british-jihadi-576789

Bildet: Samme reise. Bethnal Green-jentene Shamima Begum, Amira Abase, Kadiza Sultana på vei til Istanbul. De er utad moderne jenter. At de planlegger å slutte seg til en verdensomspennende jihadbevegelse er mer enn skolens ledelse, eller landets for den saks skyld, klarer å fatte. Det er lett for samfunnet å si: – Vi ga dere alt. Er dette takken? Egentlig har ikke samfunnet noe svar.

 

Åsne Seierstad begrunner offentliggjøringen av historien om Sadiq Juma og hans to IS-døtre med samfunnshensyn som veier tyngre enn privatlivets fred. Men samme argument kan og må brukes for å lodde hvorfor to Bærums-jenter havnet som krigerbruder i Syria. Her leverer hverken faren, Olga Stokke/Aftenposten eller Åsne Seierstad, hvis reportasjen i Aftenposten er dekkende for boken.

Sadiq Juma forstår fortsatt ikke hva det var som gikk galt. Han skulle ønske han hadde sett tegnene på radikalisering klarere. Visst mer. Men nå datteren din forsøker å presse gjennom retten til å bruke niqab på videregående, hva mer trenger man?

ANNONSE

Hvis man betrakter dette og tilsvarende trekk som noe annet enn radikalisering, kan det tenkes at det er noe med øynene som ser.

Det spesielle med det fire sider store oppslaget i Aftenposten sist fredag (inklusive forsiden) var at Olga Stokke ikke turde gå lenger enn faren. Når han ikke forstår, tør heller ikke Aftenposten forstå. Hans ære blir Aftenpostens.

Dette er et trekk vi ser gjentatt over alt i det nye Norge: Når islam og muslimer skal inkluderes, gjør vi deres æresbegrep til våres. Vi må dekke deres ære.

Det er helt utrolig når temaet er noe så alvorlig som IS og jihad.

Den blindhet gjør det norske samfunn ute av stand til å takle islamisme. Den garanterer at radikalseringen vil fortsette og det offisielle Norge har fraskrevet seg retten til å henge bjella på katten. Slik sett er Aftenpostens artikkel nedslående.

Det vil bli flere som reiser, eller «gjør» ting hjemme.

Egentlig handler dette om at det norske Opplysningsprosjektet ikke appellerte til to begavede – virker det som – somaliske jenter som kom til Norge som henholdsvis tre og seks år gamle. Ved årtusenskiftet. Den eldste som kalles Ayan svermet for Knut Hamsun og var opptatt av å bekjempe kvinneundertrykking.

Da Ayan begynte på skole i Bærum hadde hun hijab, men etter hvert som de ble integrert ble det olabukser og t-skjorter.

Hva fikk Ayan til å forkaste det moderne Norge og hengi seg til jihad? Olga Stokke reiser ikke spørsmålet, ikke en gang overfor leserne. Er det ikke det som er kjernen, som utgjør samfunnsrelevansen? Hvorfor vendte de Norge ryggen?

Vi vet en hel del om dette, både hva angår salafisme og maoisme. SUF krevde alt av medlemmene, det var en omvendelse. Det eneste vi ikke gjorde var å ta skrittet fullt ut og reise dit hvor krigen mot imperialismen foregikk. Vietnam var for langt borte, men noen dro til Vestbredden eller Libanon og fikk opplæring i våpenbruk og bomber, f.eks Lars Gule. Krig eller terror på hjemmebane var ikke aktuelt. Den norske klassestaten var ikke brutal nok.

Men avskjedsbrevet som de to jentene etterlot seg, en oktoberdag i 2013, har anstrøk av maoistisk idealisme.

-Det er nå slik at muslimene blir angrepet fra alle hold og vi må gjøre noe. Vil vil så gjerne hjelpe muslimene og den eneste måten vi kan virkelig hjelpe dem  (på) er ved å være med dem i deres lidelser og gleder. Det er ikke lenger nok å sitte hjemme og sende penger.

Gad vite om ikke jentene har fått et puff i den norske skolen med sin idealisme og «rettferdighetssans». Vi sprøytes fulle av «rettferd» i mediene dag ut og dag inn. Det er et krav om rettferd. For noen er det ikke nok å ha det i munnen. De må gjøre noe. Slik var også SUF. De lekte ikke. De ville være the real thing. Med dekknavn, celler, kadre som ble forventet å ofre seg. Helse, jobb. Man skulle gå inn i yrker for å ha nøkkelroller, være plassert, arbeide innenfor.

Stikkord:  Militans.

Slik er også appellen til IS. De andre prater. Vi gjør.

Det er flere interessante elementer i historien. F.eks. at faren var barnesoldat i Somalia. Hvordan har denne erfaringen påvirket døtrene? Faren flykter til Norge og får asyl, henter kona Sara og de tre barna hit. Døtrene går i norsk skole, blomstrer og velger senere jihad – krigen.

Det er et ubehagelig perspektiv sett fra det norske samfunns side. Men fakta.

