Kommentar

Andreas Slettholm og Olga Stokke har prisverdig rettet søkelyset mot en av foredragsholderne på Islam Nets påskekonferanse. Siraj Wahhaj (66) er hovedimam i moskeen At-Taqwa i Brooklyn i New York. Men han er mer enn det. Han har også et rulleblad som medsammensvoren bak det første terrorangrepet mot World Trade Center i 1993.

Wahhaj sto på listen over 170 medsammensvorne som ikke ble stilt for retten. Han støttet åpent den blinde sheiken Abdul Rahman som ble dømt til livsvarig fengsel. Disse jihad-miljøene var allerede på begynnelsen av 90-tallet aktive i USA. De kjørte en bil full av sprengstoff ned i kjellergarasjen. Planen var at det ene tårnet skulle velte over det andre. World Trade Center har således vært et mål for jihadister i mange år. Planen den gang var like grandios som 9/11, men metoden var ikke så spektakulær som åtte år senere.

Hvis man har trådt feil trekker man seg ut av slike miljøer. Det gjorde ikke Wahhaj. Tvertimot. Moskeen later til å ha vært arnested for væpnet jihad.

Ett tegn på det er at den gikk til sak mot FBI for overvåking. Rettssaken kom opp i 2013, og der viste det seg at FBI satt på beviser for flere alvorlige forhold:

• Moskeen har i en årrekke drevet kamptrening blant annet for å lære å avvæpne politimenn. Flere terrordømte har deltatt på treningene.

• Politiet hadde informasjon om at ledelsen hadde bevilget over 200.000 innsamlede dollar til organisasjoner på den amerikanske terrorlisten

• Illegal våpenhandel og drift av en angivelig «våpenklubb» i regi av moskeen

Under Obama er salafisme godkjent som legitim islam. Grensen går ved forberedelser til væpnet kamp. Det sier noe om hvor militant Wahhaj og moskeen hans er.

So far so good. At Aftenposten løfter frem Islam Nets hatpredikanter er fortjenstfullt. Men når det skal sette saken i relieff henter de inn Lars Gule. Det han gjør er å ta den ned.

Generelt mistenksom – til politiet

Han reiser tvil om politiets metoder og hensikter. De er kjent for å være overivrige, sier Gule. Kanskje de driver salafister i armene på de voldelige?

Argumentene henger ikke sammen. Wahhajs moske var voldelig. Ved å reise tvil om FBIs arbeid setter Gule spørsmålstegn ved om det er korrekt. Det er en bevisst undergraving av det amerikanske politiets troverdighet, for Gule innrømmer innledningsvis at han ikke kjenner Wahhaj, så hvordan kan han vite at politiet er overivrige? Han uttaler seg kun på generelt grunnlag, dvs han er generelt skeptisk, mistenksom for ikke å si fiendtlig til politiets arbeid.

Men ikke til radikale moskeer. De lar han tvilen komme til gode.

Ikke så rart. Gule har selv foreslått at Islam Net kan bli en viktig forebygger av voldelig islam. Aftenposten tok opp tanken på lederplass og gikk god for den.

Både Aftenposten og Gule har et problem. De kan enten innrømme at de tok feil. At Islam Net er et hatefullt, konspiratorisk, demokratifiendtlig forum som rekrutter unge til å vende seg mot et åpent samfunn – eller de kan forsøke å så tvil om deres egne funn. Aftenposten velger det siste.

Det blir en schizofren reportasje.

Gule får slippe unna med venstrepopulistisk sprøyt. Presisjonsnivået er så lavt at avisen burde skamme seg som setter det på trykk i en så alvorlig sak. Finnes det ingen nedre grense hvis man er ute i islamist-apologetisk ærend?

Han mener anklagene mot Wahhaj må sees på med et kritisk blikk, sett i lys av at New York-politiet er kjent for omfattende overvåking.

– USAs holdning til potensialet for vold er forståelig, men blir noe paranoid, og skyver for mange inn i den gruppen som kan tenkes å være voldelig, sier Gule.

Dette er «forskeren» som ellers er svært opptatt av den høyreekstreme faren og ønsker å sette munnkurv på islamkritikere. Aftenposten unngår å bruke ordet «hatpredikant» om mannen fra Brooklyn eller noen av de andre foredragsholderne. De strekker seg til å kalle Wahhaj for «meget omstridt». Det er de lengste de kan gå. Hvordan rimer det med dekningen av Breiviks rettssak? Hvor er balansepunktet i forhold til hva som er ekstremt?

Norske medier inviterer selv til slike spørsmål ved sin dekning. En massemorder er en massemorder. Men her snakker vi om mange og store miljøer. Som truer våre samfunn og har tusenvis av tilhengere. Også i Norge.

Islam Net driver misjonsvirksomhet. Tore Bjørgo vil sende politiet på døren til nordmenn som går utenfor aksepterte grenser på nett. Han vil sette konservative kristne under overvåking. Alt dette servert i Aftenposten. Men predikanter som går inn for flerkoneri, stening av «utro» kvinner og dødsstraff for homofile, – hva er de? De kaller  Slettholm og Stokke for «karismatiske».

Igjen: Hvor er balansepunktet i forhold til ekstremisme? Det kan synes som norske medier har mistet det. Da blir avsløringene en merkelig tranedans.

Makt?

Er det av frykt for å legge seg ut med Islam Net og salafistmiljøet? Har det vokst seg så stort at det må tas hensyn til? Tør ikke Aftenposten si åpent at dette er demokratiets fiender?

Da gjør de moderate og liberale muslimer en stor bjørnetjenste.

