pigs.can.fly

«Energiwende» var Angela Merkels største og viktigste politiske prosjekt, helt til hun skapte finanskrise, €urokrise og asylkrise som fullstendig overtok både nyhetsbildet, budsjettet og all oppmerksomheten. Det har gitt «de grønne» mulighet til å pumpe ut propaganda og gladnytt om «det grønne skiftet» helt uten kritisk blikk rettet mot seg. Men hvordan går det egentlig med den store energi-overgangen i Tyskland? Er alt så lysegrønt som det virker?

Historien bak

For å rekapitulere: Den grønne lobbyen har stått sterkt i Tyskland mot atomkraft og fossil energi helt siden 70 tallet. I 1980 kom boken til William D. Nordhaus, «The Efficient. Use of Energy Resources» (New Haven, Conn: Cowles Foundation, Yale University,. 1979), som dannet skole for tanken om at økonomisk vekst kunne fortsette, selv med synkende energikonsum. (Noe man fortsatt mangler bevis for, men mer om det senere.) I 1990 fikk Tyskland et karbon-reduserende program, og i 2011 fikk Fukushima-ulykken forbundskansler Angela Merkel til å forandre mening, og bli «grønn» for alvor. Fra da av var det full fart på «energiwende». Det var ikke tid til å vente på normal utvikling. Fremtiden ble vedtatt.

Skiftet handler om å vri hele energi-infrastrukturen i Tyskland vekk fra atomkraft og fossil energi, og erstatte dem med fornybare energikilder, energieffektivitet og bærekraft. Vindmøller, solkraft, biokraft og andre løsninger skal stoppe CO2 utslipp og kullavhengighet. På toppen av det hele skal atomkraft (som ikke slipper ut CO2) fases ut. Et meget ambisiøst prosjekt (noen vil si et ulogisk galskaps-prosjekt) som ble hyllet verden rundt for sine «ambisiøse» mål, tatt mer eller mindre rett ut av luften:

ANNONSE

Innen 2050 skal Tyskland:

• Redusere CO2-utslipp med 80-95%

• Produsere 60% fornybar kraft

• Forbedre energi-effektiviteten med 50%

Grønt skifte, drevet av røde politikere med blodrøde tall.

Allerede i 2015 begynte svakhetene til denne papirtigeren å vise seg: Tyskland har verdens høyeste energipriser, og hele økningen skyldes fornybar energi. Over 4000 subsidieordninger har sørget for at Tysklands andel av fornybar energi gikk opp fra 5% i 1999 til 30% i 2012. Baksiden av medaljen var at hele økningen kom på toppen av eksisterende energiproduksjon. Den har ikke kuttet ett kilo CO2 – faktisk har utslippet av CO2 økt med 8%. Hvorfor skal jeg også komme tilbake til. Men først:

Full fart fremover – i blinde:

Utbyggingen av vindmølleparker og solpaneler går altså med turbofart i Tyskland. Det er mange festtaler, glansede brosjyrer og mye «grønn» entusiasme. Men siden ingen har gjort det før, er det usikkert om det faktisk fungerer, eller om det overhodet er mulig. Prosjektet har også tre enorme problemer i møtet med virkelighetens harde verden:

• Det virker ikke.

• Det lønner seg ikke.

• Og det monner ikke.

La oss behandle dem etter tur.

Virker det ikke?

Historier om vindmøller som ikke er koblet til strømnettet, men kverner rundt for seg selv så de ikke skal ruste – eller solcelleanlegg lagt til steder uten særlig mye sol – er det mange av. Men slike ting er typiske for store subsidiedrevne utbyggingsprosjekter som mangler ethvert økonomisk hensyn. Verre er det at all denne «rene» energien, skaper økte CO2-utslipp, og skaper energikrise i Tyskland. (Nok en av Angela Merkels kriser.) Hvordan er det mulig?

Det viser seg at Europa har et problem som Merkel og grønnskollingene ble advart om, men aldri tok seg tid til å tenkte over: Europa har vær. (Surprise!) I lange perioder kan det være lite sol, overskyet og vindstille. Særlig om vinteren når det er kaldt er det også lite vind og lite sol – og det inntreffer nøyaktig samtidig som man trenger ekstra mye energi.

Siden det ikke finnes stor lagringskapasitet for «grønn» strøm, og teknologien ikke er i nærheten av å løse problemet, får Tyskland nå stadige, store og helt uforutsigelige dropp i energiproduksjonen. Da er det bare én ting å gjøre: Fyre opp gass- og kullkraftverk. Men disse kraftverkene er dårlige og gamle, for subsidiene til «grønn» strøm, gjør at det ikke lenger lønner seg å bygge nye. De gamle, fossile kraftverkene kan heller ikke legges ned, for de sikrer kraftforsyningen når været motarbeider det grønne skiftet.

