Vindfarmen HelWin-Cluster 35 km nord for den tyske øya Helgoland. Foto: Fabian Bommer / Reuters / Scanpix
Endelig har det begynt å gå opp for folk: Om noen uker vil Stortinget vedta å gi bort suvereniteten over Norges energiforsyning til EU, og Norge skal bruke ytterligere 19 milliarder kroner på tre overføringskabler til Europa, og sannsynligvis gi deg dyrere strøm i premie. Smart, ikke sant? Like smart som de nye digitale strømmålerne som gir store fordeler, men ikke for deg. Les videre, for jeg skal forsøke å gjøre ei diger energifloke litt mer forståelig. Du kommer nemlig til å betale prisen til slutt – som alltid når EU og klimahysteri er involvert.
La meg først oppsummere norsk energiforsyning i fire enkle punkter, så du har status i bakhodet. Vår energiforsyning er nemlig også en slags «lottogevinst», akkurat som oljen. Den er helt unik i europeisk sammenheng, og har gitt Norge og nordmenn store fordeler i minst et århundrede.
• For det første er energiforsyningen vår helt grønn. (Hvis vi ser bort fra oljeboringsplattformene.) Vår vannkraft innebærer at vi ikke trenger noe «grønt skifte». Den jobben er gjort forlengst som et av de eneste landene i Europa. Så hvorfor snakker Solberg om det hele tiden?
• For det andre er vi selvforsynt med vannkraft, og vi har mer å gå på. Derfor trenger vi ikke atomkraft, gasskraft, kullkraft, vindmøller og solceller slik andre Europeiske land gjør.
• For det tredje har vi svært høy forsyningssikkerhet, så vi trenger ikke flere kraftkabler til EU og utlandet. De kraftkablene vi har, er allerede er fullt ut i stand til å dekke nasjonale topper.
• For det fjerde har vi svært billig kraft i Norge. Vi betaler typisk 0.33 kr/kwt (pluss en haug avgifter) mens tyskerne har fått tredoblet prisen etter det katastrofale «energiwende» og betaler nå typisk 2.50 kr/kwt.
Hold den tanken.
Norsk kraftmarked har ett problem: For lave priser pga isolasjon.
Norsk kraftproduksjon er velfungerende, grønn, stabil, og rene gullgruven for borgerne og næringslivet. Altså rake motsetningen er det tyske kraftmarkedet som er dysfunksjonelt, kullsvart, ustabilt og en ren ruin for forbrukerne – og alle disse problemene er delvis skapt av Merkels innfallsstyrte «energiwende». Hvis vi ser på EU som helhet, så er EU den største energi-importøren i verden: EU bruker over 350 milliarder euro på energiimport årlig, og baserer seg tungt på svært få leverandører, som får gode priser for energien. Og det er grunnen til at det slett ikke er EU som tvinger Norge til å bygge overføringskabler til EU, hvis du trodde det. Det er omvendt: Det er Norges kraftbransje og norske politikere som går i bresjen for det. Privatisering, penger og klimahysteri fungerer akkurat som kattemynte på Stortinget.
Vekk med Statkraft og inn med ACER
EUs energibyrå ACER kan naturligvis ikke pålegge Norge å bygge flere kraftkabler til utlandet, og diktere oss å selge vannkraft til EU. Det er altså den norske kraftbransjen med støtte fra flertallet på Stortinget som vil ha flere kabler og mer eksport, og det er Norge som har tatt initiativet til de nye kablene som nå bygges, med FrP, Høyre, Arbeiderpartiet, SV og MDG som entusiastiske støttespillere – med vidt forskjellige motiv. Siden Norge har så inderlig lyst til å eksportere vannkraft til EU, er det ikke overraskene at EU ønsker en viss koordinering gjennom ACER, og for Stortinget og Regjeringen er dette helt greit. Flertallet ser ikke på kraft som en vital del av Norges infrastruktur og sikkerhet, men heller som en handelsvare. Derfor ønsker politikerne å overskylle EU med stabil energi som EU desperat trenger. Det er bare et bittelite problem med den planen: Vi trenger kraften selv.
