Kommentar

KrFs tidligere skolebyråd Robert Wright kom med et praktisk-pragmatisk forslag for å bevare norske innfødte i Groruddalen: egne klasser for de norske. Eller om ikke egne klasser, så tilstrekkelig mange til at de følte seg «hjemme». Hvordan blir dette besvart? Kristin Clemet «ser» apartheid. Hun skriver at Wright «går inn for å innføre en form for apartheid i Norge».

Utspillet til Wright er interessant av mange grunner. Kulturkampen, om nasjonens identitet og sjel, går tvers gjennom alle partier. Wright er selvsagt en liten minoritet blant kjente KrF’ere, men hvor stor oppslutning har han på grasrota? Trolig større enn partiledelsens pudding-politikk.

De fleste partier fører en pudding-politikk: de er pudding-liberalister. Det er et amerikansk uttrykk: doughfaced liberals, dvs. de gjentar det samme om og om igjen, og snakker helst på et generelt plan, for å slippe å bry seg om den ubehagelige virkeligheten.

Wright bor på Stovner. Han vet hva han snakker om. Det gjør ikke Clemet, som bor på Oslo vest. Hun har til gjengjeld rikelig med adjektiver og indignasjon som hun øser ut over Wright.

Jeg hørte også debatten mellom Wright og Høyres skolebyråd Torger Ødegaard. Men vi hørte helt forskjellige ting. Clemet hører prinsipper, hun hører segregering etter etnisitet. Men det Wright gjorde var noe så uhørt som å insistere på å kalle tingene ved deres rette navn: norske unger føler seg ikke hjemme. De må enten få et tilbud som gjør at de føler seg hjemme, eller så flytter de og hele dalen blir en innvandrerghetto. Ødegaard var opprørt fordi Wright våget å snakke om kultur og bakgrunn når folk er født og oppvokst i Norge.

Da sier Wright de forbudte ordene: men de er ikke norske, de ønsker ikke å bli norske.

Det må man ikke si. Det å problematisere det kulturelle og si at noen ikke passer sammen, eller passer bedre sammen enn andre, er tabu.

En gang hadde vi Frogner-fruer. Clemet er som en moderne Frogner-frue: det er visse ting hun bare ikke vil vite.

Det Wright gjør er noe heroisk. Han sier ting som de er, og peker på det eneste praktiske tiltaket som vil forsinke eller stanse utvandringen av norske. Clemets jobb er å rykke ut og henge ham i nærmeste politiske galge.

Det gjør hun med den politiske moralismen som er blitt den eneste valuta som det handles i.

Moralisme er ikke politikk. Den lammer den demokratiske prosessen for den henger merkelapper på folk.

Clemet går av hengslene over at noen vil skille på folk, men det er hun som stempler: hun henger en etikett på Wright som utstøter ham fra det gode selskap.

De forskjellene Wright påpeker er relle, de moralske kategoriene Clemet opererer med er innbilte. Det er en ganske vesentlig forskjell.

Clemets moralisering virker som en tankesperre. Det er visse ting man ikke må si. Det er bedre at man reagerer: de norske flytter, og mediene har begynt å vise interesse for en prosess som har pågått i lang tid. Det har vært rasisme å påpeke den.

Dette rasisme-kortet er det mest giftige element som har vært innført i debatten, og det sier sitt om Høyres forfall at man uanstrengt har overtatt det.

Den demokratiske prosessen forutsetter at man kan komme med autentiske, sannferdige tilbakemeldinger. Alle som innfører moraliseringer som stenger visse argumenter ute, saboterer prosessen.

Ytre venstre har lykkes med å kidnappe debatten med den antirasistiske, selvforherligende jargongen og har lurt samtlige aktører til å overta retorikken. Den får en til å føle seg god, mens noen andre er onde.

Hilde Lundgaard i Aftenposten har snakket med foreldretillitsvalgte på ti skoler i Groruddalen. Svarene er fascinerende. Samtlige bekrefter og gir eksempler på den sosiale isolasjonen og utstøtelsen av etnisk norske barn. Mange av dem flytter. Men de har ikke sans for Wrights forslag. De er fylt av en ideologi som får dem til å nevne ordet rasisme, men de har ingen forslag til hvordan problemene kan løses.

Rasisme er det selvproduserte begrepet som nordmenn henger rundt halsen på seg selv og går til bunns med. Dvs. de flytter, men de fortsetter å gjenta det samme vrøvlet som gjør at de kommer til å måtte flytte igjen, om noen år. De har slukt ideologien som er selve begrunnelsen for å befolke hele Oslo med fremmedkulturelle.

– Rene norske klasser blir feil, vi kan ikke skille grupper på den måten, sier Willy Berntzen, FAU-leder på Lindeberg skole. Han mener likevel skolebyråd Torger Ødegaard bommer totalt når han sier at overvekten av minoritetselever ikke er et problem.
– Våre barn opplever at innvandrerelevene alltid får mest oppmerksomhet. Og de får høre at de er dumme fordi de spiser gris og slike ting. Det er hele tiden vi som må forholde oss til deres regler. Det kan skape rasisme.


