Kommentar

Politisk språk er i dag bygget opp rundt nøkkelord som gjentas og gjentas. De er svar på «utfordringer». Ordene er selvrefererende. En egen politisk klasse har gjort dem til sine. Det er umulig å se forskjell på en justisminister, en PST-sjef eller en spindoktor.

«Verktøykasse» er det nye sesam-ordet for bekjempelse av ekstremisme og terror. Benedicte Bjørnland gjentok det mange ganger under pressekonferansen på The Thief på Tjuvholmen i Oslo tirsdag. Tjuvholmen er del av det fancy nye Oslo. Her var det få rom-tiggere. Flere BMW’er og en svær lobby i Stordalen-hotellet. En søt vakker svensk pike sender oss opp til 6. etasje. Der møter vi en like kjekk norsk kvinne, som spør hvor vi er fra. Hun står med Iphones filmfunksjon påslått, og jeg tror hun har den speilvendt, slik at den som svarer i samme øyeblikk blir fotografert. Smart, så har man billedmateriale i ettertid.

Men ikke så smart når man hører at PST er bekymret over at visse miljøer er gått over til å bruke krypterte meldinger i lukkede nettverk. De vil PST gjerne inn i. Det kalles «dataavlesning» og nå vil PST ha en slik fullmakt. Den jobbes det med, får vi høre.

Vi forstår hva det betyr i disse Snowden-tider: Ingen krok skal være mørk. PSTs lys skal kunne trenge inn over alt.

Er det OK? Et betydelig antall journalister sitter og hører på Benedicte Bjørnland fortelle om terrortrusselen, men ingen spør om overvåking og kontroll.

Bjørnland forteller at PSTs oppgave er å følge med på samfunnets farligste fiender. Kartlegging av enkeltmennesker ut fra overbevisning eller tro er ikke deres oppgave. Den slags er for øvrig ikke lov i Norge, og jurister som Kjetil Lund har slått ned på at muslimske miljøer overvåkes.

Men det Bjørnland sier stemmer ikke. PST ikke bare overvåker mennesker i det de selv mener er det islamkritiske miljøet. Det er for øvrig noe de fleste i dag regner med skjer. PST gjør noe mye mer graverende; de oppsøker mennesker og forhører dem om deres syn og advarer dem mot «skriverier» og de konsekvenser det etter PSTs syn kan få. Dette er langt over grensen for hva PST har mandat til, det er sogar i strid med norsk lov. «Samtalene» – vi snakker her om voksne mennesker – er ikke bekymringssamtaler av den typen man anvender overfor unge – de er intimideringssamtaler.

Dette er svært alvorlig, både for de personene som utsettes for en slik intimidering. Men like mye for den mentaliteten som avsløres: PST mangler grenser, de opererer ut fra en virkelighetsoppfatning som i realiteten er ideologi.

En sikkerhetstjeneste kan ikke ha ideologiske briller på. Da går den feil.

Jeg har sympati med Benedicte Bjørnland, som har en vanskelig jobb. Men det går an å protestere. Hvis man som offentlig ansatt oppfyller mandatet på en lovstridig måte, bør man si fra.

PSTs politisering går til kjernen av PSTs oppgave; å avverge terror. Den forståelsesmodellen PST opererer med er ikke adekvat for å si det forsiktig. Det er en modell som er skrudd sammen for å skåne oppdragsgiverne; den politiske ledelsen.

Ledelsen har laget seg en modell for hvordan samfunnet skal se ut, og de har gjort offentlig forvaltning til instrument for realisering av politiske mål. Når virkeligheten kolliderer med målene ser man seg om etter bortforklaringer og syndebukker.

Det nye Norge er et så stort prosjekt at det sprenger alle rammer for hva vi er vant til å forestille oss. At terroren kommer seilende i dens kjølvann er en uutholdelig tanke. Det gjelder om å cut the threat down to size, å redusere terrorfaren til håndterbare størrelser. Det er PST og Bjørnlands oppgave. Derfor var pressekonferansen på The Thief en politisk oppvisning.

Intensjonene kan være så gode de bare vil. De avverger ikke terror eller ekstremisme.

