

Det er selvfølgelig ingen slik kausalitet: graden av faglig svikt kan ikke måles i alvorligheten i skadene. Ali Haji Mohamed Farah var alvorlig skadet og burde vært tatt hånd om, men må vokte seg for å sette likhetstegn mellom skadene og deres yrkesetiske svikt. Men mediene har fokusert på den to i en grad og på en måte som gjør at folk automatisk danner seg en slik oppfatning. Det er farlig, hvilket truslene mot de to sjåførene viser.

- Folk har funnet ut hvem de er og sjåførene blir nedringt og får nærmest trusler på døra. Så det er en skummel setting, sier divisjonstillitsvalgt for ambulansepersonell i Oslo og Akershus, Terje Gulliksen, til P4.

Men trusler rettes også mot etatene, både ambulansetjenesten og politiet. Leder av OMOD, Organisasjonen mot offentlig diskriminering, Aknaton de Leon, sa til VG at politiet måtte se å finne gjerningsmannen fort, for ellers ville det somaliske miljøet ta saken i egne hender. Det er slikt en ansvarlig person ikke kan si offentlig, hvis han i det hele tatt forstår rettsstatens prinsipper. Hadde en annen person sagt noe slikt ville spørsmålet om oppfordring til selvtekt kommet med en gang, men ikke til Leon. Er det fordi mediene og politikere ubevissst formidler at innvandrere har rett til selvtekt?

Dagen etter ble gjerningsmannen pågrepet. Da kom det frem at de Leon var en personlig venn av Ali Haji Mohamed Farah.

Mediene hausset opp at folk hadde svekket tillit til ambulansepersonell, og at folk hadde begynt å vise fingeren til dem. Dette ble også fremstilt som et beklagelig resultat, men vi vet fra andre land at visse innvandrermiljøer har et aggressivt forhold til ordensmakt som kan slå over på både brannmenn og ambulansefolk. I Danmark har det vært flere tilfeller der ambulanser er blitt angrepet. I Rosengård i Malmø må brannmenn ha politieskorte for å rykke inn.

At innvandrermiljøer, spesielt afrikanere, reagerer på Ali Haji Mohamed Farah-saken er forståelig. Men kanskje mediene bør stille seg litt mer kritiske, og ikke gi dem følelsen av å ha retten på sin side - ubetinget. Det er en farlig følelse. Aftenposten har en sak ute om Afrikanere uten tillit til politiet

Journalistene Thomas Olsen og Hanne Mellingsæter har snakket med to afrikanere om frustrasjon i miljøet. En av dem er Yusuf Hassan som ble vitne til at sykkepatruljen tok med seg to unggutter i håndjern.

- Det var to mørkhudede gutter på 15-16 år som ble stoppet av sykkelpatruljen. Det ble satt håndjern på dem, og de ble brakt til Grønland stasjon nærmest som hunder. Politiet kunne heller tilkalt en politibil, sier Hassan, som savner utenforstående som kan etterforske politiets adferd.

"Som hunder"? Hva er det som sier at dette er en riktig beskrivelse. Er det Hassans stolthet som får ham til å føle det slik? Kanskje situasjonen så noe annerledes ut fra et profesjonelt ståsted? At "Hassan" ikke helt har oversikten viser trusselen om at det kan komme til et "oppgjør" med politiet.

- Hvis dette fortsetter kan det ende med et oppgjør mellom politiet og allmennheten, advarer han.

Hva menes med "oppgjør"? Det ligger helt klart en trussel i utsagnet. Burde ikke Olsen/Mellingsæter spurt om det er en konstruktiv løsning på problemene?

Allerede under Obiora-saken ble det skapt en oppfatning om at det var riktig å "ta" politiet. NRK lot medlemmer av Gatas parlament sitte i studio og anklage politiet for å gå rundt å "drepe folk" straffefritt. Og leder av Politiforbundet, Arne Johannessen, fikk etter at han hadde beklaget uttrykket "korrekt politiarbeid" om pågripelsen av Obiora, spørsmål fra NRKs journalist om det var mulig å skape et godt forhold mellom innvandrere og politi med ham i lederposisjon. Det opplevdes som et forsøk på å avsette Johannessen for åpen mikrfon, som om journalisten drev politikk.

Det går an å skille på grove feilgrep, som Obiora og Farah-saken, uten å gjøre dem til eksempler på et urettferdig system som i sin tur rettferdiggjør voldstrusler. En rekke aktører er med å blåse opp sakene til laviner som feier sunn fornuft til side og gjør "saken" uimotståelig. Hvis man tror man gjør innvandrere, i dette tilfelle afrikanere, en tjeneste ved å forvandle politi, ordensmakt og offentlig sektor, herunder politikere, til feige nikkedukker, tar man sørgelig feil. Men slik virker den klubben man nå svinger.

Ambulansearbeiderne truet i eget hjem

Saudi-Arabia vil gjerne ha flere turister til landet, men advarerer samtidig om at ikke-islamske religiøse symboler som kors, bibler og davidstjerner blir konfiskert ved innreise.

På linje med narkotika, våben og hård porno er kristne og jødiske symboler på de saudi-arabiske myndigheders sorte liste. Til trods for at Saudi-Arabiens regeringsstøttede turistkommission i løbet af de seneste måneder har taget en række skridt for at øge antallet af turister i kongedømmet, vil ikke-muslimske turister møde hård hånd, hvis de medbringer religiøse skrifter og symboler på deres rejse til Saudi-Arabien.

På det saudi-arabiske flyselskab Saudi Arabian Airlines’ hjemmeside står retningslinjerne for ikke muslimer.

– En række genstande er ulovlige at medbringe til Saudi Arabien af religiøse årsager. Genstande og artikler, der tilhører andre religioner end islam er forbudte. Blandt disse er kors, davidstjerner, bibler og andet, står der på hjemmesiden.

– Du kan ikke tage den slags genstande med ind i kongedømmet. Og hvis du gør det alligevel, vil det blive taget fra dig. Jeg kan derfor ikke anbefale at tage ikke-islamiske symboler med til Saudi-Arabien. Hvert land har sine regler for, hvad der må medbringes og hvad der ikke må medbringes, siger en medarbejder fra det saudi-arabiske konsulat i New York til dagbladet Jerusalem Post.

Saudi-Arabien vil konfiskere kors og davidsstjerner

Ali Haji Mohamed Farah som ble etterlatt skadet i Sofienbergparken av både politi og ambulanse kan ha blitt forvekslet med en person som det har vært problemer med under tidligere oppdrag, skriver VG.

Både ambulansetjensten og Legevakten har opplysninger om oppførsel i sine elektroniske journalister. Disse kommer automatisk opp når noen tilkaller ambulanse. Ali Haji Mohamed Farah kan ha blitt forvekslet med en trøblete person.

Samme kveld som Ali ble etterlatt i Sofienbergparken, ble han av en vaktleder ved Legevakten beskrevet som en pasient man hadde «en forhistorie på».

Dagen etter ble det hevdet fra Ullevål sykehus at ambulansepersonalet dro etter en «sikkerhetsvurdering».

- Vi hadde ingen informasjon i hans journal som tilsier noen slik vurdering, og beklager om det kom ut feilaktig informasjon, sier divisjonsdirektør Arild Østergaard ved prehospital divisjon til VG.

Man hadde tidligere en verstingliste, men etter at de elektroniske journalene kom ble slike opplysninger tilgjengelig automatisk ved tilkalling.

En tidligere ansatt ved Legevakten sier det forekom en viss siling av pasientene. De vanskelige og ekstra ressurskrevende, som minoriteter, narkomane og psykiatriske tilfeller måtte ofte vente lenger.

Lagrer info om vriene pasienter

Alis navn kan ha blitt forvekslet med «uønsket»

Utenriksminister Jonas Gahr Støre takket i en hilsningstale på 60-årsdagen for Pakistans opprettelse alle pakistanere i Norge for alt de har stått på, til tross for fordommer fra innfødte nordmenn.

I nærmere 40 år har pakistanere ”stått på” her i Norge, mange med svært lange arbeidsdager, og i tunge og slitsomme jobber, og altfor ofte opplevde de i hverdagen å bli møtt med holdninger fra såkalt ”etniske nordmenn” – ja, det er et uttrykk jeg liker dårlig – holdninger som det ikke er noen grunn til å være stolte over. – Men dere sto hardt på, ufortrødent.

Og gradvis har norsk-pakistanere begynt å gå inn i flere typer også inn i mer synlige og ledende roller i vårt samfunn. Vi hører flere pakistanske røster, kloke røster, i vår offentlige debatt, i kulturlivet, næringslivet, i media, blant forskere og i politi og rettsvesen, og i våre folkevalgte organer. – Og det er bra! Dere beriker samfunnet, dere gjør bildet riktigere.

Uten dere hadde vi som samfunn ikke vært der vi er i dag – et samfunn som svært mange misunner oss. Det er derfor ett ord jeg som representant for den norske regjeringen skal si til våre pakistanske medborgere på en dag som denne: Takk! Takk for den innsatsen dere gjør hver dag – takk for de verdier dere har tilført det norske samfunnet – og til lykke med nasjonaldagen!

Noen vil kanskje si at hvis Gahr Støre skulle være så overstrømmende mot en innvandrergruppe, og ikke nevne noen negative faktorer, som feks. svært liten individuell frihet, så burde han kanskje vært litt forsiktig med å komme med en unnskyldning på nordmenns vegne. Folk flest - også pakistanere - vet at virkeligheten ikke er så enkel.

Gahr Støre nevnte heller ikke dagens militærstyre med ett ord. Han siterte grunnleggeren Jinnahs ord om at alle mennesker er likeverdige. Men det er ikke tilfelle i dagens Pakistan: kristne og ahmadiya-muslimer har det vanskelig. Shia-moskeer bombes. Det er som om alle disse problemene utløser en berøringsfrykt hos politikerne.

Feiringen av Pakistans 60. nasjonaldag i regi av Pakistansk Forening Norge, Oslo 12.08.2007

Det skal bli lettere for pakistanere å besøke slekt i Norge. Dagens praksis er for streng, sier Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen på Pakistans 60-årsdag.

- Vi vil justere praksisen slik at flere nære familiemedlemmer i framtida vil få besøksvisum til Norge. Vi har konstatert at den praksisen vi har, er uønsket streng, og ikke minst vil det bety en endring i forhold til søsken, sier Hanssen til NRK. .. I dag avslår myndighetene over halvparten av søknadene om besøksvisum fra Pakistan.

I fjor var det mellom 1100 og 1200 slektninger i Pakistan som ikke fikk besøke sine norks-pakistanske familier.

UDI (Utlendingsdirektoratet) har oppgitt utvandringspress og frykten for at folk skal hoppe av, som årsaken til den strenge praksisen.

Liberaliseringen gjelder i første omgang bare Pakistan. Hanssen sier de har gjort undersøkelser som viser at norsk praksis er strengere enn andre europeiske land.

Hanssen sier ikke noe om at det er vanskelig for nordmenn å få visum til Pakistan. Journalist Einar Haukaas i Aftenposten skrev om hvordan det nesten var umulig å få visum da han skulle ned og undersøke drosjesvindelsaken i Oslo. Han fikk heller ikke lov å besøke de deler av landet som han trengte for å gjøre reportasjen. Journalist Martin Krasnik i Weekendavisen har beskrevet lignende problemer. Ville det ikke være naturlig med en viss gjensidighet?

Regjeringen vil gjøre det enklere for pakistanere å få visum til Norge.

René Magritte L'Invention de la vie (1928) Zwirner & Wirth, NY, USA.

Det går att ringa upp hägringens ö
Det går att höra den gråa røsten.
Järnmalm är honung för åskan.
Det går att leva med sin kod.

Tranströmer Efter en lång torka

Det gjør til gjengjeld leder for nyhetsredaksjonen i Dagsavisen, Trine Kjus. Hun konkluderer med uslåelig logikk at siden ambulansepersonellet i Sofienbergparken per Dagsavisens definisjon er rasister, så er det norske samfunnet rasistisk.

Nå kan en bli fristet til å lure på hva en skal med en offisiell granskning av den tragiske behandlingen 37 år gamle Ali Farah ble utsatt for, siden Kjus på forhånd har svaret. Men hva om granskingen skulle vise at det ikke finnes strukturell rasisme i helsesektoren, hvilket ble resultatet av granskningen av politietaten? Da har vi også svaret på forhånd: man har åpenbart ikke lett grundig nok. Og Trine Kjus har verktøyet som skal til for å komme uønsket atferd og tankegang til livs: generalisering og forutsetningen om at hele samfunnet er gjennomsyret av rasisme.

Rasismen har mange ansikter, og nettopp derfor er den vond å hanskes med. Det er lett å slå ned på den direkte og åpenlyse rasismen. Verre er det med den skjulte rasismen, hverdagsrasismen og den strukturelle diskrimineringen. – Vi må ikke generalisere, sier Afshan Rafiq. Men det er nettopp det vi må, for dette er et universelt problem. Det gjennomsyrer hele det norske samfunnet.

Granskningen bør derfor foregå etter eksempel fra probate middelaldermetoder i jakten på kjettere: Let og I skal finne!

Og det gjør I, for finnes der ikke bevisst rasisme, ja så finnes der rasisme likevel – nemlig den ubevisste:

Du og jeg kan diskriminere uten å være klar over det selv. Vi lar oss styre av oppfatninger om hvordan noen er, og handler deretter, bevisst eller ubevisst. Kan du med hånda på hjertet si at du ikke har noen fordommer mot enkeltgrupper?

Denne vanntette tilnærmingen vil naturlig nok garantere for revolusjonerende funn og det forhåndsønskede resultat: Kan du med hånda på hjertet si at du ikke har noen fordommer mot enkeltgrupper?

