Sakset/Fra hofta

Det er noe merkelig når utenlandske medier er mer åpne om terrormistenkte og jihad-farende norske enn norske medier selv. En lignende tilbakeholdenhet gjelder ikke høyresiden.

Hvorfor denne skånsomhet?

Det siste eksemplet gjelder de to norsk-somaliske jentene som har reist til Syria.

Farens leting har fått omfattende mediedekning.

Internasjonale medier interesserer seg også for muslimske familier som drar til Europa for å unnslippe krig og elendighet, og så opplever at avkommet drar til Syria.

Farens advokat, Geir Lippestad, argumenterer i likhet med flere andre at de er ute på en humanitær reise. At jentenes hjerter ikke tålte å se på lidelsene.

Mens Lippestad i høyresammenheng er opptatt av å understreke radikalisering, er han nå opptatt av det motsatte: dempe inntrykket. Det handler om medmenneskelighet.

 

– Bak­tep­pet var å nyan­sere bil­det av hvor­for så mange skan­di­na­viske unge rei­ser til kon­flikt­om­rå­der som dette, med en påstand om at de alle er radi­ka­li­serte som nær­mest kas­ter seg ut i krig. Hvis vi snur dette på hodet, og ten­ker oss at vi hadde bodd i et annet land, og sett TV-bilder av krigs­bom­ber og barn som blir mal­trak­tert i Norge, er det nok mange som ville reist hjem for å hjelpe til.

Som det er blitt påpekt: Syria er ikke «hjem» for disse jentene, hvis man da ikke kjøper deres jihadistiske begrunnelse. Men det er en annen type «hjem».

At det er et slikt ideologisk «hjem» kan det ikke herske noen tvil om.

 

– Både i eposten og i telefonsamtalen fortalte hun at hun har reist til Syria for å delta i jihad og kanskje dø der. Hun er villig til å dø, forteller faren.

Det sa han til VG i oktober.

Nå er han intervjuet av Wall Street Journal, under fullt navn og bilde. Det virker kunstig at ikke norske lesere skal kunne se det som resten av verden får vite. Når navn og bilder er ute i storaviser, også på nett, er kunnskapen tilgjengelig for alle.

norge.syriajenter.juma.sadiq

Faren heter Juma Sadiq. At han får et navn og et ansikt gjør storyen mer autentisk.

Lippestads fremstilling gir et inntrykk av å være spin; jentenes humanitære motiv virker underlig og konstruert opp mot hvem de har valgt å slutte seg til: den mest ekstreme gruppen, Islamsk stat i Irak og Sham, ISIS, i forbund med al-Qaida. Det er PST som oppgir dette.

Wall Street Journals vinkel er det som også bør oppta norsk offentlighet: hva får to jenter som er så heldige at de får vokse opp i Norge og ikke Somalia, til å forlate alt og slutte seg til jihad i Syria?

Juma anklager den lokale moské og alt materialet som finnes på internett.

norge.syria.farere.jenter

Det er dette som har påvirket døtrene Rahma (19) og Ugbal (16), mener han. Men for at noe skal påvirke må det også treffe noe hos mottakeren. Av youtube-vidoer kan det se ut som døtrene har følt appellen fra det som kan kalles pop-jihad: muslimer i Vesten som virker hippe og snakker foraktlig om vestlig kultur.

Ugbad, the younger daughter, posted tragic scenes of Syrian civilians suffering on her YouTube account. Some of her other posts hinted at her struggle to assimilate in Europe. One YouTube post called «The Psychology of Ho-ology,» features a hip young British Muslim named Dawah Man who wears a New York Yankees baseball cap and links raunchy Western music videos to premarital sex. Other videos used the word «kafir,» or infidel, frequently when criticizing Western culture and policies.

Dette er den samme voldsromantikken som f.eks. Black Panthers i sin tid dyrket. Men krigen i Syria er noe mer  og det er det som skremmer både foreldre og myndigheter i Europa.

Faren Juma dro og lette etter jentene, og fant dem omsider. Den yngste Ugbad var såret. Også faren ble tatt til fange og torturert, men slapp ut etter to uker. Nå skriver Wall Street Journal at han er reist ned igjen.

Selvmordsbombere

Problemet med den radikaliserte ungdommen kommer enda tydeligere frem i historien om to palestinske brødre fra Libanon. Al Deeb var fra slummen Mankoubeen, som betyr «de som har lidd katastrofe». For åtte år siden flyttet familien til Borås i Sverige. Da var Hassan 13 og Motassem 10 år.

I sommer sa de at de skulle på hjembesøk til Libanon. I stedet dro de til Syria. Motassem på 18 sprengte seg selv i luften ved en regjeringspost utenfor Homs. Eldstebroren ble drept i et bakhold i august.

Wall Street Journal har besøkt Mankoubeen, som flyter av kloakk og søppel. At jihad har støtte og inspirasjon også hos den eldre garde viser bestefaren Hajj al Daab. Han viser stolt frem martyrflagget. Men en fetter rister på hodet: Alle i Mankoubeen ønsker seg et svensk pass, og så dette.

Historien om Syria-farerne berører ikke bare familiene deres, men også samfunnene de er kommet til. Likevel holder norske medier stor distanse.

Norsk-somalieren fra Larvik, som trolig deltok i Westgate-angrepet, ble navngitt av BBC og flere andre utenlandske medier. BBC reiste til Larvik og intervjuet de som hadde kjent Has­san Dhuhulow. Han ble også omtalt i New York Times. Et par norske medier identifiserte ham. Så ble det stille.

Enda mer merkelig er historien om den norske konvertitten som ble navngitt som medlem av al-Qaida og en terrortrussel mot OL i London i fjor. Nordmannen var etterlyst av sikkerhetstjenster over hele verden. Likevel ble hans identitet beskyttet av norske medier.

Men ikke av Lars Akerhaug. Som navngir Anders Cameroon Østensvig Dale og tegner en kort biografi. Østensvig Dale tilhørte Blitz-miljøet før han konverterte. Er det ubehagelig å konfrontere hvor det rekrutteres fra?

Inkonsekvens

Det er en uholdbar inkonsekvens i medienes policy om ikke å navngi terrormistenkte og jihadister. Man er enig om at Syria-farerne representerer en ny sikkerhetsrisiko. I Østensvig Dales tilfelle snakker vi om en overhengende trussel.

Likevel velger norske medier å la dem være anonyme.

Det er ingen risikosport å lure på hva som hadde skjedd om noe tilsvarende hadde skjedd på høyresiden.  Østensvig Dale  navn og bilde ville prydet forsiden og vært toppoppslag. Man ville ikke latt sjansen gå fra seg til å fortelle om hvor trusselen virkelig kommer fra.

Dette gjør utelatelsen og omskrivningen av jihadist-trusselen enda mer påfallende. Bedømmere sier nå det er en trussel uten sidestykke.

På bakgrunn av 22/7 og den manglende beredskapen er dette mer enn oppsiktsvekkende. Det går simpelthen ikke an.

 

Les også

-
-
-
-