Kommentar

Klima-antiklimaks 5

Vøringsfossen. Foto: Kenny Louie Creative Commons Attribution 2.0 Generic license.

 

I over 100 år har Norge hatt en nasjonal energipolitikk hvis mål har vært å sikre stabil, trygg og billig energi til norsk industri og norske forbrukere, og det har tjent landet vårt vel: Vår overflod av 100% fornybar vannkraft skapte på mange måter Norges første «eventyr» før oljen la beslag på navnet. Nå har imidlertid myndighetene avviklet denne energipolitikken til fordel for noe de føler er viktigere: Oppfylle Norges klimaforpliktelser. Klimapolitikk fungerer dermed som et substitutt for nasjonal energipolitikk. Det rammer Norge, gavner EU, og du skal betale for det.

For å forstå omfanget av den energipolitiske skandalen som utspiller seg nå, må vi først forstå hva Norge er i ferd med å forlate: Den gamle energipolitikken med vannkraft til lavpris var årsaken til at kraftbaserte industri gjorde Norge til en internasjonal industrinasjon. Den sørget også for at norske forbrukere og næringsliv alltid har kunnet nyte godt av rammebetingelsene som lave strømpriser gir, samtidig som Norge har vært velsignet med en nesten utrolig ren, stabil og trygg energiforsyning. Strømregningen du mottok i posten for denne nasjonale velsignelsen var lav, enkel og lettfattelig, fordi vannkraft er ubegripelig billig å produsere i det lange løp. Det kunne ikke vare: 

Alle land rundt oss var misunnelige på fossekrafta, og alle kraftleverandørene ønsket å tjene mye mer penger. Og så kom nødvendigheten av å redde planeten fra klimaendringer – som om det er mulig. Det har skapt bonanza i både klimaindustrien og kraftindustrien, som hevder at du tjener på det. Særlig. 

En energipolitisk «perfect storm» er i ferd med å ramme norske forbrukere.  

Norge, Sverige og Finland har i dag et felles kraftmarked. Også det danske markedet har blitt mer integrert i det nordiske de siste årene. Men det er ikke nok: Målet er å gjøre det norske kraftmarkedet fullt integrert med EUs kraftmarked, så elektroner kan flyte fritt over hele Europa gjennom nye store kraftoverføringskabler, som du skal betale for. Men hvorfor er det så viktig at alle land samarbeider om kraft? Fungerte ikke det norske kraftmarkedet før vi fikk overføringskabler da? Joda. Men vi kan jo ikke bare tenke på oss selv. Hallo, det kunne jo gi Norge et konkurransefortrinn! Huff og huff. Vi må tenke på alle andre, følge EU, og sørge for fri flyt. Og i de senere årene har altså klimapolitikk blandet seg opp for fullt i denne røra av anti-nasjonal politikk.

Det overordnede målet med klimapolitikk er å få vekk utslipp av plantenæringen CO2, og bygge ut «fornybar» strøm, helst i form av kraftig subsidierte vindmølleparker i alle europeiske land, så alt av fossile kraftverk kan legges ned, og det fiktive «Grønne Skiftet» kan gjennomføres. (Pussig nok skal man også legge ned atomkraftverk som ikke slipper ut et gram plantenæring, og det sier jo sitt om geniene som står bak.) Det er dette oppkonstruerte «Grønne Skiftet» som nå gjennomsyrer europeisk politikk, og i realiteten erstatter energipolitikken med klimapolitikk. Klimaet skal reddes, koste hva det koste vil. Og koste vil det. Herregud som det vil koste:

Hele 140 milliarder skal investeres i det norske strømnettet.

I en artikkel publisert 8/12-2016 med tittelen «Skal investere 140 milliarder i strømnettet» på nettsidene til Energi Norge, kunne de få leserne som følger med på denslags lese følgende: 

«Det er planlagt investeringer for 140 milliarder kroner i strømnettet frem til 2025. Det viser en fersk undersøkelse fra Energi Norge. Undersøkelsen viser at nærmere 40 prosent av investeringene kommer i sentralnettet, vel 50 prosent i regional- og distribusjonsnettet, mens syv prosent skal brukes på automatiske strømmålere. De nye målerne skal på plass hos alle strømkunder innen utgangen av 2018. Nettselskapene skal gjennomføre en betydelig modernisering av kraftnettet. Forutsigbare og stabile insentiver fra myndighetene er avgjørende for å få investeringene på plass, sier næringspolitisk rådgiver Trond Svartsund i Energi Norge.»