Nei, det kan jeg heldigvis ikke og det er jeg tilnærmet stolt av. Jeg liker for eksempel ikke Jehovas Vitner med ditto horribel tankegang, og handler deretter. Hver gang. Det hender ikke sjelden at jeg leker med tanken på å pusse bikkja på dem når jeg ser at de nærmer seg porten min. Jeg liker ikke scientologer, Vigridere, islamister, ny-nazister, kommunister, homsehatere, mannsjåvinister, unge Venstre, telefonselgere, gjerrigknarker eller blitzere heller. Og mange andre jeg ikke kommer på i farten. Fordommer i bøtter og spann med andre ord – og det likeså bevisst som jeg er i forhold til mine personlige sym- og antipatier. Pussig nok er mine fordommer og min intoleranse en direkte følge av hvilke holdninger jeg selv har, noe jeg inntil nylig har trodd at var fullt forenlig med å være i hvert fall forholdsvis menneskelig. Men nå later det altså til at det å ha en personlighet med tilhørende meninger står i fare for å kludre til Kjus` oppfatning av et godt samfunn.

Samtlige medlemmer av ovennevnte grupperinger kan sikkert være elskelige mennesker hver for seg, men de har alle frivillig valgt å tilmelde seg grupper som står for holdninger jeg rett og slett vemmes over. Så jeg praktiserer mine fordommer overfor diverse grupperinger med liv og lyst – helt uten plager med samvittigheten for øvrig. Det kalles vanligvis å ha personlige preferanser, noe det kan bli interessant å se hvordan hypertolerante Dagsavisen akter å få en slutt på.

Nevnte jeg at mennesker som er så holdningsløse at de godtar og tolererer absolutt alt mellom himmel og jord heller ikke spinner noe særlig silke i mine øyne? Eller slike som hevder å være for mangfold, mens de egentlig mener ensretting for å unngå eventuelt feil mangfold – sånne som kunne tenkes å mene noe annet enn den ultratolerante selv? Det er som regel de fordomsfrie menneskene som alltid sier ”vi”, men uten unntak mener ”dere”.

Så her gjenstår det nok bare å gratulere Trine Kjus med den unike toleransen hun åpenbart er i besittelse av og hennes imponerende mangel på fordommer samt personlige preferanser. Betyr forresten Kjus` imøtekommende holdning at hun kunne tenke seg å invitere for eksempel Hvit Valgallianse på middag i nærmeste fremtid? Mindre kan en vel ikke forvente fra folk som overhode ikke har - eller mener at du og jeg i den gode saks navn snarest bør kvitte oss med - fordommer mot enkeltgrupper?

Dagsavisen: Blodig alvor

Nye undersøkelser viser at voldelige angrep på muslimer har økt dramatisk etter terrorangrepet på flyplassen i Glasgow og bilbombene i London. Angrepene omfatter alt fra negative tilrop, verbale trusler og krenkende grafitti til mer alvorlige tilfeller som stenkasting og fysiske overfall. Blant de mest graverende angrepene er forsøk på å sprenge en muslimsk butikk og en moskè, samt et knivoverfall som kritisk skadet en imam i moskèen i Regent Park.

Politikere og muslimske ledere i Skottland sier angrepene kommer som en følge av at små grupper feilaktig anser muslimer som potensielle terrorister.

New figures reveal a surge in cases of violent attacks, abuse and harassment in the four weeks after the car bombing, with the worst cases including attempts to blow up an Asian shop and a mosque.

The biggest increase has been recorded in the Strathclyde region, where there were more than 250 incidents, of which more than 10% were directly linked to the airport attack on June 30.
Politicians and Muslim leaders in Scotland said the attacks showed that a minority of people were targeting Asians because they wrongly believed they are potential terrorists.

Other members of the Asian community claim that the real number of attacks is much higher, with many incidents going unreported to the police.

According to the latest statistics, the number of racially motivated attacks dealt with by Strathclyde Police rose from 201 in June to 258 in July. Of these, 31 had definite links to the airport bombing.

Et politidistrikt i Skottland opplyser at det har vært gjennomsnittlig 9 daglige tilfeller av angrep på muslimer i juli, som utgjør en økning på 29 fra 116 hendelser måneden før. Et annet politidistrikt registrerte 40 tilfeller i løpet av juli, hvorav et halvt dusin ble oppgitt å være direkte koblet til angrepet på flyplassen i Glasgow.

Last night, Justice Secretary Kenny MacAskill said racism in any form would not be tolerated. He told Scotland on Sunday: "The attack at Glasgow Airport was perpetrated by individuals and not by communities.

The Muslim community in Scotland has expressed its outrage at what was attempted in [the attack on] Glasgow."

In the worst incident, an apparent copycat attack, a newsagents in the Riddrie area of Glasgow's East End was targeted three days after the airport incident.
A stolen vehicle was driven repeatedly into the steel shutters in front of Smithycroft Newsagents. When the driver failed to break through, eyewitnesses told police, he attempted to set fire to the vehicle with matches, and eventually threw a gas canister into the wreckage, which burst into flames, causing a massive blast which almost gutted the shop.

The shop's owner, Ashfaq Ahmed, was not on the premises at the time. He is now trying to rebuild his business and spoke of his shock at the attack. Born in Pakistan, but brought up in and around Glasgow, 40-year-old Ahmed considers himself to be "100% Scottish". He said: "This is happening all over the UK. It is not just Scotland."

A Strathclyde Police source said they were investigating links between the shop incident and the airport attack.

Mohammed Tariq, who has run the Bathgate Mosque and the Sarajia Islamic Studies Centre in West Lothian for more than 20 years, is convinced the entire Asian community is being unfairly blamed for the actions of a few unconnected radicals. He said: "People have seen terrorism at Glasgow Airport and now they are looking at us and thinking we are terrorists."

Tariq has had his own brush with racist thugs in the aftermath of the terror attack, when a "petrol bomb-like" device was thrown towards the study centre in Bathgate. The makeshift device landed in an estate agent's shop next door, but failed to detonate.

Sohaib Saeed, of the Islamic Centre of Edinburgh Trust, indicated that the real number of attacks could be considerably higher than the official figures. He said: "It may be for fear, but it may well be that they consider what they have gone through too insignificant to involve the police."

En talsmann for den skotske politistyrken sier at de er klar over den eksplosive økningen i rasemotivert kriminalitet, og lover at samtlige anmeldte tilfeller vil bli grundig etterforsket.

I London ble en 58 år gammel imam som arbeider I Regent`s parks moskè stukket ned og alvorlig skadet fredag. 3 august ble moskèen i Bradford antent, og brannen etterforskes av politiet som mistenkelig. The Muslim Concil of Britain (MCB) klandrer britiske medier for å fremme islamofobi og hat mot muslimer:

The MCB claim there have been a series of recent Islamophobic crimes in Britain, which they believe have been fuelled by the media.

An MCB spokesman said: "There is clearly a growing anti-Muslim climate in this country and it has some very worrying implications for all of us.

"It is deeply regrettable that sections of our media have been playing a key role in fermenting much of this Islamophobic prejudice and hatred against British Muslims."

I et forsøk på å stanse utviklingen har myndighetene opprettet forum mot islamofobi og ekstremisme i enkelte lokalsamfunn:

Responsibility for race and community relations was transferred from the Home Office to Ruth Kelly's Department for Communities and Local Government (DCLG) in May.

Forums aimed at tackling Islamophobia and extremism have been established in Leicester, Redbridge and Dudley, with more planned around the country.

A spokeswoman for the DCLG said: "Any crime motivated by a prejudice against a person's race or religion is deplorable and we are committed to doing all we can to support the police in this matter."

Scotland on Sunday: Race attacks soar after terror strike

Daily Mail: An imam was in a serious condition in hospital today after being attacked in a London mosque

175 medlemmer av yazidi-sekten ble drept da fire selvmordsbombere slo til mot en av deres byer utenfor Mosul tirsdag. Over 200 ble såret.

Dhakil Qassim, mayor of Sinjar, a town near the attacks, said al-Qaida in Iraq was behind the bombings, citing what he said were Kurdish government intelligence reports.

"This is a terrorist act and the people targeted are poor Yazidis who have nothing to do with the armed conflict," Qassim said. "Al-Qaida fighters are very active in this area near the Syrian border."

Witnesses also said U.S. helicopters swooped into the area to evacuate the wound to hospitals in Dahuk, a Kurdish city near the Turkish border and about 60 miles north of Qahataniya.

Civilians car and ambulances also rushed the wounded to hospitals in Dahuk, police said.

Ghassan Salim, a 40-year-old Yazidi teacher said, he went to a local hospital to donate blood after seeing lines of ambulances and cars carrying the wounded toward Sinjar hospital.

"We went to the hospital and the wounded told us about the attacks. I gave blood. I saw many maimed people with no legs or hands.

"Many of the wounded were left in the hospital garage or in the streets because the hospital is small," he said.

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen varsler den første omfattende undersøkelse av rasisme i offentlige etater. Hvordan har de tenkt å måle rasisme?

Hanssen sa dette etter et møte med interesse- og lobbyorganisasjoner. Svært mange av disse har et snevert fokus og en helt bestemt definisjon av rasisme.

Bare det å introdusere ordet "rasisme" i dagens situasjon fremkaller visse motforestillinger. Er det ikke sosiale mekanismer vi snakker om, som må bekjempes på en helt annen måte?

Henrik Lunde i Antirasistisk Senter sier til Aftenposten at politifolk blir møtt med sterkt negative reaksjoner i møte med afrikanske miljøer. Det former deres oppfatning av disse miljøene og de er i forsvarsmodus. Vi hører at historier om utilbørlig oppførsel lagres i pasientenes elektroniske journaler og automatisk kommer opp når ambulanser rykker ut. Er det da noe rart at ambulansefolkene kommer med visse mentale forutsetninger? Slik de åpenbart gjorde i Sofienbergparken.

Vi snakker om en årsak-virkning, som er et resultat av spenninger og konflikter mellom visse innvandrere og folk i utsatte yrker, som har mest med belastede miljøer å gjøre. Politi, sosialvesen og akuttpersonell treffer oftest de som har problemer, skyldt eller uforskyldt. De samme mekanismene forekommer i forhold til etnisk norske utsatte grupper. Visse ungdomsgrupper har hatt et anstrengt forhold til politiet feks. Hvem kan si at dette skyldes rasisme? Hvordan er det i hele tatt mulig å skille ut hva som er hva? I de aller fleste tilfeller er det snakk om kultur. Kulturforskjeller er reelle. Det er umulig å skille på hva som er kultur og personlige egenskaper.

Hva kan man gjøre? Bevisstgjøre om mekanismer og prosesser: hva som trapper opp en konflikt, hva som demper. Hva man ikke bør si. Hvordan man inntar defensive positurer. Det er viktig å gi offentlig ansatte analytiske midler til å forstå at det ikke er deres "skyld" at det er konflikt, og at de har rett og plikt til å stå på visse prinsipper og verdier. Selv om klienten roper at det er diskriminering. Det er nemlig en fare for at offentlig ansatte vil bli så usikre av rasisme-kampanjen at de vil legge seg flate og ikke våge å forsvare elementære prinsipper.

Sylvia Brustad har noe nærmest DDR-aktig over seg i måten hun snakker om rasisme på. Det er politikk som besvergelse, slik det var i sovjettiden. Rasisme er det symbolladede ordet, som samler all ondskap. Ved å bekjempe den driver man politisk magi. Det er således noe helt annet enn rasisme det handler om: det handler om psykologisk krigføring og kontroll. Ideologisk hjernevask, i stedet for politikk. For Brustad har ikke noe svar. I stedet for løsninger kommer hun opp med kampanjer, og ingen floskel er for stor eller utslitt til at hun tar dem i sin munn. Hanssen er litt mer nøktern, men virker å drive med strømmen.

Hvordan vil de offentlig ansatte oppleve en undersøkelse av rasisme? De vil gjøre som skilpadda: trekke seg inn i sitt skall.

Hva slags metoder skal granskerne benytte? Trolig klagesaker og undersøkelsesskjema og intervjuer med offentlig ansatte. Er det noen som vil innrømme at de har fordommer og har latt det påvirke arbeidet når det kan få konsekvenser for stillingen? Hvordan skal man definere fordommer, uten å gå utenom et helt minefelt av konflikter og ømtålelige temaer?

Et eksempel fra skolen: En lærer i en middelstor norsk by forteller at somaliske menn nekter å ta henne i hånden. Når hun har snakket med faren om barna, kommer moren etterpå og kritiserer henne for å ha sett mannen i øynene. Det har hun som kvinne ikke lov til.

Når en av guttene i klassen blir irettesatt av lærerinnen forteller han at "når får han bank hjemme for å ha latt seg tukte av en norsk kvinne".

Dette minner sterkt om den rasismen Brustad/Hanssen vil til livs. Men det er ikke en gang tema i norsk offentlighet. Det gjør at lærerne føler de ikke har noen oppbacking ovenfra. De balanserer på en knivsegg. Denne eggen vil bli enda tynnere når Brustad/Hanssen får drevet sin kampanje.

Det som mangler er noen hjerte-nyre-rettssaker hvor en offentlig ansatt avskjediges eller dømmes for rasisme etter den nye diskrimineringsloven. Da har vi beveget oss over i nytt terreng, som vil få store følger for Norge som samfunn. Vi er allerede på vei.

Storbritannia står overfor en eksplosiv økning av briter som emigrerer til henholdsvis Australia, Canada og Sør-Afrika. I løpet av 10 år har antallet som emigrerer økt fra 300 til 4000 i uken. Så godt som alle som emigrerer er utdannede eller faglærte unge mellom 20 og 40 år. Mange oppgir den enorme innvandringen som årsaken til at de forlater hjemlandet:

BRITAIN is facing a mass exodus of people looking to escape the crime and grime of modern living.

The country’s biggest foreign visa consultancy firm has revealed that applications have soared in the last seven months by 80 per cent to almost 4,000 a week. Ten years ago the figure was just 300 a week.

