Longyearbyen lokalstyre har vedtatt å stoppe det lokale kullkraftverket senest høsten 2023, etter at det har holdt innbyggerne med lys og fjernvarme siden 1983. Vedtaket gjøres ikke fordi det er kullmangel på Svalbard, men fordi en byggeboom gjør at Svalbard risikerer alvorlig kraftmangel. Samfunnet trenger mer kraft, men klimahysteriet gjør det umulig å fortsette med kullkraft, og alle med litt realitetssans forstår  AT «fornybart» vil bli en katastrofe. Dermed tvinger miljøhykleriet frem midlertidige løsninger, som er dårligere og dyrere enn alt.

Et energifattig øysamfunn som sitter på enorme energimengder

Svalbard holdes levende gjennom kortreist kullkraft, og etter en byggeboom som sluker mer strøm har dagens reservekraftsystem bestående av dieselgeneratorer blitt for lite. Dersom det gamle kullkraftverket faller ut, klarer dagens reserveanlegg bare å dekke halvparten av behovet, noe som naturligvis er en trussel mot liv og helse på et såpass værhardt sted. Det eneste logiske og fornuftige er naturligvis å fornye kullkraftverket, men i stedet skal det stenges i 2023. For er det én ting dagens klimahysteriske populister drømmer om, er det å stenge kullkraftverk.

Så sent som i juni 2021 var Høyres Lene Westgaard-Halle og Liv Kari Eskeland på besøk og sverget å gjøre Longyearbyen på Svalbard til «hele verdens fornybare utstillingsvindu«. Lille Norge skal nemlig alltid være verdensmester i alt, og kunnskapsløse klimapolitikere uten fnugg av teknologisk innsikt føler seg alltid kompetente til å vedta fremtidens teknologi. Problemet er at Svalbard er verdens minst egnede sted for ustabil og sårbar solkraft og vindkraft, som nå svikter over hele Europa.

Midlertidige løsninger tvinger seg frem

Løsningen som har tvunget seg frem, er derfor at Svalbards «grønne skifte» skal foregå gjennom en oppgradering av det nybygde reservekraftverket som allerede er i drift, og som etter 2023 vil sørge for at byen overlever på diesel. Oppgraderingen til flere dieselgeneratorer er anslått til å koste 40 millioner kroner.

Det er også tatt høyde for et annet alternativ, med en ramme på 220 millioner kroner, der kraftverket oppgraderes til multifuel-drift. Da vil kraftverket også kunne drives delvis på naturgass. Problemet er at Svalbard ikke har noen av disse energikildene, og derfor blir samfunnssikkerheten uansett svekket.

Som alle andre «klimatiltak» er også disse to alternativene avhengig av statlig støtte, som skal vedtas gjennom statsbudsjettet senere i høst. Begge alternativene gir Longyearbyen en viss forsyningssikkerhet så lenge importen av energi ikke blir forhindret, men i tillegg må man bygge en separat reserveløsning med dieselgeneratorer i et eget bygg et stykke unna hovedkraftverket. Å ikke ha backup-kraftverk for et moderne samfunn drevet av dieselmotorer er helt uakseptabelt.

Det gamle kullkraftverket skal imidlertid ikke brukes som backup, ettersom kullkraftverk er best egnet til langvarig kontinuerlig drift, og kull uansett er uønsket som energikilde, selv om Svalbard flyter over av billig kull. Dermed har samfunnet blitt gjenstand for en rekke utredninger for å løse energifloken, som er politikerskapt og egentlig ikke eksisterer.

Flere «fornybare» scenarier, men ingen passer til virkeligheten

Av «løsningene» som er vurdert, er å legge en strømkabel fra Finnmark, en kombinasjonsløsning med vindkraft og gass, en kombinasjonsløsning med solkraft og gass, en kombinasjon med vind-, solkraft og hydrogen, en kombinasjon med vind-, solkraft og batteri, samt pellets og gasskraft med og uten CO2-fangst og lagring. Hele rekken av drømmeteknologi som angivelig skal gi Europa fremtidens energi, er vurdert og forkastet, til tross for at klimapolitikerne alltid har endeløst med penger til sine kjepphester. Men her hjelper det ikke med penger.

På Svalbard er det umulig å skjule sannheten og basere seg på liksom-løsninger og lappverk som i resten av Europa. Hastverkstiltaket med å legge ned kullkraftverket på Svalbard er altså i ferd med å bite tilbake, slik det gjør i Tyskland, England, Australia og alle andre land som forsøker å erstatte fossil energi med sol- og vindkraft. Svalbard er rett og slett i ferd med å bli et utstillingsvindu for hvor stor avstand det er mellom globalistenes grønne drømmer og virkelighetens realpolitiske virkelighet.

Ikke at klimahysterikere er i stand til å lære noe av dette heller. Ingenting skal få hindre gjennomføringen av historiens største og farligste energieksperiment. Globalistene har puttet all sin ære, prestisje og makt (samt dine penger)  i et prosjekt som er like virkelighetsfjernt som å få griser til å fly, slik jeg beskrev allerede i 2016. Hvis de innrømmer fadesen nå, stilles de også til ansvar. Derfor pisker politikere «grønn omstilling» videre, i håp om at ingen skal oppdage sannheten før de går av med pensjon eller kan snike seg vekk fra ansvaret.

En midlertidig løsning som fort kan bli skremmende permanent

Stortinget har bare ett hensyn, og det er å oppfylle Parisavtalen. Alt annet er likegyldig. Derfor er det allerede vedtatt å oppføre en batteripark i Longyearbyen på fem megawattimer til 48 millioner kroner, som skal stå klar allerede i 2022 og skal stabilisere driften ut mot kundene når Svalbard får sol- og vindkraft. Og fortsatt ønsker regjeringen å «fase inn fornybart og nedskalere dieseldriften» av dieselgeneratorene, og har varslet en ny energiplan for Svalbard (som regjeringen Støre sannsynligvis vil adoptere og toppe).

Befolkningen i Longyearbyen er altså tatt som gissel for et maktspill mellom klimahysteriske politikere og naturens og realitetenes harde virkelighet, og det er dette som gjør saken storpolitisk interessant. Til Olje- og energidepartementets heder skal det sies at de faktisk har vurdert den åpenbare løsningen på dette menneskeskapte problemet:

Oppgradere og videreføre dagens kullkraft, basert på energien rett under bakken. Det blir nok altfor fornuftig for stortingspolitikere som skal redde kloden, mens Kina satser for fullt på kullkraft.

Les også: 

– EUs klimatiltak vil svekke Europas levestandard kraftig

Klimaforskere går løs på Forsvaret: Vil ha «nytt konsept» og batteridrevet marine

Vil du lese Kents artikler med det samme de publiseres? Da bør du også vurdere å tegne deg som abonnent! Du trenger oss like mye som vi trenger forutsigbar støtte fra våre lesere. Vi har ingen statsstøtte å falle tilbake på.

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