Nytt

Utdanningsforbundet i Oslo ved Ole Otterstad går i et innlegg i Dagsavisen inn for at skoler med høy andel innvandrerbarn må få økte bevilgninger for å kunne møte utfordringene, ikke minst de språklige.

Spørsmålet om hva som skjer med integreringen når skoler får et overveiende flertall med innvandrerbarn, er for alvor kommet på dagsordenen. Justering av skolegrensene er foreslått. Et annet tiltak er bussing av elever, men dette møter motstand.

Nå går Utdanningsforbundet inn for økte bevilgninger til skoler med høy andel innvandrere. Otterstad viser til at Oslo kommune allerede satser på kompetanseheving for lærere i skoler med innvandrerflertall.

God integrasjon fordrer god faglig og norskspråklig kompetanse, og vi er enig i at dette er hovedoppgavene til skolene. I forlengelsen av dette ønsker vi endrede økonomiske rammer for de skolene som har et stort innslag av fremmedspråklige. Det er økonomisk kostbart å tilrettelegge undervisning på best mulig måte for denne gruppen. Den er meget mangeartet og krever således stor tilpasning for å få til de resultatene som er ønskelig for oss alle. Vi er samtidig klar over at man bruker mye penger på skole i Norge. En slik prioritering av utdanning og resultater setter vi stor pris på, men vi mener at det er nødvendig med ytterligere midler til skoler med spesielle utfordringer. Lav grunnkompetanse medfører at mange faller utenfor det norske kunnskapsbaserte arbeidslivet og det er meget uheldig både integrasjonsmessig, samfunnsøkonomisk og på individnivå. Professor ved Norges Handelshøyskole og tidligere arbeids- og administrasjonsminister, Victor Normann, mener man bør investere mer i norsk skole, nettopp for å hindre et slikt frafall. Det er rett og slett en god økonomisk investering, i tillegg den menneskelige gevinsten.

Det Otterstad ikke tar opp er foreldrenes ansvar for å lære barna norsk. Mange barn møter første skoledag uten å kunne et brukbart norsk selv om de er født i Norge. Hvis foreldrene ikke snakker norsk hjemme og ikke gjør noe for at barna skal lære norsk, er det da riktig at de skal få større ressurser? Dette er et spørsmål som kommer opp igjen og igjen i ulike sammenhenger, og hvis ikke myndighetene tør å ta det opp, vil det bare øke motsetningene mellom nordmenn og innvandrere.

I teorien er man enig om at innvandrerforeldre har plikt til å sørge for at barna lærer norsk. Men hvordan håndheves det i praksis? Blir noe gjort? Man har etablert et system med stor grad av frivillighet og frihet, og mangler sanksjoner. Men man er også stilt i forlegenhet over at de offisielle idealene ikke fungerer. Hva med oppmøte på foreldremøter, dugnader, all den oppfølging som deltakelse i samfunnet i dag krever?

Disse problemene kan ikke løses med penger alene. Otterstad nevner dem ikke med ett ord.

Han fremfører en viktig grunn for at elevene må blandes: for at skolen skal være en fellesarena for verdier og demokrati.

Dersom et moderne norsk samfunn skal være et inkluderende og positivt fellesskap som utnytter de synergimulighetene det ligger i økt internasjonal migrasjon, må man ha mulighet til å lære hverandre å kjenne. Integrasjonsforskning viser at de beste resultatene kommer ved interaksjon og dermed muligheter for felles kjennskap, forståelse og økt kulturell kompetanse og trygghet. Å henge seg opp i definisjonskrangler om hvem som er norsk eller ikke, eller når noen blir norske, er kun en avsporing av debatten.

..
Dersom elevene skal få økt kunnskap om og forståelse av, blant annet reell demokratiforståelse, kulturelle forskjeller, empati og toleranse er det viktig at de får mulighet til å interagere med forskjellige kulturelle tilhørigheter. Det er også essensielt å legge til rette for felles verdiplattformer og kollektiv forståelse av gjeldende normer og regler. Disse skal gjelde for hele vårt multietniske samfunn og utformes i samarbeid med hverandre. Ikke stykkevis og delt, men fullt og helt.

Her er mange floskler, og noe god vilje. «Synergimulighetene ved økt internasjonal migrasjon»? Finnes også det motsatte av synergi? Altså at folkevandring har en nedside, en kostnadsside, ikke bare økonomisk, men også samfunnsmessig, en slitasje på fellesskapet som gjør at diskusjonen om norskhet ikke er en avsporing.

Noen brutale spørsmål: Hva om barna ikke omgås etter skoletid og lever sine egne liv?

Hvis det snakkes om kompetanseheving og ressurser: Hvorfor er det så få innvandrerstudenter som tar lærerutdanning? Det fokuseres på kjemikere, biologer og leger, men hvorfor studerer de ikke humaniora?

Det snakkes om at de ikke føler seg sett. Skulle det ikke være en stor oppgave å gå inn i skolen og løfte innvandrerbarna inn i det norske samfunn? Eller har man problemer med det norske samfunn og dets verdier? Er det mest snakk om «what’s in it for me?»

Etnisk balanse i Oslo-skolen?