Most people are relocating within the Commonwealth – in Australia, Canada and South Africa. They are almost all young professionals and skilled workers aged 20-40.

And many cite their reason for wanting to quit as immigration to these shores – and the burden it is placing on their communities and local authorities. The dearth of good schools, spiralling house prices, rising crime and tax increases are also driving people away.

Obtaining a visa to live abroad can cost as little as £1,500 for the right candidates. Plumbers, electricians, construction workers and doctors are famously in demand. The only obstruction to emigration from the UK is a criminal record, poor health, advancing age and being a “third country national”.

Liam Clifford, en tidligere leder for britisk immigrasjonskontroll, startet firmaet globalvisas.com for 12 år siden og har nå 60 ansatte. Han mener det er ironisk at hovedårsaken til at britene emigrerer er befolkningsveksten i form av en massiv innvandring og den påfølgende belastningen på det offentlige tjenestetilbudet og små lokalsamfunn:

“It’s absolutely phenomenal. People are trying to get away to wherever they can, and most are successful.

“Ironically, one of the main reasons for leaving is the overstretch of services due to increasing immigration into the UK. People are looking for the better standard of living offered by other countries, as even the most idyllic villages in Britain are under pressure from rising populations.

Skilled labour is obviously an advantage, but so is speaking the English language. Most countries are harder to get into if you don’t speak English. UK plc simply isn’t fighting hard enough to keep its people. Some are telling us they are fed up with living in this country. Even business people are saying they’ve had enough.

“They’re saying ‘I can’t put my children into the right school, but if I move abroad I can’. Most people are very patriotic and don’t want to leave. They’re almost terrified about it. But they say they just have to.

Clifford påpeker at er skammelig at myndighetene nekter å innse at de ikke gjør nok for å beholde utdannede og faglærte mennesker. De som emigrerer er unge, produktive arbeidere som ikke lenger kan se for seg en fremtid hjemlandet.

They want to get married and settle down and buy homes, but they can’t see it happening here.

“And time and time again they are saying to us they don’t want to be seen as racist because they are quitting because of immigration. We tell them of course they’re not.”

According to the most recent Office of National Statistics figures, in 2005 the official number of people leaving UK shores was 352,000 – up from 249,000 in 1995. The majority – around 150,000 – migrated from London and the south east.

The Daily Express: 4,000 PEOPLE A WEEK TRYING TO LEAVE UK

New York-politiet er mer bekymret for grupperinger av unge USA-baserte menn enn Al-Qaida. En ny rapport konkluderer med at mer enn 20 ulike grupper av unge muslimske menn representerer den største sikkerhetstrusselen i USA:

Disse unge mennene er ikke samme typen terrorister som de sto bak terrorangrepene 11. september, heter det i rapporten "Radikaliseringen i vesten og den hjemmeavlede trusselen".

Konklusjonen i rapporten er at 11. september-angrepene var et "avvik", og at det altså er enkeltindivider som representerer den største trusselen.

Rapporten fokuserer på individer som går fra en vanlig hverdag til å bli så radikaliserte at de er villige til å utføre et terroristangrep. Rapporten beskriver moskèer, bokhandlere, kaféer, fengsler og herberger som "radikaliserings-inkubatorer", hvor også rekrutteringen av potensielle ekstremister foregår.

- Trusselen er reell, vi tegner ikke et bilde av et spøkelse, sier terrorisme-ekspert Brian Jenkins, som har bidratt til rapporten.

- Det finnes individer som hisser opp sinte, unge menn, og som vil omvende dem til terrorister, sier han.

Kareem Shora, leder for menneskerettighetsgruppen American Arab Anti-Discrimination Committee, mener imidlertid at den nye rapporten er en uheldig stigmatisering, og at språkbruken som benyttes bare bidrar til å hjelpe ekstremistene med rekrutteringsarbeidet.

New York-politiets rapport refererer til minst 10 eksempler der myndighetene har stoppet et terrorangrep planlagt av USA-baserte aktører. Langt de fleste av disse grupperingene skal ha sitt utspring i New Jersey, og da spesielt i studentområdene.

"Det er bevis for at det er en radikalisering på gang i USA. Lignende studier i Europa viser at disse individene i praksis er umulig å skille fra resten av innbyggerne i sitt lokaldistrikt," heter det i rapporten.

Aftenposten: - Den største trusselen kommer innenfra

Henri Cartier-Bresson Romania 1975

Omam Abed er hans nome de guerre. Han er 20 år og tilhører Amariyah Volunteers, De frivillige fra Amariyah. Amariyah er en tidligere velstående bydel i Bagdad, der Saddams priviligerte pleide bo. Long ago. Nå utspiller the Surge seg: amerikanerne forsøker å få kontroll over situasjonen. Til å hjelpe seg har de tidligere sunni-opprørere som Omam Abed, som har skiftet side. De har fått nok av Al Qaidas terror. De slåss ikke for et Irak som er hundre ganger mer blodig enn det de hittil har opplevd. Det er rundt 150 av dem. De er en alvorlig trussel mot Al Qaida, fordi de representerer innfødte som selv har erfart hva Al Qaida står for. Derfor forsøker Al Qaida å drepe alle som skifter side. To av Omam Abeds beste kamerater ble drept på en særdeles grusom måte. De hadde ikke opptrådt maskert sammen med amerikanerne. De ble hentet på skolen midt under eksamen og henrettet på den mest brutale måte: halshugget, med kroppene hengt opp i trær og hodene på bakken.

Det Al Qaida ikke skjønner er at de bekrefter all aversjon mot deres metoder. Folk vil ikke bli styrt av slike mennesker. Derfor velger de unge kampglade irakere å støtte amerikanerne. Al Qaida er nå alvorlig svekket i Anbar-provinsen, en lignende operasjon pågår i Diyala, der provinshovedstaden Baquba er renset.

Former insurgents face al-Qaida wrath

Den tidligere FN-utsendingen til Afrika om aids, Stephen Lewis, feller en knusende dom over president Mbekis aids-politikk. I Sør-Afrika er det som dommedag hver eneste dag: 900 mennesker dør hver eneste dag og nye 1.000 blir smittet, mange av dem kvinner.

Robert Mugabe har totalt ruinert og kompromittert Zimbabwe, men Mbekis håndtering av aids ligger ikke langt etter.

Nylig sparket han visehelseministeren, den eneste i regjeringen som har vist forståelse og vilje til å gjøe noe. Helseministeren er på linje med presidenten og mener aids kan kureres med løk og rødbetsaft. Da helseministeren ble sykmeldt kunne viseministeren ta fatt og sette igang reelt arbeid. Nå er han avsatt og det får Lewis til å synge ut:

Stephen Lewis, who recently retired as U.N. special envoy on HIV/AIDS in Africa, called for international pressure on the government to implement an ambitious anti-AIDS campaign.

"It is said that 900 men, women and children die every day in South Africa of AIDS-related illnesses. It's Armageddon every 24 hours," Lewis wrote in an opinion piece for South African newspapers. "Other than South Africa, every government in the high-prevalence countries is moving heaven and earth to keep its people alive.

Mbeki, long accused by activists of being in denial about HIV/AIDS, last week fired deputy health minister Nozizwe Madlala-Routledge, who had clashed openly with the president's close ally, Health Minister Manto Tshabalala-Msimang. Mbeki said Madlala-Routledge refused to act as part of a team.

Tshabalala-Msimang has been the object of international criticism for promoting garlic, lemons and beets as therapy for people with AIDS, and for her open mistrust of antiretroviral medicines.

"No matter the astuteness of his economic policy, social interventions, financial acumen, or peacekeeping initiatives across the continent, he will always be known as the president who presided over the AIDS apocalypse," Lewis said.

"It's a terrible legacy with which to haunt the pages of history."

Tshabalala-Msimang was recently sidelined with health problems and her deputy revitalized the drive against the AIDS virus, which has affected an estimated 5.4 million South Africans — the second-highest number in the world. An estimated 900 South Africans die daily of the disease and more than 1,000 people are newly infected, many of them young women.

Former envoy blasts SAfrica AIDS policy

Det opereres med rasismebegrep både i en klassisk og en ny betydning: Den klassiske går ut på at Obiora og Ali Farah-saken begge handler om hudfarge. Den nye sier at også kultur og religion hører inne under rasisme-begrepet. Her er det duket for begrepsforvirring og det som verre er.

Rasismeparagrafen 135a omtaler krenkelse ut fra hudfarge, religion, seksuell legning, osv. Men det gjør ikke disse kategoriene til rasisme i klassisk forstand. Diskriminering er samlebegrepet, og den nye loven har det som paraplybegrep.

Noen mener at feks skepsis, forbehold, reservasjoner, motvilje, fordommer mot religion og kultur kan kalles rasisme. Dette er tvilsomt av flere grunner: den klassiske rasisme-debatten rundt utlendinger gikk på hudfarge og fordommer. Rasisme ble bannlyst. Det ble kollektivt avvist.

I mellomtiden har mye skjedd. Man har høstet erfaringer, noen gode, andre dårlige. Jeg vil tro de fleste har begge deler.

Hvis vi holder oss på individplan: hvis noen høster erfaringer som gjør dem skeptisk til en bestemt gruppe mennesker, slik at de har disse i bakhodet, hva skal man kalle det? Fordommer er det man har forut for møtet med mennesker. Men hvis det bygger på erfaringer? Hvor legitim oppleves en kritikk som går inn og moralsk fordømmer den ene part, uten å se hele situasjonen? Det er fullstendig å overse at folk preges av sine erfaringer.

Spør en utleier hvordan han vurderer søkere til en utleiebolig. Vedkommende blir klok av skade etter å ha opplevd forskjellige trøblete leietakere: alt fra manglende betalinger, til zoologisk have, en haug med gjester, manglende oppfylling av plikter osv. Han vil bli skeptisk ved neste korsvei og gradere folk.

Hvis man bruker Diskrimineringsloven kan man risikere å bli anklaget og måtte bevise at man ikke "diskriminerte". Problemet er at lovgiver forsøker å lovregulere sosiale relasjoner, i en situasjon hvor kultur og skikker står mot hverandre.

Konfliktene har vært der hele tiden, men blir nå mer kompliserte, og med helt andre elementer enn før: skikker og praksis fra ukjente områder. Jenter må ikke, gutter må ikke osv. Det går på hele det sosiale feltet.

Regjeringen later som om den ikke ser problemstillingen når den vil granske offentlig sektor for å finne ut om det finnes rasisme.

Man risikerer da at rasismedebatten blir umulig å skille fra det som kalles innvandringsdebatten, som i stor grad handler om muslimer. Det er den store forskjellen i forhold til den tidligere debatten.

Forfatteren Anne Holt og leder av Antirasistisk senter, Henrik Lunde, har svar også på dette problemet. Dvs. de sier at det ikke er noe problem: Islam/muslim-debatten leder til rasisme.

De griper på en måte tilbake til den gamle venstresidens yndlingssport, som var å slå folk i hodet med "rasist"-stemplet. Den øksa ble etterhvert noe sløv. Men nå tar Anne Holt og Henrik Lunde den frem igjen.

Det er grunn til å se nærmere på hva de sier: Holt stiller opp en syllogisme:

Rasismen i Norge skjøt fart og hentet legitimitet den 11. september 2001. Den har spist seg fetere på ressurspersoners stadig mer utilslørte og høylytte forakt for islam. Hatet mot islamister er langt på vei blitt en generell mistro mot muslimer, som igjen har gitt næring til den eldgamle, allestedsnærværende frykten for alle som er annerledes.

Holt viser til ressurspersoners virksomhet. Det samme gjør Lunde. Ord betyr noe. Holt nevner også et annet moment:

Rasismen har stukket røttene i folkedypet ved utilslørt agitasjon fra den politiske ytre høyrefløy, som slår seg for brystet i en "hva-sa-jeg"-triumf hver gang en ikke-hvit person forgår seg mot "en av oss". .. Der man tidligere ville bli møtt med kontant og massiv kritikk for helt ensidig å fokusere på problemer med immigrasjon og integrasjon, møter man nå anerkjennende nikk og samtykkende mumling.

Her stilles det opp en flertrinnsrakett: Først 911, så ressurspersoner som kjører ut sin forakt for islam, og dette hatet mot ekstremister erstattes av hat mot muslimer generelt, og dette utløser den eldgamle, inngrodde rasismen hos brede lag. Opinionsdannere har vært med på ferden slik at det nærmest er blitt politisk korrekt å være skeptisk til innvandrere. Stemmer dette?

Noe stemmer: Holt er inne på noe når hun sier at det dukker opp troll i debatten. Slik vi også har reagert på på document.no: man begynner å revurdere synet på serbere og bosniaker, man forsvarer Putin, og ordet "rase" dukker opp i debatten om heterogene vs. homogene samfunn. Her er det opplagt farlige tendenser, som det er viktig å slå ned på. Men Anne Holt unnlater helt å sette det inn i en sammenheng. Hennes analyse mangler både hode og hale og blir en moralsk henretting av "brede lag".

Det er faktisk noe langt mer alvorlig som ligger bak de reaksjoner Holt beskriver: en desillusjonering med det flerkulturelle samfunn og toneangivende lag som nekter å innse det, men klynger seg til idealene.

Den senere tid har det blitt mange sprekker i fasaden. Både enkelthendelser, som trikkedesperadoen, Kalbakken-trippeldrapene og generelle problemer - som manglende norskkunnskaper i barneskolen, henteekteskap og kjønnslemlestelse - har demonstert at samfunnet har problemer med nye landsmenn. Problemene er særlig knyttet til befolkningen fra muslimske land, kan det virke som.

Man kan få inntrykk av at Ali Farah-saken brukes til å slå tilbake denne debatten og kritikken. Henrik Lunde sier det rett ut: istedet for rasisme har man dreid oppmerksomheten rundt problemer innad i innvandrermiljøene.

