Sakset/Fra hofta

Kadra Yusuf er alarmert over hvor dårlig innvandrerbarn i annen generasjon mestrer norsk. Hun beskriver en sosial kastrofe i langsom kino. Men hva er løsningen? Bussing av elever slik at innvandrerbarn kan lære norsk av norske barn, mener Yusuf.

Yusuf er en markant stemme med innvandrerbakgrunn. Hun kjenner det norske systemet og samfunnet. Hun er åpen og ærlig om elendigheten i skoler der innvandrerelever er i flertall.

De aller fleste barna som er født i Norge av pakistanske innvandrere, kan ikke norsk. Ta det innover deg. Dette er norske barn som får en katastrofal start på livet. De stotrer og knoter på norsk, kjekker seg for å dekke over skammen, men sklir langsomt inn i en fremtid som tapere.

Politikere tror at løsningen er mer penger til skoler og flere lærere, men en av de største løgnene som finnes er at en dyktig lærer stilt foran en klasse med fremmedspråklige elever, kan lære ungene norsk. Det fungerer så å si aldri.

Yusuf ser bare en løsning: bussing. Elevene må blandes. Hvor realistisk er dette?

Norske foreldre – og en del innvandrerforeldre – flytter når skolene i nabolaget domineres av fremmed-kulturelle. Det handler om trivsel, identitet og læring. De flytter ut av Groruddalen og vestover, eller til utkanten.

Hvordan kan Yusuf tro at foreldrene vil finne seg i at deres barn blir en salderingspost, nok en gang? De har allerede vært det én gang, da nabolaget de hadde ble forvandlet til noe helt annet.

Yusuf hevder at man har høstet gode erfaringer med bussing i Danmark og at alle er fornøyde. Hun kommer ikke på å  spørre om hvordan norske foreldre vil reagere. Det er grunn til å tro at de vil sette seg på bakbeina.

Det er en grunn til at ikke noe parti har våget å heise bussing som sak. Det partiet vil trolig gå på en smell ved neste valg.

Partiene tør ikke legge ut innvandring til valg, men de tør heller ikke foreslå tvangsintegrering, som bussing er. Man kan si det hersker en slags stilltiende våpenhvile. Norske foreldre vet at det er lite de får gjort med den demografiske endringen av Norge. Partiene vet at det går en smertegrense et sted.

Bussing er trolig en slik grense.

At bussing skulle vært en udelt suksess i Danmark er tvilsomt. Der skjer akkurat det samme som i Norge, bare i større skala: når antall innvandrere overstiger en viss prosent, flytter de danske ut. Antall privatskoler er mye høyere enn i Norge, og selv statsminister Helle Thorning Schmidt sender barna sine i privatskoler. Venstresiden sier én ting og gjør noe annet.

Finnes det ikke noen annen løsning?

Det er merkelig at ikke Yusuf tar tak i de som har ansvaret: foreldrene. Hvorfor kan ikke barna norsk når de begynner på skolen, selv om de har gått i barnehave? Kan det ha noe med at foreldrene ikke bryr seg og overlater jobben til det offentlige? Hvor mye har foreldrene investert i å bli medlemmer av samfunnet? Leser de aviser, hører de på norske medier, eller står parabolen vendt mot hjemlandet? Deltar de i dugnader? Er de medlem av en forening eller lag der barn og voksne treffer norske jevnaldrende?

Enkle spørsmål. Det er foreldrene som har valgt å komme til Norge. Det er deres ansvar å integrere seg og barna i det norske samfunn. Norske barn skal ikke brukes som salderingsposter fordi foreldrene ikke gjør jobben sin.

Så enkelt er det.

Yusuf har ellers rett i at det offentige heller ikke vil overbringe det ubehagelige budskapet. Det foretrekker å kaste penger etter problemene.

Fra 2006 brukte de rødgrønne 400 millioner kroner på språksatsing i barnehagene, uten det hjalp så mye. Tidligere skolebyråd Torger Ødegaard konstaterte i sin barnehagemelding til byrådet i 2012 at 70 prosent av minoritetsspråklige barn er så dårlige i norsk at de ikke kan følge ordinær undervisning når de begynner på skolen. De trenger særskilt norskopplæring. Selv om disse barna har hatt gratis kjernetid i barnehagen.

Noe må også det norske samfunnet ofre for innvandrerbarnas skyld. Norske foreldre må ofre kontantstøtten. Den går ut over innvandrerbarna. Det har Yusuf helt rett i.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at andelen foreldre med innvandrerbakgrunn som benytter seg av kontantstøtten i stedet for barnehage, har økt mye de siste årene. Selv om den totale andelen ett- og toåringer som mottar kontantstøtte har gått ned fra 73 prosent i 1999 til 22 prosent i 2010, har familiene med innvandrerbakgrunn valgt å benytte seg av ordningen i stadig større grad. Hele syv av ti kontantstøttebarn i Oslo har innvandrerbakgrunn.

Etter å ha konstatert elendigheten, mener Yusuf at svaret er flere krav til det offentlige, nå om bussing.

Det er på tide med opprør, der ansvarlige innvandrerforeldre samler seg og forlanger at barna deres får en fair sjanse. De må kreve av dagens politikere at man må justere skolegrenser og sannsynligvis sette opp skolebusser. Ingen minoritetsspråklige bør utgjøre mer enn 25 prosent av en klasse med norskspråklige elever.

Ikke noe sted i artikkelen lurer Yusuf på hva norske foreldre måtte mene om forslaget. Er det fordi hun tar dem for gitt? Da tror jeg hun forregner seg.

Situasjonen er ille, men den ene gruppen kan ikke løse den andres problemer. Det kan bare foreldrene til barna som ikke kan norsk. Hvis de hadde anstrengt seg ville ikke tallene vært så dramatiske.

Bussing er bare en bandasje på såret, og vil ikke løse problemet. Problemet er foreldrene som ikke vil integreres. Integrering er slitsomt, og det norske samfunnet har glemt å fortelle dem at det å la være straffer seg. Og det er barna deres som betaler prisen.

Så lenge politikere og medier unnlater å fortelle dem det og unnlater å stille krav vil problemene vokse. De har allerede vokst dem over hodet, og de lar seg ikke løse med penger.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Buss-til-fremtiden-7388034.html