Vi har ikke noe stort kraftoverskudd som kan selges, så hvorfor skal man bygge disse kablene da? Svaret er penger og ikke minst: Klimapolitikk! «Noen» vil altså tjene mer penger, og andre vil redde kloden fra klimaet som jo har gått helt amok. (Egentlig har ikke klimaet det, men hvis du ikke betaler CO2-avgiftene dine uten å mukke, kommer klimaet til å ta hevn til slutt! Bø!!) Det den observante leser vil stusse over nå, er hva inni sikringsskapet penger og klimapolitikk har med nasjonal forsyningssikkerhet eller energipolitikk å gjøre? Svaret er «overhodet ingenting». Profitt, klimapolitikk og energipolitikk er tre forskjellige ting. Løvebakken har visst glemt det.
Politikere uten fokus på egen oppgave.
Stortingsrepresentantenes jobb er å sikre at Norge, hjemfylkene og Ola Nordmann har en trygg, sikker og rimelig kraftforsyning som før. Det er det viktigste! Førsteprioritet faktisk. De er ikke valgt av EU-velgere, så deres jobb er ikke å sørge for at EU får vannkraft eller vindmøllekraft fra Norge. Men sånn går det altså når representanter uten særlig teknisk innsikt sauser sammen energipolitikk med globalisme, grådighet og klimapoltikk. De holder ikke tunga rett i munnen der på Løvebakken, og det skal familieøkonomien din få svi for. Igjen. Derfor vokser protestene blant folket, og det er bra. Det synes ikke etablerte media er bra.
Forutsigelig nok tar norske media EU, globalismen og klimahysteriet i forsvar: Bare hør hva Dagbladet sa i lederen «Heller ikke når det gjelder energi, er Norge en øy» 23. januar, og kaller overføringen til ACER både «rasjonell, framtidsrettet og klimavennlig» og fortsetter: Energimarkedet er i radikal endring. Hele Europas kraftforsyning må i praksis bli utslippsfri fram mot 2050. En tilknytning til Acer gjør at vår stemme blir hørt, og våre interesser mest mulig ivaretatt i denne overgangen»
Dagbladet som EU-organ.
Selv ikke den best betalte EU-byråkrat kunne sagt det mer ensidig og feilaktig, for jo: Norge er en øy i kraftmarkedet. Heldigvis. Det er nettopp det som har gjort strømmen din så billig og forsyningen så stabil. Det har ikke vært noen andre å selge strøm til. Vi har full kontroll over egen energiforsyning, og det er bra. Det er faktisk det eneste som burde være viktig for folka på Løvebakken. Derfor er denne suverenitetsavståelsen hverken rasjonell, fremtidsrettet eller klimavennlig slik Dagbladet påstår. Den er grådig, kortsiktig og klimahysterisk.
Det er altså ikke det norske kraftmarkedet som er i «radikal endring» (les «trøbbel») men heller EUs kraftmarked. Vårt kraftmarked har det helt fint det, men nå skal stortingspolitikerne knytte oss til trøbbelet i EU, og da blir Norges kraftforsyning en del av trøbbelet der – noe som altså er helt unødvendig. Men så var det pengene og klimapolitikken da:
EUs mål om at Europas kraftforsyning «må» bli utslippsfri innen 2050 er like utopisk som å vedta at griser skal fly, og hvorfor er dette Norges problem? Vår kraftforsyning er utslippsfri, så får de andre landene i unionen vi ikke er medlem av, håndtere sine egne problemer. Okay? Når det kommer til penger, så gir imidlertid ikke norsk kraft nok inntekter til eierne, og nettopp derfor har strømregningene dine fått stadig flere mysterier som «spotpris», «påslag», «fastbeløp», «fakturagebyr» «nettleie for antall kWh», «nettleie fastbeløp», «nettleie forbrukeravgift» og «avgift til Energifondet»…også moms på hele sulamitten naturligvis. Elavgiften gir nå mer penger til staten enn drivstoffavgiften, men nå har de sluppet opp for kreative løsninger for å melke mer ut av norske husstander, så hva med å finne på noe nytt? Høyresiden ønsker seg alltid litt mer penger og privatisering. Og venstresiden ønsker seg alltid litt mer EU, globalisme og klimahysteri. Sånt blir det flertall på Stortinget av. Hurra!
