Kommentar

Under den kalde krigen ble det smuglet ut manuskripter som fortalte den egentlige historien om livet bak jernteppet. Bøker som Viktor Kravtsjenkos «Jeg valgte friheten» og Oswald Harjos «Moskva kjenner ingen tårer» gjorde et voldsomt inntrykk. Dette at man satt i Vesten og fikk høre at det eksisterte parallelle virkeligheter med helt andre regler og verdier, var skremmende og fascinerende. Det var det som ga den kalde krigen dens stålgråe farge og nedkjølte temperatur.

Disse dokumentene var av uhyre stor betydning. De satte sovjetledernes maktsymboler i relieff. Som Thorbjørn Færøvik sa om dagens Kina i NRKs morgenkåseri: Et regime som praktiserer hanemarsj er som regel ikke til å stole på.

Da Muren falt la vi på røret. Forsvaret ble nedlagt og vi henga oss til tidenes kjøpefest. La vi også ned det mentale forsvaret?

På disse få årene – fra 1989 til idag, korte 19 år, har det vokst frem parallelle samfunn midt i blant oss. Amal Adens bok «Se oss!» er et brev fra en annen verden. Det er beretningen om en snaut 14 år gammel somalisk jente, Yasmin, som lever sammen med moren og tanten i Oslo. Virkeligheten hun beskriver er så ekstrem at det kan sammenlignes med historier fra et annet univers. Det er bare det at dette universet finnes høyst levende på Grønland i Oslo, og ellers andre steder. Somalierne later til å representere en slik alternativ virkelighet i ekstrem grad. De er i løpet av kort tid blitt den etniske gruppen som står lavest på rangstigen, også blant innvandrere selv. Men noen av kjennetegnene på en alternativ virkelighet finner man igjen hos mange andre grupper.

Alene

Yasmin er alene i verden. De voksne er forferdelige. De bryr seg ikke om barn i det hele tatt. Det er kun et middel – til å få trygdeutbetalinger, og til å ha gratis tjenerskap. Slag og spark er dagligdags. Utdannelse betyr ingenting. Det er en form for moderne slaveri Aden beskriver.

Det som skjærer leseren i hjertet er Yasmins overlatthet, at denne mishandlingen skjer midt i blant oss. Hun skildrer et miljø, de somaliske barna er overlatt til seg selv: de voksne bryr seg ikke om dem. Selv ordet brutal blir fattigslig. Det er ikke ett kjærtegn, noen tegn på omsorg. Det finnes heller ingen moral, for hvordan kan det eksistere noen moral når man på den ene siden snakker om islam, ære og dyd, og i neste øyeblikk lar «onkler» være alene med unge jenter, og fedrene skiller seg, sover dagen lang, og tilbringer nettene med å spise khat, mens kvinnene er alenemødre som kun er opptatt av å sladre om hverandre og overlater barna til seg selv.

Man må uten å nøle kunne si at dette er en dysfunksjonell kultur. Den avler bare asosiale mennesker. Det kan virke som om noen av de verste trekkene fra Somalia har fått full blomstring i Norge. Trygdeytelsene gjør at mennene blir totalt uansvarlige. Kvinnene kan dyrke sin selvopptatthet, og barna går for lut og kaldt vann.

Vi hører allerede at mange somaliske barn er ute og kjører. Selvfølgelig mest om guttene, som blir utagerende og grenseløse. Jentene holdes innesperret og har det minst like ille.

Det norske systemet bygger på at behandlingsapparatet skal ta seg av de som faller utenfor. Men hvordan stiller det seg når en hel eller store deler av en folkegruppe faller utenfor? Somalierne produserer asosiale mennesker. Det er allerede nærmere 22.000 av dem i Norge, og gjenforening og høye fødselstall gjør at tallet skyter i været.

Hva gjør behandlingsapparatet når det er en hel kultur det er noe feil med? Det er det ubehagelige spørsmål som Adens bok reiser. Svaret vet vi: Later som ingenting. Dvs. boken vil garantert vekke oppsikt. Noen tenker, som statssekretær Libe Riiber-Mohn, som fortalte om to somaliske kvinner som ble tilbudt vaskejobb, men de måtte heise de lange skjørtene littegrann for at de ikke skulle subbe i gulvet. Det kunne de ikke av religiøse grunner, men de kunne godt få barn med ulike menn.

Men det norske systemet er ikke klar for en slik erkjennelse. Det er altfor mange som har investert i godhetsindustrien. De vil slåss for at verdien på investeringen ikke skal synke, men gi avkastning.

Det eksisterer allerede en allianse mellom de selvoppnevnte representantene for muslimer/somaliere/pakistanere – og representanter for det offisielle Norge som har en fasade å forsvare. Man har konstruert en ideologi – om det flerkulturelle Norge og om dialog, der alle forskjeller finnes innenfor samme forståelseshorisont. Det eneste man trenger er vilje og tid. Men som Adens bok synliggjør: vi lever i forskjellige virkeligheter. Det finnes ingen felles ramme. Heri ligger bokens virkelige eksplosive potensial.

Mediene vil selvsagt konsentrere seg om den menneskelige lidelsen: hva kan samfunnet gjøre for jenter som henne? Justisminister Knut Storberget vil nevne de nye barnehusene som skal opprettes rundt om i Norge. Andre vil gjenta kravet om obligatorisk helsesjekk av jenter, og større årvåkenhet fra lærere og helsepersonell.

