Innenriks

PST-sjef Benedicte Bjørnlands utlegning om IS og rekruttering i Norge forteller noe om hva slags briller PST ser virkeligheten gjennom. Det er ikke betryggende.

IS representerer et misbruk av religon, de spiller på religiøse tekster og benytter seg av myter. Deres kalifat høres ut som en bløff.

Den kjekke norske muslimske ungdommen skal ikke la seg forføre av disse kynikerne. Omtrent slik fremstiller Bjørnland virkeligheten. Ordet jihad forekommer ikke.

Det er merkelig, for tallene hun bruker tilsier noe helt annet enn dette forsøk på å snakke IS ned: Det er vesentlig flere enn 70 – og «tallet er stigende», sier PST-sjefen.

Men hvordan kan denne gruppen ha slik tiltrekning hvis den driver med misbruk og lureri? Det rimer ikke.

Det at tusenvis av unge ekstremister har reist til Syria for å slutte seg til ISIL, har overrasket mange. De har reist fra vestlige land, fra Midt-Østen, Asia, Afrika, – det er nærmest blitt et globalt fenomen. Opprettelsen av det såkalte «Kalifatet» har hatt en sterk, symbolsk appell. Det samme har omfattende propaganda på Internett. ISIL er svært profesjonell i sin bruk av symboler og bilder, og de forsøker å skape forestillinger om at de er de fryktløse og modige heltene. De spiller på religiøse sitater og historiske myter for å overbevise særlig ungdom om at de har en plikt til å forsvare «Kalifatet».

(Red.s kursiv) Bjørnland sier ikke hvorfor kalifatet har hatt sterk symbolsk appell. Det forblir uklart om hennes kunnskaper om jihad historisk sett er svake, eller om hun bevisst snakker det ned. Men da fremstår fremstillingen merkelig. Det henger ikke ihop.

Bjørnland opererer med et merkelig skille mellom jihadister og terrorister. De to begrepene er synonyme. En jihadist begår terror mot de vantro. Det legger han ikke skjul på. Men Bjørnland vil gjerne skille på dem og sier at ikke alle Syria-krigere blir terrorister. Det er et helt merkelig argument.

Den er ingen automatikk i at alle som reiser til Syria blir terrorister. Dette må vurderes individuelt. Vår generelle bekymring er likevel at deltakelse i terrorgrupper senker terskelen for senere voldsbruk. Deltakelse i kamper, overgrep og kanskje tortur vil påvirke den enkelte. Massiv ideologisk indoktrinering og lojalitet til ledere vil kunne motivere senere handlinger. Vår store bekymring er knyttet til militante og farlige personer som returnerer, men også deres likesinnede som ikke reiser fra Norge, men som likevel kan ha vilje til og ønske om å gjennomføre voldsaksjoner.

Man må spørre om Bjørnland følger noen politiske føringer som gjør at hun ikke kan klassifisere alle ungdommene som fiender. Ungdommene vil ikke ha noe problem med dette, men PST-sjefen tør åpenbart ikke det. Hun håper å redde flest mulig.

Hun tror hun kan svekke jihads appelll ved å bagatellisere den.

Hvordan ideologi og propaganda påvirker enkeltpersoner er vanskelig å vite på forhånd. Bare de aller færreste som blir eksponert for denne propagandaen blir terrorister. Norsk ungdom er generelt fornuftige, reflekterte og kritiske. De lar seg ikke påvirke av uhemmet voldspropaganda og misbruk av religion. Men det vil alltid være enkeltpersoner som er sårbare, søkende og som lar seg lede inn i disse miljøene. Det er derfor bekymringsfullt at ISIL, al-Qaida og andre terrorgrupper produserer og målretter sin voldsforherligende propaganda mot ungdom, og oppfordrer disse til å begå drap i sine hjemland.

Bjørnland tør ikke innrømme at jihad er pop, at jihad er kult og at påvirkningen når mange. Ikke alle blir krigere, men mange blir påvirket. Bjørnland signaliserer ikke styrke når hun forsøker å være forstående og kaller de som lar seg påvirke for «sårbare og søkende». Mange av de unge vet hva de går til. De har valgt jihad. Hvis ikke Bjørnland tør å ta det inn over seg, vil hun ikke kunne gjøre jobben.

Hun peker selv på en stigende terrorfrekvens i Europa:

I perioden 2008-2012 var det i gjennomsnitt kun to terrorangrep i vestlige land per år. I perioden september i fjor til februar i år er det blitt gjennomført 12 terrorangrep eller forsøk på angrep i den samme gruppen av land. Økningen er påfallende og bekymringsfull.

Men så kommer bagatelliseringen: Vi må ikke overreagere. Hva mener hun spesifikt? Er det militarisering, overvåking, eller selvtekt hun tenker på?

Så kommer beroligende ord:

Jeg mener også at vi bør være mentalt forberedt på slike hendelser og ikke overreagere hvis det skulle skje. Jeg håper det norske demokratiet er robust nok til å tåle også denne formen for voldskriminalitet. For selv om vi gjør svært mye for å forebygge og forhindre politisk motivert vold, er ikke det norske samfunnet immunt mot dette. Dette er dessverre den nye normalsituasjonen, og vi må erkjenne det for å kunne håndtere det.

Robust er blitt det nye pop-ordet. Hva betyr det? Bjørnland virker ikke selv å være i balanse når hun på den ene siden roser den norske tilliten, mellom folk og til institusjoner, for så å konkludere med at vi har en ny normalsituasjon: terrortrussel, overhengde, konstant.

Forstår hun hva hun sier?

Etter denne ganske sjokkerende meldingen er det tid for å berolige:

Jeg vil også si at jeg er glad for at stadig flere offentlig tar til motmæle mot ekstremistene. At modige og engasjerte norske muslimske kvinner og menn sender et tydelig budskap til ekstremistene om at de ikke er noe annet enn kriminelle voldsforbrytere! Ekstremistene representerer ingen, bortsett fra sin egen lille forbryterklan.

Bjørnland later til å besto av to personer: Den ene ser truslene, den andre bortforklarerer dem. Hun er på linje med John Kerry som kaller IS bøller. Forbryterklanen er på 31.000 soldater, 20.000 av dem fra utlandet. En liten forbryterklan?

http://www.pst.no/media/utgivelser/sjef-psts-foredrag-for-oslo-militaere-samfunn/