knarvik.kalasjnikov.bible

Aftenpostens Mina Hauge Nærland har intervjuet Thomas Knarvik. Knarvik slipper til, men det gjør også Lena Lindgren i Morgenbladet, kona til redaktøren i Klassekampen, Bjørgulv Braanen.

De familiære relasjoner er viktige. Hauge Nærland er samboer med redaktør i Journalisten.no, Helge Øgrim. Bjørgulv Braanens sønn, Aksel Braanen Sterri, er kommentator i Dagbladet og foreslår i dag at vi alle skal være med å feire ramadan.

Dette er bakgrunnsmusikken.

En journalists oppgave er å bruke hodet, ellers blir man mikrofonstativ. Hauge Nærland vil helst slippe. Lindgren får derfor levere et angrep på Knarvik som legger premissene for de som ikke bruker penn, men maskingevær. Denne utpekingen av mål for islamister er ikke noe pressen vil omtale eller reflektere over, men det er en høyst reell situasjon.

Hvis mediene skulle ta det inn over seg måtte de legge om. Det er vanskelig å leve med at de legger premissene for politiske drap. Men det er det de gjør.

ANNONSE

VGs nyhetssjef, Gard Steiro, skrev for en tid tilbake at Charlie Hebdo-redaksjonens skjebne har gått så inn på ham at han tenker på dem hver dag. Hver dag!

Hvordan gir det seg utslag i praksis? Det er ingen i VG som forsvarer ytringsfriheten bortsett fra Roar Hagen. Han er til gjengjeld norsk presses ypperste tegner, men han benytter seg ikke av ord. Derfor kan resten av pressen late som man ikke forstår hva hans hånd formidler.

Renneløkke

Venstresiden og liberale av en bestemt skvetten sort er enige om at ytringsfriheten må omringes av “hensyn” og anstendighet. I dagens situasjon betyr det at ytringsfriheten hele tiden sitter på oppsigelse. En ytringsfrihet på vilkår er ingen ytringsfrihet. Da blir hensynene en renneløkke som legges rundt halsen på ytringsfriheten. Når tiden er inne, strammer man til.

Med islams inntog i Europa har dette fått en helt annen dimensjon enn før. Islamistene går etter kunstnere og forfattere. De opererer med dødslister og legger ikke skjul på det. Den mest kjente islamisten som “gikk sin vei” og konverterte til demokratiet, sitter i eksil på Grønland. Han tør ikke leve i Danmark.  Ytringsfriheten er dermed gått i eksil.

Da Ahmed Akkari gjestet Oslo ble han omtalt som en “utbrent islamist” av Mohammed Usman Rana, og det skjedde i påhør av Jonas Gahr Støre som ikke protesterte, men tvert imot sa terroren kommer fra kristne, hvite menn.

Rana er blitt gromgutten for norske “integrasjonister”. De – en Hanne Skartveit, Harald Stanghelle, Aslak Nore, vil gjerne tro ham på hans ord. Men ordene er tvetydige. Når han anfører at Ali Khamenei fordømte angrepet på Charlie Hebdo må man spørre om hvor dypt ærligheten stikker, og om hans forsvarer unnlater å stille kritiske spørsmål. De vil så gjerne ha en posterboy.

Usman Rana sier vanlige muslimer ikke forstår vestlig ytringsfrihet, men gjør han det når han mener at muslimer utsettes for vestlig dobbeltmoral?

For øvrig er Europas holdning til islamske symboler og ytringer avslørende for dobbeltmoralen: Forbud og forbudsforslag mot hijab, niqab og minareter over store deler av kontinentet vitner ikke om prinsippfast vektlegging av ytringsfrihet.

