Kommentar

En av de merkeligste fenomener i vår tid er sympatien mellom deler av ytre venstre og islamistene. Det kom tydelig til uttrykk på torsdagens møte om hijab på cafe Mono, med Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen, og avisens Kairo-korrespondent Amal Wahab i panelet.

Moderator var Klassekamp-journalist Christiane Jordheim Larsen, som faktisk viste andre takter enn redaktøren. Hun «hørte» tendenser til mobb og forsøke å dempe publikum.

Det er ikke så vanskelig å få øye på likhetstrekkene mellom maoister og islamister: de har noe av den samme måte å opptre på: vinn debatten, og bry deg ikke om midlene. Sørg alltid for å ha tilhengere i salen som hujer og roper og skaper en aggressiv stemning, unngå saklig debatt, gå i strupen på motdebattanter, vær personfokusert. Noe av det mest gjenkjennelige var outrage-reaksjonen. Når noen uttaler seg kritisk om deres religion/ideologi, reageres det med avsky og indignasjon: Man tar det som en personlig fornærmelse, krenkelse. Hvordan våger han/hun? ML’erne brukte dette effektivt, men med hijab-jentene har det andre dimensjoner. De blir backet opp i retten til å føle seg krenket. Er ikke Hege Storhaug erklært islamofob av Dagbladet?

Scenen i cafe Mono var et merkelig deja vu: abayakledte jenter som rødegardister for Klassekampens redaktør. Men konstellasjonen er annerledes: ML kunne aldri vise til 1,5 milliard muslimer, slik Amal Wahab gjorde. Det gir en litt annen selvtillit, hvor skrudd den enn måtte være.

Da og nå

Da SUF ble stiftet var Norge et homogent samfunn. Det dempet konfliktnivået.

SUF og ML anrettet stor skade på humaniora. Fremfor alt ved å kappe båndene til en kulturradikal tradisjon. De var anti-intellektuelle, langt mer enn det borgerskapet man foraktet, og i en dypere forstand: de forrådte ånden, slik leninismen er det i sin kjerne. Man omfavnet historiens verste dikaturer, men det ble opphevet/nøytralisert av den norske tryggheten og likheten.

Ansvar

Nå er ikke Norge homogent lenger. Det gjør debatten vanskeligere. Det er flere faktorer å forholde seg til. Som innfødt norsk påhviler det et spesielt ansvar: bare den som kjenner utgangspunktet, den nasjonale kontekst, kan formidle mellom det gamle og nye, mellom fremmede impulser, ikke-antagonistiske og antagonistiske, for å låne ML-språket.

Dette er en innlysende innsikt ved nærmere ettertanke: den som sitter med de nasjonale kodene har et større ansvar enn den som blir kastet hodestups inn i dem. For ordens skyld: det krever en viss tankevirksomhet å bli klar over hva kodene går ut på, et selvkritisk blikk. Det som er medfødt må bearbeides.

Undertrykkende kulturer

Liksom den som er født i undertrykkende kulturer stiller svakere, har et vanskeligere utgangspunkt enn den eller de som kommer fra mer frigjorte.

Med et viktig forbehold: Undertrykkende kulturer er basert på vold. Hvis disse kulturene får bruke sin vold i en liberal kultur, vil de kunne anrette stor skade. Til det trenger de hjelpere. Bjørgulv Braanen er en slik hjelper. Både fordi han tåkelegger hva saken dreier seg om, fordi han lyver og fordi han spiller islamistenes spill.

Det er alvorlige påstander. Men saken er alvorlig. For første gang i Europa siden nazismens fall står vi overfor en utbredt ideologi som rettferdiggjør trusler mot meningsmotstandere. Theo van Gogh er død. Hvilken belastning må det ikke være for Lars Vilks å leve med konstante trusler hengende over hodet? Og det er ikke noe som går over, men kan hjemsøke ham flere år frem i tid.

