Tøyen skole er en av barneskolene i Oslo med høy andel minoritetselever. Foto: Document

Aftenposten har publisert en kommentar fri for positiv innvandringspolitisk spinn: Avisens kommentator Therese Sollien konstaterer at problemet med segregerte skoler stort sett er et Oslo-problem, og at det handler om stor innvandring over tid:

Situasjonen er i all hovedsak et Oslo-problem. Det handler om skolen. Og innvandring.

I Oslo-skolen har 40 prosent av elevene i grunnskolen et annet morsmål enn norsk. Rundt 20 prosent trenger særskilt norskopplæring. Ved 51 av Oslos 136 barne- og ungdomsskoler er minoritetsspråklige elever i flertall. Ved ni av grunnskolene har over 90 prosent av barna et annet morsmål enn norsk, opplyser Sollien.

Problemet forsterkes av at ressurssterke foreldre har en tendens til å søke barna sine over til andre skoler når andelen minoritetsspråklige elever overstiger 50 prosent. Det gjelder ikke bare høyrevridde, brunostelskende, campingvognferierende og harryhandlende Frp-velgere. Nei, også mangfoldsentusiastiske foreldre velger ofte andre skoler for sine barn under slike forutsetninger.

Mange løsninger på den segregerte skolesituasjonen er urettferdige:

Man kunne tenke seg at bussing var løsningen. Men et av de første ordene barn lærer, er ordet «urettferdig». Ingen er mer opptatt av rettferdighet enn barn og ungdom. Og er det noe de vil oppfatte som urettferdig, så er det at de skal tvinges bort fra venner og kjente i et forsøk på å skape et mer rettferdig samfunn.

Er da løsningen å ta bort retten til fritt skolevalg? Neppe:

Ressurssterke foreldre vil ikke bare søke barna til andre skoler, men flytte hvis skolen følger adressen. Det vil dessuten gjøre døren høy og porten vid for nye privatskoler. Om fritt skolevalg ikke drepte fellesskolen, vil noe slikt i hvert fall sørge for det. Da blir «fritt skolevalg» forbeholdt de velbeslåtte.

Den fornuftige løsningen vil være å ha en lavere innvandringstakt, slår Sollien fast.

Høy innvandring forsterket av familiegjenforening skaper store innvandringstette områder i byen – «ikke minst når man opprettholder bostøtte i akkurat disse områdene», legger kommentatoren til. Og like barn, leker best: «Det er ikke noe rart at innvandrere velger å bosette seg der de har tilknytning og finner likesinnede. Det samme gjør nordmenn i Spania.»

Velgerne opptrer imidlertid irrasjonelt og selvmotsigende, påpeker Aftenposten-kommentatoren:

Når folk stemmer for mer innvandring ved valgurnen, men annerledes med føttene, oppstår problemer som dette.

I 2021 er det igjen anledning til å stemme, og kanskje man da skal stemme ved urnene slik man stemmer med føttene?

Solliens kommentar tar utgangspunkt i den nye boka Skolevalget (2020).

Bestill Kent Andersens store klimabok her!

Nå nytt opplag – bruk høsten til å få utvidet kunnskap om hva innvandring gjør med Norge!

Kjøp Halvor Foslis bok her!