Hvis man ser Hilde Sandviks kronikk i Bergens Tidende (Kvinnene som stilna) i sammenheng med redaktør Stig Jacobsens voldsomme utfall mot HRS i iTromsø (Arven etter Breivik), kan man få en aha-opplevelse.

Hilde Sandvik beklaget at muslimske kvinner hadde forsvunnet fra debatten og nevnte: Shabana Rehman Gaarder, Kadra Yusuf, Sara Azmeh Rasmussen, Deeyah Khan og Amal Aden. De er blitt stående alene i sin kamp. Hvorfor har den norske offentligheten sviktet dem? Er det derfor flere av dem har trukket seg fra debatten? spurte Sandvik.

Hun fikk flere svar: Shabana Rehman henfalt til venstreorienterte klisjeer da hun sa Sandvik var etnosentrisk og reduksjonistisk. Det er samme oppskrift islamister bruker når de skal stemple en motstander. Svaret var ikke Shabana verdig.

ANNONSE

kadra-yusuf
Kadra Yusuf, foto: Twitter

Langt mer interessant var Kadra Yusufs svar på hennes egen Facebook-side. Det er såpass sterkt at det fortjener å gjengis, nesten in extenso:

Det var nesten sommer, bare en måned igjen før barnehagen skulle stenge og datteren min skulle bli begynne på skolen. Vi var på vei hjem denne dagen, telte gule biler og snakket om hun fikk lov til å sykle til skolen når hun ble skolebarn. Mens vi tuslet kom tre somaliske menn mot oss. Voksne menn. Jeg skjønte at vi ikke kom til å gå forbi hverandre i fred i og med at han ene pekte på oss før han nådde oss. Mennene stoppet oss og det kom en lang tirade, jeg tok hånden til datteren min og dyttet henne bak meg.

Jeg forble rolig og hørte på at jeg ble kalt skitne frafalne hore, at jeg burde bli gjengvoldtatt for så bli kastet i havet. At ingen ville savne meg, at mine familie og min klan mest sannsynlig ville betale disse mennene alt de hadde. Jeg sto rolig, å skrike ville gjøre min datter redd, å løpe var i hvert fall ikke en mulighet. Det hadde jeg lært av erfaring. Bare stå helt rolig og stirre i bakken og la de tømme seg for alt sinne, frustrasjon og hat så kanskje de ville- og måtte-la oss gå. De holdt på en liten stund til. Og så skjer det. Han ene dytter meg litt unna og bøyer seg ned mot min 6 år gammel datter og sier noe sånt som: Pass på din mor, hvis hun ikke lærer å holde kjeft kommer vi og tar henne fra deg. Vi kommer kanskje på natta eller på dagen og tar dere begge bort. Han tar hendene mot halsen og later som han kutter seg med kniv. Så går de.

Og det er nå du som leser dette kanskje sier: Hvorfor ringte du ikke politiet? Jeg hadde jo ringt politiet ørten ganger før, likevel skjedde det igjen og igjen. Den evige trakasseringen, truslene, spyttingen, blikkene osv. Før jeg hadde fylt 25 hadde jeg prøvd samtlige voldsalarmer på markedet.

Nei. Jeg tok en beslutning om at datteren min ikke fortjente dette livet, ikke fortjente å våkne opp om natta og skrike etter meg fordi hun trodde noen slemme menn hadde kommet for å ta meg vekk. Jeg ville ikke at hun skulle sitte på skolen og være redd for at noe skulle skje med meg. En 6-åring fortjener ikke det. Så jeg tok et valg. Jeg kunne klare det meste, men å traumatisere mitt barn, det var faen ikke noe jeg ville gjøre. Det var ikke en pris jeg var villig til å betale.

Priser og det å bli heiet på er ikke nok, for når natta kommer er du dønn alene. Når vinteren kommer og det blir mørkt og du må dra hjem etter jobb er du fortsatt alene. Det er deg og voldsalarmen din. Du må passe på deg selv, du må også passe på å ikke trykke på en gang for mye for da tar du vekk ressurser som noen andre trenger. Du kommer endelig hjem og skrur på PCèn. Der ligger det et hav av ikke så hyggelige mailer. Du må huske å lukke alle dører, dobbeltsjekke vinduer. Være var på hver minste lyd. Du lever som et fanget dyr.