Hans styrekollega Terje Stokke understreker at han er veldig fornøyd med skolen, og at 83 prosent minoritetsspråklige ikke er et problem i seg selv. –Men de må kunne møte noen andre norske barn i klassen, sier han, og forteller om mye frykt blant foreldre for at deres barn skal bli de eneste norske. Det handler like mye om det sosiale som det faglige.
– De leker fint sammen opp til 4.–5.klasse. Da deler de seg på fritiden, sier Stokke, som tror det i stor grad skyldes at foreldrene trekker barna til egne arenaer.

Her kommer foreldrene med interessante opplysninger: barna deres mobbes fordi de spiser leverpostei. Er ikke dette omvendt rasisme? Hva ville det blitt kalt om «kristne» barn oppførte seg tilsvarende? Likevel har ikke uttrykket fått plass i den offisielle retorikken. Det er for brysomt.

Barna trekkes ut fra lek med de etnisk norske når de kommer i 4.-5. klasse. Hvorfor gjør foreldrene det? Vil de ikke at barna deres skal bli norske?

Dette rører ved et fundamentalt prinsipp for debatten, nemlig at de fremmedkulturelle trenger omgang med norske barn. Underforstått: de vil begjærlig gripe en slik sjanse. Men her hevdes det at foreldrene trekker barna bort fra de norske jevnaldrende. Ønsker de kanskje ikke at deres barn skal bli påvirket?

Det er ikke første gang det ymtes frempå om noe slikt, men det er trolig et av de største tabuer i debatten, for det river grunnlaget vekk under tanken om Det nye Norge. Det forutsetter at alle vil bli «norske», men her antydes et ønske, ikke bare om å forbli pakistansk, eller somalisk eller kurdisk, men et ønske om ikke å bli smittet av kontakt med de norske barna. En aktiv avstandstaken. Det offisielle Vi kan overse og bortforklare at man er seg selv nok, men aktiv tilbaketrekning fra norsk kontakt er vanskeligere å svelge.

Ove Hamre, avtroppende FAU-leder på Tiurleiken skole på Romsås, understreker at det har vært bra for hans tre barn å bli kjent med andre kulturer. Men nå mener han grensen er nådd og tar med seg familien og flytter ut av Oslo. Dermed forsvinner ett av to etnisk norske barn i datterens klasse.

– Vi føler oss overhodet ikke hjemme lenger og klarer ikke mer. Ungene har ingen norske barn å leke med, vi kan ikke arrangere bursdager, for ingen kommer. Jeg føler at vi norske er blitt glemt helt og holdent, det er kun snakk om å integrere de andre, sier han, og roser skolen for å gjøre sitt beste.

– Men det er jo ingen ting å integrere seg i. Han deler altså Robert Wrights problembeskrivelse. Men forslaget om å samle de norske elevene mener han grenser mot rasisme.

Her er mange selvmotsigelser, men setningen som blir hengende er: «det er ingenting å integrere seg i». Mange sosialister må ha det vondt med seg selv på kammerset.

Når jeg skriver sosialist er det fordi sosialismen er blitt ideologien hvor man utmerket godt kan erkjenne forhold som er ødeleggende for ens egne interesser (familie), og i neste omgang etterplaprer man slagordene til ideologien som er årsaken til den negative utviklingen. Det er en slags langsom harakiri.

Samtlige FAU-ledere Lundgaard snakker med fordømmer Wright, men alle skal flytte!

FAU-lederen på Romsås får følge av sin kollega på Haugen skole når han gir opp Groruddalen og flytter.

– Vi har prøvd å ta ansvar. Nå drar vi også. Jeg ser ikke helt hvordan utviklingen skal kunne snus, sier Anne Line Iversen, og understreker at hun slett ikke er rasist.

– Men når fire av fem har minoritetsbakgrunn er det ikke greit, uansett hva skolebyråden måtte mene. Vi vil også føle at vi bor i Norge. Du er utenfor fordi du er norsk, sier hun, og beskriver hvordan kommunikasjonen, både om skole og fritid blir komplisert og usikker.
– Jo flere du har å ikke kommunisere med, jo vanskeligere blir det, oppsummerer hun. Men heller ikke hun tror rene norske klasser er en god idé.

Det kalles resignasjon, oppgivelse av territorium.

Lundgaard er en av få som blottlegger de nye sosiale realitetene i Oslo. Det er opp til andre å utvide perspektivet: ved å flytte gir nordmenn fra seg kontrollen over sitt eget land. Vi får ikke bare segregerte samfunn, det blir også områder som blir no-go areas, hvor norske ikke føler seg hjemme, og noen hvor de er direkte uvelkomne.

Det undergraver suvereniteten til myndighetene. Det vil påvirke politi og myndighetenes lovhåndhevelse, og på tusen andre måter påvirke nærmiljølet.

Utveien de norske velger er å flytte, og politikere som Kristin Clement stempler de som reagerer og vil reise debatt for «rasister». Dermed legger hun inn den moralske sperren som gjør at alternativer synes umulige, og utviklingen fortsetter i samme spor.

Det er en stor tragedie, og den har bare såvidt begynt å bli avdekket. Forandringene er nå så store at de ikke lar seg skjule, og dynamikken er blitt selvdrivende.

Apartheid i Norge?

Null støtte til helnorske klasser