Sakset/Fra hofta

Det bor 40.000 mennesker med bakgrunn fra Somalia i Norge. Vi kommer ikke til å se at de tar noen OL-gull på ski med det aller første. Somalierne lever i parallellsamfunn og er ofte dårlig integrert.

Foreldre sender barna tilbake til et Somalia som de mener å ha flyktet fra. De må gå på koranskole hvis de blir for norske.

Mange ser ikke ut til å forstå at når man har innvandret til et annet land, så forventes det at man tar til seg sitt nye hjemlands kultur og verdier. De vil at barna skal fortsette å være så somaliske så mulig. Samtidig som det sutres over at de ikke greier skolegangen og blir tapere på jobbmarkedet.

På Jordal skole i Oslo er det 70-80 somaliske barn. Her gis foreldre muligheten til å ha foreldremøter på somali.

Foreldrene lærer om det norske skolesystemet, om norsk oppdragelse og likestilling. Lokale ressurspersoner blir trukket inn for å inspirere foreldrene til å involvere seg mer i barnas skolehverdag.

Foreldre som må inspireres til å involvere seg i barna sine. Smak på den. Kulturforskjellen som kommer til syne er så stor at den samtidig forklarer hvorfor så mange innvandrerbarn fra Somalia faller utenfor systemet.

Rektor Halvor Holm peker på kjønnsforskjellene:

– Jentene med somalisk bakgrunn gjør det bra og får seg utdannelse, mens det er flere gutter som dropper ut. Norsksomaliske foreldre kan oppdragelse, hvis vi ser på jentene. Men det kan virke som guttene får for mye frihet, og at det kommer et kræsj i ungdomstiden.

Vi vet at jentene ofte har minimalt med frihet og at tiden derfor brukes til å pugge skolefag. Prinseguttene har det annerledes. De kan loke rundt i gatene så mye de gidder. Og det gjør de.

Den strenge kontrollen som jentene utsettes for av foreldrene er på sin måte like skadelig som den slappe holdningen til guttene som har helt frie tøyler fra en veldig tidlig alder.

Det aner oss at svært få i Aftenpostens redaksjon ville ha overlatt oppdragelsen av egne døtre til norsk-somaliere.

Mange av Jordal-elevene er oppvokst i et område med fattigdoms- og integreringsproblemer.

En utfordring her er at flere innvandrerbarn sendes til familie eller skoler i foreldrenes hjemland. Mange sendes til utlandet av fortvilte foreldre som forsøker å få ungene på rett kjøl. Men for flere unge blir alt bare verre av utenlandsoppholdet.

Rektor Holm synes ikke det er så gæernt at norske skolebarn sendes i tre måneder til Somalia:

– Vi ser på hver sak og forsøker å finne ut hva som har skjedd. Hvis vi er bekymret, melder vi ifra til barnevernet. Har de vært borte over tre måneder, varsler vi Nav, opplyser Holm.

– At en ungdom må være tre måneder hos bestemor i Somalia, er ingen katastrofe. Det kan være bra for elever som lurer på hvem de er. En slik reise kan styrke deres norsksomaliske identitet, sier rektor.

Hvorfor skal de ha en norsksomalisk identitet? Slike hybrididentiteter gjør livet vanskelig for barn og ungdom som ikke føler at de hører hjemme noen steder. Det er ikke hjelpsomt at myndighetspersoner støtter en slik utvikling.

I tillegg ser ikke rektor Holm ut til å være særlig bekymret over avbrutt skolegang blant somalierne. Det bringer tankene hen på tante Sofies «Det er ikke det vi har en polti’mester til!». En rektors jobb må da være å sørge for at barna går på skolen?

Selv Aftenpostens journalist reagerer:

– Mener du at det er greit for skoleelever å være tre måneder i Somalia?

Rektors svar er ren vissvass:

– Det er ikke bra å miste skolegang. For noen kan imidlertid et kort opphold i hjemlandet være bra. Å få treffe familiemedlemmer som er igjen i hjemlandet, kan være av stor betydning for ungdommens identitet og kan øke motivasjonen for å bruke mulighetene som finnes her i Norge, svarer Holm.

«Stor betydning for ungdommens identitet» og bla-bla-bla. «ikke bra å miste skolegang» sier han, samtidig som han mener at det kan være fint å reise til slektninger i Somalia. En utrolig slapp holdning fra en rektor. Identiteten i Norge er å være norsk. Det skal ikke være nødvendig å måtte sende norske skolebarn til Somalia for at de skal oppdage hvor godt de har det i Norge.

Barn i Norge må først og fremst få være norske. Hvordan skal de ellers fungere i samfunnet som voksne?

Aftenposten