Klimaforkjempernes taushet om miljøskader og grusomme handlinger mot menneskeheten

Selv om vind- og solenergi ikke slipper ut karbondioksid, skjer det betydelige ødeleggelser av miljøet og grusomme handlinger mot menneskeheten i Kina, Afrika, Tyrkia, Argentina, Bolivia og Chile. Materialene til elbilbatterier og til produksjon av strøm fra vindturbiner og solcellepaneler krever storstilt utvinning av viktige mineraler og metaller, og mange av disse utvinnes og foredles i land som Kina og Den demokratiske republikken Kongo, der menneskerettighetsbrudd mot gruvearbeidere er vanlige og miljøvern er begrenset.

Miljøforkjempernes tunnelsyn, som bare retter seg mot de rikeste landene på kloden som har råd til å betale for miljøbevegelsens krav om store batterier til elbiler, lastebiler og busser, og for at elektrisitet av og til skal produseres av vindmøller og solcellepaneler, er et tunnelsyn som er hyklersk, uetisk og umoralsk.

Kina kontrollerer 80 prosent av det globale monopolet på sjeldne jordartsmetaller og mineraler.
Kongo i Afrika er en 90 prosent kilde til livsviktig kobolt.
Litium: Litium-triangelet, som omfatter deler av Argentina, Bolivia og Chile, inneholder mer enn 50 prosent av verdens forekomster av litium.
Grafitt: I en elbil utgjør grafitt ca. 25–28 prosent av alle komponentene i batteriet. Tyrkia har de største reservene av grafitt, etterfulgt av Brasil og Kina. Til sammen står disse tre landene for 66 prosent av verdens anslåtte reserver av grafitt.

I dag veier et typisk elbilbatteri 454 kilo og inneholder:

12 kilo lithium,
27 kilo nikkel,
20 kilo mangan,
14 kilo kobolt,
90 kilo kobber og
181 kilo aluminium, stål og plast.
Inne i bilen er det over 6000 individuelle litiumceller.

Det bør bekymre hver og én at alle disse «blodmineralene» kommer fra gruvedrift på steder i verden som verken miljøvernere, lovgivere eller elbilkjøpere ser.

For å produsere et elbilbatteri må man for eksempel bearbeide 11.340 kilo saltlake for å få frem litium, 13.600 kilo malm for kobolt, 2.268 kilo malm for nikkel og 11.400 kilo malm for kobber. Alt i alt krever bare ett Tesla-batteri bearbeiding av mer enn 226.800 kilo materialer et eller annet sted på kloden.

Et batteri til en tung elektrisk lastebil kan veie opptil 7260 kilo, altså 16 ganger mer enn Tesla-batteriet! Ett enkelt batteri krever at det graves opp 362.000 kilo fra jordskorpen. Det er forbløffende – å grave opp 362 tonn jord for hvert batteri til en elektrisk lastebil!

Elbiler er sterkt subsidiert på flere måter: gjennom direkte føderale og statlige skattefordeler til kjøperne, gjennom statlig finansiering til produsentene og gjennom økte produksjonskostnader som overføres til – og belastes – kjøpere av bensinbiler.

Både Kina og Afrika har minimalt med lovgivning for arbeids- og miljøvern, noe som fører til omfattende miljøødeleggelser og grusomheter som støtter «rene» elbilbatterier. Både litium og kobolt, som er de viktigste komponentene i elbilbatterier, er oppført i The Periodic Table of Endangered Elements som utrydningstruede grunnstoffer og har begrenset tilgjengelighet eller er truet på grunn av økt bruk.

Det ser ut til at det er både uetisk og umoralsk å fortsette å oppmuntre Kina og Afrika økonomisk til å utnytte «sine» fattige med gul, brun og svart hud, og å støtte miljøødeleggelser i «sine» landskaper økonomisk bare for å støtte rene elbilbatterier i «våre bakgårder».

Sikkerheten til litiumbatterier er i ferd med å bli et ømtålig tema. Hvis batteriene får hull, knuses eller blir for varme, kan de kortslutte, ta fyr eller til og med eksplodere. Og da kan det gå riktig ille. Branner i elbatterier kan bli flere tusen grader varme og avgi giftige gasser. Hva verre er; De kan ikke slukkes med vann eller vanlige kjemikalier som brukes i brannslukking.