Utmerket tenker nok mange. En kjempe-gladsak, som viser at proffene er på ballen og ser mot fremtiden, så det ikke blir mørkt i hus og hjem. Heia norsk innovasjon! Det er bare et ørlite problem med selve forutsetningen for den artikkelen: «Å investere» innebærer nemlig å ta en risiko med egne penger. Det slipper nettselskapene. De løper ingen risiko, for de får de 140 milliardene fra deg. Du skal betale, og det skal du gjøre gjennom den snedige og bunnløse sekkeposten «nettleie» på strømfakturaen din, noe de selv innrømmer nederst i artikkelen: 

«Investeringene i strømnettet dekkes av nettleien som strømkundene betaler. Det er myndighetene som bestemmer hvor store inntekter det enkelte nettselskap kan ha.»

En del av sekkeposten «nettleie» består av det fikse ordet «elsertifikater». Vet du hva det er? Nei neppe. Og du finner det ikke spesifisert i fakturaen heller, for det kunne skape vriene spørsmål til strømselskapets kundesenter i Ulan Bator. Men elsertifikater er altså (enkelt sagt) en avgift alle strømkunder betaler for å subsidiere byggingen av vindkraftverk som Norge ikke trenger, for strømmarked som ikke er norske, på vegne av næringsinteresser i Tyskland og EU. Genialt, ikke sant? Ikke rart så få vil snakke om det. 

Hva i alle dager er feil med strømnettet?

Spørsmålet bare bobler opp hos alle med hodet på skaft: «Hvorfor?» Hvorfor i huleste må man ruste opp det norske kraftnettet med ubegripelige 140 milliarder kroner (!) på bare 10 år? Det høres ut som det norske kraftnettet er en råtten ruin, og lampene våre knapt gløder to timer i døgnet. Men sånn er det jo ikke. Joda, det trengs alltids oppgraderinger, men Norges kraftforsyning er likevel blant de beste i verden: Nesten aldri strømbrudd. Aldri rasjonering, strømmangel og brown-outs, noe som er relativt vanlig i andre land. Så hva skyldes denne astronomiske opprustingsutgiften som politikere svelger rått? 

Vel, atter en gang er svaret klimapolitikk: Vindmøller, fornybare energikilder og «grønt skifte» har førsteprioritet, og dagens strømnett har naturligvis ikke kapasitet for å håndtere en slik vekst og utbygging. Vindmøller kan ikke bygges rett ved siden av forbrukerne heller. De må bygges der det blåser mest, noe som skaper gigantiske kostnader for å knytte dem sammen, samtidig som energitapet blir gigantisk. Det skal pengene gå til. Normal energipolitikk, som tilsier å sikre nordmenn og norsk næringsliv rimelig og stabil strøm, er altså tilsidesatt. Løvebakken kan jo ikke holde på med nasjonal energipolitikk når Jorden skal reddes for pokker. Men, tenker du: Hvorfor i hule, heiteste trenger egentlig Norge plutselig så enormt mye mer strøm, sånn nesten over natten ut av det blå? Glad du spurte. La oss ta en titt på denne eksplosive veksten i strømforbruket? Shall we?

Det norske strømforbruket 2015-2025-2035

For en stund siden formidlet NTB informasjon fra NVE-direktør Per Sanderud om det norske strømforbruket i perioden 2015-2035. Utgangspunktet var en ny rapport fra NVE (nr. 43/2018) som spår at det vil skje en betydelig vekst i energibruken. Men den veksten vil ikke skje i norske husstander eller i norsk tjenestesektor. Den kommer i norsk industri, og nei: Ikke fordi vi skal bygge lønnsomme fabrikker som produserer stål, aluminium, klær eller sykler for den saks skyld. Veksten kommer på grunn av stadig flere internasjonale datasentre – som Google ikke trenger å plassere her i Norge så vi faktisk kunne tjent noen penger og arbeidsplasser, takket være kraftoverføringskablene til EU som du har betalt. Å ha energi som konkurransefortrinn ville jo vært uetisk. 