Hva gjør vi ved det? Venstresiden er mest opptatt av at samfunnet ikke tar hevn på de hjemvendte og tilbyr de en trygg havn. Det er så langt deres horisont strekker seg.

Olga Stokkes er ikke særlig større.

Hva får to ressurssterke jenter oppvokst i Bærum til å ofre seg for verdens mest brutale terrororganisasjon? Ingen vet helt.

Ord for å holde virkeligheten på avstand: «Ofre seg»? Jentene var i høy grad subjekter. Det er deres valg. Faren snakker om hjernevask. Der nede. Men radikalseringen skjedde mens de bodde hjemme og medlte seg inn i Islam Net. Han og kona reagerte ikke. «Brutal terrororganisasjon» er en måte å brande IS som aparte og beyond. Det holder ikke. Hvorfor skulle 7.000 europeere slutte seg til en bestialsk organisasjon? Det må være noe mer.

Olga Stokke og Helle Aarnes beveger seg i nærheten av «tampen brenner», men kjenner ingen røklukt.

Moren synes, ifølge boken, at det er vanskelig å lære seg det nye språket og å jobbbe utenfor hjemmet. Men hun er stolt av sine fromme og lydige døtre som går på kveldsskole i moskeen i stedenfor fest på byen. Hun er glad de ikke smelter for mye inn i det norske.

Fromme og lydige? Er dette de samme jenten som går i trange bukser og t-skjorter? Her kommer andre signaler. Moske i stedet for fest? Er det positivt? For mye inn i det norske? For mye? Er det ikke heller snakk om for lite?

Men våre oppdragere internaliserer deres verdier. Det er positivt at man har verdier som gjør en from og lydig. De er så flinke disse jentene.

Men hvordan hindrer man at de «går videre» på den fromme veien?

I hvert fall gjør ikke moren det.

Om ettermiddagen går de på koranskole. Moren mener at det er litt slapt der, sammen med andre mødre engasjerer hun en ny koranlærer. Hun er omtrent på alder med Ayan og tenner jentenes religiøse glød. Nå blir Ayan gradvis strengere i praktiseringen av religionen. Hun melder seg inn i Islam Net, den organisasjonen som har markert seg med omstridte gjester og en konservativ tolkning av islam. Hun krangler med rektor om å få bruke niqab på skolen, men når ikke gjennom. Jentene ødelegger familiealbumet ved å klippe ut bilder av seg selv der de ikke er tildekket.

Moren mener læreren var for slapp. Hun skaffer en ny lærer, «sammen med andre mødre». Det er altså flere av dem som ønsker at barna skal bli mer religiøse. Denne læreren «tenner en glød». Vi vet hvilken glød dette er. Men hverken faren, moren eller Aftenposten ser ut til å ville vite hvor den fører hen. Islam Net beskrives som «omstridt». Her demonstrerer Aftenposten sin hjelpeløshet. Man stryker beistet med hårene. Men dermed har man kapitulert for de samme kreftene som «tok jentene».  Å kalle dette «konservativ tolkning» er igjen et knefall. Et tegn på feighet. Det Islam Net står for heter salafisme, og de vet Olga Stokke godt. Hun vet også at det er en ikke-voldelig versjon av samme ideolologi som IS. Synet på homofile, kristne, jøder er det samme.

Det blir ikke så mye fredelig sameksistens i et samfunn der denne ideologien får fotfeste. Dette vet Aftenposten, men tør ikke si det. Alle salafister og islamister lukter denne svakheten.

Ayan slutter på IB-gymnas. Hun jobber mest med å rekruttere til Islam Net. Akkurat som SUF (m-l).

Men jihadismen er mer potent enn Mao Tse Tungs tenkning.

-De tre siste månedene før de dro, var de ikke bare sterkt religiøse, men ekstreme. Du så det på klesdrakt, oppførsel og diskusjoner. De sluttet å diskutere med meg. Kona mi og meg skjønte ikke hva det var. Jeg spurte begge om de hadde kjærlighetssorg, men de svarte «nei,nei», sier faren til Aftenposten.

Det er en ganske utrolig setning: «Kona mi og jeg skjønte ikke hva det var». Hva skal man tro når noen klipper ut bilder av familiealbumet fordi man ikke er tildekket. Er dette innenfor normalen? Man får et bestemt inntrykk av at islam var hevet over diskusjon. Så lenge det forbudet består, vil ikke familien finne noen forklaring og nye ungdommer vil gå samme vei.

Det gjør de fordi heller ikke de som står for integrering tør å se faresignalene. Også for dem er islam hevet over diskusjon.

Deres ære, islams ære, er blitt vår.

 

Refleksjon: Det er ikke over. Jentene og deres ektemenn er i en trengt posisjon i Raqqa som trolig vil falle på et eller annet tidspunkt. Men deres menn er ikke «fremmede»: Ayan er gift med en bærumsmann med eritreisk bakgrunn. Den yngre søsteren Leila med en kriger fra Storbritannia. De kan kanskje vende hjem, på en eller annen måte?

 

 

http://www.aftenposten.no/norge/Dotrene-hans-vil-ikke-hjem-fra-IS-i-Syria-607087b.html

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629