Over store deler av kontinentet? I Usman Ranas fremstilling er det muslimer og islam som er under press. Han skriver at de ytterliggående muslimene har gitt vann på mølla til ytringsfrihetsfundamentalistene og gjort Jyllands-Posten, Kurt Westergaard og Lars Vilks til helter. Da er det merkelig at de må leve under beleiring 24 timer i døgnet og ikke kan ferdes på offentlig sted. Hvordan stemmer dette med bildet av at det er islam som er under beleiring? Hvor mange imamer lever med bevoktning 24 timer i døgnet?

Det er merkelig at Trine Eilertsen, politisk redaktør i Aftenposten, avfeier Lars Vilks som en uvesentlig kunstner. Det samme gjør Lena Lindgren om Thomas Knarvik. De benytter seg av provokasjoner og er ikke kunstnerisk på høyden. Det samme sa islamistene om Salman Rushdie.

Alliansen

Argumentasjonen til venstrefløyen passer som hånd i hanske til islamistenes. De snakker om verdighet. Men det er en islamsk verdighet. Den borgerlige verdighet er i dag den politiske korrekthet som ikke vil innse at dens forsvar for ubegrenset likestilling vil krympe det offentlige rommet for dem like mye som for homofile, kristne og jøder.

Men det er en viss forskjell på å være passiv og aktiv i dette spillet. Hardcore-venstrefløyen er aktive, aggressive forsvarere for muslimsk anstendighet. Enten man leser Lena Lindgren eller Usman Rana så sier de det samme.

Her er det dessuten sentralt at norske muslimer snakker om verdighet i bruken av ytringsfriheten – at en frihet ikke bare er ensbetydende med å utnytte friheten eller anvende den uten ansvar. Få muslimer reagerer på kritikk av islam eller muslimer, heller ikke når kritikken berører teologiske forestillinger eller hendelser i profeten Muhammeds liv.

“Få muslimer reagerer på kritikk…..” Når du kan skrive en slik setning med glatt ansikt fordunster troverdigheten. It takes two to tango. Norske redaktører lar seg by opp. Vi sier nei takk. Vi vil gjerne beholde hodet og bruke det. Den som ikke bruker, det risikerer å miste det.

To virkelighetspppfatninger

Den verden Usman Rana lever i er ikke den samme som jeg lever i, og mange med meg. Jeg vil kjempe for at den vinner, ganske enkelt fordi Usman Ranas versjon betyr demokratiets undergang.

At ekteparet Braanen/Lindgren later som det går an å forene ytringsfrihet og islamsk anstendighet, overrrasker ikke. De vil selvsagt ikke innrømme at de går inn for sensur. Det gjør jobben til de som kritiserer dem vanskeligere. Det er de døves dialog. Når heller ikke Aftenpostens Mina Hauge Nærland tør å påpeke fundamental uenighet om virkelighetsbeskrivelsen, lar hun Lindgren beholde anstendigheten. Knarvik er allerede omtalt som “omstridt” og provokatør: Hauge Nærland reduserer Knarviks tegninger til “uenighet”.

Offentlige personer han er uenig med blir tegnet. Et typisk bilde er Angela Merkel som blir penetrert bakfra av Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan.

Hauge Nærland privatiserer hans tegninger, de blir uttrykk for hans “synspunkt”. Men dermed forsvinner det kunstneriske prosjekt: Knarvik griper fatt i dobbeltheten i Merkels oppførsel. Bildet hun gir av seg selv stemmer ikke. Hun har et helt annet ansikt. At Knarvik ofte seksualiserer dette, er et voldsomt uttrykk. Ikke alltid smakfullt. Men er det smakfullt å inngå en avtale med Erdogan som har 31 journalister i fengsel og fører krig mot kurderne i eget land? Er det smakfullt på bakgrunn av Erdogans kollaborasjon med IS som nå slår tilbake som en boomerang?

Er det smakfullt at Merkels talsperson, samme kveld som Jan Böhmermann hadde fremført sin spottvise om Erdogan, lot offentligheten få vite at sangen var “bevisst krenkende”.