At Angela Merkel, i en sånn situasjon, velger å legge ned atomkraftverk som ikke slipper ut CO2, i et land uten jordskjelv eller tsunamier, gjør bare vondt mye verre. Men symbolpolitikk er som kjent bedre enn realpolitikk. Og alt dette var forutsigelig, men ble oversett. Man må jo ikke tenke negativt! Positivitet får sola til å skinne, og «de grønne» har en egen måte å løse disse problemene på: Setningen «teknologi vil løse det!»  På bestilling liksom. Vipps. At dette er nøyaktig like innholdsløst som å si «simsalabim» har ikke slått så mange journalister og politikere ennå.

Lønner det seg ikke?

At dette ville bli en økonomisk ulykke, var også høyst forutsigelig. Alle visste at «energiwende» ville bli kostbart. Men hvor kostbart er det egentlig? I tysk presse kan man lese at fornybar energi verd €3 mrd. har kostet skattebetalerne €20 mrd. Det er 7-ganger‘n.

En del av problemet er også brems i investeringer: Kraftprisen på formiddagen pleide å være spesielt høy på grunn av den store etterspørselen. I dag er kraftprisen på formiddagen i Tyskland ofte lav, fordi solenergi strømmer inn i strømnettet. Denne solenergien har «forkjørsrett» i strømnettet, og er så subsidiert at den gjør forskning, planlegging og nybygging av andre typer kraftverk ulønnsomt og uinteressant. Men allikevel blir de gamle og forurensende kullkraftverkene betalt og subsidiert for å stå parat, i tilfelle det blir overskyet og vindstille – og det hender ofte.

En stor vindmølle bruker bare ca. 6 måneder å dekke inn energien som gikk med på å produsere mølla. Men de tar også veldig, veldig mye plass – og enda verre: Vindmøller kan ikke plasseres hvor som helst i nærheten av forbrukerne, slik som atomkraftverk og kullkraftverk. Vindmøller må ofte plasseres langt av lei hvor det blåser mest, noe som genererer enorme kostnader for å koble dem til kraftnettet, store tap når det ikke blåser akkurat nok, og energitap når det blåser, men ingen har behov for strømmen. For «grønn energi» kan ikke lagres. Foreløbig finnes det ingen metode for å samle opp energien, og slippe den løs når den trengs, slik som med vannkraft, fossilkraft, og atomkraft. Alt dette innebærer at vindmøller og solceller verken er konkurransedyktig eller stabile strømleverandører i forhold til fossilt og atomkraft. Men subsidier får det til å se ut som en dundrende suksess.

Krisekansler Merkels storsatsing på «energiwende» har også skapt et kostbart byråkratisk monster: 4000 ulike subsidier for fornybar energi. (Subsidier får som kjent alt som er dyrt & dårlig, til å virke billig & bra) Som et resultat, blir det byggebonanza, hvor en stor andel av subsidiene brukes til å støtte ineffektive løsninger: F.eks. solcelleparker i regioner som mottar relativt lite sollys, og vindmøller langt ute i Nordsjøen, noe som koster vanvittige summer. Dette driver tyske energipriser oppover og oppover i følge bl.a. Stern.

Monner det ikke?

I 1980 kom boken til William D. Nordhaus, som satte en presedens for mye av miljøbevegelsen på den tiden, og som fortatt sprer sitt ekko utover dagens grønne regime. Den hevdet at økonomisk vekst også kan foregå gjennom kutt i energiforbruk. Problemet med denne teorien, er at den fullstendig mangler empirisk bevis. Og etter 35 år burde teorier begynne å vise tegn til bekreftelse, men det er ikke tilfelle her. Tvert om:

Så langt har energiforbruket i verden eksplodert i takt med den økonomiske veksten og populasjonsveksten. Riktignok blir vi stadig flinkere til å isolere hus og montere sparepærer. Men vinningen går opp i spinningen fordi flere og flere mennesker, bruker flere og flere elektroniske apparater, og får mer og mer strømkrevende apparater inn i boligene og fritidsboligene. Den nyvunnede rikdommen brukes ikke på å leve stadig mer energisparsomt og grønt: Den brukes til konsum. Bare se på naboen som har elektrisk oppvarmet vei opp til den oppvarmede garasjen sin. See? Eller Elbilen: Som ikke vil redde verden, men definitivt kan redde privatbilismen. Så kan man jo gå til India, og tenke seg hva som vil skje med energiforbruket der når en milliard mennesker endelig får råd til bil, kjøleskap og aircondition. Antagelig det samme som skjedde med Kina. Så nei: Vi kan trygt slå fast at denne teorien er feil – som så mye annet innen energi og miljø.

