Kommentar

Hege Storhaug og Sara Azmeh Rasmussen møtte Ny Tid-redaktør Martine Aurdal til dyst om hijab og Storhaugs siste bok i Tabloid. Fjerdemann, med hijab, Mariam Javed fra Muslimsk Studentsamfunn, var nesten redusert til artseksempel.

Javed ble spurt «hvordan det føltes», «hvorfor hun gjorde det», men allerede i spørsmålene ligger en kategorisering og klassifisering av henne som annerledes. Man går varsomt frem, tror ikke hun tåler røff behandling. En kristen ville øyeblikkelig fått harde, pågående spørsmål. Programlederen ville ikke sagt seg fornøyd med svaret om at «jeg vil vise min tro», men øyeblikkelig spurt: -Men hva med barna som påtvinges sløret? Javed ville ikke fått fred, men ville blitt stilt til veggs.

Slikt skjer ikke med en muslimsk kvinne, eller muslimer overhodet i offisielle medier. De behandles etter andre regler. Det merker både seerne og muslimene selv. De tror de er priviligert, men det er en feiloppfatning. Særbehandlingen er i virkeligheten bare en annen form for nedlatenhet. Man tror ikke muslimene tåler å bli behandlet som andre.

Den reelle debatten i Tabloid var derfor mellom Hege & Sara og Aurdal. Spillet og de usynlige reglene er interessante å iaktta.

Hege får åpne og begrunner hvorfor hijab er farlig: det er en politisk konstruksjon osv. Dette er velkjent. Martine kan vifte det vekk. Men så får Sara ordet og sier hun er fed up av de hvite, velfødde feministene. Da rykker det i Martines munnviker. Det er ikke etter reglene at en ikke-norsk er på parti med de nasjonale islamofobene, og attpåtil stikker kniven inn og rammer personlig.

Etterhvert blir Azmeh Rasmussen varmere i trøya og reiser spørsmålet om hvor fritt kvinnene står til å velge hijab, og om de som gjør det ikke må ta hensyn til konsekvensene for andre. Det er et perspektiv Javed ikke kan få øye på en gang. Hun gjentar bare hvor bra hun har det med seg selv og sin tro.

Det blir knapt om tid, man slåss om siste ord, og da er det Aurdal blotter tenner og gauler: -Hege, du ljuger.

Hege har nettopp forklart hvordan hijaben er et våpen som sprer seg både i den muslimske verden og Europa. Hun sammenligner hvordan det så ut i Little Norway i Pakistan i 1993, med hvordan det er i dag. Den gang var det nesten ingen som bar hijab, nå kryr det.

Til dette skrek Aurdal at det var feil at det var islamismen som bar frem hijab. Muslimske jenter tok på seg hijab i Vesten som en identitetsmarkør på grunn av hetsen.
Det var heller ikke noe press, men noe som skjedde helt frivillig.

Da Hege protesterte, skrek redaktøren igjen: – Du ljuger så det renner.

Aurdal tapte debatten med sitt ubeherskede utfall. For den som har selv elementære kunnskaper – og det begynner å bli en del – tapte hun også ved sin dumhet.

Men mest avslørende var ovenfra og ned-holdningen. Aurdal snakket og oppførte seg som borgerfruene i gamle dager: «Du må ikke komme her. Hvem tror du at du er?»

De to forvorpne jentene skulle settes på plass.

Det er flere interessante observasjoner man kan trekke av det. Hvorfor identifiserer venstresiden seg med en autoritær religion som får de fleste kristne til å fremstå som libertinere. Er det sansen for det autoritære som tiltrekker?

Borgerskapet hadde i sin tid en medfødt selvsikkerhet. De visste hva de var verdt, og visste å minne andre på sin plass.

Venstresidens chattering classes har overtatt noe av den samme funksjon: de har mandatet fra historien. De forvalter det gode. De vet. Derfor kan de største dumheter presenteres med den største suffisanse. En Bjørn Jacobsen eller Kirsti Bergstø kan få seg til å si ting som andre ville rødme over. Men de er helt uaffisert.

Folk som Aurdal tror fortsatt at de har hegemoniet, og registrerer ikke at fasaden slår sprekker. De registrerer heller ikke hvor mye de provoserer.

I høst har de gått til angrep på Hege Storhaug for hennes siste bok: «Tilslørt. Avslørt». Vi har tidligere spurt hvorfor? Svaret finnes kanskje i en primitiv psykologi: Det er Hege Storhaugs skyld at Ali Farah ble liggende i Sofienbergparken. Hennes ånd svever over vannene, derfor må hun manes bort og ned i jorden.

Dette er primitivt. Men venstresiden er eksperter på agitprop. De har laget noen koblinger i hodene sine. Akkurat som Naomi Klein gjør i sin siste bok. Her blir USA fremstilt som et rovdyr som invaderer og torturerer. Irak er ikke unntaket, det er regelen. Marte Michelet skrev at det var boken man ikke kommer utenom. Det var den samme aggressiviteten hun rettet mot Storhaug. Det var ingen vanlig kritikk. Storhaug var plutselig Fienden.

Det er trist og tragisk. Norsk venstreside har gått over til å bli alliert med den svarteste reaksjon.

Les også

-
-
-