Men det største problemet er strukturelt: somaliere og pakistanere, marokkanere og kurdere kan reprodusere sin kultur i Norge, og blir hyllet for det.

Den offisielle ideologien gjør det til og med til noe ettertraktelsesverdig. Les barne og likestillingsminister Anniken Huitfeldts foredrag Å vandre er å forandre, hvor hun sier at mye av norsk kultur slett ikke er norsk, men importert. En håpløs problemstilling, fordi det ligger implisitt i dette at vi ikke har gjort jobben selv, men fått «varene» av andre. Vi bør altså ønske de nye landsmenn velkommen. Vi står i takknemlighetsgjeld til dem. Samtidig hører jeg somaliere si i NRK at de er lei av å stå med lua i hånda og takke for alt. Forsker Katrine Fangen skjønner somalierne veldig godt. Det er ydmykende å måtte takke hele tiden!

Der har vi rollefordelingen: nordmenn får høre at deres kultur egentlig kommer utenfra, mens somalierne vil ha seg frabedt å måtte takke! Er det noen som tviler på hvem som kommer til å føle seg som konge på haugen?

Konstituerer

Vi vet hva avvik er i forhold til norsk kultur. Men hvis en ny gruppe har en praksis som minner om avvik, kaller vi det kultur. Det er kjernen i Adens bok og norsk offentlighet tør ikke for sitt bare liv si det høyt: at mange somalieres kultur er avvik.

Norske myndigheter har investert så mye prestisje i det flerkulturelle prosjektet at de selv ikke kan eller tør innrømme at en kultur kan være avvik. De kommer heller denne kulturen til unnsetning. Tallrike forskere, journalister og kulturarbeidere forsvarer dette blendverket hver eneste dag. Journalister har som jobb å være samfunnets samvittighet, men våger ikke.

Noen yrker skal formidle den offisielle ideologien, men har samtidig problemene tett innpå kroppen: lærere, helsepersonell og sosialarbeidere. Hvorfor hører vi så lite om deres erfaringer?

Alene

Saken er at vanlige mennesker i Norge også føler seg overlatt og ensomme.

Den offisielle ideologien sier at innvandrere, særlig fra muslimske land, blir holdt utenfor, at de lever i utenforskap. At de marginaliseres, stigmatiseres, diskrimineres. Men Adens bok tydeliggjør at dette er en selvvalgt isolasjon for somalierne. De vil ikke bli norske. De omtaler foraktfullt nordmenn som vantro og urene. De lager skremmebilder av det norske samfunn, der jentene er horer, foreldre umoralske og myndighetene stjeler barna for å omvende dem til kristendommen. Norge er en base hvor man oppretter en koloni. Man koloniserer omgivelsene.

For et par år siden snakket jeg med en kvinne som er lærer i en by med mange somaliere. Hun fortalte at konene kom til henne og sa at hun ikke hadde noe med å se mennene deres i øynene. Mennene nektet for øvrig å ta henne i hånden. Guttene satte seg opp mot henne som var kvinne. De ble slått hjemme, og skulle tåle det. Kulturen var den samme som Aden skildrer. Lærerinnen visste ikke hva hun skulle gjøre. Det finnes ingen støtte ovenfra for å ta et oppgjør med en kultur.

Det er der vi er. Norge er blitt et Disneyland for stammekulturer med infantile trekk.

Kollektivtrafikk er et rom hvor man er sammen og kan observere hva som foregår. To unge familier med små barn tar lokaltoget til Oslo Lufthavn Gardermoen. De hadde bestefar med, og en søster. De snakker dansk på perrongen, i kupeen slår de over til pakistansk. Seks voksne gjør mye av seg. De er i godt humør, snakker og fotograferer hele tiden. Det sitter også vanlige mennesker rundt dem, men de er luft for dem. De later som om de ikke eksisterer. Eller kanskje de ikke oppfatter dem i det hele tatt? De vanlige menneskene blir som en kulisse de kan utstille seg mot.

Jeg ser på en eldre norsk mann som sitter rett mot dem. Han forsøker å sove, men ser med stigende irritasjon og undring på bråket rett foran seg. Han og de dansk-pakistanske reisende befinner seg i to forskjelllige verdener.

Dansk-pakistanerne ser ikke ut til å fornemme noe av den lokale/nordeuropeiske væremåten: innesluttet, taus, men også rolig og fredelig. De ser ut til å benytte det som en anledning til å utfolde seg. De merker ikke, eller vil ikke merke, at denne utfoldelsen vekker irritasjon.

De innfødte vil gjerne være høflige. Men dette er ikke gjester. Det er snakk om nye landsmenn. Men vertskapet har aldri greid å si fra: ikke snakke så høyt, demp dere! For man vet ikke helt hvordan man skal si det, og man vil helst unngå ubehaget, og nå er de blitt så mange at de setter tonen.

De «norske» sitter der, tause, ensomme. Det er noe av den samme ensomheten som Yasmin føler. Å være inne i seg selv, og ikke ha noen å snakke med. De individuelle passasjerene er fremmede for hverandre, innesluttet i seg selv. De overdøves av en ustoppelig skravling, som gjerne vil være munter, men som har noe tvangspreget «hyggelig» ved seg. Det er ikke slik voksne mennesker oppfører seg. Men hvem skal si det? Hvem skal oppdra dem?

Amal Aden: Se oss!
Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne
190 sider
Kr. 299,-
Aschehoug forlag