Kvotekaoset

I tillegg til alle disse svakhetene, kommer dilemmaet om retten til å forurense: Tysklands innsats for å fremme grønn energi kolliderer med det europeiske kvotesystemet. Hver kilowattime fornybar energi frigjør kvoter. Disse kvotene blir ikke forkastet. I stedet blir de solgt og brukt andre steder, som for eksempel å oppveie for forurensning fra den spanske sementindustrien, polske brunkullkraftverk eller tyske stålverk. Alle vindturbiner, solcellepaneler, vannkraft- og biogassanlegg i Tyskland, har ikke redusert CO2-utslipp i Europa av et eneste gram. Tvert imot: De har hjulpet til med å senke prisen på utslippskvoter i det europeiske kvotemarkedet – til stor glede av Europas skitneste bransjer.

Ikke grønn, men kullsort

Ser man nøkternt på statistikken over energibruk i Tyskland, oppdager man fort at «Det grønne skiftet» er ren utopi. Tyskland er ikke en grønn nasjon. Tyskland er en kullsort nasjon, og kullforbruket øker (med litt vind og solkraft som glasur på kaka, men korrekte tall er notorisk vanskelige å finne i havet av ukritisk og grønn propaganda), mens nesten alle planer om nye og renere fossil- og atomkraftverk er skrinlagt. De lønner seg ikke mot den oversubsidierte grønne kraften. Den tyske regjeringen opptrer som om dette bare er et midlertidig problem. Men dette skyldes ikke voksesmerter. Det skyldes strukturelle feil i selve ideologien bak «energiwende». De grønne vil at ønsker skal være fakta – noe som er et velkjent fenomen innen f.eks. flyhavari.

Ideologi går foran fakta.

Problemet med dagens politikere, er at de har vokst opp i en kultur hvor «tenk positivt»-bølgen satte sitt preg på alt og alle. Bare man tenker positivt nok, så løser alle problemer seg. Problemet med positivitets-filosofien er at den er beslektet med religion: Den undergraver folks evne til å tenke analytisk. Og dermed mister de også evnen til å se forskjell på visjoner og vanvidd. På ideologi og utopi.

De «Grønne» forslagene som blir vedtatt blir dermed mer og mer vanvittige, og mindre og mindre realistiske. Det blir en slags grønn pissekonkurranse, hvor det gjelder å toppe forrige talers forslag. Ikke minst er dette demonstrert ved det siste klima-toppmøtet i Paris. Dette gir seg f.eks. utslag i at Tyskland nå skal fjerne all fossil energi innen 2050. (Eller Miljøpartiet de Grønne skal gjøre iskalde oppoverbakke-Oslo til en «sykkelby»)

For oss realister, er dette like virkelighetsfjernt som å høre vedtak om at griser kan fly. De grønne utopistene forveksler imidlertid nøktern realisme og analyse med «negativitet». Derfor vil de ikke høre på fakta. De lukker ørene for observasjon, realfag og matte som bestrider utopien deres. De gjør seg immune mot resultater som beviser at de tar feil, og reagerer ofte med sinne eller avvisning når man forsøker å forklare virkeligheten for dem – som denne nøkterne artikkelen. Da står man plutselig ikke lenger overfor mennesker som «tenker positivt og grønt». Da står man overfor fanatikere.

Konklusjon:

Det er som sagt ikke lett å finne kjølige, objektive fakta og tallmateriale i flommen av «grønt» gladhysteri. Man må lete seg gjennom propagandaen med tunga rett i munnen, men etter timer med research, ser man konturene av virkeligheten: Den er ikke grønn. Den er kullsort, og utslippstallene beviser det. De underminerer hele klimakampen.

For mange år siden hadde Fremskrittspartiet et slagord som lød «Fremtiden skapes – den vedtas ikke». Merkels modige «grønne skifte» er et skrekkeksempel på akkurat denne feilen: Grønne politikere har bestilt en teknologisk revolusjon, som det foreløbig ikke finnes ikke noen teknologisk løsning på. De har vedtatt at griser skal fly, uten å spørre om det fysisk er mulig. Det hele har et lett komisk gufs av Maos storslagne femårsplaner: Bare man vedtar noe, så blir det sant!

Det eneste som holder «energiwende»-ballongen oppblåst, er at Merkel presterte å skape en enda større krise: (Hvordan får hun det til??) Asylkrisen med påfølgende terrorkrise tar nå absolutt all fokus, og gjør at både eurokrisen og energikrisen går under radaren. Det sørger igjen for at andre europeiske land adopterer politikk på sviktende grunnlag, og med strukturelle feil som gjør at politikken ikke fungerer. Krisemaskinen Merkel har altså skapt flere kriser, som har reddet politikerne og det grønne skiftet fra at krisen blir oppdaget, omtalt og stoppet. Men regningene og problemene hoper seg opp, og de havner kanskje på bordet til slutt?

I mellomtiden venter vi på «tokamak» og ubegrenset, ren fusjonskraft…på 40. året.

Det er også vedtatt fremtid.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629