Søviknes avviser prisstigning, men er helt uten ansvar når det skjer.
Når vi knytter oss til EUs kraftmarked med sine massivt høyere priser, da skal kraftprisene i Norge forbli upåvirket i følge regjeringen. Slik taler en ekte bruktbilselger, for gjett hvem som må betale sluttregningen for nye strømmålere, monteringen av dem i millioner av hjem, og nye overføringskabler til EU? Jo det blir deg. Som alltid. Energiminister Søviknes fra Frp forsvarer omleggingen med nebb og klør i all sin privatiseringsiver. De nye «smarte» strømmålere som presses på alle norske hus og hytter har knapt noen fordeler for norske strømkunder, men de selges inn som høyst «nødvendige», og skal visstnok bety forenklinger, sikrere strømforsyning, effektivisering og billigere kraft til strømkundene. Det var salgsbrosjyren, men i virkeligheten er det slett ikke deg de tenker på. (Trodde du virkelig det?) Nei, her er årsaken: For at de nye kraftkablene og sammenknyttingen til ACER skal fungere, må «smarte» strømmålere kunne rapportere forbruket ditt hvert minutt på døgnet. I praksis monterer myndighetene en automatisk overvåkningsenhet i hjemmet ditt, som sladrer om hvordan og når du bruker strøm. Og hvorfor er det nødvendig da? Jo nå skal du høre:
Stortinget vil vedta et norsk kraftunderskudd.
Når norsk fornybar energi skal eksporteres, blir resultatet naturligvis et kraftunderskudd i Norge. Det kraftunderskuddet blir enda større når man nekter norske oljeboringsplattformer å ha gasskraftverk ombord, men heller bruker milliarder på å koble plattformene til strøm fra land. (Så blir gassen man ikke lenger brenner på plattformene, sendt til Tyskland og brent i tyske gasskraftverk i stedet, og vips så har vi reddet jorden fra masse CO2, eller hvertfall ser det sånn ut på papiret, og det er tross alt det viktigste i klimahysteriet. Koko.) Dette kraftunderskuddet må dekkes opp, og det vil skje dels med import av fossil energi fra EU, og dels med ustabil vind- og solkraft fra EU, som ikke klarer å håndtere topper og bunner i kraftforbruket. Etter hvert skal det også kompenseres med mer vindkraft fra Norge. Vindkraft som Norge slett ikke trenger, men Merkel trenger den, blir glad for at vi ødelegger norsk natur på hennes vegne. Godt betalte EU-jobber til alle som samarbeider!
Myndighetene planlegger altså å gjøre den norske strømforsyningen like ubalansert som den europeiske, og derfor må noe gjøres i forkant for å dempe problemene mellom produksjon og forbrukstopper som EU sliter med. Det skal «smarte» strømmålere ta seg av. Vi er jo ikke vant til ustabil strømforsyning her i landet, og protester kan oppstå.
Men hvorfor i alle dager er EUs kraftmarked så dysfunksjonelt? Alle snakker jo om hvor fantastisk «Det Grønne Skiftet» er, og hvordan Angela Merkel er i ferd med å redde både jorden og klima med sin fremsynte, grønne politikk? Vel…virkeligheten har vist seg å være litt mer umedgjørlig enn beregnet. Særlig fordi Merkel i panikk over Fukushima-ulykken besluttet å legge ned tyske atomkraftverk også, og atomkraftverk er som vannkraftverk: De leverer stabil og CO2-fri kraft når man trenger det mest.
Vindmøller og solkraft har en forferdelig ulempe:
Strøm lages i øyeblikket: Når det lyser i lampen din, er det fordi en turbin snurrer et sted. Stopper den, blir det mørkt. Vi bruker ikke strøm jevnt gjennom hele døgnet. Livsstilen vår skaper store forbrukstopper om morgenen og rundt middagstider, men det er ikke noe problem for fossile kraftverk, atomkraftverk eller vannkraftverk. Disse kan regulere hvor mye man strøm de produserer, i forhold til hva forbrukerne trenger, og de kan legges i nærheten av byer så energitapet blir lite. Dette er imidlertid ikke mulig for vindkraftverk. De må legges der det blåser, og det finnes heller ingen effektiv, billig måte å lagre kostbar «grønn energi» fra vindmøller og solpaneler så man kan bruke kraften når den faktisk trengs. Dette gjør at man mister kontrollen over balansen mellom produksjon/forbruk.
