Kommentar

En kvinne ber for alle som døde i jordskjelvet og tsunamien 11. mars 2011. Nærmere 16.000 omkom og 2.500 er savnet. Skjelvet på styrke 9 på Richters skala utløste også nedsmelting av Fukushima-atomkraftverket og dermed var det over og ut med kjernekraft i Japan. Minnene om Hiroshima og Nagasaki gjør også sitt.

 

De siste to årene har Japan startet planlegging og byggingen av flere titalls nye kullkraftverk. Samtidig har Japan ratifisert Parisavtalen som forplikter dem å gjennomføre et «grønt skifte» og kutte utslippene av CO2. Japanske politikere spiller på to hester, men prioriterer å sikre landet og næringslivet stabil, rimelig og sikker energiforsyning.

Fukushima-ulykken og Paris-avtalen setter japanske myndigheter i en dobbel skvis: Ifølge en energiplan fra 2010 skulle Japan bygge 14 nye atomkraftverk som skulle dekke 50 % av energibehovet. Så kom jordskjelvet, og nå blir atomkraft avviklet i stedet. (Her var Japans reaksjon panisk men forståelig, mens Merkels beslutning bare fremstår som surrealistisk.) Samtidig innser man satsingen på «fornybare energikilder» gir en krystallklar fasit fra samtlige land som er dumme nok til å gå inn for det: Dette ikke løser noe som helst, og skaper bare store energiproblemer, til eksploderende kostnader. Dermed gjenstår bare en reell mulighet for Japan: Sette realpolitikk foran drømmepolitikk og satse på stabil, rimelig og sikker kullkraft.

Energieffektiv kullkraft som alibi for klimaansvar

For å sukre klima-pillen har Japanske myndigheter bestemt seg for å forby små kullkraftverk som ikke møter moderne standarder for effektivitet, og heller satse på store kullkraftverk som utnytter kullet bedre. Dermed vil man i teorien få et kutt i CO2-utslippene – på papiret. I stedet for å redusere utslippene med 6 % innen 2012, økte Japan utslippene med 6 %, så det er mye å ta igjen.

Imidlertid åpnet Japan kraftmarkedet for private investorer i 2016, og de startet byggingen av 33 mindre kullkraftverk som vil være operative kanskje til 2050. Slik politisk vingling skaper igjen usikkerhet blant investorer, og Japan forsøker derfor å ri to hester: Fremstå som om de vil oppfylle sine klimaforpliktelser, samtidig som en satsing på store kullkraftverk beroliger investorene. I en ny energiplan ønsker Japan nå at kullkraft skal stå for 26 % av landets energimix, som er en nedjustering fra 30 %. Hva resultatet blir får man vente å se, for klimahysteriet fortoner seg stadig mer som et slags VM i talltriksing, hvor juks er regelen, og fakta skaper ville protester. Image is everything.

Så hva ligger bak Japans forunderlige kullbaserte klimapolitikk? Forklaringen er å finne i en politisk maktfordeling som danner et «jerntriangel» i Japans politikk. Det består av det helt dominerende liberaldemokratiske partiet (LDP), det mektige Ministry of Economy, Trade and Industry, (METI) og den like mektige business- og industriføderasjonen KEIDANREN.

Alle disse er forkjempere for energisikkerhet og sterk støtte til eksportindustrien, som Japan er helt avhengig av økonomisk. Mens f.eks Norge har avviklet sin nasjonale energipolitikk, og erstattet den med global klimapolitikk på Tysklands premisser, holdes klimahysteriet i tømme av japanske aktører som har ansvar for næringslivets rammevilkår. Her i Norge har NHO denne oppgaven, men de er nå slukt opp av mektige Zero, som infiltrerer det offentlige Norge, og lammer alle andre hensyn enn klima. Derfor vil Norge blakke seg på vindmøller vi ikke trenger, mens Japan satser på kullkraft som landet trenger.

Fornybart virker ikke

Over 80 % av Japans energiforsyning er nå fossil, siden mange atomkraftverk er lagt ned. Akkurat som i Tyskland har den beslutningen sørget for at CO2-utslippene ikke går ned, og avhengigheten av fossil energi er minst like stor som før. Og heller ikke i Japan har satsing på fornybare kilder vært vellykket resultatmessig: Kullkraftverk stabiliserer energinettet 24/7, og sørger for lys og varme når solen blir borte og vinden løyer – og denslags skjer jo gjerne daglig. De samme problemene sliter Australia med, som har satset tungt på vind- og solkraft. Det skaper store forsyningsproblemer og gigantiske samfunnsutgifter, uten at det hjelper det dugg på CO2-utslippene.

Land som har forpliktet seg til Parisavtalen og bruker tusenvis av milliarder på «det grønne skiftet», gjør det helt forgjeves. De må ha gass- og kullkraftverk i drift for å dekke opp energimangelen som konstant oppstår i kastevind og vindstille fra time til time – og alle «løsninger» som har blitt fremsatt for å løse dette åpenbare problemet, er enten ren science-fiction, høytflygende svermerier, og uansett så kostbare og plasskrevende at det er hinsides ansvarlig samfunnsøkonomi, eller kjent matematikk. Her inngår også «løsningen» at bitte lille Norge skal bli hele Europas batteri.

En grønn revolusjon uten fundament, innhold eller resultater

«Det grønne skiftet» er en teknologisk revolusjon basert på teknologi som ikke eksisterer, skapt av mennesker som kan ingenting om teknologi, mot klare advarsler fra teknologer og ingeniører som så langt har fått rett. Man skulle ventet med denne «grønne revolusjonen» til teknologien fantes, og var innenfor fornuftig økonomiske muligheter, men så god tid hadde ikke globalistene.

«Det grønne skiftet» handler ikke og miljø eller vitenskap. Det handler om makt og samfunnskontroll, og ingen som står bak, er villige til å innrømme at de har tatt feil. Dermed fortsetter feilinvesteringene her i Europa, mens andre kontinenter stort sett gir blaffen. Det rammer Europas økonomi og arbeidsmarked allerede, men er ingenting i forhold til hva som kommer.

Alle vettuge, voksne mennesker forstår at når USA og Kina gir blaffen i klimakutt, så er den globale klimakampen over. Dette har japanske politikere skjønt, og næringshensyn holder dem i øra. Norske politikere skjønner ingenting, og ingenting holder dem i øra.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!