Med potensielle branner fra batterier i elbiler:

Hvem skal ta forsikringsansvaret for at batteriene fraktes trygt fra de utenlandske produsentene til amerikanske havner – lasteskipene eller produsentene?
Hvem skal ta forsikringsansvaret for de potensielle skadene fra en slik brann i et elbilbatteri i en garasje, i en kontor- eller boligblokk, i et underjordisk parkeringshus eller i tunneler i et riksveinett?

Boken «Clean Energy Exploitations: Helping Citizens Understand the Environmental and Humanity Abuses That Support Clean Energy» [boken hjelper innbyggerne å forstå miljø- og menneskelig overgrep som støtter ren energi] ble nylig nominert til Pulitzer-prisen. Boken diskuterer mangelen på åpenhet om den grønne bevegelsens innvirkning på utnyttelsen av menneskeheten i utviklingsland som driver gruvedrift etter eksotiske mineraler og metaller som er nødvendige for å lage batteriene som trengs for å lagre «grønn energi». I disse utviklingslandene går gruvedriften uforholdsmessig hardt ut over lavinntektssamfunn, utnytter barnearbeid og er ansvarlig for de groveste brudd på menneskerettigheter for sårbare minoritetsgrupper. Gruvedriften ødelegger også planeten direkte ved å skade miljøet.

Kort tid etter at «Clean Energy Exploitations» ble nominert til Pulitzerprisen, bekreftet president Biden bokens budskap om at det ikke finnes noen ren forsyningskjede for mineraler og metaller fra mindre utviklede land. Alle er beheftet med ulike grader av misbruk, inkludert slaveri, barnearbeid, tvangsarbeid, gjeldsslaveri, menneskehandel, farlige og giftige arbeidsforhold, lave lønninger, personskader og dødsfall samt uberegnelige miljøskader. Biden-administrasjonen erklærte 4. oktober 2022 at batterier fra Kina kan være beheftet med barnearbeid. Andre regjeringsledere mener imidlertid at nullutslipp for enhver pris er viktigere enn de miljø- og menneskeskadelige forholdene som ligger til grunn for «ren» elektrisitet.

Av de seks metodene for produksjon av elektrisitet kan ikke sporadisk strøm fra vind og sol konkurrere med kontinuerlig, avbruddsfri strøm fra vannkraft, kjernekraft, kull eller naturgass:

Vind- og solenergi genererer sporadisk elektrisitet.
Vannkraft, kjernekraft, kull og naturgass produserer kontinuerlig avbruddsfri elektrisitet.

Jeg synes det er både morsomt og sykt at 23 delstater har vedtatt mål om å gå over til 100 prosent «ren» ELEKTRISITET innen 2050. Elefanten i rommet som ingen lovgivere ønsker å diskutere, er at:

Sporadisk elektrisitet fra vind- og solenergi kan IKKE forsyne datamaskiner på sykehus, flyplasser, kontorer, produksjonsanlegg, militære anlegg, datasentre og telemetri, som alle trenger kontinuerlig, avbruddsfri strømforsyning.
Sporadisk elektrisitet fra vindturbiner eller solcellepaneler kan ikke erstatte forsyningskjeden av produkter fra råolje, som er grunnlaget for vårt materialistiske samfunn som kreves av de 8 milliardene på denne planeten, ettersom vind og sol IKKE kan produsere noe som helst.

Del denne informasjonen med vennene dine for å oppmuntre til samtaler om energikunnskap ved middagsbordet.

Kommentaren er oversatt og publisert med tillatelse fra Ronald Stein.

Ronald Stein er ingeniør, energikonsulent, foredragsholder, forfatter av bøker og artikler om energi, miljøpolitikk og menneskerettigheter, og grunnlegger av PTS Advance, et selskap basert i California.

Mr. Stein er medforfatter av den Pulitzerpris-nominerte boken «Clean Energy Exploitations», politisk rådgiver for The Heartland Institute og The Committee for a Constructive Tomorrow, og nasjonal tv-kommentator – «Energy & Infrastructure with Rick Amato.»

Ron mener at energikunnskap begynner med kunnskapen om at fornybar energi bare er periodisk elektrisitet som genereres av upålitelig vind og solskinn, ettersom vindturbiner og solcellepaneler ikke kan produsere noe som helst for de 8 milliardene mennesker på denne planeten.