Veksten kommer også av elektrifisering av transport (biler, busser, ferger, og gud vet hva) samt den sinnssvake elektrifiseringen av oljeplattformer. Og den elektrifiseringen produserer egentlig ingenting. Det er utelukkende en kostnad, i tillegg til de 140 milliardene til nytt kraftnett. Her er tallene NVE presenterer:

• Kraftkrevende industri, nye datasentre, elektrifisering av sokkelen: +17 TWh
• Transportsektoren: +8 TWh
• Husholdninger/servicesektor: Minus 1 Twh (!)
• Nettap m.m, som angivelig vil være uendret: +10 TWh

NVE spår altså at Norge trenger altså 24 TWh mer strøm i 2035 enn i 2015, mens vårt realistiske overskudd på vannkraft har vært i snitt ca 10 TWh i årlig. De nye eksportkablene, sammen med de gamle, vil kunne eksportere minst 60 TWh til et energisultent Europa – som igjen betyr at Norge som aldri har hatt noe kraftunderskudd tidligere, vil kunne få et kraftunderskudd på friske 74 Twh. Det står ingenting i rapporten om hvordan dette kraftunderskuddet skal dekkes, men du gjetter det nok: Klimapolitikk, vindmøller og det grønne skiftet. Vi kan jo bare importere tysk kullkraft hvis det kniper. Oh the folly…

Vindmøller. Løsningen som bare skaper problemer. 

Det er neppe stor stemning for å demme opp enda flere elver i Norge, derfor skal det framtidige og planlagte norske kraftunderskuddet dekkes av enorme mengder ustabil vindkraft fra Norge og EU. For selv om Altautbyggingen skapte voldsomme protester i 1979 (dette var før tiden man kunne redde jorden ved å kjøpe en comfy totonns luksus-Tesla, men måtte sitte lenka på bakken i regnet) er det ingen som protesterer på vindmøller. De er jo så fine. Og så moderne. Alle tenker på Danmark, øl og ferie. Vindmøller har blitt progressive symboler på fremtiden, og det har Angela Merkel gått i bresjen for.  

På tretten år har de globale investeringene i vindkraft økt fra knappe 20 milliarder dollar til 107 milliarder. Alle er subsidiert, alle lager ekstremt kostbar strøm, og ingen av dem går med overskudd. I dag er 27 vindmølleparker i drift i Norge, og 13 vindmølleparker er under utbygging. Ingen av dem vil gå med overskudd heller, men staten garanterer at det lønner seg likevel. Ved utgangen av 2021 vil norsk vindkraft stå for omtrent ti prosent av den totale kraftproduksjonen her i landet. Alt ved hjelp av massive subsidier. 

Men hvorfor? Norge var jo 100% dekket av grønn vannkraft, og vi har mer å gå på. Det grønne skiftet var over for 100 år siden her på berget. Norge trenger ikke vindmøller eller noe «grønt skifte»! Men det gjør Tyskland og Merkels klimapolitikk, som altså har overtatt for nasjonal energipolitikk. Det er virkelig, virkelig en skandale.  

En liksomprosess for norsk naturvern. 

