Kommentar

Skal innvandrerbarn lære morsmål som hovedspråk, eller skal det satses på norsk fra første skoledag? To barneskoler i Oslo har valgt stikk motsatte løsninger.

Skolepolitikk er blitt innvandringspolitikk, hvilket vil si: noe som berører oss alle. Hva slags samfunn vil vi ha?

Morgenblandets Håkon Gundersen leverer en tankevekkende artikkel. Skillelinjene følger ikke vante foretillinger. Han har intervjuet May-Len Skilbrei, ansatt ved Institutt for kriminologi og bidragsyter til Klassekampen. Hun tar barna sine ut av Tøyen skole i protest mot rektorens satsing på morsmål hos innvandrerbarna. Oslo har ti skoler hvor over 70 prosent av barna er fremmedspråklige. Tøyen er en av dem (91 prosent). Rektor Tor Helgesen er overbevist om at å kunne morsmål er nøkkelen til å lære norsk senere. Han viser til studier blant annet fra Texas, hvor det påvises at det er de spansktalende som blir skoletapere. De faller av tidlig.

På Gamlebyen skole har rektor Inger Eger valgt stikk motsatte strategi: norsk er hovedspråk. Fremmedspråklige lærere må være like gode i norsk.

Eger sier det blir feil å bruke studier fra Texas som referanse, fordi det der bare var ett fremmedspråk. På Gamlebyen skole er det 37 ulike språk. På Tøyen skole er det 25. Konsekvensen av Helgesens strategi er at barna deles inn etter hjemland. Det gir et helt babelsk språkmylder.

Ved Tøyen skole mener man barna har behov for at minst 50 prosent av undervisningen foregår «i og på morsmålet.» Siden 1997 har skolen satset på tospråklig opplæring. Å sy sammen en timeplan er ikke enkelt. De største språkgruppene er urdu, arabisk, somalisk, berbisk, tyrkisk, vietnamesisk, tamilsk, kurdisk, punjabi og hindi. De norske fra 1. til 4. klasse er i en egen gruppe, mens de norsktalende 5.- til 7.-klassingene er i gruppe med urdu, hindi og pashto-elevene. Skolen har 18 tospråklige lærere som behersker 11 språk. At omkvedet blant folk stadig er «de må jo først og fremst lære seg norsk!» – det rokker ikke ved Helgesens standpunkt.

Men forelder Skilbrei reagerte på inndelingen av elevene. Hun opplevde at det ikke ble noe fargerikt fellesskap, men inndeling etter land, språk og kultur.

Rektor fastslo på første skoledag at det var hans program at barna skulle få bevare foreldrenes kultur. Det synes Skilbrei er problematisk.

– Hva skjedde? Hvorfor flyttet du likevel barna?
– Første skoledag holdt rektor ved Tøyen skole en tale hvor han var opptatt av å signalisere til foreldrene at skolen ikke hadde som prosjekt å fornorske barna. Han la vekt på at både religion, språk og etnisitet ville bli ivaretatt på skolen. Men jeg kjenner ikke igjen den fornorskningsangsten som Tøyen skole forutsetter hos foreldrene. De fleste pakistanske foreldre jeg kjenner ønsker at barna skal få norske venner og lære norsk språk for å fungere bra i dette samfunnet. Det er jo en vanlig og varig strategi i eksil. For vår del så vi at barna våre ikke lekte med sine venner hjemmefra i skoletiden. Det virker rett og slett kunstig å dele opp barna etter foreldrenes fødeland.

Det er et ikke uvanlig fenomen at representanter for det norske samfunn er mer «imøtekommende» enn innvandrerne forventer eller krever.

Aftenposten hadde for litt siden en artikkel om at fremmedspråkene urdu, farsi, pashto osv. var foreslått som annet fremmedspråk i ungdomsskolen. Det var ikke en moteforestilling i artikkelen. Kun positive argumenter.

Gundersen viser til SSB-prognosene ble laget på oppdrag av VG, som viser at om tyve år vil hver tredje Oslo-borger være fra fjernkulturelle land. Det vil selvfølgelig ha enorme konsekvenser for samfunnet hvis folk fortsetter å leve i foreldrenes kultur som den primære.

Gjennomgående er det en mangel på helhetstenkning. Et valg som vil gå utover et lite mindretall på grunnplanet, vil være til det beste for helheten. Hvordan er det i det hele tatt mulig å drive en skole hvor det drives hovedundervisning på 25 språk?

Forelder Skilbrei ville at barna skulle bli værende på en innvandrerdominert skole. Men hun likte ikke segregasjonstendensen. Før skolestart så hun hvordan norske foreldre søkte sine barn over til andre skoler, med vikarierende begrunnelser.

De fleste som vil bort fra innvandrerdominerte skoler flytter før barna er i skolealder. Skilbrei merket seg hvordan foreldrene i barnehagen snakket om akkurat dette:
– Vi for vår del var ganske irriterte da vi så barna forsvant én etter én før skolestart. Alle sa at de hadde en annen begrunnelse. De sa for eksempel at de ville at barna skulle bo nærmere besteforeldrene. Mitt poeng er at vi må kunne føre en rasjonell diskusjon om minoritetsdominerte skoler uten å bli beskyldt for å være rasister.

Minoritetene i flertall