Kommentar

Fahad Qureshi stempler liberale og kulturmuslimer, eller mennesker som har bakgrunn fra muslimske land, som islamhatere. Blant dem som blir brennmerket på den måten er Shabana Rehman og Sylo Taraku i organisasjonen LIM.

Etter Charlie Hebdo er dette en ytterst alvorlig etikett å få. Det er ikke snakk om en anklage, det er snakk om brennmerking. IS har forandret klimaet. Å få en slik merkelapp på seg av en mann som Fahad Qureshi er det samme som å bli truet.

Shabana_Rehman_Gaarder

Det var før Shabana Rehman skulle løfte Max Hermansen på forrige ukes Pegida-demonstrasjon at Qureshi hengte henne ut.

Også et SIAN-medlem latterliggjorde og tok avstand fra Rehman. Men det var ikke truende på samme måte.

10966764_789960387706960_153110073_n

 Definisjonsrett

Qureshi setter pris på at Blitz og andre stanser Pegida, men vil ikke selv oppfordre til å delta. Qureshi markerer revir og utpeker fiender. Han arbeider på samme banehalvdel som Basim Ghozlan i Rabita-moskeen som avviser enhver revisjon eller reform av islam. Slike fremstøt, gjort i beste mening av folk som Shakeel Rehman, avvises som fiendtlige fremstøt. Han har overhodet ingen rett til å diskutere islam når han ikke er troende. Slik avskjæres all normal demokratisk debatt. Først må man være troende, og hvem bestemmer hvem som er det? Akkurat hvor grensen går kan nok Ghozlan og Qureshi være uenige om, men de er enige om første premiss: at bare de troende kan diskutere troen. Det er det samme som et segregert samfunn. I et slikt system vil det alltid være de mest religiøse som har makt til å definere hvem som er troende. Det er selve nøkkelen. Trusselen om å bli stemplet som vantro betyr utstøtelse og det som verre er.

For å eliminere kritikk innenfra er det viktig å uskadeliggjøre folk som Rehman og Taraku. Å kalle dem islamhatere er simpelt og effektivt.

Nazi-rasisme-kortet

Det er samme metode som venstresiden og politisk korrekte bruker når de kaller alt de ikke liker for nazisme og rasisme. Metoden er akkurat den samme. I stedet for å diskutere på rasjonelle premisser, hvor man må forsvare seg med argumenter, trer man en hatt nedover hodet på motstanderen og vips er han/hun ute av banen.

Det er effektivt og fristende. Har man først oppdaget hvor mye makt som ligger i denne teknikken er det vanskelig å la være. Man «vinner». Men man vinner med metoder som er antidemokratiske i ånden, slik at demokratiet undergraves innenfra.

I realiteten nærmer den politisk korrekte fløyen seg islamistene. Begge bruker metoder som eliminerer en fri samtale.

Vannskille

Det avtegner seg en vannskille: De som tror på en fri samtale, og de som av ulike grunner ikke stoler på friheten, og vil kontrollere resultatet.

De som ikke tror på en fri jevnbyrdig samtale havner på samme side.

Det betyr ikke at det ikke er forskjeller  mellom dem. Det er grader. Men vekten av intoleranse og ensretting virker som et lodd.

Slik var det med bolsjevikene, med fascistene og nazistene: de utgjorde et kraftfelt som forandret det politiske landskap. Hvis man later som om kraftfeltet ikke finnes, eller tror man kan heve seg over det, er man enten ikke ærlig, eller man blir til medspiller. Aktiv eller passiv. Det er forskjell der også, stor forskjell, men i begge tilfeller er man complicité, medvirkende. Det er denne moralske medskyldighet oppgjøret med nazismen handler om.

Men vil du spørre: Du kan da ikke sammenligne islamismen med nazismen? Jo, i aller høyeste grad. Det er et tilsvarende fenomen, og det har samme korroderende virkning på demokratiet. Det ser vi daglige eksempler på.

Anerkjennelsen av Islam Net er et slikt.

Ild og vann

Men akkurat som med nazismen er man del av en strøm man selv har bidratt til. Det arbeides med en høy grad av forstillelse. Utviklingen etter Charlie Hebdo viser at de kreftene som ønsker en tilrettelegging for at islams premisser skal anerkjennes på like linje med andre, vinner frem. Man presenterer det sogar som et bidrag til forebygging av radikalisering.