Hvis man studerer materialet fra NVE finner man ikke et eneste godt argument for den skisserte vindkraftutbyggingen, bortsett fra svada som at «vindkraft bidrar positivt til verdiskapning og sysselsetting». Dette er kun «sant» hvis man ser bort fra de knallrøde tallene, de høye kraftprisene, og de voldsomme subsidiene. Og som om det ikke rammer Norge hardt nok, er det viktig at du forstår omfanget av hva som er i ferd med å ramme norsk natur, så la meg beskrive det sånn: 

Det handler ikke lenger om hvor man skal bygge vindkraft i Norge. Nå skal myndighetene kartlegge de områdene der det ikke er aktuelt å bygge ut vindkraft. «Eksklusjonsområder» der det er for lite vind eller områder som i utgangspunktet er vernet, blir utelatt – resten er fair game. Det legges opp til et ganske omfattende «samarbeid» med mange naturvernorganisasjoner allerede før den høringsprosessen som trolig vil komme i 2019, og denne prosessen blir åpenbart viktig. Problemet er at utgangspunktet er et falsum: 

Den forutsetter at en betydelig vindkraftutbygging i Norge er fornuftig. Selve naturvandalismen, påstanden om at Norge trenger denne kraften, og de vanvittige kostnadene som veltes over på forbrukerne, må tas for gitt. Men dette er klimapolitikk – ikke energipolitikk. Politikken er rammet av kollektivisme og gruppetenking i stedet for analyse og styring. Velgerne burde stoppet det forlengst, men de er holdt i uvitenhet.

Hvorfor vil norske politikerne ha vindmøller? Hvem står bak? 

Nå som du ser konturene av hva norsk natur har i vente, er det på tide å snakke litt om hva norske forbrukere har i vente på strømregningen sin, og ikke minst, hvem som står bak dette vanviddet. Hvorfor har hele Løvebakken blitt med på vindmølle-galskapen? Svaret er en stygg og farlig kombinasjon av feilslutninger i tysk politikk, privat pengebegjær, og store, tankelammende visjoner. 

Feilslutningene i tysk politikk består av Angela Merkels fanatiske og fantastisk dumme beslutning om å avslutte fossilalderen og legge ned atomkraftverkene – fullstendig prematurt siden det ikke finnes teknologiske løsninger på de hun forlanger. Og dette har hun gjort fordi hun ikke forstår noenting av teknologi eller energiproduksjon: Strøm produseres i realtime. Kraftverkene må være i stand til å levere den mengden strøm som markedet til enhver tid forbruker. Det går fint med vannkraft, gass, kull og atomkraftverk. Det er helt umulig med vindmøller og solceller, som jo produserer strøm etter naturens luner, og alltid leverer minst på iskalde, vindstille vinterdager. 

Merkel har ødelagt Tysklands energiforsyning. Vi skal redde henne. 

Slike enkle faktum, som ingen klimahysterikere eller politikere vil forholde seg til, har destabilisert Tysklands energiforsyning, fått strømprisene til å eksplodere, og det blir bare verre og verre jo flere vindmøller man bygger. Og derfor ønsker EU og tyske interesser å bygge vindmøller her i Norge: Ikke fordi de vil ha grønne vindmølle-elektroner, men fordi de er desperate etter å få overført den stabile vannkrafta vår. Strøm er strøm, og alt kan overføres, mens kostnadene og ulempene kan lempes over på norske forbrukere. 

Pengebegjæret kommer fra kraftprodusentene, lobbyistene og klimaindustrien, som nå har nådd slike proposjoner at det hele nesten er ustoppelig. Norske kraftleverandører var tidligere begrenset til lille pottitnorge, men nå er det ikke grenser. Med tyske kraftpriser og full flyt av kraft til EU, vil også Norge bli en del av EUs problemer og priser. Som altså skyldes klimapolitikk, og ikke energipolitikk. Da står det bare igjen å snakke om de store visjonene. De som fikk alle politikere til å skru av fornuften og legge seg på rygg og kakle lydig. 

Store visjoner setter politikken ut av spill. 

Tidligere i artikkelen nevnte jeg navnet Energi Norge. Har du hørt om dem? Nei? Det er ikke så rart: Energi Norge er en landsomfattende interesse- og arbeidsgiverorganisasjon, som arbeider for rammebetingelser som styrker kraftnæringens lønnsomhet og konkurranseevne. De er altså en lobby-organisasjon som ikke er fokusert på miljøvern, men på penger og inntekter for deres 275 medlemsbedrifter som produserer, frakter og selger strøm og varme. Medlemsbedriftene står for 99 prosent av kraftproduksjonen, og dekker ca 90% av strøm og nettkundene i Norge. 