Men jeg er ikke et offer, jeg sluttet å være et offer da jeg som tenåring valgte å hoppe ut av vinduet hjemme på Haugenstua for så aldri å vende tilbake. Jeg hadde kun meg selv da og jeg stolte på min magefølelse. Jeg måtte komme meg vekk derfra.
Og det samme gjorde nå, da jeg bestemte meg for å ligge lavt når det gjelder visse temaer. Jeg så på min sovende datter og tenkte hun skal få et bedre liv enn det jeg hadde. Og det innebærer fravær av frykt.

Når Aftenpostens Arve Henriksen lager en artikkel om Yusuf: Derfor kastet jeg inn håndkleet, nevner han møtet med de somaliske mennene, men han utelater det viktigste: At de henvendte seg direkte til datteren og truet med at moren ville lide hvis hun ikke lærte seg å holde munn. Samtidig gjør en av dem håndbevegelsen over strupen.

Hans retusjerte gjengivelse:

Hun viser til en konkret episode hvor hun og hennes datter ble stoppet på gaten av tre somaliske menn. De tre mennene kom med en lang tirade, forteller hun, mens hun tok datterens hånd og dyttet henne bak seg.

Selv når det gjelder å referere en konkret hendelse alle kan sjekke, velger Aftenposten å «beskytte». De vil beskytte «muslimene» selv om det betyr å beskytte voldsmenn. Dette moralske dilemmaet er det nesten ingen av deltagerne i ordskiftet som berører. Men det er det mest alvorlige av alle, for det betyr at vi hele tiden fører debatten på feil premisser.

Den aktøren som har størst makt og innflytelse: mediene, er konstant tendensiøse, enten det er nyhetsartikler som denne eller det er kommentarer. Tendensen er tydelig, men de færreste kjenner hvor dypt det stikker og hvor alvorlig det er, hvis de ikke selv rammes.

Kadra Yusuf vet det, Hege Storhaug vet det. Selv om den ene ikke tåler den andre, så deler de samme erfaring.

Mediene vil skåne muslimene, selv om det betyr å skåne fanatikere og voldsmenn. De stiller ikke spørsmål ved hvordan dette påvirker muslimers oppførsel i Norge. I stedet for integrering får vi aktiv desintegrering og det er mediene som går foran.

Foredling/forvandling/reaksjonsdannelse: Omsorg blir til vrede

Omsorgen for muslimene forvandles til vrede mot de som kritiserer dem. Kadra Yusuf trakk seg, det gjorde Sara Azmeh og Shabana. Krysspresset blir for stort. De har det fra «sine egne», fra venstresiden og mediene og de må vokte seg for ikke å si noe som kan komme høyresiden til gode.

Det siste gir Nuray Yildirim Gullestad et eksempel på. Hun er sekulær norsk-kurder og har slått seg frem i Norge på egen hånd. Hun er regional koordinator ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og reiser Vestlandet rundt for å snakke om vanskelige tema som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresrelatert vold.

Yldirim Gullestad har hjertet på rett sted. Hun er engasjert. I et svar til Sandvik i Bergens Tidende skriver hun:

Jeg begynner alltid programmet med å vise Deeyah Khans prisbelønte film «Banaz – a love story». Når filmen er ferdig, spør jeg alltid publikum: «Hva kan vi gjøre for slike jenter som Banaz, når de serverer oss en så grusom historie som denne, og ber om hjelp?»

For under det lange politiopptaket i filmen, der Banaz sitter og forteller detaljert om hvordan hun blir forfulgt av skumle menn, stiller hun gjentatte ganger håpefullt spørsmål til politikvinnen hun snakker med: «Nå som jeg har fortalt dere alt dette, hva kan dere gjøre for meg?»

Ingen gjør noe som helst for Banaz før hun blir funnet begravd i en koffert i en bakhage.

Fraværet av ansvar for Banaz, slik det fremkommer i filmen, gjorde sterkt inntrykk på meg. Fra første gang jeg så filmen bestemte jeg meg for å stille det samme spørsmålet til alle jeg møter gjennom jobben. Jeg har valgt å reise med filmen fra Stryn til Suldal for å spre kunnskapen om hva vi faktisk kan gjøre for jenter som Banaz i Norge, når de spør oss om hjelp.

Det er et meget godt spørsmål: Nå som dere vet, hva vil dere gjøre? Det gjelder ikke bare muslimske jenter, det gjelder moral overhodet, både personlig og samfunnets. Den som vet har et ansvar han eller hun ikke kan flykte fra.