Gules rolle er åpenbar. Han bruker IS og de mest ekstreme som en lanse slik at han kan unnskylde salafister. Salafister er like fiendtlige til demokratiet som jihadister. De driver bare en ikke-voldelig form for jihad. Målene og verdiene er de samme.

Det fremgår tydelig av foredragsholderne Aftenposten selv lister opp, hentet fra en artikkel for ett år siden:

 

• Britiske Haitham al-Haddad, som har uttalt at vold i ekteskapet er en privatsak, jøder er «etterkommere av aper og griser» og at kvinner ikke bør jobbe. Han har også gjestet Islam Net flere ganger tidligere.

• Australske Shady Al-Suleiman har forsvart steining av utro, uttalt at hiv er en straff fra Allah for homofili, og inviterte også Al-Qaidas teolog Anwar al-Awlaki til moskeen sin i Sydney i 2009. Al-Awlaki regnes som en sentral motivator i Al-Qaida, blant annet som redaktør av Al-Qaidas eget magasin Inspire. Al-Suleiman ville ikke ta avstand fra Al-Awlaki da han gjestet Oslo i 2011.

• Amerikanske Yusha Evans har spredt Al-Awlakis meninger på egen blogg, samt uttrykt støtte til terrordømte Tarek Mehanna. Han mener også at islams største trussel er «såkalt moderate muslimer».

Siraj Wahhaj har uttalt at «islam er bedre enn demokrati», og er en forkjemper for flerkoneri – han har også gjennomført polygame vigsler som imam.

 

Skriften på veggen

Det burde ikke komme som noen overraskelse. Skriften har stått på veggen lenge og Aftenposten har selv levert vesentlige bidrag. Men avisen klarer ikke få seg til å si at dette er anti-demokratiske miljøer som driver jihad. Hvis man mener at grensen går ved å dra til Syria, slik Gule gjør, har man tydelig vist at undergraving av samfunnet gjennom ekstrem religion er noe man godtar, og faktisk; aktivt er apologet for.

Ekstremismeforsker Gule mener at Islam Net inviterer disse delvis fordi de er kontroversielle.

– De tilhører samme ideologiske posisjon, og er kontroversielle kjendiser gjennom en veldig markant tilstedeværelse på internett. Dels handler det nok også om hvilke sjeiker Islam Net kan få tilgang til gjennom de internasjonale nettverkene de samarbeider med, sier Gule.

Gule har både en fortid som wanna-be-terrorist og har beholdt den ekstremistiske posisjonen. Hvorfor bruker Aftenposten ham til å evaluere salafister? De vet svaret. Konklusjonen kan bare bli at man ønsker å ta saken ned.

Av apologeter får man apologetiske svar

Samme type svar får man ved å spørre «forsker» Sindre Bangstad, det vet også Slettholm og Stokke godt. Avisen heiser Bangstad i ingressen hvor han sier at disse predikantene har en islam-forståelse som på sentrale punkt strider mot grennleggende menneskerettigheter. Vi kan kanskje vente oss at han setter skapet på plass? Leverer Bangstad? Nei, det kommer en mus. Når avisen spør hvilken forbindelse det er mellom Islam Net og salafister som offisielt tar avstand fra vold, svarer han:

– Man må være litt forsiktig med denne typen puritanske bevegelser, som Islam Net, som i utgangspunktet ikke er militante eller voldelige, fordi enkeltvindiver kan gå videre til å akseptere voldsbruk.

Litt forsiktig? Man kan stille et spørsmål for å få vite noe, eller man kan stille det for å slippe å vite. Når man spør Bangstad og Gule om salafister er det siste type svar man får. Det vet Aftenposten. Det vet også leserne som for lengst har gjennomskuet dem.

Aftenposten skaper bare frustrasjon og sinne blant leserne. Og frykt blant muslimer. De ser hvor stor makt salafistene har.

Macho-salafismen

Fahad Qureshi behandles med den største respekt. Han får lov å servere den rene bullshit og Aftenposten spiser den opp.

Islam Net var uvitende om politiets anklagepunkt mot Wahhaj. Det må være en misforståelse, eller så har han endret syn. Den Wahhaj de hørte i påsken var full av fred. Men dette kunne da Aftenposten ha funnet ut selv ved å sjekke wikipedia, bebreider Qureshi. Det er altså Aftenposten som sprer unødig falske anklager.

Enten så er imam Siraj blitt misforstått, eller så har han fullstendig endret ståsted. For nå står han soleklart for fred og fordømmer terror på lik linje med alle andre mainstream imamer, skriver Qureshi.

Qureshi leker med Stokke og Slettholm. Han sier ting de vet er feil og de tør ikke si at han lyver dem rett opp i ansiktet. Slik viser han macho-salafismen.

– Ja. For hvis det er sant at han tidligere har hatt ekstremistisk tankegods og nå har forlatt det og fordømmer terror, er han en perfekt rollemodell for ungdommer som er i en radikaliseringsprosess. Det å snakke med en slik imam kan få mange ungdommer vekk fra onde tanker, skriver Qureshi.

Den perfekte modell, som Mohammed

Ringen er sluttet. Hatpredikanten fra Brooklyn er den perfekte rollemodell.

Det er jo det Lars Gule også sier, og Aftenposten gikk god for. Romerike politikammer tok dem på ordet og inviterte Fahad Qureshi til å holde foredrag om hvordan man forebygger ekstremisme.

Aftenpostens reportasje er et bevis på hvordan norske medier, norsk politi og norske politikere blir lurt og lurer seg selv. De fortsetter selv når de selv leverer bevisene på at de blir lurt.

Salafistene ler hele veien til banken.

 

[paypal_donation_button]