Det er en meget spesiell måte å omtale debatten om kjønnslemlestelse på. Den gjør debatten til noe instrumentelt, noe andre kan "bruke". Det samme går igjen i Anne Holts kritikk: "noen" dukker og bruker kritikk og negative oppslag for alt det er verdt. Hvem er disse "noen"? Det hadde vært interessant om de to hadde konkretisert: blogger er helt opplagt i søkelyset. I det hele tatt løse kanoner. Men hva med nettdebattene på de store nettavisene. Der trives grums fra mange kanter, skjønt Holt/Lunde kun er opptatt av grums den ene veien.

Hva vil de gjøre med det? Anne Holt sier at den passive aksepten av rasismen går helt til topps i samfunnet, og nevner Ullevål sykehus spesielt. Det er alvorlige anklager.

Brannfakler i Zola-stil får bred plass når den kommer fra en kjent forfatter. Men det blir ikke mer sant av den grunn. Holt og Lundes diagnoser er feilaktige. De er fanget i sine egne begreper. Første forutsetning for å gjøre noe med problemene er å analysere dem riktig. Da kan selv moralske kampanjer ha sin virkning på litt lengre sikt. Men Holt og Lunde går inn i en tradisjon der de svinger den moralske svøpen fra en uangripelig tilskuerrolle. Den posisjonen er død, bortsett fra et segment sofistikerte kulturmennesker som fortsatt tror at de representerer folket.

Det er tragisk at når noen skal si fra og mane til besinnelse så skjer det ut fra rustne standpunkter. Vi hadde virkelig trengt noe bedre.

Af lektor Michael Pihl: Statens Museum for Kunst har erklæret krig mod den nationale identitet. I denne kulturkamp gælder alle kneb også historieforfalskning. Man tror, det er løgn. Og det er det også, altså museets påstand om, at »forestillingen« om dansk identitet kun går tilbage til 1800-tallet.

»Jamen, det er jo løgn! Historieforfalskning!« Kammeraten var forbløffet over manipulerende citater og fordrejede fremstillinger, der danner en tendentiøs og politiserende fortolkningsramme om udstillingen »national identitet« på Statens Museum for Kunst.

Den består af guldaldermalerier stillet sammen med moderne billeder, der spiller andenviolin til den klassiske kunst, fordi de ikke kan selv. Det kan publikum åbenbart heller ikke, for på væggen over malerierne svæver kæmpecitater om national identitet som retningsgivende autoritet for gæsternes tolkning. Citater fra vor tid repræsenterer kun kulturradikale positioner, der alle reducerer det nationale til en forældet 1800-tals »konstruktion«. I et rum med malerier om »det fremmede« prædiker uimodsagt hele to citater af Poul Henningsen som hellige ord fra en profetisk søjlehelgen. I samme rum messer Uffe Østergård. I et andet rum et rablende citat af Knud Romer: »Den største fare er de her fundamentalistiske kulturbærere, som er ude på at kanonisere en dansk enhedskultur af fortidsminder og guldaldermalerier. En intellektuel elite, som vil missionere sin egen dannelseskultur over for resten af befolkningen«.

Ironisk nok er det sidste netop, hvad Statens Museum for Kunst udsætter »befolkningen« for. Ingen kulturradikale citater afbalanceres af kulturkonservative kommentarer. Der er ikke ét repræsentativt citat f.eks. af Søren Krarup eller fra Ralf Pittelkows »Forsvar for Nationalstaten«. Der er ingen referencer til moderne historikere, danske som europæiske, der har dokumenteret, at historien om den nationale identitet går meget længere tilbage end til 1800-tallet. Udstillerne hævder ellers, at de godt kan lide, »hvis citaterne i samme rum modsiger hinanden«. En lodret løgn. Kun kulturradikal dekonstruktion af den nationale identitet som en 1800-tals »forestilling« er loyalt repræsenteret. I et hæfte til skoleelever bekræftes museets énsidige stillingtagen: »Hvad erstatter vi fx forestillingen om det nationale fællesskab med, når det tilsyneladende ikke længere er et fælles udgangspunkt?« Det kan gymnasieeleverne jo så tænke lidt over. Inden for de snævre kridtstreger, som statsautoriserede kultursmagsdommere har aftegnet for dem.

På museets vægtekster lærer man, at national identitet blot er en konstruktion , en »forestilling« fra 1800-tallet, der bidrog til »fortællingen om dem og os«. Den ubefæstede elev skærmes for den tanke, at enhver meningsfuld identitet nødvendigvis er eksklusiv. At der er noget, jeg ikke er, hver gang jeg står ved, hvad jeg er. At man ikke er japaner, hvis man er dansker. At man ikke er en hoppebold, hvis man er en gummitud. Forestillingen om en »konstrueret« danskhed præger museets oplysningsmateriale, der konsekvent taler om dansk identitet ikke som noget reelt men som en »forestilling«, og undervisningshæftet docerer skipperskrøner om den nationale identitets historie. I en faktaboks står der: »Vidste du, at fædrelandskærlighed i slutningen af 1700-tallet betød loyalitet over for riget og kongen, mens det i 1800-tallet signalerede loyalitet over for nationen og folket?« Danske gymnasieelever lærer altså, at fædrelandskærlighed før 1800-tallet som et særligt tilhørsforhold til land, sprog, folk, vaner, kultur og fælles religion, slet ikke eksisterede. Men Uffe Østergård-myten om den nationale identitet som en 1800-tals konstruktion er for længst afsløret som fup. »Forestillingen« om, at dansk identitet før 1800-tallet blot var en myte, er en myte. En gammel Århus-historie, der går på krykker i undervisnings- og kulturinstitutionerne, og som ikke er rigtig sjov mere. Et tilfældigt udvalg af et overvældende kildemateriale dokumenterer opfattelser af et dansk folk, der delte kultur, sprog og identitet på tværs af stænder mod andre folk længe før 1800-tallet.

Lad os se på myter om det nationale stillet overfor fakta og historiske kildeudsagn.

Myte 1: Fædrelandet var defineret af kongens omskiftelige magtområde passer ikke. Læs fortalen til »Danernes Bedrifter«, hvor Saxo klart skelner mellem fædrelandet (patria) og kongens rige. Hos Saxo er der klart sammenfald mellem fædrelandet og Danmark. Først roser Saxo kong Valdemar for at have udvidet riget: »I har jo nemlig ikke blot taget et stort rige i arv (...) men yderligere øget det ved at underlægge Jer eders naboer (...) således at det også omfatter Elben«. Dernæst skriver han, at Danmark består af Skåne, Halland, Blekinge, Sjælland, Fyn og Jylland, der strækker sig ned til »det tyske område, hvorfra det skilles ved Ejderfloden«. Altså: Valdemars rige gik ganske vist til Holsten og Elben, men Danmark gik til Ejderen. Saxo skelner altså mellem Danmark/fædrelandet og kongens rige.

Myte 2: Fædreland og nation fandtes ikke som begreber før 1800-tallet ligeledes løgn og latin. Begge begreber spiller hovedrollen i Saxos historie. Også Valdemar den Store brugte betegnelsen »fædrelandets befrier« (patriae liberator) om sig selv på den mindeplade, man fandt i hans grav i Skt. Bendts Kirke i Ringsted. Valdemars mindeplade vidner om en dansk middelalderkonge, der opfatter sig som konge over et navngivet folk (rex danorum), ikke blot som regent over et tilfældigt område, og som praler med sit nationale sindelag. Hos Valdemar har vi »forestillingen« om fædrelandet som et kollektivt begreb, der også indeholder tanken om et nationalt fællesskab, der går flere generationer tilbage.

Myte 3: Der var ingen forestilling om et dansk folk, fælles skikke og en fælles kultur før 1800-tallet. Læs Poul Helgesens formaning til enighed i landet under Grevens Fejde fra 1534: »vi (påmindes) til enighed af så mange enighedsvilkår. Vi har én Gud og én herre, én frelser og ét hof, én kirke, det er et almyndigt kristent samfund, én dåb, én ånd, ét alterets sakramente, én salighedslærdom, ét penitens sakramente, som er kraftigt af Kristi eneste død og pine, på det at vi skulle alle være af ét sind, ét hjerte, én tro og én mening. Kunne vi ikke røres til enighed af disse enighedsvilkår og af én kristen kærlighed, da lader naturens bånd røre os dertil. Vi er danske folk, ét kød og blod, og i mange stykker af ens sæder og vilkår, dersom vi ikke snarligt gør ét () da er det befrygtendes som Paulus siger, at vi med tiden af hverandre også fortæres og tilintetgøres«.

Myte 4: Fædrelandskærlighed fandtes ikke i slutningen af 1700-tallet. I bogen »Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere« fra 1777 skrev Ove Malling: »Naturen selv har kaldet os til at elske vort fædreland. Allerede i en ung alder begynder vi at føle noget mere end almindeligt for det hus, den egn, den luft, hvori vi er vante, for de personer blandt hvilke vi bliver opfødt. Vi vokser til, og rundt om os finder vi mennesker med samme sprog, samme sæder, samme kirker, samme øvrighed. Vore følelser gør os dem kære, fordi de er os lig. (...) Efterhånden som vi tænker videre, mærker vi snart (...) at den plet, vi opfødes på, er kun en del af et større land. Vi hører tale om dette land, om landsmænd, om forfædre«.

Læseren kan fortsætte på hjemmesiden www.nomos-dk.dk/skræp, hvor et stærkt kildemateriale dokumenterer dansk identitet fra tidlig middelalder og skyder hul i Uffe Østergårds varmluftsballon fra 1990erne.

En af statens officielle kulturinstitutioner har taget énsidigt stilling i kulturkampen og har erklæret krig mod den nationale identitet. Den kulturradikale position mønstrer ingen overbevisende argumenter i kampen om den nationale identitets definition og historie, men den har kultureliten på sin side.

Udfaldet af denne strid afgør, om det danske samfund kommer til at hænge sammen i fremtiden. Der har aldrig været mere brug for det nationale fællesskab end nu. Vi behøver at vide, hvem vi er, og hvad vi kommer af. Alligevel manipulerer og fordrejer statens kulturinstitutioner historien om den nationale identitet. Man skulle tro, det var løgn.

NOMOS

Jens Juel (1745-1802)
Dansebakken ved Sorgenfri, ca. 1800

På museets vægtekster lærer man, at national identitet blot er en konstruktion , en »forestilling« fra 1800-tallet, der bidrog til »fortællingen om dem og os«. Den ubefæstede elev skærmes for den tanke, at enhver meningsfuld identitet nødvendigvis er eksklusiv. At der er noget, jeg ikke er, hver gang jeg står ved, hvad jeg er. At man ikke er japaner, hvis man er dansker. At man ikke er en hoppebold, hvis man er en gummitud. Forestillingen om en »konstrueret« danskhed præger museets oplysningsmateriale, der konsekvent taler om dansk identitet ikke som noget reelt men som en »forestilling«, og undervisningshæftet docerer skipperskrøner om den nationale identitets historie.

Michael Pihl om utstillingen i Statens Museum for Kunst

Malaysia er i ferd med å forandres som samfunn. Likestillingen mellom folkegruppene er ikke lenger selvsagt. En mer aggressiv islamsk politikk reduserer ikke-muslimer, i første rekke kinesere, hinduer og kristne, til annenrangs borgere.

Folk lever mer og mer adskilte liv. Tidligere satt man sammen på cafeer og restauranter. Nå søker man til sine egne.

Malaysia er offisielt islamsk, men har hatt en romslig oppfatning av hva det betyr. Nå bli rammene trangere. Religiøst politi driver nidkjær kontroll med umoral i provinser hvor de står sterkt. Bøtene for å sitte sammen med en av motsatt kjønn er uforholdsmessig høye.

Samtidig blir det stadig vanskeligere å konvertere fra islam til en annen religion. En tidligere kristen kvinne forsøkte, men fikk avslag i rettssystemet og måtte rømme.

Takiyuddin Hassan er førsteminister i delstaten Khota Bahru:

Mr Hassan’s party boasts a different set of achievements: banning mini-skirts, chastising unmarried couples and renaming Kota Bharu’s favourite beauty spot. They also closed down nightclubs, banned nearly all bars except a few Chinese restaurants, where no Muslims are allowed, and refused to let a proposed cinema open unless there were separate sections for men and women.

In a sign of their clout, the American pop diva Gwen Stefani has agreed to wear traditional costumes in her Malaysian concert next week after conservative Muslim youths protested at the “indecent dressing and obscenity” of her skin-baring act. An Islamic opposition party demanded that her show next Tuesday should be cancelled.

The platinum blonde star has agreed to cover up in the hope of heading off further protests.

As it celebrates 50 years of independence on August 31, Malaysia is once again debating just how Islamic it should be. Older Malays bemoan a younger generation that has become puritanical, self-righteously declining to attend social functions where alcohol is served. Headscarves, rare 20 years ago, are worn by almost all Malay women now, although often in combination with tight jeans.

As for Mr Hassan, a moderate who was once a lawyer, he is proud of his party’s achievements in Kota Bharu. He says that it has kept the rustic capital of Kelantan state upright and clean-living. The biggest building in the city is a gigantic headquarters decorated with concrete Korans where the moral enforcement department is based. Its bearded officials spend much of their time prowling parks in Kota Bharu in search of amorous young sinners.

Mr Hassan is sensitive about the mocking nickname of “Taleban lite” sometimes levelled at his party from Kuala Lumpur, where bars do a roaring trade and the cinemas are full of dating couples. Yet he is sure that the moral example set in Kota Bharu will some day win over his lax compatriots to the south. “Malaysia is a Muslim state. We hope we can change the mindset of our people in Kuala Lumpur so they can live according to Islamic principles too,” he said. Not all parties agree.

Den etnisk-religiøse-nasjonalistiske stemningen i Malaysia er med å separere folkegruppene, og de ikke-muslimske får beskjed om å stille i annen rekke. Noen yrker er forbeholt malayere.