Stopp opp og tenk etter: har vi tatt dette inn over oss, eller er det slik at vi har tilpasset oss? Har vi vennet oss til at visse mennesker utsettes for ubehageligheter, pga ting de har foretatt seg? Er det ikke noe halvhjertet over medienes forsvar av Lars Vilks? Det var bedre denne gang enn under karikaturstriden. Men forsvaret er defensivt. Man sier hva man er for, prinsipielt, men kvier seg for å gå offensivt til verks: analysere hvor truslene kommer fra og forfølge dem. Inntil det skjer vil angrepene fortsette.

Det er dette Ayaan Hirsi Ali har erkjent. Derfor sier hun «shut it down» om alt som fyrer opp under maskinen som skaper segregering, mistilllit og gir hatpredikantene en arena. Hun sier: Gjør det nå, eller betal prisen senere. Men demokratiske politikere besvimer ved tanken.

Parkert

De etablerte mediene holder avstand til kontroversielle personer som blir brennpunkt. Det skapes et inntrykk av at disse menneskene oppsøker «bråk» og bevisst provoserer. Dagbladet og Klassekampen har gjort alt for å jage Hege Storhaug tilbake i en slik «umulig» posisjon, etter all medgangen i fjor.

Det betraktes ikke som god kotyme å kalle mostandere for fiender, men slik har disse avisene behandlet Storhaug: som fienden. Fordi saken gjelder noe så alvorlig som bruken av hijab på jenter, mener jeg svaret må bli: disse avisene har gjort seg selv til fienden. De har valgt side.

Her er en annen viktig likhet mellom maoister/leninister og islamistene: folk inndeles etter om de kan omvendes eller ikke. De som ikke kan, er fiender og behandles som det. Det er ikke særlig stor forskjell på Yusuf Qaradawis velsignelse av selvmordsbomberne i Irak og noen av Braanens ledere om «motstanden» i Irak. Men i norsk offentlighet later man som man ikke ser skillet mellom morderisk journalistikk og menneskelig.

Det var noe av denne giftigheten i Marte Michelets angrep på Hege Storhaug i Dagbladet. Det var som et startskudd.

Rasistiske trekk

Det var en gjeng hijab-jenter på cafe Mono torsdag. De var ute etter å ta Storhaug. Storhaug har provosert, fordi hun våger å kritisere muslimske jenter. Det har hun ingen rett til. Hun er hvit, «kristen», feminist. Det er faktisk første gang jeg har registrert dette poenget: Som norsk og hvit har ikke Storhaug noen rett til å kritisere muslimske jenter. En publikummer, Johannes Elgvin, sa det rett ut: du er norsk og hvit, med din dialekt burde du heller konsentrere deg om kristenfundamentalistene på dine egne trakter, og se på deres kvinnesyn. Skulle det ikke være lov å si det? Men så er det denne undertonen av noe truende, et ønske om å kuste, jage noen tilbake i skammekroken, og henvisningen til hennes «hvithet».

Spillet på skyldfølelsen er en annen viktig likhet mellom maoister/leninister og islamister.

Det var ikke innbilning fra min side. Storhaug mistet litt munn og mæle av disse angrepene. Forrige debatt med de «røde» på cafe Internasjonalen, om karikaturene, med Asghar Ali og Usman Rana var heller ingen piknic, men da var Hege hele tiden på hugget. Enda Arne Hardis fra Weekendavisen sa han var sjokkert over aggresiviteten.

Toleransen er litt større for Sara Azmeh Rasmussen fordi hun ikke er norsk-hvit. Hun har større goodwill i utgangspunktet som syrisk-født, men provoserer ved å snakke om seg selv som kulturell muslim. Det ville ikke abaya-jentene høre snakk om. Hver gang Azmeh Rasmussen fikk ordet, sa de: «Snakk norsk!» Jeg tolket det som at de mente Azmeh R. brukte mange fremmedord, men kanskje de også mente at hun skulle snakke som dem. De likte ikke at en fra deres kulturområde ga en annen versjon enn deres.

Sosialisme og religion

Disse jentene snakket flytende norsk, for dem er det å bære abaya og hylle Allah en måte å være norsk på. Bjørgulv Braanen legitimerer dette synet og dette språket. Han sier det er greit. Andre ser at det å introdusere Allah som øverste prinsipp er å be om problemer, på mange plan.