Bjørnlands analyse svikter på nesten alle punkter.

Hun er en flink pike, i motsetning til forgjengeren Janne Kristiansen som pressen la for hat fordi hun tillot seg å motsi den i synet på Anders Behring Breivik. Kristiansen kalte ham a Black Swan. Det utløste medienes raseri, og hun ble felt på en teknikalitet.

Det er ikke noe galt i å være flink pike, men når man går opp til eksamen på feil premisser blir forestillingen surrealistisk. PST er blitt en del av problemet.

Det Bjørnland sa tirsdag var meget alvorlig; hun sa nesten med rene ord at jihad-turismen har antatt slike proporsjoner at den er ute av kontroll. Men hun kunne ikke kalle en spade en spade. Det sørger publikum for – mediene. De ville ikke tålt å høre en PST-sjef som tok bladet fra munnen.Da ville de ha reagert med å si at det er PST som har sviktet og forlangt hennes hode på et fat. Indirekte ville heller ikke sidemannen, justisminister Anders Anundsen ha tålt det, på vegne av den politiske klassen.

Bjørnland måtte derfor snakke indirekte og stokke sammenhengen slik at den ikke ble synlig. Jeg undres på hvor mye hun tør å forstå av den selv.

Bjørnland sammenlignet med 2007: Da slo PST fast at radikaliserte unge muslimer ikke var blitt radikalisert i Norge, men i utlandet før de kom hit. Nå derimot er radikaliseringen galopperende, og det skjer blant unge som er født og oppvokst her. Hjemmeavlet altså, akkurat som 7/7-bomberne i London. Det var dette  faktum som sjokkerte britene.

Men denne fortellingen lyder ikke troverdig. Allerede i 1994 var det moskeer i Oslo som var tilholdssted for antivestlige, islamistiske personer og grupper. Det skriver Odd Isungset om i boken om attentatet på William Nygaard som skjedde i oktober 1993. PST hadde overvåket en bestemt moske i Calmeyersgate og blitt overrasket over at både proregimefolk og regimemotstandere frekvenkerte samme moske.

Det er utenkelig at det ikke skulle ha skjedd radikalisering av norskfødte muslimer før 2007. Men kanskje en slik oppfatning passet den politiske ledelsen? At det ikke skjedde her som andre steder? Dette var to år etter London. Hvis radikaliseringen har eksplodert syv år senere har noen ikke fulgt med i timen.

Bjørnland valgte en «spansk en»; hun la skylden på resten av samfunnet. Det er disse instansene som ikke har gjort jobben; skole, Røde Kors, andre NGO’er. Det er disse som skal settes inn i arbeidet mot radikalisering, og det er her verktøykassen kommer inn. Den skal romme de verktøyene som skal brukes.  Man skal fange opp ungdom på «skråplanet», som viser tegn til å endre oppfatninger.

Ikke noen gang nevnte Bjørnland at dette kunne innebære et brudd på personvern eller være et integritetsbrudd.

Det er i dag svært strenge krav for utveksling av personlig informasjon, selv mellom offentlige etater. Fra 15 års alder må eleven gi tillatelse hvis andre etater skal få opplysninger, eller også foreldrene. Det kommer som et sjokk for norske foreldre. Innvandrerforeldre forstår ingenting. Det sterke personvernet er en hemsko for at foreldre kan ta vare på sine barn, men er knapt nok nevnt i offentlig debatt.

Likevel skal verktøykassen inneholde verktøy som gjør det mulig å fange opp folk som er på vei – ja, hvor? Ikke Syria, men i retning islamisme. Som begynner å endre klesdrakt, språk, anlegger skjegg, endrer statusoppdateriner på Facebook, skifter omgangskrets osv.

Alt dette skulle være gjenkjennelige tegn for generasjonen som styrer Norge. Det var slik de selv gjorde da de gjorde opprør mot sine besteborgerlige hjem og anla langt hår, røykte hasj, lyttet til musikk foreldrene ikke kunne fordra, og gikk i demonstrasjoner, dyrket geriljasoldater som frigjøringshelter osv.

Men ingen av disse erfaringene bringes til torgs for å forstå islamistene. Det er kun nynazister det vises til.