Some fear that assertive Islam threatens to upset the delicate balance between the 60 per cent Malay Muslim majority and the nonMuslim ethnic Chinese and Indian minorities, which have managed to coexist, sometimes uneasily, since the troubled birth of the country in 1957, at a time of civil war and ethnic tension.

At the time many feared that the new nation was doomed to failure. It has instead built a strong economy and an imperfect democracy, dominated for 50 years by the United Malays National Organisation, which has survived without the coups or upheavals that have plagued her neighbours.

Ronnie Liu, of the Democratic Action Party, said: “Socialising between Malays and the other ethnic groups is much rarer than it used to be. You go into coffee shops and restaurants now and they no longer cater to an ethnic mix of customers. It wasn’t like that before.” Some nonMuslim Chinese and Indians feel increasingly treated like second-class citizens. They complain, usually privately, that Islamic religious schools are much better funded than theirs and that a system of affirmative action favours Malays when it comes to university places.

Islam has always had a prominent place. It is the official religion of Malaysia and the Constitution states that anyone born Malay is Muslim.

The debate over the parameters of its role, an old argument in Malaysia, was given a new outing when Najib Razak, the Deputy Prime Minister, broke a taboo to declare that the nation was an Islamic one. He said: “We have never been secular because being secular by Western definition means separation of the Islamic principles in the way we govern the country.”

The Council of Churches of Malaysia afterwards accused him of stirring up racial tension.

Minority religions are particularly worried about a series of apostasy rulings. Chinese or Indians who want to marry a Malay must convert to Islam, causing great problems if they divorce or are widowed and want to return to the religion of their birth.

In a notorious case this year a Malay woman called Lina Joy attempted to have Malaysia’s courts recognise her conversion to Christianity, but failed and was hounded and fled into hiding. Some hardliners have even called for the execution of apostates.

Hver eneste delstat har sitt religiøse politi som overvåker moralen, i første rekke forholdet mellom kjønnene. Det religiøse politiet virker monomant opptatt av sex.

Every state has a religious department with Saudi-style moral enforcers and nowhere are they more active than in Kota Bharu, a city of mosques along a muddy river that bustles during the day but falls silent at nightfall.

Unmarried couples found sharing hotel rooms are hunted down by the enforcers. Couples caught sitting too close together on park benches are fined 2,000 ringgit (£285) in the city’s shariah court under a provision called khalwat ” loosely translated as “close proximity”. Couples have been forced into marriage after being caught together and moral enforcers sometimes pick on foreigners.

NonMuslims as well as Malays also sometimes fall foul of the enforcers in Kuala Lumpur and elsewhere and there are claims that instead of being paragons of Islamic virtue the enforcers are prone to bribery and have recruited vigilantes into their ranks.

Islam’s war on sin dims bright lights in a nation torn between cultures

Nicolai Abildgaard, Den sårede filoktet, 1775

Politiet stanser ikke folk på grunn av hudfargen, konkluderer kriminolog og seniorforsker ved norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Ragnhild A. Sollund, etter en feltstudie. Hun har fulgt politiet tett og sett hvordan de opptrer i møte med etniske minoriteter. Feltstudien har resultert i boken ”Tatt for en annen. En feltstudie av relasjonene mellom etniske minoriteter og politiet”, som inneholder en rekke interessante funn:

- De fleste politibetjenter er veldig reflekterte når de kommer rett fra Politihøgskolen. Men etter et par år i ordenstjenesten, blir politibetjentene farget av stereotypene og de erfaringene de gjør seg. De ser daglig at visse nasjonaliteter er overrepresentert når det gjelder visse typer kriminelle handlinger. Den kunnskapen må de forholde seg til, sier hun.

Hun beskriver det som en holdningsslitasje.

- Det gjelder alle i førstelinjetjenesten. Politiet, ambulansearbeidere og sosialarbeidere, for å nevne noen, sier Sollund. Likevel mener hun at politiet ikke stanser folk kun på grunn av hudfarge.

Feltstudien konkluderer med at noe av det som sliter mest på ordenspolitiet er de stadige beskyldningene om rasisme. Sollund sier at politiet imidlertid er opptatt av å ikke forskjellsbehandle, men at de gjentatte rasismeanklagene har sammenheng med at det andre godtar som rutinekontroll, oppfattes som rasistiske overgrep av folk fra etniske minoriteter.

Sollunds studie viser til at det er forskjellige årsaker til at etniske minoriteter stoppes. Det kan blant annet være at politiet stanser en bil med ungdom fordi bilen kjører vinglete, ikke fordi de som er i bilen tilhører en minoritetsgruppe. Som observatør i tjenestebilene har hun også hørt etterlysninger over sambandet, hvor eneste signalement på en ettersøkt er at vedkommende er neger. En av problemstillingene studien nevner er at mange polititjenestemenn har problemer med å se forskjell på innvandrere, noe som kan føre til at flere enn nødvendig stoppes for kontroll.

Politimesteren i Oslo, Anstein Gjengedal, mener at Sollunds studie er interessant, og bekrefter flere av de sammensatte problemstillingene studien skisserer:

- Vi er vant til å forholde oss til innvandrermiljøer, særlig gjelder dette Grønland politistasjon hvor 30 prosent av innbyggerne i kretsen er fremmedkulturelle. Når det er sagt, er jeg enig i at vi kontinuerlig må jobbe med holdninger, det gjør vi da også, sier han. Snart begynner en kvinne fra OMOD (Organisasjonen mot offentlig diskriminering) i jobb på Politihuset.

- Jeg har selv erfaring med at det kan være vanskelig å se forskjell på innvandrere, det er helt klart en utfordring. En annen er den tilbakemelding politiet kan få når vi stanser mørkhudede. For ikke mange år siden hadde vi en knivaksjon, der vi stoppet alle som kom fra T-banen. Den eneste som reagerte på kontrollen var en innvandrer, han mente vi stoppet ham kun fordi han var mørk i huden, sier Gjengedal.

Flere politifolk forteller også at folk fra minoriteter oppleves som frekkere og at de kan nekte å adlyde ordre fra politiet. På grunn av holdningene politiet høyst sannsynlig vil pådra seg som følge av hva de har opplevd etter noen år i ordenspatruljen, er det derfor viktig at de jobber med egne holdninger:

- Vi gjør det alle sammen, setter folk i bås. Nettopp fordi det er naturlig å kategorisere folk etter utseende er det viktig å være seg dette bevisst, og ikke la seg styre av stereotyper, sier Sollund.

Aftenposten: - må jobbe med holdninger

Karaktermord er blitt den nye sporten til mediene. Sistemann med hodet på blokka er Per Ditlev-Simonsen, Oslos ordfører. Han har hatt noen kroner på bok i Sveits for noen år siden, som han ikke har oppgitt. Too bad. Høyres Erna Solberg benytter anledningen til å vise at hun ikke har ryggrad.

I stedet for å minne mediene om at dette er forhold som ligger langt tilbake i tid og er kommet opp på grunn av en skilsmisse hvor det er fiendskap, velger hun å avsette Ditlev-Simonsen fra valgkampen for åpen mikrofon. Solberg skal liksom være rakrygget. I stedet viser hun at hun ikke er til å stole på og kaster sine partifeller til ulvene. Trolig taper Høyre flere velgere på det enn om hun hadde backet ham forsiktig og i det minste nektet å dolke ham i ryggen offentlig.

Folk savner personer med mot, som tør å be mediene dra dit pepperen gror. Visst er det noen som gjør feil, men like visst er det at mediene går som en siklende ulveflokk og venter på neste bytte.

Noen av oppslagene om Märtha Louise var riktig sjofle. I Vær varsom-plakaten heter det at man skal beskytte folk mot seg selv. Märtha Louise tilhører samfunnets toppsjikt, men hun lever nok litt på siden med sine interesser og bakgrunn. Hun virker ikke helt å forstå hva hun gjør når hun trekker inn Tønne-saken og Valla-saken. Trenger man kjøre kniven helt inn? Journalistikken elsker the underdog. Men kunne man ikke greie seg med litt vanlig medmenneskelighet? Og la være å trå sin neste under jernslått hæl?

Den straffen Ditlev-Simonsen får av mediene er hundre ganger strengere enn eventuell straffeskatt.

Bare måten saken kjøres frem på viser at man egentlig ikke gidder å tenke proporsjoner. VG har en to siders artikkel om Ditlev-Simonsen-familiens eiendomsportefølje, som det hevdes er "en av de flotteste i landet". Tre voksne mennesker har noe hytter her og der. En av dem er gedigen, men hva så? Er det meningen å vise at Ditlev-Simonsens egentlig har en stor eiendomsformue? Det har de slett ikke, og det vet VG godt. Men det passer å late som. De finnes hundrevis av mennesker som er mange ganger så rike som Ditlev-Simonsen, men nå var anledningen der: Et feilstegn innhenter en kjent politiker. Stikk ham ned.

Erna har ikke politisk nese når hun pliktskyldig og korrekt tar avstand fra Oslos ordfører og ber ham holde seg vekk fra valgkampen. Dette får Ditlev-Simonsen kommunisert via Dagsrevyen!

Erna burde forsvart ham og sagt at nå får vi vente og se, Ditlev-Simonsen har lovet å innrapportere alle forhold til skattemyndighetene osv. Det er kjedelig, men det er altså en opprivende skilsmissesak som ligger bak. Man vasker ikke skittentøy i full offentlighet. Hvorfor ikke litt stil fra en Høyre-leder, som viser at man ikke bøyer seg for mobben? Men nei, heller ikke denne gangen lar Erna sjansen gå fra seg til å markere at man står for noe annet.

Mens Siv Jensen forsvarer Per Sandberg når han har vært beruset på Stortingets talerstol.
Det er hos white trash-partiet Frp at man finner bonding, mens blazer-Høyre fortsatt stikker hverandere ned. Det har ikke Høyre råd til.

Den Putin-trofaste ungdomsbevegelsen Nashi har noen urovekkende trekk, bla. at den spiller på antiamerikanisme og har vist voldelige tendenser.

Nashi’s platform is defined by its unwavering devotion to Mr. Putin and by the intensity of its hostility toward his critics, including his former prime minister, Mikhail M. Kasyanov, the former chess champion Garry Kasparov and a nationalist writer, Eduard Limonov. Nashi’s members denounce the opposition leaders as fascists with a fervor that can be disquieting. .. Like Mr. Putin himself, who recently seemed to compare the foreign policy of the United States to the Third Reich, Nashi also laces its campaigns and literature with an undercurrent of hostility to Europe and the United States. At the rally promoting ethnic harmony, a poster denounced American adoptions: “In 2005, 3,966 Russian children became citizens of America.”

“Putin’s Generation” is growing up with a diet of anti-European and anti-American sentiment that could deepen the social and political divides between Russia and the West for decades to come.

“Today the United States on one hand and international terrorism on the other strive to control Eurasia and the whole world,” Nashi’s manifesto says. “Their gaze is directed at Russia. The task of our generation is to defend the sovereignty of our country as our grandfathers did 60 years ago.”

Nashi får støtte blant annet fra Putin-støttespillere som Gazprom og Norilsk, eid av oligarken Vladimir Potanin.

Although Nashi’s financing is opaque, the group receives grants from the state and big businesses like Gazprom, the state energy giant, and Norilsk Nickel, whose principal owner, Vladimir O. Potanin, is a Putin loyalist. Nashi repays Mr. Potanin’s support in its literature by distinguishing him from the “oligarchs” who are widely reviled in Russia.

Youth Groups Created by Kremlin Serve Putin’s Cause

Jørgen Haugen Sørensen: "While We Wait"

Et meget interessant bilde: Amariyahs Frivillige møter den store generalen, David Petraeus. Det sier noe om hvilken betydning amerikanerne tillegger sunni-frivilllige som melder seg til tjenste. Det er faktisk en forandring som kan få avgjørende betydning: man har i alle år siden mars 2003 savnet politisk deltakelse fra sunniene, som så sent som i august trakk seg ut av regjeringen. Men det er på grunnplanet engasjementet og samarbeidet oppstår.

På bildet sitter leder av Amariyas Frivillige, Abu Abed, Petraeus i midten, og til høyre sitter Iraks visestatsminister, kurderen Barah Salih, en av de beste Irak har å by på.

Al Qaidas eneste svar er mer vold:

Dagens bilde bryter fundamentalt med det som er vanlige. Det er fra Statens Museum for Kunst i København. Det er således høyverdig kunst, men i mine øyne er det barbari. Det representerer noe merkelig: et barbari som har sneket seg inn i kunsten innenfra, som er akseptert som kunst, mens det i virkeligheten er det stikk motsatte.

Kunst trenger slett ikke være "høy", mye moderne kunst er en utforskning av det "lave", men en annen retning er en behandling av og en lefling med destruktive og stygge ting. Det er en utvikling som har fått pågå i mange år uten at kunstanmeldere har kommentert det. Derved er noe av kontrakten mellom kunstformidlere/kunstnere og publikum brutt: de reagerer instinktivt på denne kunsten: den er ulekker, stygg og har et ekkelt budskap. Folk rygger unna. Mens endel innenfor, blant de som kjenner kodene, kan føle seg hevet over vanlige folk som ikke forstår hva det representerer.

Vi bringer flere eksempler i dagene som kommer, og vil utdype nærmere. Bildet passer godt til utstillingen om det nasjonale som konstruksjon: å tro at nasjonen representerer verdier som er verdt å forsvare, er sjåvinisme og dumhet. Bildet av grisene viser baksiden av denne selvforståelsen. Men dette er en gammel stereotyp: Roy Harper sang "I hate the white man", men disse kunstnere later til å tro at vi lever i 68. De synes ikke å merke at det er noe helt annet de har sluppet inn.

