Nytt

Trine Vollan, filmskaper skriver på dagbladet.no 17.juni om å være minoritet i eget land. Hennes barn er av de siste etnisk norske barna som er igjen på deres nærskole. Hun stiller et spørsmål:

Er jeg dum som lar barna mine gå på en skole der de snart er de eneste etniske norske?

Det føles nærliggende å svare ja på det spørsmålet. Hun skriver om skepsisen og uroen som råder i nærmiljøet, og det ser ut som om dette preger hennes tanker.

PÅ VÅR SKOLE har dette vist seg å ha en veldig negativ slagside. Skolen har et stort antall innvandrerelever, mange av dem med kort fartstid i Norge, og de norsknorske foreldrene blir skeptiske. Foreldrene kommer på skolebesøk og myser bekymret rundt: Er det tilstrekkelig mange norske elever her? Usikkerheten fører til at foreldrene søker om overflytting til andre skoler i nærheten der andelen norske elever er større. Ingen ønsker å ende opp som en minoritet på skolen, i eget land. I fjor skulle en gruppe norske elever fra nabolaget begynne sammen på første trinn. Vi var på skolebesøksdag, førskoledag og diskuterte til og med følgegruppe. For sikkerhets skyld hadde de likevel søkt om overflytting til naboskolen. Og hva skjer? Rett før sommeren ser utdanningsetaten i Oslo at det er stor søkning til naboskolen, tildeler den en ekstra førsteklasse — og vips forsvinner de norske elevene dit. Tilbake står en håndfull norske elever på første trinn. Så sårbart er det.

Hun beskriver hvordan det sosiale samspillet er fraværende mellom de forskjellige gruppene av elever på fritiden, og hvordan hun savner et felles språk for å kommunisere med de andre  foreldrene.

Til min overraskelse er det lite kontakt på fritida mellom unger med ulik bakgrunn, noe av skylda ligger kanskje i at mange av innvandrerbarna ikke går på aktivitetsskole eller SFO og at de ikke har tradisjon eller ressurser til å delta i det vi regner som vanlige sosiale aktiviteter. Foreldre med minoritetsbakgrunn deltar sjelden i det frivillige arbeidet, det faller på de få norske foreldrene på skolen. Korpset ligger nede med brukket rygg. Det finnes ikke økonomi til å drive det, det vil si foreldre til å skaffe midler. Foreldreutvalget består av 90 prosent norsknorske foreldre, hvert år er det med nød og neppe vi greier å dra i land et 17. maiarrangement, noen få sjeler må dra hele lasset. Det er dårlig oppmøte på foreldremøtene, og jeg må innrømme at jeg savner å være i et skolemiljø der vi foreldre har noen felles referanser, at vi i det minste kan kommunisere med hverandre.

Trine Vollan ønsker seg et multikulturelt samfunn, men også trygghet og ro, at barna skal få venner……. Det mange erfarer i Oslo øst er akkurat det faktum at multikultur og tryggheten ikke går hånd i hånd. Vi må velge en av delene. Det handler ikke om et innslag av andre kulturer, men hva som skjer når samfunnet er forandret til det ugjenkjennelige. Når norsk kultur/væremåte ikke lenger er toneangivende.

JEG ER FOR et multikulturelt samfunn, men samtidig ønsker jeg trygghet, ro og en følelse av at skolen er bra for ungene mine, av at her vil de lære og få venner. Ansvaret for det flerkulturelle fellesskapet kan ikke overlates til enkeltindividet. Vi vil alle det beste for våre barn, vi søker trygghet. Ingen er villig til å satse sin unge i et kulturelt eksperiment. Det må styring til. Skoleetaten kan ikke lukke øynene for denne utviklinga.

Hva får en etnisk norsk mor, eller en mor som ønsker å leve som nordmenn, til å la sitt barn gå på en skole som Trine Vollan her beskriver?

Når en mor tenker: Barnet mitt, så bør hensynet til det stakkars barnet gå foran ideologi.

Stakkars barn, er min første tanke etter å ha lest ordene til Trine Vollan.

http://www.dagbladet.no/2012/06/17/kultur/integrering/innenriks/innvandring/debatt/22148600/