Folk er ikke dumme. De merker når de blir bedt om å sluke kameler store som hus. Braanen sa han var mot «ekstrem ateisme». En publikummer bet seg merke i og kommenterte at redaktøren i en sosialistisk avis sto og snakket om «ekstrem ateisme» som noe kritikkverdig.

Storhaug forsøkte flere ganger å si noe om at sosialismen har stilt seg kritisk til religionen, og nå plutselig forstår og forsvarer den.

Her begikk Braanen en intellektuell uredelighet: han sa at det ikke var religionen i seg selv, men hva slags. Selv mente han man måtte søke allianser med de progressive innen islam. Han benektet/ignorerte sosialismens sterke fiendskap til religion, både den filosofisk religionkritiske, den demokratiske kritikken og den bolsjevikiske som slo prestene ihjel. Å late som det ikke er en gapende kløft mellom sosialisme og islamisme er et krumspring man ikke kan slippe unna med. Det er intellektuelt løgn og bedrag.

Men den oppvoksende slekt har ikke den historiske ballast som gjør at man forstår bedrageriet, selv om noen reagerer på instinkt: her er det noe som ikke stemmer. Skal en religion som segregerer kjønnene plutselig være en alliert?

Retoriske grep

Derfor hadde Kairo-korrespondenten Amal Wahab tilpasset budskapet så det glattet over disse motsetningene: selvfølgelig var også hun mot kvinneundertrykking, i Kairo såvel som i Kvinesdal, og selvfølgelig var det muslimske assholes, liksom det finnes norske menn som dreper sine koner. Det var ikke der skillelinjene gikk, så hvorfor snakker Storhaug bare om muslimske kvinner som undertrykte? Det er suspekt. For det er like store forskjeller blant dem som blant kristne. Wahab nektet selvfølgelig å anerkjenne Storhaugs premiss: at hijab er undertrykkende. Derfor måtte hun kompromittere hennes utgangspunkt, ikke ved å diskutere hva hijaben står for – det ville hverken Braanen eller Wahab – men ved å kjøre på det prinsippielle – den personlige valgfriheten – og angripe Storhaug for å nedvurdere muslimske kvinner.

Det er et effektivt våpen: den undertrykte som sier: «Jeg er fri. Hvordan våger du påstå noe annet?»

Wahab fløy rett i strupen på Storhaug fra første stund. Hun spottet Storhaug som en evangelist som preket at den eneste frelsen gikk gjennom henne. Men hun ville ikke bli befridd av Storhaug!

Wahab leste fra Storhaugs bok, der iransk-fødte Djervann siteres: om hvordan hijaben ble påtvunget henne og hva den representerte av undertrykkelse. Wahab: – Jeg beklager at hun opplevde det slik, men nå spør jeg deg: anerkjenner du min frihet til å ta den på, min opplevelse av befrielse?

Hyl av anerkjennelse fra hijab-jentene. Nå hadde de satt henne til veggs!

Storhaug prøvde å svare: Da Camilla Collett begynte å skrive og virke for kvinnefrigjøring ble hun utstøtt av det gode selskap – av kvinner som protesterte: de var ikke undertrykte!

Men det ble hverken forstått eller akseptert, fordi prinsippet om at et menneske kan være slave uten å vite om det, overhodet ikke ville bli anerkjent av dette publikummet.

Sosialismen begynte som et opprør. Den ender som klakør for en ensrettet, ideologisert religion. Det er vanskelig å fatte, hvis man ikke hadde hørt det selv.

Wahab ble spurt om hvorfor hun gikk med hijab, for hun understreket så sterkt det personlige valg, også retten til ikke å bære den. Nei, det ville hun ikke svare på, for det var privat. Men da hun ble presset svarte hun: – Det er en gave til Gud.

Gud

Og der var vi. Det koker ned til Gud. En diskusjon om et sosialpolitisk spørsmål koker ned til spørsmålet om Allah. Men da stopper diskusjonen opp. Da er det ikke noe å diskutere. Som en av hijab-jentene sa ute på fortauet til en norsk kvinne: «Tror du på Gud?» Da damen dro på det, ble jentene hissige: «Hva, tror du ikke på Gud? Tror du vi gidder å diskutere med deg da?».