Vi er etterhvert en del som har forsøkt å formidle denne kunnskapen. For dette er vi blitt slått i hartkorn med Anders Behring Breivik, Norges verste massemorder.

Slik må det gå når medier, politikere og eliten generelt har laget en norm som sier at det som Douglas Murray kalte «we have a problem» ikke må omtales annet enn i forsiktige, hensynsfulle vendinger.

Ordenes forvandling: Når hensynsfullhet mot den ene betyr fiendtlighet mot en annen

Det finnes en direkte korrelasjon mellom dette «hensynet» og angrepene på islam-kritikere. I kjølvannet av dette Grepet følger mye vrede, sinne, frustrasjon og hat. Mange av disse reaksjonene er forståelige, det gjelder også hatet, men mediene har gjort det til en tankeforbrytelse og ønsker også at det skal kunne få strafferettslige konsekvenser. Vi ser samme tendens over hele Vesten.

Medier begår fagets mest alvorlige synd: De vet, men i stedet for å erkjenne gjør de det motsatte. De «forfølger» de som våger å målbære sannhet/en/er.

Fabrikk som produserer hat. Hat =mobb

De produserer dermed hat. Hat er en uproduktiv følelse. Det er instinktenes politikk. Det er mobb.

Vi har en islamistisk mobb i Europa. Mediene og politikerne er i ferd med å lage en mobb ut av den innfødte befolkningen.

Hva slags fremtid tror de det blir?

Nå vil de straffeforfølge islamofobi.

Det er i dette klimaet mennesker – jeg sier med vilje mennesker, enkeltpersoner, individer, – som Kadra Yusuf, blir taus. Jeg forstår henne godt.

Yildirim Gullestad gir selv et eksempel på hvordan dette klimaet får mennesker til å gjøre ting som de innerst inne vet er gale. Hun som har «hvis du vet, så har du et ansvar» som motto, har selv unnlatt å støtte de sterke kvinnene som Shabana, Amal Aden, Sara Azmeh:

En kombinasjon av stor beundring og redsel for disse kvinnene vokste i meg. Beundringen holdt jeg for meg selv, da disse kvinnene var betraktet som skam for miljøene de kom fra. Mens andre såkalte progressive krefter straffet dem fordi de gjorde det verre for andre muslimer å eksistere i et multikulturelt samfunn.

Utad tok jeg parti med det sistnevnte, da frykten ble mer og mer altoverskyggende, selv om jeg innerst inne ville stå side ved side med disse kvinnene. For jeg fant jo ingen plass for mitt sekulære standpunkt i den offentlige debatten. Og jeg ville ikke ha på samvittigheten at jeg kastet muslimene i høyreekstremistenes klør dersom jeg sa noe som en sekulær, feminist aktivist.

Her forteller en sterk kvinne at klimaet i Norge er slik at hun ikke våget støtte individualistene, og slett ikke standpunkt som kunne tas til inntekt for det som er utpekt som høyreekstremisme.

Problemet er Yildirim Gullestads demokrati-oppfatning: Instrumentaliseringen av samvittigheten betyr at den opphører å være samvittighet. Hvis du unnlater å si noe fordi det kan komme politiske motstandere til gode, har du tapt og samfunnet har tapt. Dessverre sitter dette i ryggmargen på venstresiden og sosialdemokratiet: Du må ikke si noe som kommer motparten til gode. Selv om det er sant.

Da mister samfunnet det moralske grunnlaget det er helt avhengig av for å fungere.

Desintegrering innenfra

Når Yildirim Gullestad kan blottlegge sine valg under headingen «hvis du vet så har du ansvaret», så er det en demonstrasjon av hvordan Norge er desintegrert innenfra.

Det er riktig som Sandvik skriver at Norge og Europa trenger disse stemmene, som snakker både til de muslimske miljøene og de ulike norske. Men hvorfor har de trukket seg? Svaret er mer ubehagelig enn Sandvik liker å tro. Kadra Yusuf beskriver presist hva som fikk henne til å bli taus. Hun visste at det ikke nyttet å ringe politiet, for politiet kan ikke gjøre noe så lenge mediene og politikerne ikke vil vite og sogar aktivt motarbeider at vi får vite. I stedet henger de ut de som forsøker å spre kunnskap og behandler dem som fiender. Slik undegraves samfunnets moralske grunnlag i rasende fart og som vi vet: Det skjer under Tilsynet for høg moral.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629