Det tyske kraftmarkedet preges derfor av at det enten blåser for mye og det blir produsert altfor mye grønn kraft som må gis prioritet i kraftmarkedet, eller så blir det overskyet og vindstille og man får for lite kraft når man trenger det mest. I hele desember 2016 holdt den tyske energiforsyningen på å bryte sammen under en måned med vindstille, og bare panikkoppstart av alle tilgjengelige kullkraftverk reddet tyskerne fra å fryse. For å kompensere for dette problemet, trenger man altså å skape et kraftmarked som er større enn selve været, så man kan kjøpe og selge kraft der den trengs mest. Det er dyrt, ineffektivt og så langt har det sørget for at Tyskland er akkurat like avhengig av fossil kraft som det alltid har vært. Tallene er nådeløse: Det finnes ikke noe «grønt skifte». Det er et enormt kostbart luftslott som ingen har lyst til å rive.
Smarte strømmålere skal flate ut forbruket. Ikke gi deg billig strøm.
Når den «norske» elektrisiteten ut på 2020-tallet blir mikset sammen med denne ustabile el-forsyningen i EU, har norske myndighetene bare en løsning: Tiltak må settes inn for å utjevne toppene også her i landet. I dag bruker vi alle dusjen om morgenen og lager middag om ettermiddagen slik vi alltid har gjort. Right? Men dette skaper altså umulige «forbrukstopper» for EUs «grønne» elforsyning. Eneste løsning er derfor å gjøre strømmen så dyr rundt toppene, at man tvinger folk til å flytte både på dusjing, klesvask og middagslaging til mer ugunstige tidspunkter på døgnet når strømmen er billigere. Dette er den planlagte redningen for å utjevne strømforbruket. Men for å få til det, må du betale spotpris fra minutt til minutt til ACER.
Det er det den digitale sladrehanken i sikringsskapet ditt skal gjøre: Sørge for at du betaler dyr strøm når forbruket topper seg, og presse deg til å heller bruke strøm når det er billig. Så kan du jo lure på hvor fint det blir å dusje klokka ett om natta, la tørketrommelen surre seg varm mens huset sover, og spise middag klokka åtte om kvelden. Smart? Sånt bryr ikke Løvebakken seg om. Penger skal tjenes, og jorden skal reddes fra veksthusgassen CO2. Norge kan jo ikke være en øy. «Nei til EU»-landet skal være best i EU. Igjen. Herregud.
Vindmølleparker? Hva skal Norge med vindmølleparker??
Norsk vindkraft er i vinden. Det er surrealistisk, for Norge trenger ikke vindkraft. Vi har vannkraft nok. I tillegg ødelegger vindmøller og vindparker norsk natur (havvind er kanskje greit?) og er et tapsprosjekt som bare kan opprettholdes av massive offentlige subsidier, og skyhøye kraftpriser. Så hvorfor i alle dager planlegges så mange vindmøller i Norge, og hvorfor er tyske interesser så interessert i å investere? Vel: Først og fremst skyldes det den grønne galskapen som har forgiftet fornuften til politikere over hele Europa. Vindmøller er ikke effektive, lønnsomme eller stabile. De er et symbol: De sprer sine hvite englevinger over det grønne luftslottet, og gir håp om at verden snart blir ny, moderne, hvit og vakker. Et Utopia! Hele velferden vår er basert på olje og gass, men politikere liker å fremstå som «fremtidsrettet», og liker å trikse med grønne tall i stedet, og derfor har selvbedrag blitt en dyd på Løvebakken.
Alcoa Norge i Mosjøen har inngått en 15-årig avtale om å kjøpe strøm fra det planlagte vindkraftverket på Kvaløya i Tromsø. I tillegg spekulerer utenlands kapital i flere aktuelle anlegg:
• Credit Suisse og sveitsiske BKW har kjøpt 40% av Norges største vindprosjekt på Fosen
• Forvalteren Blackrock har kjøpt 100% av Tellenes vindpark i Rogaland, og solgt kraftproduksjonen til Google i en 12-årig avtale.