Bernard Kouchner besøkte Bagdad på fireårsdagen for hans venn, Sergio Vieira de Mellos, brutale død i Canal Hotel. Zarqawis gruppe ville forhindre at FN innledet et samarbeid med irakerne og USA. De lyktes. FN dro sin vei. Kanskje historien ville vært annerledes om de Mello ikke var blitt drept, skriver Paul Berman i sin bok Power and the Idealists som for stor del handler om Joschka Fischer og Kouchner. Fischer fulgte etter Bermans mening ikke idealene fra 68, mens Kouchner gjorde det.

Det er som om disse idealene har fått en ny sjanse i 11. time, med Kouchner som utenriksminister. Han vil åpenbart noe med besøket. Selv sa han at han kom for å lytte til hva irakerne hadde å fortelle.

BBCs russiskspråklige sendinger på FM-båndet er tatt av lufta som "utenlandsk propaganda". Nok et vindu til omverdenen er lukket.

Sendingen kan fortsatt høres på mellom- og kortbølge og over internett i Moskva og St. Petersburg. Men FM-båndet er det mest frekventerte. Signalet er ikke til å ta feil av.

Russia’s strained relations with Britain deteriorated further yesterday when local transmission of the BBC Russian Service was taken off air for being “foreign propaganda”.

In an echo of the Cold War, when BBC broadcasts were jammed by the Soviet Union, the FM broadcast station in Moscow said that it was taking off air all BBC Russian Service transmissions. Most Muscovites who listen to the BBC’s six hours of daily programmes tune in on the FM signal.
..
The silencing of the BBC’s broadcasts follows a clear policy set by President Putin to shut down independent or critical media outlets in Russia. Since he came to power, all television channels, most of the press and many radio stations have ceased to criticise the Kremlin. During the same period 20 journalists have been killed in mysterious circumstances.

Kremlin orders BBC off the air

Er kinesiske myndigheter nervøse foran OL? Bildet av den sammenraste broen gikk verden rundt. Likevel forbød myndighetene statlige medier å rapportere ulykken.

Authorities banned state media from reporting on a deadly bridge collapse which killed at least 41 people in southern China and reporters at the scene say they have been harassed. The accident raised questions about shoddy building and corruption. (AP)

Muslimske imamer i India har utstedt en fatwa som påbyr å drepe forfatterinnen Taslima Nasrin på grunn av hennes bøker, som de mener er blasfemiske.

Muslim clerics issued a “death warrant” against the Bangladeshi author Taslima Nasreen for criticising Islam in her books. They said that anyone who killed her would receive a 100,000-rupee (£1,200) reward if she did not leave India, where she is in exile. (Reuters)

Iran ønsker å påføre britene et ydmykende tilbaketog fra Irak og kommer til å bruke Mahdim-militsen for alt den er verdt. Det skal se ut som om britene blir jaget ut, ikke at de trekker seg kontrollert ut, slik planen er.

Det sier Stephen Biddle, ved Council of Foreign Affairs i Washington, som er rådgiver for Bush i Irak-spørsmål. Britene skal snart forlate sitt hovedkvarter i Basra og trekke seg tilbake til flyplassen. Men der er de under stadig bombardement.

Stephen Biddle, who also advises the US commander in Iraq, said Iranian-backed Shi’ite militias in the south would try to create the impression they were forcing a retreat. “They want to make it clear they have forced the British out. That means they’ll use car bombs, ambushes, RPGs [rocket-propelled grenades] . . . and there will be a number of British casualties.”

The comments coincide with British military estimates that withdrawal could cost the lives of 10 to 15 soldiers.

Some British officers believe they are facing a “humiliating” retreat under fire to Kuwait or the southern Iraqi port of Umm Qasr.

“I regret to say that the Basra experience is set to become a major blunder in terms of military history,” said a senior officer. “The insurgents are calling the shots . . . and in a worst-case scenario will chase us out of southern Iraq.”
....

Biddle, a senior fellow at the Council on Foreign Relations who advised Bush on the troop surge, said Iran would use its influence with the Shi’ite Mahdi Army to exploit the situation.

“It will be a hard withdrawal. They want the image of a British defeat . . . It will be ugly and embarrassing,” he said.

Den iranske revolusjonsgarden har 50 mann inne i Irak som driver opplæring av shia-milits i øde områder sør for Bagdad, sier en amerikansk general.

Separately, Maj. Gen. Rick Lynch, whose mission is to block the flow of weapons and fighters into the Baghdad area, said his troops are tracking about 50 members of Iran's Revolutionary Guard Corps in their area — the first detailed allegation that Iranians have been training fighters within Iraq's borders.

"We know they're here and we target them as well," he said, citing intelligence reports as evidence of their presence.

He declined to be more specific and said no Iranian forces have been arrested in his territory.

"We've got about 50 of those," he said, referring to the Iranian forces. "They go back and forth. There's a porous border."

The military has stepped up allegations against Iran in recent weeks, saying it supplies militants with arms and training to attack U.S. forces. (AP)

Britain faces Iraq rout says US

President Mahmoud Ahmadinejad kom med nok en språkblomst om Israel lørdag. Det var på en religiøs konferanse at Irans president sa Israel er bærer av Satan. Han utdypet ikke nærmere hva han mente, men spådde Israels snarlige undergang.

Ahmadinejad gir hver gang et lite innblikk i sitt eget sinn. Han later ikke til å forstå hvilken virkning hans ord har ute i verden.

"The Zionist regime is the standard bearer of invasion, occupation and Satan," he said, predicting Israel's eventual demise. "When the philosophy behind the establishment of a regime is in question, it is not unlikely that it will find itself on a course of decline and dissolution."

René Magritte The Menaced Assassin (1926) The Museum of Modern Arts, New York.

TV2s innslag om Ditlev-Simonsen bekreftet at mediene benytter alle midler for å slå en person over ende, og kaller det journalistikk. Informasjonsrådgiver Hans Geelmuyden fikk agere fagmann og opprørt borger i skjønn forening som kastet Høyres valgmateriale i søppelkassa.

Dette var transaksjon fro åpent kamera. For hver slik opptreden øker Geelmuydens markedsverdi i informasjonsbransjen. Det vet enhver i nærheten av medier. Spesielt fordi han fikk spille ut sin frekkhet og rakke ned på Høyre med en direkte appell om ikke å stemme på partiet. Det er uhørt. Geelmuyden er ingen nøytral instans, det er aldri en informasjonsrådgiver. Å bruke ham som sakkyndig i en så betent sak foran valget må kalles et grovt overtramp av TV2. Det går rett og slett på demokratiets spilleregler foran et valg. TV2 lot Geelmuyden bruke en personsak til å svekke partiet.

Heldigvis var byråd Erling Lae i kamphumør og satte Geelmuyden på plass. Han påpekte at Geelmuyden slett ikke er noen utenforstående. Han har gått aktivt mot Høyre på grunn av planene for havnebassenget, og er ihuga motstander av ambassadebyggingen nær huset hans på Huseby.

Og hvilket parti er Geelmuyden Kiese for tiden rådgiver for?

Lae burde også gitt Pål Jørgensen et par spark. Han opptrådte som aktor i en rettssak, noe TV stadig oftere gjør. Når skal intervjuobjektene ta igjen og sette dem på plass? Folk flest opplever dobbeltmoralen - at man preker moral overfor andre, men selv bryter den etter eget forgodtbefinnende.

Journalistikk handler om integritet, og uten å behandle folk anstendig mister man sin egen anstendighet. Men da må man våge å stige ned fra pidestallen og befinne seg på samme nivå som de man forsøker å avsløre.

Det er ett overgripende problem som tegner seg og angår alle i det flerkulturelle samfunn: Hvordan bevare sin humanitet når fordommene innfris? Spørsmålet er ubehagelig, og tvinger oss til å se både på oss selv og de vi møter - flere ganger, og med ulike øyne.

Det finnes de som ikke ønsker å se på seg selv, som kun retter blikket utover, og som slår fast at når fordommene innfris, så er det fordi de stemmer. Det er de som avviser eller overser at når fordommer innfris så settes vår egen humanitet på prøve. Da er det lett å utløse negative holdninger, endog hat.

Hat er ikke en god følelse, den spiser også opp den som hater. Mellommenneskelig er den drepende.

I den gamle rasisme-debatten lå fordommene alltid hos de vestlige, europeerne, den hvite kulturen. Erfaringene med det flerkulturelle samfunn har vist at fordommene trives utmerket også hos de ikke-europeiske innvandrerne. De er sjåvinistiske, rasistiske og sexistiske i like høy grad som europeerne. I noen tilfeller er de endog langt verre, spesielt folk med muslimsk bakgrunn i forhold til kvinner og homofile. Dette er pretty basic.

Folk som har mye å gjøre med innvandrere som har problemer, som helsepersonell og politi, opplever det som kalles holdningsslitasje. Det har folk i disse yrkene opplevd til enhver tid: man må passe seg for ikke å bli kynisk.

Nå er en ny dimensjon kommet til: kulturforskjeller, og det er duket for rasismebeskyldninger, som benyttes hyppig. De utgjør nok en belastning for tjenesteutøverne, viser en feltstudie av Raghild Sollund ved NOVA. Beskyldningene kan gå troll i ord.

Feltstudien konkluderer med at noe av det som sliter mest på ordenspolitiet er de stadige beskyldningene om rasisme. Sollund sier at politiet imidlertid er opptatt av å ikke forskjellsbehandle, men at de gjentatte rasismeanklagene har sammenheng med at det andre godtar som rutinekontroll, oppfattes som rasistiske overgrep av folk fra etniske minoriteter.

Det vi ser utspille seg er sosiale lover og en sosial dynamikk. Det oppmerksomme øye vil oppfange: store forskjeller på nær sagt alle områder: i kultur, status, språk, religion, økonomisk evne. Forskjeller er ikke statiske - de er i "bevegelse" og resultatet er gnisninger, som kan oljes av velvilje. Men noen ganger smeller det.

Det aktører og omgivelser da kan gjøre er å gå inn og bevisstgjøre. Det er en stor utfordring for alle, vanlige mennesker og politikere. Men myndighetene foretrekker en safe metode, en som ikke krever noe av dem: den moralistiske, bekjennelsesvarianten, den som spiller på skyldfølelsen: Er du en rasist? Innerst inne?

Det er katastrofalt, både for dem det rammer - i dette tilfelle hundretusener i offentlig sektor - og for "ofrene", som her får lettvinte forklaringer på sine problemer: det skyldes rasismen i det norske samfunnet, ikke dem selv.

Statsrådene Sylvia Brustad, Bjarne Håkon Hanssen og Knut Storberget har i realiteten satt integreringsarbeidet tilbake.

De er feige. De tør ikke si høyt det alle oppegående mennesker vet: at fordommene blir innfridd. Daglig ser folk eksempler som bekrefter fordommer: kravmentalitet, overlegne holdninger, segregering osv. Noen norske barn var på besøk på Tusenfryd og sto i kø. De foran fikk "besøk" av en større gruppe mennesker og slapp dem inn på sin plass. Dette ble kommentert av de norske barna som sto bak. Da kom det fra en av de foran: -Slipp nå jødebarna frem!

Alle har hørt slike historier som bekrefter de verste forestillinger. Men hva gjør man med dem? Man trenger ikke tro at alle er slik av den grunn, og man kan minne seg selv om at: Slik vil vi hvertfall ikke bli.

Faren er at med mange negative erfaringer trekker mennesker seg unna og søker til det trygge. Det trygge er ofte det som ligner en selv.

Det er helt klart en bevegelse i det norske samfunnet mot at en søker til det trygge, bekreftende, det sikre. Det trenger ikke være homogent etnisk. Men ofte er det det.

Nordmenn har problemer med dette, de er i strid med seg selv: når innvandrere sier at "like barn leker best" er det greit, hvis en innfødt norsk sier det er det rasistisk.

Faren

Formynderne har valgt den moralistiske løsningen for lenge siden. Stundom skjer noe som ryster - enten det er terrorangrep i utlandet eller opprivende hendelser som kjønnslemlestelse av norsk-somaliske jenter. Da står vinduet åpent en stund og anledning til erkjennelse er der. Men formynderne ser ikke ut til å tåle å stå i en tilstand av konstante motsetninger, og velger harmonien så fort de får summet seg.

Da heter det at de tar avstand fra vold, fra diskriminering, rasisme og andre fine ord.

Oppseding

De sosialdemokratiske pedagoger har unnlatt å oppdra både foreldrene og den oppvoksende innvandrerslekt. Den tror den har retten på sin side: at de kan gjenskape et Pakistan i Norge, at kjønnsrollemønstrene kan bestå i et moderne samfunn. De har oppfattet at de har rett til å kreve likestilling, også mellom en undertrykkende gruppekultur og en individ-orientert. Det er en gigantisk misforståelse som er i ferd med å få katastrofale følger. Det gjør at muslimer tror de har rett til ikke å bli krenket i det offentlige rom feks. At skolen skal nøytraliseres livssynsmessig - men at muslimer skal kunne holde på sitt ser de på som den største selvfølgelighet. Likestilling betyr for dem retten til å være seg selv, på bekostning av andre. Det er det likestilling betyr i deres øyne. Denne tautologiske definisjon på toleranse deler de med andre totalitære systemer, enten de er kristne, nazistiske eller kommunistiske.

I et moderne samfunn som det norske kan man si: velkommen til shizofrenien!

Mobben

Innvandrermiljøer har oppfattet at de har rett til å leve sitt eget liv. Til dels sliter de, og makter ikke mer. Men det er formynderne som har gitt dem den moralske retten til å være seg selv nok.

Så inntreffer en episode som Ali Farah som slås ned i Sofienbergparken i Oslo og blir dårlig behandlet av ambulansefolkene. De hausset øyeblikkelig opp av mediene. Mediene er noen av de sterkeste vokterne av shizofrenien. De trenger case stories som de kan kjøre maksimalt. Slike skandale-human touch-saker er som rus for mediene. De blir bokstavelig talt høye på sine egne historier.

