Innenriks

PST la tirsdag fram sin årlige trusselvurdering. Ekstrem islamisme regnes fortsatt som den største terrortrusselen, ifølge PST.

PST-sjef Benedicte Bjørnland presenterte PSTs trusselvurdering sammen med justisminister Sylvi Listhaug tirsdag formiddag. Selv om PST understreker at ekstrem islamisme fortsatt regnes som den største terrortrusselen, gir Bjørnland inntrykk av å ha senket skuldrene noe. Hun begrunner dette med at en del av personene de har vært bekymret for, nå sitter i fengsel og soner dommer. Radikalisering foregår ikke lengre med utgangspunkt i organisasjoner, men heller fra enkeltpersoner. Dermed skal kraften og gjennomslagsevnen i miljøet være svekket, sier Bjørnland til NRK.

Det kan virke som om PST konsentrerer seg om kjente, voldelige islamistiske miljøer. I sin trusselvurdering for 2018 påpeker PST at ISIL har mistet sin sentrale posisjon i Syria og Irak, og terrororganisasjonen har tapt store deler av territoriet. Til tross for dette lever fiendebildet og propagandaen til ISIL videre, ikke minst i Vesten. Dette bidrar selvsagt til å opprettholde et trusselbilde mot Vesten, også Norge. PST peker imidlertid på at ekstreme islamister i Norge er langt mindre synlige i det offentlige rom, har lavere grad av organisering og propagandavirksomhet foregår i praksis ikke lengre. Miljøet er inne i en nedgangsperiode, noe som har vedvart siden 2015. PST innrømmer imidlertid at det kan foregå radikalisering som de ikke er kjent med, uorganisert eller på nettet.

PST skal vurdere den konkrete terrortrusselen mot Norge. Dette er en krevende øvelse som jeg ikke skal begi meg inn på. Kan det imidlertid være slik at den voksende islamismen i Norge går litt under radaren for PST? De innrømmer for så vidt også at de ikke har oversikt over alle miljøer.

Profetens Ummah var en ekstrem og godt synlig gruppe, i det offentlige rom. Det er imidlertid mange terrorhandlinger i Europa som har vært utført av langt mindre synlige terrorgrupper eller enkeltpersoner; og i flere av sakene har det kommet fram i ettertid at de har vært radikalisert i den lokale moskeen.

Religion har åpenbart blitt viktigere for mange yngre muslimer i Norge. Document har det siste året skrevet om flere konferanser arrangert av muslimske ungdomsorganisasjoner der såkalte hatpredikanter har fått tale fritt og åpent, uten innblanding fra kritiske, norske medier eller myndigheter, til de unge. Hvordan virker det inn på de unge, og ikke minst; hvordan virker det inn på samfunnet og samkvemmet mellom mennesker? Er ikke dette i seg selv en spire til ekstrem islamisme som også kan bli voldelig?