Kommentar

Norske medier slipper til leder av Islam Net, Fahad Qureshi, eller henter ham inn for å høre hans vurdering. Lørdag var det Klassekampen som trykket en kronikk av Qureshi.

islam.net

Kronikken viser hva som er farlig med Islam Net. Dette er ingen vanlig kronikk, det er et kraftig og giftig angrep på Lars Akerhaug. Med så få kunnige og kritiske stemmer i debatten, er dette indirekte en trussel mot offentligheten. Men det vil ikke mediene forstå eller forholde seg til. Hver gang de slipper til Qureshi synker motet hos liberale muslimer og de få stemmene som åpent tør å stå frem, blir mer utsatt.

Hvis mediene sier de ikke forstår dette, lyver de. De lyver også når de gang på gang henter frem Lars Gule. Et så kraftig ord er på sin plass fordi dette ikke er debatt i den gode betydningen av ordet. Det er et velregissert spill.

Spillet legger opp til at det er salafister og islamister som skal vinne. Det kaller norske portvoktere for integrering.

Det er ingen tilfeldighet at den gamle maoist-avisen er talerstol for angrepet på Akerhaug. ML-bevegelsen utviklet personhets og kan nå overlevere stafettpinnen til islamistene.

Debattnivået er megetsigende.

Loven som våpen

Liksom ML-erne var eksperter på å skjule at de var antidemokrater, slik at de ikke fremsto som lovbrytere der og da, har Qureshi lært hva han må si for å slippe inn: IslamNet er mot massakren på Charlie Hebdo, men vil gjerne bruke lovreglementet som paragraf 135a. Den gjør hatefulle ytringer straffbare, og hvorfor skulle den så ikke brukes mot karikaturtegnere?

«Medvirkning straffes på samme måte». «Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres -…. religion eller livssyn».

Og vips høres lovteksten langt mer truende ut. Den er forvandlet til et våpen i hendene på en salafist. Det er bare å ta det i bruk. Akkurat slik Lars Gule flere ganger har tatt til orde for.

Nå kan han utfolde sin mor-Nille-logikk (red.s kursiv):

«de hånende karikaturene av muslimenes profet er altså ulovlige, da muslimer opplever dette som hat.»

Etter et slikt bevis kan han gå løs på Akerhaug, som også sprer hat.

Det andre er at Akerhaug sprer hat mot muslimer gjennom sine skriverier.

Quereshi vet at «mange andre muslimer» føler at Akerhaug hater muslimer, men de tør ikke stå frem fordi Akerhaug som journalist er beskyttet av en «maktposisjon» som Qureshi kaller det. Hva ville han anbefalt om Akerhaug ikke hadde en maktposisjon? Det er altså ikke det at han er beskyttet av ytringsfriheten som teller, men makt.

Agenda

Qureshi anfører at Lars Gule har foreslått at IslamNet kan bidra til å holde ungdommen borte fra voldelig jihad, og at Aftenposten har sluttet seg til forslaget.

Det er vitterlig sant. Qureshi kan bruke dette til å sette inn et støt mot Akerhaug.

Det er altså ikke IslamNet som er imot et samarbeid med det norske folket om å forebygge terror på norsk jord, det er Akerhaug som er imot at vi skal bli en del av fellesskapet,…

De fleste nordmenn vil betakke seg for et slikt fellesskap og de står rådville overfor en avis og en «ekspert» som ønsker å moblisere ekstremister til å bekjempe terror. Deres sunne forstand står stille. Hva kan være agendaen?

Offensiven

Qureshi og hans gruppe trenger bare å få foten i stigbøylen. Den tilbyr Aftenposten og Gule. Angrepet på Akerhaug er derfor ikke bare just one of those things. Det er uttrykk for at Qureshi føler seg tryggere og kan gå på offensiven.

Det som følger er et eksempel på hva som skjer når man slipper reven inn i hønsegården. Qureshi går til angrep på Sylo Taraku og Amal Aden, to personer med muslimsk bakgrunn som forsøker å forstå verden på modernitetens premisser.

Hvor mange moskeer i Norge støtter Taraku og Adens forståelse av islam?

Spør Qureshi triumferende og kan slå Akerhaug i hodet.

Sannheten er at ingen moské i Norge noensinne har uttrykt støtte til Aden og Tarakus forståelse av islam.

Akkurat det samme sier Basim Ghozlan, i diskusjoner på Facebook med bl.a Shakeel Rehman. Det finnes bare én islam og den hverken kan eller skal forandres.

En islam

Norske muslimer som mener at man må diskutere religionens anvendlighet i et moderne samfunn, blir avvist. Det gjelder å beholde stålkontroll, akkurat som da ML-erne herjet som verst. Men der ML-bevegelsen forfalt til sekterisme, er salafistene i gang med en global jihad.

Hvordan er det mulig ikke å se det? For hverken Aden eller Taraku er dette spøk. Og etter at de er brakt til taushet står andre for tur.

Fordi Akerhaug kan arabisk og kan trenge bak kulissene i det muslimske miljøet, er han brysom og skulle helst nøytraliseres. Det er det Qureshi holder på med. Qureshi sender Akerhaug en advarsel, gjennom kronikken i Klassekampen og Bjørgulv Braanen later som han ikke ser det.

Blasfemi

Qureshi beskylder Akerhaug, Taraku og Aden for å sette mennesket først og over Gud. Det er selvfølgelig sprøyt. Qureshi lever i et teologisk univers. Vi andre lever i en verden der det er forskjell på det sekulære og religiøse. Qureshi ønsker å påtvinge resten av samfunnet religiøs tvang og norske medier mener han fortjener å bli hørt. De later som de ikke hører truslene, hatet, og intoleransen.

Etterpå skriver de lederartikler om behovet for integrering.

Gudsstaten

Der kirkefaderen Augustin advarte mot å tro at Gudsstaten noen gang kunne realiseres på jorden, tror salafistene det er mulig, akkurat slik forgjengerne, kommunister og nazister en gang gjorde. Salafismen er tredje «forsøk».

Qureshi mener salafistene har krav på å bli anerkjent på lik linje med andre trosretninger. De som advarer mot salafister, som Akerhaug, er islamofobe.

Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, skrev for noen lørdager siden om forskjellen på menneskeskapte og gudeskapte lover. De to oppfatningene lar seg ikke forene. Salafistene tror på gudeskapte lover og en betydelig del av muslimene har oppfatninger om berettigelsen av islamske lover, sharia. Qureshi vil ha knesatt at sharia har like stort krav på anerkjennelse som sekulære lover. Det er en stor løgn, for de to er antitetiske, det vil si, de lar seg ikke forene.

Men når selv kommentatorer og journaliser viker unna konfrontasjonen, og lar Qureshi komme inn i varmen, har moderate muslimer tapt. VGs egen Shazia Sarwar skrev at hun ikke hadde noe svar på ekstremismen. Hun ville forsøke å redde de andre. Da har man kapitulert.

Neste gang

Qureshi mener norske redaktører ikke bør bruke Akerhaug, siden han er en hatefull hykler.

Ingen bør bruke Akerhaug som ekspert på islam, ei heller fortjener en islamofob å jobbe som journalist, i hvert fall ikke relatert til saker om islam og muslimer. Dette bør de ansvarlige redaktører rydde opp i.

Denne «henstillingen» er avslørende. Den sier noe om hva Qureshi vil gjøre den dagen han og Islam Net får mer makt.

 

 

 

http://www.klassekampen.no/article/20150207/ARTICLE/150209864