Det er det argumentet Fahad Qureshi fremførte i sin kronikk i Klassekampen lørdag: Vi vil være en del av fellesskapet. Vi har samme rett som dere. Dere kan da ikke nekte oss det? Det vil være å avvise muslimene og troen. Da har han allerede vært nøye med å presisere premisser som gjør at islamistene vinner. Når norske opinionsdannere ikke protesterer, blir de ansvarlige.

Sharia kan ikke være en del av det demokratiske fellesskapet. Det er et annet fellesskap. Det bygger på antidemokratiske premisser. Hvis ikke de norske opinionsdannerne tør å si dette, vil de tape.

Da er det opp til den vanlige kvinne og mann og protestere og si: Ikke i mitt navn! Dere får ikke ødelegge demokratiet. Slik kan man gjøre valget litt mer ubehagelig for den andre siden. De skal få lide samvittighetskvaler.

På et sølvfat

Når politisk korrekte ikke våger å si dette høyt, men tvert om går inn for at Fahad Qureshi og Islam Net skal tas inn i varmen, kan man ikke spille uvitende. På et eller annet tidspunkt opphører uskyldstilstanden. Etter Charlie Hebdo var den over.

Qureshi utnytter bare handlingsrommet han har fått forært på et selvfat. Han begynner å stemple de liberale eller sekulære muslimene som islamhatere.

Det hjelper ikke om Aftenposten tillater en artikkel fra en kritisk forsker, som Farhat Taj, som i en lysende artikkel setter fingeren nettopp på hva som er problemet: at det er muslimer selv som avgjør om det er den voldelige eller fredelige versjonen av religionen som skal vinne frem.

Men voldelige og ikke-voldelige er ikke på samme linje, det er heller ikke tolerante og intolerante. De som ikke tolererer andres mening og andres tro, har ikke samme rett til å delta i debatten, på lik linje med andre. De må liksom nazister, finne seg i å lage sine egne fora.

Ikke med ett ord har vi sett tegn til at norske medier og opinionsdannere forstår denne forskjellen. De forstår det bare når det gjelder nazister, men ikke islamister, og på toppen av det hele forspiller de også det moralske grunnlag for kampen mot nazisme ved å gjøre alt de ikke liker til nazisme og rasisme.

Det forklarer hvorfor de ikke klarer å se den nye antisemittismen reise hodet midt i våre skoleklasser og gater.

Ansvaret

Når de voldelige får så mye plass og tas inn i varmen, vil de begynne med sitt program, som er intimidering og trusler. Aftenposten og NRK later som om de ikke ser det. De inviterer Qureshi.

Da har de også ansvaret.

Det er adskillig mer alvorlig for Rehman og Taraku å bli hengt ut på denne måten, enn det er for en norsk nordmann. Men turen kommer også til «oss». Det er angrepet på Lars Akerhaug et eksempel på.

 SIAN – selvmarginalisering

Thomas Christensen fra SIAN angriper også Shabana Rehman. Det er et stupid angrep som viser at SIAN ikke forstår mediene, ikke har humor og ikke forstår kontekst.  Hvorfor skulle det at Rehman ha løftet Krekar sette Hermansen på samme linje. Rehmans stunt er god PR. Derfor var det PR-rådgivere ute som kritiserte Rehman, for å gi Hermansen god PR. Det forstår ikke SIAN-medlemmet, som er låst inne i sin egen boks.

Christensens angrep er støy, irriterende støy, stupid, men det går mest ut over ham selv og gruppen. Det er ikke farlig for Rehman slik Qureshis angrep er.

Men slike stupiditeter tjener et formål: Det gir de politisk korrekte vann på mølla. Se hvor korket de er? De er akkurat så dumme og håpløse som vi sier. Her kan klasseforakten til urban venstreside få sine fordommer bekreftet. SIAN virker opptatt av å bekrefte dem.

Det er synd. Norge trenger intelligent opposisjon. Her gir man gode argumenter for at politisk korrekte bør holde folk med uriktige meninger utenfor.