Norske medier pleier som regel å redusere satire til den mest endimensjonale versjon, slik at dobbeltheten blir borte. Slik høres provokasjonen unødvendig og uforståelig sårende ut.

Dermed kan anstendigheten opprettholdes.

Provokatørene overtar

Lena Lindgren har samme virkelighetsoppfatning som Usman Rana: Det er provokatørene, krenkerne, som vinner frem. Det er så mange av dem at de anstendige trekker seg fra debatten.

– Det finnes etter hvert en del studier som tyder på at et for voldsomt debattklima kan skape en «chilling effekt», føre til at mange ikke tør ytre seg lenger.

Hverken Lindgren eller Usman Rana er for sensur, men konsekvensen av deres kritikk er den samme: Fritt Ord driver høyt spill, som bevilger 100.000 til Knarvik og 70.000 til Peder Nøstvold Jensen.

Lindgren er uredelig nok til ikke å innrømme at Knarvik har et helt annet utgangspunkt enn henne. Hun “ser” ikke hans premisser: At det politiske korrekte samfunn er et hyklersk samfunn der frykten og konsensus råder og dissidentene straffes. Nå med Microsoft, Google, Facebook og Twitters medvirkning, på EUs oppfordring. Europa er på vei inn i en epoke der en “overklasse” er villig til å benytte omfattende represjon for å holde befolkningen i sjakk. Det er interessant at venstresiden og kulturhipsterne ikke ser denne situasjonen.

Det er deres virkelighetsoppfatning som skal beskyttes.

Dominans og makt

Lena Lindgren begår et klassisk maktovergrep når hun både stempler Knarvik som selvopptatt og oppmerksomhetssøkende og underkjenner hans egne begrunnelser som lite rasjonelle.

Jeg ser mest av alt en selvoppslukthet i prosjektet. Å ha en så sterk oppmerksomhetstrang når det vi diskuterer er  store samfunnsspørsmål – det er ikke smart nok.

..

Jeg ser lite av både rasjonalitet og sannhet, eller konstruktive tanker, i hans analyse, fordi han velger den strategien han gjør.

knarvik.mani.hussaini.dobørste

Bilde: Selvfølgelig krenker Knarvik, men “si meg hva du krenkes av og jeg skal si deg hvem du er”. Hvem var det Husseini krenket? Eller krenket han ikke? Kanskje han krenket politisk korrekte språkregler, og var litt plump. Det interessante er at Husseini ikke mestrer språket og roter det til for seg. Han vil gjerne vaske vekk det brune. Knarvik har gitt ham jobb som dobørste. Harmløst. Men for de lojale er rosen på doen en provokasjon i seg selv.

Dette er det røde borgerskapets arroganse som er større enn det blå’s, fordi de historisk har en åpning mot både voldsvenstre og volds-islam.

Det finnes ingen brannmur, når selv ikke hemninger slipper til. Hvis Lindgren hadde gitt uttrykk for tvil om eget ståsted, og latt det stå åpent om Knarvik har et poeng, ville det vært begynnelsen på en samtale.

Men det er ikke det.

Forpliktelsene på ytringsfrihet blir bare tomme ord når man underkjenner den andres argumenter og gir ham en diagnose (narsissisme).

Per Elvestuen leverte et godt forsvar for Knarviks satire i VG. Han minnet om satirens opprinnelse og historie. Den skal krenke.

Men hvis Lindgren/Braanen og den røde og grønne anstendighet får vinne frem, vil rommet Elvestuen opererer i bli stadig mindre. Kunstnere som Knarvik vil måtte leve på skjult adresse og ikke vise seg offentlig uten vakter. Det er prisen i dag.

Elvestuen er rådgiver for Oslo Freedom Forum, som tar for seg ytringsfrihetens kår utenfor Vesten. Mye tyder på at tema neste gang bør være ytringsfriheten i Vesten. Det er på høy tid.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629