Jentene hadde vært charmante, hvis det ikke var for at deres glød og iver rant over og fanatismen ble synlig. Hvis noen sitter med Svaret, blir det ikke diskusjon, det blir bare snakk om kapitulasjonsforhandlinger.

Det var det som var den egentlige diskusjonen på cafe Mono: hijab-jentene og Wahab vil gjerne diskutere betingelsene for overgivelse, ikke frihet.

De får hjelp av Braanen, som har kastet over bord sosialismens religionkritiske tradisjon. Han betjener seg av liberale prinsipper, men da som en murbrekker for islamismen, som når han forsvarer danske Asmaa Abdol-Hamid en troverdig sosialist. Storhaug kunne vise til en rekke uttalelser: Asmaa går inn for dødsstraff og forsvarte drap på danske soldater. Hun nekter å ta menn i hånden. Men dette var feil, ifølge Braanen. Asmaa var patent. Storhaug var kun ute etter å hindre at en person med hijab entret Folketingets talerstol.

Dette ble kommentert av en sosialist av eldre årgang ute på gaten: – Her løy Braanen.

Men det verste var Braanens uttalelser om jøder.

Jødene – igjen

Braanen angrep Storhaug for å ville forby hijab på skoler, høyere utdanning og i offentlige etater. Hvordan er det mulig å velge ut en gruppe, et hodeplagg, og si at det provoserer. Det er diskriminering. Da må man se på alle religiøse særmerker, som kippah og sikhenes turban, hevdet han.

For jødenes kalott ble oppfattet som provoserende av nazistene, anførte Braanen.

Her begikk han en grovt overtramp – selv det er et for mildt ord. Han aksepterte at jødene var en provokasjon for nazistene, og så dermed saken fra nazistenes synspunkt. I neste omgang brukte han «provokasjonen» som et gyldig argument i debatten. Det er giftspredning. Det sier noe om hvilke veier Braanen har slått inn på.

Både Storhaug og Azmeh Rasmussen kommenterte at han trakk inn antisemittisme, men at Braanen faktisk brukte antisemittisk oppfattelse av jøder som gyldig argument, ble ikke påtalt.

Det vil ikke bli påtalt i det klima Braanen, Wahab og hijab-jentene skaper. På torsdagens møte var de en håndfull, men det var en god del norske støttespillere som tydelig viste hvor de sto. Individualister blir forsiktige i et slikt miljø. Man blir utrygg. Når ærlige argumenter møtes med hyl, blir man det.

Neste gang er de flere. De har kanskje med seg brødre og fedre. Det kan ha skjedd noe som gjør at stemningen er hissig. Da vil et slikt møte måtte avvikles med livvakter. Det er en ikke spesielt dristig spådom.

Det verste ved et slikt scenario er ikke den personlige fare, selv om det er forferdelig. Det er ikke antisemittismen, som følger med på lasset. Det verste er nettopp Gud/Allah. Det blir at mange ting vil gli bort, bli omdefinert, forsvinne. Nietzsche vil ikke bli forstått. Ei heller Spinoza. Hele kjernen i vestlig kultur blir borte. Den kompliserte blandingen av tvil, skepsis. Prometeus. Noe av det mest skremmende med intervjuet Tariq Ramadan ga til Ian Buruma var passusen om tvil. Har han ikke noen gang tvilt på Allah? Nei, aldri.

Note: Det er alltid et spørsmål hvor sterke ord man skal bruke. Forræderi er et sterkt ord. Jeg mener Braanens oppførsel fortjener det. Både for intellektuell uredelighet, og fordi han forråder viktige prinsipper og historiske tradisjoner, både i den demokratiske sosialismen og det borgerlige samfunn vi lever i. Jeg tror mange i hans miljø faktisk opplever et ubehag ved denne håndstrekning til islamismen. Scenen minnet om Iran rundt revolusjonen, der sosialistene overtalte feministene til å ta på seg chadoren, for å styrke alliansen med islamistene i en krevende tid. Det finnes alltid argumenter for selvmord, og argumenter for motstand. Velg motstanden!

Les også

-
-
-
-