Nytt

La oss bare kommentere overskriften først. Her i Document har vi aldri brukt betegnelser som brune og hvite skoler. Dette begrepet har vi lånt fra en doktorgradsavhandling av Ingvil Bjordal som nylig er presentert i VG. «Brune» og «»hvite» skoler er dagligtale – i Osloskolen, sier Bjordal.

– Vi får brune og hvite skoler. Noen vil reagere på at skolene omtales på den måten. Men det brukes i dagligtale i Oslo-skolen, sier hun.

Ingvil Bjordal mener at fritt skolevalg vil gå utover andelen norske elever på «brune» skoler. Med det mener hun nok at det gir anledning for foreldrene til å velge en annen skole for barna – en med færre innvandrere.

– Rektorene er forventet å kompensere for forskjeller langs sosiale og etniske skillelinjer, innenfor et system som bidrar til å forsterke de samme forskjellene, skriver Bjordal i studien.

Dette vil forsterke segregeringen, mener Bjordal. Men hun griper fatt i symptomene og ikke i årsakene. Det er allerede 58 skoler i Oslo hvor minoritetsspråklige er i flertall. Det er 44% av skolene. Snart vil norske elever være i mindretall. Men det er i snitt, selvsagt. Groruddalen blir overlatt til nordmenn uten barn i skolealder. Alle ønsker seg best mulig skolegang for sine barn og norske foreldre flytter før barna når skolealder. De vet at et skolemiljø hvor alle har norsk bakgrunn og ikke minst norsk språk så vil barna deres gjøre det best. Færre svake elever hever nivået.

Ingvil Bjordal ser sammenhengen mellom boligpolitikk og utdanning. Men der stopper det. For hva med sammenhengen mellom boligpolitikken, utdanningen og innvandringen?

– Hva med å fordele de mest utfordrende elevene bedre mellom skolene?

– Det er blitt tydeligere for meg hvordan boligpolitikk og utdanning må sees i sammenheng. Ansvaret for sosial utjevning kan ikke alene legges på utdanningssystemet og på den enkelte skole, men må sees i sammenheng med boligpolitikken i byen og hvorvidt denne bidrar til å forsterke forskjeller langs sosiale og etniske skillelinjer. Med fritt skolevalg, kan det synes som sosiale forskjeller forsterkes i en allerede delt by, svarer Bjordal.

Men hun har ingen løsning på problemet. Ikke kan man hindre nordmenn i å flytte før barna begynner på skolen og ikke er det noe poeng i fordele innvandrerbarn på skolene på den andre siden av byen. Bussing? Nei, det blir bare en overgang. Med den økende demografiendringen i Oslo så er det bare innvandringspolitikken som kan gjøre noen forskjell.

Ved Gran skole er det 99,3% minoritetselever, eller i klartekst: Det er to norske barn på Gran skole. Disse to skal integrere 302 minoritetsselever. Det er litt av en oppgave. Ved Vahl skole er det 8 norske elever og 280 minoritetselever. Ved Mortensrud skole er det 15 norske elever og 377 minoritetselever. Ved Rommen skole er det 52 norske og 713 minoritetselever. Og disse norske elevene går ikke engang nødvendigvis i samme klasse. Bjerke Videregående skole forsøkte å samle de norske for å hindre at de forlot skolen. Men det fikk de smekk over fingerne for.

Forøvrig er det forfriskende at noen setter fingeren på problemet. Bare så sent som ifjor hadde vi en doktoravhandling som sa det stikk motsatte: Det går like bra med mange innvandrerbarn i klassen. Den gang doktorgradsstipendiat, nå doktor Are Skeie Hermansen, brukte data fra ungdomsskoler over hele landet. Og her kan vi allerede ane feilen: Oslo er ikke som hele landet. En skole med 90% innvandrerelever kan ikke settes i samme bås som en med 20%. Det skjer noe med dynamikken når det blir flere innvandrere enn nordmenn.

Hovedkonklusjonen var at den negative sammenhengen mellom innvandrerandel og sannsynligheten for å fullføre videregående skole, forsvant.

– For elever med norskfødte foreldre ser ikke andelen innvandrerbarn ut til å påvirke i det hele tatt. For elever med innvandrerforeldre ser effekten ut til å være svakt positiv. Disse har en noe høyere sannsynlighet for å fullføre videregående hvis andelen innvandrerbarn i klassen øker, sier Hermansen, som har brukt data fra ungdomsskoler over hele landet.

Hvis det er en innvandrergutt i en klasse med norske barn, så vil han bli assimilert. Hvis det er 5 gutter med innvandrerbakgrunn i samme klasse så danner de en gjeng. De har rett og slett mer til felles seg imellom enn med resten av klassen, så det er en naturlig ting å gjøre. Vi ser det samme med den ene norske gutten i en klasse med innvandrere – assimileringen går andre veien. Marius Sørvik vokste opp på Vestli og fortalte om kamerater som konverterte til islam.

– Det er et hierarki, hvor etnisk norske gutter står lavest på rangstigen. De vil bli plaget hvis de ikke legger seg flate, hvis de ikke blir norske innvandrere. Hvis en norsk gutt kommer i bråk har han ofte en liten familie og et lite nettverk rundt seg. I motsetning til en pakistansk eller somalisk gutt så har han ikke en klan med brødre og fettere og onkler som kommer stormende til ved enhver konflikt. Ofte er alt de har en alenemor.

– Ingen vil være norsk her. Norsk er synonymt med svakhet.

Marius synes utviklingen går fort. Han forteller at mange konverterer. Han kjenner fem bare i sin omgangskrets. Dette er ting pressen ikke forteller. Marius tror Oslo kommer til å bli Oslostan.

Med denne deprimerende utviklingen så må man gjøre det man kan for at nordmenn blir boende. Hvis fritt skolevalg gjør at barna blir segregerte i skoletiden men at familien ikke flytter så må det betraktes som en positiv ting. Danmark velger å innse realitetene ved segregering og vil tillate danske barn å samles i én klasse på de «brune» skolene. De vil foreta inndeling etter etnisitet. Kultursammenstøtene er for store, sier de ærlige og realistiske danskene.

Enhetsskolen er død i Oslo. De sosiale, kulturelle og økonomiske forskjellene i byen er nå for store til at skolen kan greie å utjevne dem.

Her er det vel noen som kan prøve seg på en ny doktoravhandling?

VG