Det er best slik. Det gir god samvittighet. Vissheten om ikke å ha gjort noen feil, om å ha sitt på det tørre.

Jeg husker den første offentlige demonstrasjonen der Profetens Ummah sto frem. Det var foran Stortinget, i bitende kulde. Antallet pressefolk overstegn langt antall demonstranter, som i hovedsak besto av unge menn i tynnkledte bukser, som lå på kne i snøen. De ropte fælt, Allahu akbar, som for å overdøve de fremmøtte journalistene som beglodde dem som fremmede vesener. Det var ingen connection mellom de to. Mediene hadde ingen sympati eller forståelse for hva de sto for, eller hvem de var.

Venstresiden som 70 % av journalistene tilhører har sympati for muslimer så lenge de kan være deres forsvarere. Da argumenterer journalistene gjerne for krav som vil smadre de rettighetene som de selv nyter godt av, både som mennesker og yrkesmessig. Men når muslimer vil definere seg selv svinner sympatien.

Profetens Ummah har stått frem i åpen trass mot det norske samfunnet. Det vet ikke mediene hva de skal stille opp med. Da kastes de gjerne under bussen.

Men det betyr ikke at pressen viser noen større interesse for hva disse ungdommene står for, hva som engasjerer dem. Det ønsker ikke journalistene og mediene å vite. At hjemmeavlede bindestreksnordmenn skulle velge en ideologi som er stikk i strid med den norske modellen, er for dem en uakseptabel tanke. Det vil snu opp ned på deres verden. Da spiller de ikke etter boken.

Det er høyresiden trusselen skal komme fra. Derfor må islamistenes tro og program tones ned. De passer ikke inn.

Denne bortvendthet og bortforklaring finner man nedslag av i PSTs trusselvurdering: Man kan ikke unnlate å opplyse at rundt 50 norske muslimer har reist til Syria for å kjempe. Dette tallet er så voldsomt at Bjørnland må ta det ned: Bare en liten del av dem blir farlige når de vender hjem, sier hun.

Det lyder direkte latterlig. Hvis man har kjempet med Nusra-fronten eller ISIS er man farlig. Lenge.

Hvordan skal man sikre seg at personene ikke utgjør en fare? Ved å avhøre dem? Tro på deres forsikringer?

Aarhus-modellen som Hadija Tajik begeistret omtaler innbefatter screening av danske PET. Hvordan screener man en jihadist? Det er det ingen som har forklart. Men heller ikke spurt om. Heller ikke på pressekonferansen.

De skal «rutes» inn igjen i samfunnet. På Langkær Gymnasium i Aarhus V går to elever som har vært i Syria. Medelevene får ikke vite noenting. Hva skjer den dagen noe skjer på skolen eller ute i byen? Det trenger ikke være terror. Det kan være personlige konflikter. Hvordan reagerer en tidligere jihadist på religiøse/kulturelle konflikter? Hva er ideologi og hva er psykologi? Skal man unnskylde fordi han lider av senskader?

Tajik ønsker åpenbart å gjøre slik integrering til en del av verktøykassen. Hennes – jeg hadde nær sagt partikollega – justisminister Anundsen snakket også om hvor flinke og normale de var som ble radikalisert og dro til Syria. Det var ikke taperne. Nettopp, og det er det som gjør trusselen så alvorlig. Tror virkelig Tajik og Anundsen at disse lar seg snakke vekk fra islamisme, fra jihad og renormaliseres etter å ha opplevd krigen i Syria?

Hvor selvforførende går det an å bli?

Men glemmer, eller viker unna, det mest fundamentale spørsmålet: hva er det som gjør jihad så tiltrekkende? For det må åpenbart være tiltrekkende på svært mange unge mennesker i dagens Europa. Det spørsmålet vil hverken politikere, presse eller PST svare på. I stedet snakker Bjørnland om at vi trenger «forskning» for å vite hva som virker. Det høres ut som de unge Syria-farerne er som laboratorierotter.

Vi vet allerede en hel del om hva som får unge til å dra. Men når heller ikke PST vil vite det har vi et stort problem.

Verktøykassen synes tom.