Dette er altså heller ikke en organisasjon som jobber for Norges og norske forbrukeres interesser. Det er et samarbeid med konturene av et kartell, og som jobber for søkkrike og mektige næringsinteresser, som ønsker å bli enda rikere. Og de er ikke flaue over det. De er kjempestolte. Grunnen til at de er kjempestolte er at de har en fremtidsrettet visjon – som bør få et øyebryn til å løfte seg hos alle som ikke er forgiftet av CO2. Våre klimahysteriske folkevalgte datt pladask for den: 

«Norge skal ta en global lederposisjon som det første fornybare og fullelektriske samfunn i verden.»

Hjelpe oss alle! Vi skal altså bli «verdens beste» igjen? Norge skal alltid bli verdens beste, verdens første og verdens eneste, selv om vi er et av verdens minste land. Det spiller ingen rolle hva visjonen koster eller hva resultatene blir for forbrukere flest. Stryk en riktspolitiker over nebbet med en grandios visjon, og de blir øyeblikkelig hypnotisert til klukkende lydighet. Det er det som skjedde da «det grønne skiftet» erstattet fornuftig, nasjonal energipolitikk: Flokkmentaliteten og mangelen på skepsis, skjøv fornuften og hensynet til Norge og norsk næringsliv til side. La oss følge VISJONEN dere! 

Politikere har ingen mening utover den riktige

Energipolitikk har blitt så vrient, gammeldags, komplisert, tåkelagt, uoversiktlig og uforståelig at ingen politikere lenger våger/orker/klarer lenger å mene noe annet enn det som er grønt. Enda mindre orker de å ta kontrollen vekk fra de private kapitalinteressene, lobbyistene og utenlandske EU-interessene som nå styrer hele kraftutbyggingen i Norge, og heller styre energipolitikken i retning av hva som er best for Norge, norsk natur, norsk næringsliv og norske forbrukere. 

Å se paralleller mellom denne fikseringen på «fremtiden» innen energipolitikk, kontra fikseringen på fremtiden gjennom innføringen av DAB er uungåelig: De samme «fremtidsrettede» politikere står bak, med samme modus, og samme svakhet for store visjoner: De får en fiks ide, og den skal gjennomføres – uansett hvor dumt, dyrt eller dårlig resultatet blir. Og de eneste som tjener på det, er utbyggerne og folk som selger radioer. Makan. Hvor ble det av de voksne folka i politikken, med intuitiv skepsis mot bruktbilselgere? Jeg aner ikke, men de er dypt savnet av folket. 

Et strømmonopol uten priskontroll. 

En ting er sikkert: Nå som myndighetene har bestemt at alle husstander skal tvinges over på strøm, og ikke lenger kunne velge billigste oppvarmingskilde av strøm, parafin, gass, oljefyring eller ved, så er myndighetene i realiteten i ferd med å skape et monopol på en vare som husholdinger ikke kan klare seg uten. Tygg på den. 

Det setter forbrukerne i en utrolig sårbar posisjon på flere måter. Skal strøm være eneste energikilde i dette landet, må også myndighetene sette både en prisgaranti og leveringsgaranti, så Norges strømkunder ikke ender som gissel for private næringsinteresser. (Ja, vi husker Enron-skandalen) En prisgaranti på strøm vil være ekte energipolitisk grep som Norge desperat trenger nå, men foreløpig peker alt mot stadig mer klimapolitikk, stadig høyere vindmøller, og stadig høyere strømregning for deg. 

Nå vet du i det minste hvorfor. 

 

NB: 

Redaksjonen og skribenten takker leserne og kommentarfeltet for viktig tips, mailer, linker og informasjon som har bidratt bakgrunnsstoffet som har gjort denne teksten mulig. Denne kronikken er et utmerket eksempel på den viktige symbiosen mellom lesere og redaksjon, og viser hvorfor det er så viktig for Document.no å holde kommetarfeltet åpent. Husk å dele, og husk å tegne SMS-abonnement med 59,- kroner måneden.

Hver krone teller for å få frem sannheten.

 
 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!