Nytt

Aftenpostens Hilde Lundegaard har en sak som nok vil gjøre dypt inntrykk på leserne/velgere og politikere: når andelen innvandrerelever vipper over et visst punkt trekker norske foreldre sine barn ut av skolen og sender dem til skoler med mer norsk miljø. Det samme gjør innvandrerforeldre som legger vekt på at barna skal integreres og bli norske.

Trenden er helt tydelig. Denne utviklingen slår hull på uttalelsene fra utenriksminister Jonas Gahr Støre om Det nye Vi. Det blir ikke ett VI, det blir mange, og spørsmålet er: vil de kjenne og forstå hverandre? Hvis folk flytter fra hverandre er det mindre sannsynlig.

Lundegaard skriver at det er ektepar med barn som flytter. Enslige eller barnløse blir boende i de innvandrertette områdene.

Men foreldrene stemmer «med føttene». Det hjelper ikke hvor fagre løfter og idealer som fremheves: når det gjelder barnas fremtid gjør foreldre det som er nødvendig.

De er for integrering på papiret, men spør: er det meningen at vi og vårt/våre barn skal stå for integreringen? De mener da integreringen av utenlandske elever i det norske. Skal en håndfull norske barn sørge for denne overleveringen? De føler oppgaven overveldende, selv om skolene faglig sett holder god standard.

Her er mye å lære for politikere: man kan ikke vedta virkeligheten. Den er der og folk forholder seg til den, ikke til hva Gahr Støre eller Stoltenberg sier.

–Jeg ser jo at vi bidrar til en enda dårligere miks på skolen. Men hvorfor skal akkurat vi stå for den miksen? Det er så lett å ha riktige meninger. Men de som kritiserer, kunne jo tatt plassen hennes.

Det sier en forelder som har flyttet datteren sin fra Mortensrud med 97 prosent minoritetsspråklige til Stenbråten med «bare» 51 prosent fremmedspråklige.

Noen fremmedspråklige ønsker at barna deres skal lære norsk kultur, verdier og samfunn og bli kjent med nordmenn. Lundegaard tar det ikke opp, men noen innvandrere har kanskje ikke samme behov? Kanskje noen synes det er greit at hjemlandet gjenskapes i Oslo? Det er en utvikliing vi kjenner fra andre land.

Før sommerferien var minoritetselevene i flertall på hele 52 av 125 grunnskoler. For åtte år siden gjaldt det 21 skoler. På syv skoler har mer enn 90 prosent minoritetsbakgrunn. Først i oktober foreligger tall for dette skoleåret, men alt tyder på at 50-prosentgrensen er passert av enda flere.

Jenterollen

En far forteller at det er spesielt utfordrende for norske jenter å bli «alene» på skolen. Faren setter også ord på de uuttalte forbudene. Kulturforskjeller gjør det vanskelig å ta dem opp.

Kjell Arve Straumsvåg forteller derimot åpent hvorfor hans datter på mandag startet 7. trinn på Gamlebyen skole, etter seks år på Vahl. Også hun var den eneste norske jenta igjen i klassen.

Og i likhet med de andre foreldrene trekker Straumsvåg frem det sosiale som problemet. Jenter som ikke fikk komme inn i leiligheten deres. Umulig med overnattingsbesøk. Uuttalte grenser for hva jenter kunne gjøre i det åpne rom. Flere sett med regler.

–Jenterollen ble krevende. Mange små ting gjorde at hun ble alene om å representere kjønnsrollemønsteret vi har i Norden. Og det var ikke bare å ta en telefon til de andre foreldrene og prate om tingene. Vi manglet et presist felles språk, sier Straumsvåg, som slutter seg til rosen av dyktige pedagoger og et på mange måter flott miljø.

–Men det ble for slitsomt. Nå føler jeg litt at vi rømmer fra et ansvar. Men vi har ikke flyttet fysisk, så vi rømmer jo ikke.

Kulturens betydning: Det er altså ikke av vond vilje at en norsk jente faller utenfor: det er de mange uskrevne reglene og måten å gjøre ting på som er så forskjellige.

Minoritet i eget land

For norske elever oppleves det merkelig å være minoritet i sitt eget land. Det er nok den opplevelsen som gjør sterkest inntrykk på «vanlige» nordmenn: frykten for å bli minoritet. Politikerne som har latterliggjort en slik problemstilling, også når det gjelder fremtiden, får her et forklaringsproblem. Det er allerede en realitet på flere Oslo-skoler, og det kjennes ikke spesielt godt ut for de det gjeder.