Men andre betaler prisen.

Et tilstrekkelig antall innvandrere reagerer som på cue: nå har de rett til å trakassere tilbake. Det er den kulturelle hevnrefleksen omsatt til moderne norsk. Velkommen til vendettaen. Ambulanser får fingeren, blir blokkert, eller blir utsatt for chicken-prøver med motgående biler i samme kjørefelt. Abid Q. Raja fordømmer slik oppførsel, men ber samtidig folk "kanalisere hatet gjennom oss". Samtidig avslører han noe om motiver når han sier at det "bare er de to sjåførene" kritikken gjelder, for i neste omgang å si at det "gjelder hele systemet".

- Det er veldig mange som føler seg sinte, men det er viktig at aggresjonen ikke rettes mot ambulansepersonellet generelt. Det er ikke en farbar vei. Vi har ikke rettet en generell kritikk mot ambulansesjåførene, men en kritikk mot systemet, sier Raja, og legger til:

- Den kritikken som er rettet mot ambulansesjåførene, gjelder de to som var på jobb. Ingen andre, sier han til VG Nett.

Svært mange innvandrerrepresentanter, dvs. muslimer, snakker om faren for at "ting kan komme ut av kontroll". Det er mulig de selv ikke er klar over hva de sier, men i mine ører høres det ut som klassisk utpressing. "Hvis du ikke innfrir og gir etter, så kan jeg ikke garantere konsekvensene". Med et annet ord kalles det "bad cop, good cop". Den som advarer mot følgene spiller på lag med mobben. Bare det å ytre en slik "frykt" er å gjøre det.

Da er vi over i konsekvensene av gruppe-kulturen. Da er den overført til det norske samfunn. Det foregår rett foran øynene våre, men mediene later som om de ikke ser det en gang.

Politiets holdninger slites ned av erfaringer

Veggskrift i downtown Huntington, Utah, søndag. Seks gruvearbeidere har vært begravet i snart to uker.

Nederland har fått en ny Ayaan Hirsi Ali: han er en billedskjønn iraner ved navn Ehsan Jami, som ved et tilfelle ramlet inn i politikken og berømmelsen - og som Ayaan har måttet gå under jorden på grunn av trusler fra islamister. Som henne blir han sviktet av det etablerte Nederland, i dette tilfelle Arbeiderpartiet, som også Ayaan var medlem av opprinnelig.

Men noe skjer: Nederlandske aviser er fulle av leserinnlegg fra muslimer som støtter Ehsan Jami, og en del av Arbeiderpartiet er lut lei berøringsangsten til Arbeiderpartiets ledelse. Slik sett kunne denne historien skjedd i et hvilket som helst vesteuropeisk land, også Norge.

Det hele begynte i april da Ehsan Jami ble invitert til et populært tv-program, skriver Anna Libak i Weekendavisen. Jamis familie er fra Iran. De kom til Nederland i 1994. I en alder av 22 år var han allerede innvalgt i det lokale bystyret for Arbeiderpartiet. En bekreftelse på at det går an å lykkes som innvandrer. Men Jami viser også at integrasjon betyr nye muligheter på en helt annen måte enn Arbeiderpartiet har forestilt seg: de velintegrerte overtar ikke slavisk andres syn, men finner frem til sitt eget, og her strekker ikke fantasien til.

TV-programmet diskuterte for anledningen religionsfrihet. Tilfellet ville at en journalist fra NRC Handelsblatt kunne fortelle om en forening for eks-muslimer i Tyskland. Jami tente på ideen, og sto snart frem med en nederlandsk avdeling, omgitt av sterke personligheter som hadde rådgitt Ayaan Hirsi Ali: rettsfilosofen Paul Cliteur og den iranske professor Afhsan Ellian.

Arbeiderpartiet fikk panikk. De hadde vunnet parlamentsvalget i mars 2006 takket være innvandrerstemmer. Nå så de for seg velgerflukt, for Ehsan Jami pakket ikke akkurat inn sine ord: han anklaget profeten Muhammed for barnegifte og vold, ikke stort bedre enn Osama bin Laden.

Inden udgangen af juni måned havde alle hollændere hørt om Ehsan Jami.

Hollandsk presse fik nu færten af, at Arbejderpartiet havde forsøgt at appellere til Ehsan Jami om at tage hensyn til følelserne hos partiets store muslimske vælgerskare. Det fik den stik modsatte effekt. Ehsan Jami sammenlignede sig selv med den somalisk-fødte Ayaan Hirsi Ali, der i begyndelsen af sin politiske karriere forlod Arbejderpartiet til fordel for det liberale parti VVD, fordi hun følte sig svigtet af partiet i sin kamp mod kvindeundertrykkelse i islam. Jami har indtil videre bedyret, at han modsat Hirsi Ali er besluttet på at ændre partiet indefra, men har dog sagt ja til et møde med VVDs leder Mark Rutte, der vil tage imod ham med åbne arme.

Overfalt

For snart to uger siden kulminerede skandalen så, da Ehsan Jami den første lørdag i august blev slået ned på åben gade uden for supermarkedet nær sit hjem i Voorburg. Tre mænd, to af marokkansk og en af somalisk herkomst, tævede løs på ham, mens skældsord som »beskidte homo« og »forræder« føg gennem luften. Ehsan Jami har nu fået bodyguards.

Det er Nederlands andre Ayaan-sak. Har de lært noe? Det tok nesten en uke før Arbeiderpartiet reagerte på overfallet og fordømte det, samtidig som de signaliserer at de ikke går god for Ehsan Jamis karakteristikk av islam og muslimer.

Men ifølge Paul Scheffer handler det ikke lenger om å vurdere om Ehsan Jami er en medieklovn eller seriøs. I det øyeblikk noen blir angrepet for sine meninger forstummer den diskusjonen. Nå handler det om at ytringsfriheten er truet.

For den hollandske forfatter og journalist Paul Scheffer er der ingen tvivl. Ehsan Jami er værd at forsvare. »Selvfølgelig er det legitimt at diskutere, om det er hensigtsmæssigt at fremsætte så skarpe udtalelser om islam og profeten Muhammed,« siger han over telefonen fra Frankrig. »Men det giver kun mening at diskutere det, så længe diskussionen er fri. Når fundamentalisterne griber til vold, som de har gjort ved at overfalde Jami, så er diskussionen ikke fri længere. Truslen mod det frie ord betyder, at det bliver underordnet, om han udtrykker sig smagfuldt: stillet over for forsøget på at kue ham til tavshed, er vi tvunget til at tage ham i forsvar,« siger Scheffer. Og tilføjer, at han af samme grund synes, at Arbejderpartiets leder, finansminister Wouter Bos reagerede alt for sendrægtigt og uldent på overfaldet af Jami. Der gik flere dage efter overfaldet, før Bos bekendtgjorde, at »Arbejderpartiet entydigt vil forsvare den enkeltes ret til at opgive troen, om troen så er islam, men at Arbejderpartiet ikke kan støtte en komité, der tror, at den kan fremme en sådan ret ved at fornærme og såre folk på grund af deres tro.« Scheffer er ikke i tvivl om, at Wouter Bos vejer sine ord på en guldvægt af hensyn til de muslimske vælgere, der ved lokalvalgene sikrede Arbejderpartiet flertal i de store hollandske byer som Amsterdam og Rotterdam.

Selvfølgelig er det ubekvemt om en tillitsvalgt profilerer seg så sterkt på et følsomt område som religion. Men det virker som om Arbeiderpartiet og mange andre partier skygger unna de grunnleggende problemene: konflikten blant innvandrerne er der. Man blir nødt for å velge side: velger man ytringsfriheten eller velger man kjøttvekta? På kort sikt er det siste mest nyttig, men det vil også gi store omkostninger på litt lengre sikt. Man legger seg åpen for utpressing. Det er ikke tvil om at man foretar et avgjørende valg.

Europa vil i fremtiden møte et stigende antall sekulariserte muslimer som vil påberope seg de liberale rettigheter og friheter. Skal innfødte, velfødde europeere møte dem med beskjed om å dempe seg, og ikke rope så høyt? I realiteten var det Jonas Gahr Støres linje under karikaturstriden. Man anerkjenner ikke sprengkraften i konflikten innad i islam. Det blir som om man skulle bedt Camilla Collett snakke litt penere og mer dannet. Vi er tilbake i de kondisjonertes verden.

Den hollandske hedning

I can trace my ancestry back to a protoplasmal primordial atomic globule. Consequently, my family pride is something in-conceivable. I can't help it. I was born sneering.

W.S. Gilbert The Mikado (1885)

De fleste vet ikke hva utsatthet og frykt er før de står midt oppe i det. Følelsen av å leve i trygge samfunn gjør oss helt uforberedt.

Jami ble for alvor truet da noen la ut adresse og telefon på nettet. Strømmen av trusler ble konstant. Det er psykisk terror og ment som det, og gjør sin virkning. Jami gikk under jorden.

The politician’s address and telephone number were recently published on the internet. “A response on the website GeenStijl included a link to an Islamic site listing Jami’s information. That has led to a flood of threats,” Ellian says.

Not only death threats but also Arabic prayers were shouted over the phone, Ellian says. “He left me a voicemail in the morning, completely in a panic. The police have asked him to file a report so that they have the legal means to start a criminal investigation into the threats,” Ellian says.

Jami’s telephone number has since been disconnected. Ellian refuses to disclose where the PvdA council member is staying at the moment. “That would endanger his life. But he is safe in any event.”

Å måtte gå under jorden er en veldig høy pris å betale. Det samme er emigrasjon. Men vi har sett flere eksempler på det i dagens Europa. Samfunnets støtter står på sidelinjen, og vil helst slippe å gå inn i sakene, ut over verbal fordømmelse/støtte. Kreftene som driver terroren får være i fred. Skulle man gjort noe effektivt måtte man stengt nettsteder som sper hat, utvist de samme og hatt et ris bak speilet som var en reell trussel. Det villle vært et alvorlig inngrep i personlige rettigheter, men konsekvensene av å drive utpressing og terror er enda større for samfunnet som helhet.

Noen ser ut til å leve i en illusjon. Talskvinne for Sentralrådet for eks-muslimer i Sverige, Afsaneh Vahdat, er ikke redd for hevnaksjoner. Hun mener de er beskyttet av at de er så mange: hele 300 stykker.

Anderledes positiv lyder en af organisationens svenske talsmænd, den iransk-fødte Afsaneh Vahdat, der end ikke har hørt om overfaldet på Ehsan Jami. Hun afkræfter, at der skulle være brug for beskyttelse i Sverige. »Vi har omkring trehundrede medlemmer nu, de fleste iranere, og det er for mange til, at vi for alvor kan føle os truet. Den enkelte drukner i mængden,« siger hun.

Ehsan Jami receives dozens of death threats

Presset mot Per Ditlev-Simonsen handler om noe langt mer enn at en Høyre-ordfører med skipsrederbakgrunn unte seg noen hunderetusen på en konto i Sveits. Det vet journalister godt som ellers sjelden takker nei til smøreturer, enten de er betalt av firmaer eller staten.

Saken handler om at medienne opptrer som dramaturger: de leter etter historien som har de riktige elementer. I dette tilfelle: en profilert politiker, distingvert, som kan fremstilles som hevet over "folket", tilhørende overklassen - slepent Oslo-mål, alle Holmenkoll-klisjeene kan vekkes til live. Forbrytelsen er skjulte penger. Stikkord: hemmelig konto i Sveits, hvilket gjør en journalist "våt". Situasjon: valg i Oslo, hvor hovedpersonen er ordfører. Utløsende er datterens skilsmisse, og krangel om penger og innbo. Hun er informasjonsdirektør i Hydro og med i ledergruppen og kan vente seg over 4 mill. i opsjoner. Bipersoner er to eks-ektemenn, som truer med å røpe Sveits-kontoene, hvis eksen vil ha for mye av boet.

En uimotståelig cocktail. Hvis Per Ditlev-Simonsen hadde vært skipsreder kunne han gått i dekning og nektet å kommentere saken. Men han er folkevalgt politiker, og derfor berører også mediekjøret deg og meg.

Mediene later som om de opptrer på vegne av "vanlige mennesker", et ord de stadig tar i sin munn. Men opprørtheten er skrevet inn i manus, for å få den rette effekt. De fleste "vanlige mennesker" er langt fra så opprørt som mediene sier. VG forkynner over hele forsiden at flertallet vil at Ditlev-Simonsen går: 45 % står det med krigsbokstaver. Mens det inne i avisen fremgår at 43 % - innenfor feilmarginen - vil han skal bli sittende til han går av om tre uker. Et spørsmål som viser at VG ikke har dekning for sitt oppslag gjelder tillit til Høyre: Mediene har idag forkynt at tilliten til partier og politikk kan bli svekket. Men 52 % svarer at tilliten til Høyre ikke er svekket. 31 svarer at den er det. Det er ikke spesielt høyt mediedekningen tatt i betraktning.

Saken handler om at mediene påberoper seg retten til å koke sammen et drama etter eget forgodtbefinnende. Vi merker oss hvilke politikere som bejaer denne utpressingen og anbefaler at Ditlev-Simonsen går av: Rune Gerhardsen sier at skatteunndragelse er noe av det verste man kan foreta seg. Virkelig? Et forhold som ligger 12 år tilbake i tid?

Det er mange ting som er langt verre. Feks. den spesielle form for nettverksbygging som er blitt rådende i Norge: og hvor informasjonsrådgiverne har gått foran. Gerhardsen har selv vært en av dem. Man vet aldri hvem man har med å gjøre, hvem de snakker på vegne av, eller hvem de arbeider for. Når NRK bruker Hans Geelmuyden til å uttale seg som et orakel vet de utmerket godt hva de gjør. De er å føre seere og lyttere bak lyset. De aner ikke hva Geelmuyden driver med. Men det gjør NRK. De er del av det samme markedet som handler om goodwill, innflytelse, påvirkning. Noen hundretusen kroner betyr lite i dagens sammenheng, spesielt ikke hvis forholdet er 12-15 år gammelt. Men det gjør makten og innflytelsen. Den "dreper" man for. Det ligger man kilder til korrupsjon i et slik system. Det er unndratt demokratisk kontroll, i motsetning til Per Ditlev-Simonsen.