• Den tyske finansforvalteren Luxcara har kjøpt Egersund Vindpark
• Den franske forvalteren Ardian kjøpte 49% av Finnmark Krafts vindprosjekt Hamnefjellet.
Tror du disse konsernene har grønne drømmer som førsteprioritet? Nei dessverre. De gir blaffen i vindkraft. De vil ha en fot innenfor stabil norsk vannkraft, enten den går til Mosjøen, Karmøy, til «grønne» datasentre i Danmark eller i Holland, og uavhengig av om krafta skal brukes av Apple, Facebook, Walmart, Microsoft, General Motors, Nesle, Alcoa, Hydro eller Ikea. Bissniss is bissniss. (Ingen kan jo skille om elektronene kommer fra en vindmølle eller vannturbin) På kjøpet får de naturligvis pyntet litt på sitt brune, fossile rykte, men først og fremst er det vårt unike og stabile kraftnett som lokker, og sikkert også de massive subsidiene fra norske skattebetalere som må til for å bygge vindmølle-symbolene. Og gjett hvem som skal betale? Riktig: Du!
Norske husstander skal bære kostnadene med utbyggingen av ustabil norsk vindkraft, overføringskabler, «smarte» strømmålere, og i bytte skal du få alle ulempene med en varierende strømforsyning, og skyhøye EU-priser. Men du kan jo bare vente med å skru på morgenkaffen til rundt klokken 12 når strømmen er billigere, ikke sant? Jorden må reddes. Profitten også. Hadde folka på Løvebakken tenkt seg bittelitt om, ville de heller sørget for at norsk kraftmarked fortsatt var en øy med billig, stabil, grønn kraft. Da ville Apple, Facebook, Walmart, Microsoft, General Motors, Nesle, Alcoa, Hydro og Ikea måtte legge dataparkene sine her, og skape masse arbeidsplasser, men så langt har ingen tenkt ennå.
Så, for å oppsummere:
Utenlandskabler, elektrifisering av sokkelen, vindkraftutbygging i Norge og «smarte» strømmålere viser seg altså å være fire sider av de samme sak: Det er en sammensausing av profittbehov, globalisering og klimapolitikk, som overhodet ikke har noe med nasjonal energipolitikk gjøre. Vedtaket om å utvide kabelkapasiteten og krafteksporten gavner sikkert EU og kraft-profitørene, men vil gi norske husstander EU-priser på kraft, og et kraftunderskudd på kjøpet.
En omfattende bygging av nye vindkraftanlegg som Norge altså ikke trenger, skal dekke inn kraftunderskuddet og kompensere for eksporten av vannkraft. Og vedtaket om «smarte» strømmålere skal regulere husholdningenes strømforbruk i perioder når vindmøllene står mer eller mindre stille (sånn omtrent 1/3 av året), ved hjelp av ekstra høy strømpris i periodene husstandene virkelig trenger strømmen. Fint ikke sant? Klimahysteriet begynner å svi for alvor for norske familier, helt uten at et gram CO2 er kuttet – og noen kommer til å tjene rått på det, men det er ikke deg. Kanskje noen bør grave litt mer i hvem som tjener hva og hvorfor? Ja kanskje det. Follow the money er alltid lurt.
Uansett: Nå har du litt mer oversikt. Og nå er det på tide å støtte Document.no på SMS med 59 kroner måneden (send «DOC» til 2300), samt sende en mail til stortingsrepresentanten for ditt fylke og fortelle nøyaktig hva du mener om strømgalskapen, og minne vedkommende om hvem han/hun jobber for: Ikke Tyskland, EU, de rike kraftselskapene i Norge, tyske vindkraftinteresser, eller Merkels imaginære grønne skifte. Våre stortingsrepresentanter jobber for nordmenn og Norge, og skal ivareta norske interesser. Å smelte oss sammen med EUs dysfunksjonelle el-marked er ikke i våre interesser.
Dette er den fjerde artikkel i serien Klima-antiklimaks.