Poltikere som ikke våger å ta opp disse problemene vil miste troverdighet, og/eller bidra til å skjerpe problemene og sår mistillit til systemet.

Et stenkast øst for Akerselva, midt på Tøyen i Oslo sentrum, har klasse 5A på Vahl skole grundig ristet av seg feriemodus. Dypt konsentrerte trener 21 elever på divisjonens edle kunst. De har bakgrunn fra 10 land.

Bare én eneste av dem, Astrid Willoch Hartz på bakerste rad, er fra Norge. Både hun og skolen har erfart at det slett ikke finnes noe 50-prosenttak på elevgrupper i osloskolen. Men at det derimot er innført fritt skolevalg – og at alle står fritt til å flytte.

Astrid teller på fingrene og kommer til nesten 20 etnisk norske medelever som har forsvunnet de fire årene hun har gått på Vahl. Noen har flyttet. Andre har skiftet til privatskoler som Steinerskolen og St. Sunniva eller til «hvitere» skoler i området.

–De tror de skolene er bedre. Men Vahl er en kjempebra skole. Den skulle bare vært litt mer flerkulturell. I mange klasser går det ingen norske, sier Astrid, som feirer bursdag i dag og har invitert alle jentene i klassen og en del andre. Hun er spent på hvor mange som kommer.

–Du vet liksom aldri når de skal i moskeen, eller tempelet, eller må be og ikke kan være med på ting. Det er litt dumt.

Mor, Rønnaug Hartz, sitter ved siden av datteren i skolegården og nikker.

–Det er ikke noe galt med skolen eller ungene. Og ingen som har satt sine ben her, har klaget på det faglige nivået, sier hun. I likhet med datteren mener hun utfordringen ligger i vennskap og å finne ut av kulturforskjeller rundt alt fra matpakke til feiringer.

–Det er jo litt pussig når vi som majoritet blir sett på som det kuriøse. Jeg føler at Astrid og jeg gjør en innsats for integreringen. Men vi får ikke noe kreditt eller støtte utenfra, sier hun og etterlyser engasjement fra politikerne.

–Det finnes ingen enkle løsninger. Men fortsetter dette, får vi skoler med bare utlendinger. Det er ikke bra for noen.

Flere nevner forslaget om å innføre en 50 %-regel for Oslo-skolene: antall innvandrerunger skal ikke overstige halvparten. Ellers blir det ikke integrering. Men det er symptomatisk at politikerne ikke har tatt dette forslaget seriøst. I mens stemmer folk med føttene.

Foreldre flytter barna til «hvitere» skoler
En meget lesverdig artikkel fra Hilde Lundegaard. Synd Aftenposten valgte en tittel som går på «hvit», da det er snakk om kultur, ikke hudfarge.

Danmark: Skoletvang som integreringstiltak?
Også i Danmark er det fritt skolevalg, noe som i København har ført til de samme problemene Oslo står overfor:

«De skolene som har størst andel av tospråklige barn har i flere år vært preget av at etnisk danske- og godt integrerte innvandrerforeldre har tatt egne barn ut av de aktuelle skolene. Det har danske kommuner ønsket å sette en stopper for ved å fordele de dårligst integrerte barna over flere skoler.

I fjor ble derfor de skolene som fungerer best omgjort til såkalte «magnetskoler», som skulle tiltrekke og motta det kommunen kategoriserer som paragraf 4-barn. Det vil si de barna som er dårligst integrert og har minimale skoleferdigheter, samt deres eventuelle søsken.

Den kommunalt initierte flyttingen av dårlig tilpassede innvandrerbarn medførte imidlertid utrygghet blant øvrige skolebarn. Det ble blant annet klart at etnisk danske barn helt ned i tiårsalderen led av panikkangst etter å ha blitt utsatt for vold i skolegården av innvandrerbarn med problematferd.

Desperate foreldre meldte flytting i protest mot det de oppfattet som et politisk forsøk på å skyve ansvaret for manglende integrering over på barn i skolepliktig alder og for å sørge for at barna deres fortsatt fikk gå på velfungerende skoler som ikke utmerket seg med nedsatt læretilbud og vold i skolegården. Det utløste trusler fra noen kommuner om politianmeldelse, stans i barnetrygd og kontrollbesøk av barnevernet.»