Samme avis der Harald Stanghelle sukker sine betraktninger har idag nok et oppslag om drosjejukset i Oslo: et 30-tall sjåfører fortsetter å håve inn millionbeløp. De har endog trukket skatt og puttet penger i egen lomme. Millioner er ført ut av landet. Likevel kan ikke Samferdselsetaten i Oslo ta fram dem løyvene på grunn av taushetsplikt.

Drosjejukset i Oslo er stort og alvorlig. Det handler om tilliten til systemet: kan andre lønnsmottakere stole på at deres rettferdighetssans blir belønnet? Hvis de ser at utenlandske sjåfører får slipper unna etter systematisk å ha bedratt samfunnet, vil det være et sterkt signal til andre lønnsmottakere. Men hittil virker det som om kverna maler langsomt. Offentlige myndigheter ser ut til å kvie seg. Kjetil Sæther og Einar Haakaas har gjort en formidabel jobb. Men det er som de roper ut: hvorfor skjer det ikke noe?

Det er lettere å ekspedere en skipsreder med ordførerkjede, som har en datter som steller seg dumt. Mediene vet at publikum kjenner kodene - overklassen tatt meed buksene nede. Drosjejukserne får gå i fred. Er det fordi man vet at publikum ville reagert med et helt annet raseri? Jeg tror journalistene undervurderer sitt publikum.

Martin Wolf treffer spikeren på hodet: Financial markets, and particularly the big players within them, need fear. Without it, they go crazy. Kapitalister oppfører seg som sosialister og roper på intervensjon. La dem gå over ende, skriver Wolf og beskriver stadiene i en bobl-syklus.

This is not new. It is as old as financial capitalism itself. The late Hyman Minsky, who taught at the University of California, Berkeley, laid down the canonical model. The process starts with “displacement”, some event that changes people’s perceptions of the future. Then come rising prices in the affected sector. The third stage is easy credit and its handmaiden, financial innovation.

The fourth stage is over-trading, when markets depend on a fresh supply of “greater fools”. The fifth stage is euphoria, when the ignorant hope to enjoy the wealth gained by those who came before them. The warnings of those who cry “bubble” are ridiculed, because these Cassandras have been wrong for so long. In the sixth stage comes insider profit-taking. Finally, comes revulsion.

In the latest cycle, displacement began with the huge cuts in interest rates in the early 2000s, which drove up prices in housing. The easy credit was stimulated by innovations that allowed those making the loans to regard their service as somebody else’s problem. Then people started to buy dwellings to resell them, not live in them. Subprime lending was a symptom of euphoria. So, in a different way, was the rush of bankers into hedge funds and of the wealthy and big institutions into financing them. Then came profit-taking, falling prices and, last week, true revulsion.

This was what George Magnus of UBS bank calls a “Minsky moment” . It was the moment when credit dried up even to sound borrowers. Panic had arrived.

Sentralbankenes oppgave er å redde markedet, ikke en overoptimistisk, dumdristig, grådig investor, skriver Wolf. De bør intervenere, men ellers la de enkelte aktører blø.

Haleh Efsandiari ble tirsdag løslatt mot kausjon fra Evin-fengslet i Teheran. Moren måtte pantsette leiligheten for å få datteren fri. Datteren får ikke lov å forlate Iran. De religiøse kravene står fortsatt sterkt:

Esfandiari, 67, was detained Dec. 30 after three masked men holding knives threatened to kill her on her way to Tehran's airport to fly back to the U.S., the Wilson Center has said. The men took her U.S. and Iranian passports, making her unable to leave the country, the center said.

For several weeks, she was interrogated by authorities for up to eight hours a day about the activities of the Middle East Program at the Wilson Center, the Washington-based foundation said.

Myndighetene mener at Efsandiari forberedte en myk revolusjon i Iran. Det har de også fått henne til å erkjenne på TV.

Hensikten med å arrestere henne er todelt: Arrestasjonen skremmer andre iranere fra kontakt med vestlendinger. Det er også en advarsel til alle som ønsker å rapportere fra Iran: Prisen er høy.

Fortsatt sitter tre amerikanere i fengsel i Iran.

Aktivisten Larisa Arap ble løslatt fra en psykiatrisk klinikk i Russland igår. Den politiske opposisjonen mener hun var blitt innlagt med tvang. Også den offentlige ombudsmannen mente at hun ikke hadde noe i et mentalsykehus å gjøre.

Arap ble tvangsinnlagt 5. juli. Innleggelsen vakte stor oppmerksomhet, og ble tatt som bekreftelse på at nok en praksis fra sovjettiden var vekket til live igjen.

Irak har til tross for uro og vold bygget en ny oljeledning fra Kirkuk i nord til Tyrkia, som vil transportere 500.000 fat olje daglig. Det er en betydelig produksjonsøkning. Oljeminister Hussein al-Shahristani sier til Reuters at de har dannet en ny sikkerhetsstyrke på flere tusen mann som skal vokte ledningen, og som er noe helt annet enn de korrupte vokterne man er vant til. Hvis Shahristani får rett vil oljeledningen bety at regjeringen er i stand til å gjennomføre prosjekt som er avgjørende for landets fremtid. Oljesektoren er alfa og omega. Hvis den stabiliseres vil det tiltrekke utenlandske selskaper.

Shahristani sier parlamentet neste måned vil vedta den nye oljeloven: Den trekker opp rammene for tildeling av Iraks reserve på 112 milliarder fat. Sharistani sier den vil bygge på prinsippet om "production sharing agreements", dvs. at utenlandske selskaper er deleiere, til tross for all kritikken og advarslene som er kommet.

Leonardo da Vinci: Detalj fra Det siste måltid, apostelen Johannes.

NTB skrev en nekrolog over Berthold Grünfeld som røper manglende takt og tone og en ubehagelig likegyldighet til Grünfelds jødiske bakgrunn.

Herman Willis tar fortjenstfullt saken opp i ett innlegg i Aftenposten. NTB sendte ut en nekrolog som ble brukt av nettaviser over det ganske land. Den står der fortsatt på Aftenpostens nettside, Berthold Grünfeld er død. Tonen i nekrologen er nøktern, registrerende, summarisk: Her skal bare det viktigste med.

Grünfeld ble født 22. januar 1932 i Bratislava i daværende Tsjekkoslovakia. Han var sønn av en jødisk prostituert kvinne, men bodde hos katolske fosterforeldre fra han var nyfødt.

Det er altså nødvendig å ha med at han var sønn av en jødisk prostituert. Dette var en hemmelighet som først ble kjent den aller siste tiden gjennom datteren Nina Grünfelds film om faren. Det var en sterk historie å bli konfrontert med - også for Berthold selv. En opplysning man i tilfelle man skulle brukt den, ville satt inn i en riktig sammenheng. Hos NTB kommer den nærmest som en saksopplysning.

Opplysningen om den "jødiske prostituerte" blir enda verre ved måten NTB omtaler krigen og den jødiske guttungens liv på. Det er særlig bruken av ordet "men" som er påfallende: "sønn av en jødisk prostituert kvinne, men bodde hos katolske fosterforeldre". Hva betyr "men" i denne sammenhengen? "Beklageligvis var han jøde, men han vokste opp hos katolikker?" Eller: "Han var så uheldig å bli født jøde - ut fra tiden - men var heldig som fikk vokse opp hos katolikker?"

I 1939 ble han sendt til Norge på grunn av krigen, men tre år senere ble han sendt videre til Sverige. Etter at freden kom i 1945 returnerte han til Norge, hvor han utdannet seg til lege og spesialist i psykiatri.

Disse to setningene sier mye om journalistens forhold til Grünfeld som jøde: "... sendt til Norge på grunn av krigen". Sendt? Hvem sendte ham? På grunn av krigen? Jeg trodde Grünfeld kom på grunn av jødeforfølgelsene før krigen. Ble han sendt som pakkepost, eller var det kanskje noen i Norge som slet og arbeidet for at Norge ihvertfall skulle ta imot en håndfull jødiske barn? Sammenhengen er ganske viktig her. Grünfeld var en av de heldige.

"Men tre år senere ble han sendt videre til Sverige." Igjen ble han "sendt". Hvem var avsender? Hva slags postvesen var dette? De få ordene "tre år senere" er en fattigsliggjøring av et historisk drama som bringer tanken hen på sovjetisk historieskrivning. Det var slike lakoniske, nøytrale vendinger man brukte når man ville skjule noe ubehagelig eller upassende. Grünfeld måtte flykte for livet. Det var norske og tyske myndigheter som sto ham etter livet. Men - og her er det på sin plass med et men - norsk motstandsbevegelse fikk ham og andre truede jøder over til Sverige. Ellers hadde han blitt skipet ut med "Donau" fra Akershuskaia og høyst sannsynlig blitt forvandlet til aske.

"Etter at freden kom returnerte han til Norge..." Freden "kom", det høres ut som den hadde vært på ferie. Kanskje samme sted som Grünfeld, som "returnerte"?

Nekrologen er totalt blottet for Grünfelds samfunnsrolle. Den gjør et tafatt forsøk, men forstår ikke hvem han var. Willis er - med rette - opptatt av at hans innsats for selvbestemt abort, sammen med Aud Blegen Svindland, ikke blir nevnt.

Men det er kombinasjonen av det som står og det som ikke står som er verst, ikke at uttrykket "jødisk prostituert" er nevnt i seg selv. Men det at nekrologen på ingen måte anerkjenner historien til en liten jødegutt som måtte flykte fra Tsjekkoslovakia, og kom till Norge hvor han igjen måtte flykte for livet. Det er et stykke norsk og europeisk historie som reduseres til ingenting, som omsluttes av glemsel.

Det er i virkeligheten ganske brutalt og simpelt gjort. At en journalist får seg til å skrive det, at det passerer desken og går ut på linjene hvor det legges ut i en rekke aviser, sier noe om at dette handler om mer enn en enkelt journalists holdninger.

Det handler om en vag, ullen uvilje, og lav beredskap for overtramp. Anti-israelismen og anti-amerikanismen er konsensusholdninger blant journalister. Norge har ikke et sjikt med dannede mennesker som i større kulturland, som slår ned på slike overtramp. Det er også en innebygd feighet hos journalister, som har som yrke å granske andre. Få vil stikke nakken frem for å forsvare en Israel-venn. Man må konkludere: Det hjalp ikke hvor Israel-kritisk og liberal Grünfeld var: Til syvende og sist var han jøde.

At disse stemningene nå møter antijødiske holdninger fra nye innvandrergrupper, gir grunn til stor bekymring. Som alltid når ressentiment stikker hodet frem overfor jøder, er det større ting som står på spill. Derfor handler dette om noe langt mer enn Grünfelds ettermæle.

Det dystre enfold

Foreldre, sosialarbeidere og lokalpolitikere hevder at fengslingen av to menn på henholdsvis 46 og 32 år er en del av et mønster hvor grupper av voksne muslimske menn utnytter mindreårige, etnisk britiske og sårbare jenter fra arbeiderklassen for sex.

Zulfqar Hussain, 46, og Qaiser Naveed, 32, ble fengslet for 5 år og 8 måneder for bortføring og barnemishandling, etter å ha utnyttet to jenter under 16 år ved å gi dem alkohol og narkotiske stoffer før de hadde sex med dem. Begge pikene var i en svært utsatt posisjon, der den ene var plassert i fosterhjem og den andre på et barnehjem.

Imidlertid mener flere at dette ikke er et enkeltstående tilfelle, men at rettssaken mot de to mennene avdekker en urovekkende utvikling der voksne muslimske menn bevisst "skjemmer bort" mindreårige jenter med tanke på å utnytte dem for sex og kriminelle aktiviteter:

A hidden world in which Asian men “groom” young white girls for sex has been exposed with the jailing yesterday of two men for child-abuse offences.

Once the girls have moved into these social circles, they are encouraged to rebel, with peer pressure leading to petty crime, says Samantha Pratt, of CROP, the Leeds-based Coalition for the Removal of Pimping.

Fremgangsmåten nettverket benytter overfor de mindreårige er stort sett den samme; mennene "skjemmer bort" den aktuelle piken med komplimenter og gaver. Når hun først er kommet inn i gruppen, går hun på rundgang blant medlemmene og blir senere presset til kriminelle aktiviteter.

This is now the only contact Jackie has with her daughter, who, two years ago, became seduced by men who gave her presents and compliments, in exchange for sexual favours among their extended network of brothers, cousins and friends. She had just celebrated her 14th birthday.

The socialising took place in the park, the railway station, the street corner. Mandy, once a normal chatty schoolgirl, became a stranger whom her mother would glimpse circling the local shopping centre, accompanied by more than a dozen Asian boys aged from 14 into their twenties.

Then she began to disappear, at first for hours, then days and nights. Finally, her mother would learn later, she would end up in certain houses in predominantly Asian neighbourhoods.

“They call them slag dens,” said Jackie.

Presents, including jewellery, make-up and a string of new mobile phones, were soon followed by bruises and threatening phone calls. Jackie recalls how her daughter began wearing a dressing gown during the day to cover any telltale marks of abuse.

Rettssaken har pågått samtidig som voksende bekymringer for noen muslimske menns holdninger til hvite jenter har gjort seg gjeldende. Foreldre i innvandrertette områder har gjentatte ganger klaget over at piker så unge som 12 år er blitt en målgruppe for voksne menns målbevisste seksuelle tilnærmelser. Myndighetene har så langt vært lite villige til å ta i problemstillingen, noe flere