Nytt

Dagsavisen følger opp saken fra Bjerke videregående skole, og lar Robert Wright, Stovner-boer, KrF-er og ny kirkeverge for Oslo, pryde forsiden med tittelen: – Tabbe å stoppe elevdeling.

Wright er modig som tør å stå frem. Han får ta belastningen. Dagsavisen kommer ham ikke til hjelp. Avisens vinkel er at inndelingen etter etnisk bakgrunn er en form for rasisme.

Den som prøver å forstå eller forsvare det skolen gjorde, blir dermed plassert i et dårlig lys.

Men kan man lese, er saken ganske lett gjennomskuelig.

Bakgrunnen er at innfødte nordmenn ikke liker å komme i mindretall i sitt eget land. Hverken på skole eller i nabolag. Da flytter de.

Derfor går utviklingen i Oslo i retning en segregert by. Foreløpig finnes det ikke lover som forbyr folk å flytte.

På Bjerke vgs ville man forhindre en slik flukt. Det er tre parallellklasser på trinnet, og de norske ble samlet i to av dem. Den tredje klassen hadde dermed bare elever med utenlandsk bakgrunn.

Dagsavisen slo dette stort opp: Her deles elevene inn i brune og hvite klasser.

Det er OK å bruke rasetermer for et godt formål. Trickset er fiffig, for man anvender selv rasistiske termer, men later som om det er de andre som er rasister. At man i prosessen vekker motvilje for skittent spill, bryr man seg ikke om. Det virker. Folk blir redde, trekker seg unna og tar ikke til motmæle.

En vesentlig side ved historien er hvordan avisen fikk kjennskap til storyen: En grafiker i avisen har en sønn som går på skolen, og det var far og sønn som reagerte.

Avtar Singhs syn er relevant:

I forbindelse med et foreldremøte for noen uker siden, valgte Gurjots pappa å ta spørsmålet om klasseinndeling opp med avdelingslederen på studieretningen, som også sitter i skolens ledelse.

– Jeg spurte hvorfor sønnen min var kommet i en klasse med bare minoritetselever. Svaret var ganske sjokkerende, sier Avtar Singh.

Nødvendig tiltak
– Hun sa rett ut at skolen har erfart at de etnisk norske elevene slutter hvis de ikke samles i større grupper fordelt på færre klasser. Da jeg spurte henne hva som ville skje hvis sønnen min slutter fordi han vil være en del av fellesskapet i en blandet klasse, hadde hun ikke noe svar. Indirekte betyr jo det at mitt barn ikke er like mye verdt for skolen som de etnisk norske elevene, sier Avtar Singh, som jobber som mediegrafiker i Dagsavisen. Han er en av flere foreldre som reagerer, og som avisen har vært i kontakt med.

Sønnen opplever det mao som diskriminerende at nordmenn er blitt en minoritet og ønsker å ha en viss størrelse for å kunne ha en fellesskapsfølelse. Nordmenns behov for bekreftelse av identitet i sitt eget land spiller ingen rolle. Det er ideologiens seier over kultur og nasjonalitet.

Tankegangen er prinsipiell og logisk. Men mennesker lever ikke for prinsipper. De er mennesker og oppfører seg som levende vesener. De vil gjerne ha en bekreftelse på at de er nordmenn i eget land.

Det hadde ikke far og sønn Singh sans for, og heller ikke Dagsavisen eller skolebyråd Torger Ødegaard fra Høyre, eller kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV). Enten de reagerte med frykt og skam eller med ideologisk logikk, så var resultatet at rektor måtte krype til korset og øyeblikkelig oppløse klassene der norske elever var samlet i grupper store nok til å være et fellesskap.

De som lever med den flerkulturelle hverdagen tilstrekkelig på avstand, reagerer med avsky og fordømmelse på Bjerke vgs, og Dagsavisen kan slå dem opp. Elevene de siterer fra, går på Berg og Hartvig Nissen. Avisen går vestover der man ikke kjenner problemene, ikke østover.

Dagsavisen stilte på et møte der 120 elevrådsrepresentanter fra Oslo møttes for å diskutere aktuelle saker. I slike sammenhenger er det den offisielle ideologien som gjelder.

Nestleder i kultur- og utdannningskomiteen i byrstyret, Andreas Halse, stilte dem spørsmål:

– Synes dere det er et problem at Oslo-skoler har 70-80 prosent minoritetselever, ville Halse vite.

– Ja, det skaper mer fremmedfrykt.

– Ja, noen liker ikke å føle at de er i et annet land når de kommer på skolen på andre siden av dalen, svarer en annen.

To svar. Det ene politisk korrekt. Hvis man føler seg utenfor, er det ens egen innstilling det er noe galt med. Den andre våger å si at norsk virkelighet er blitt som å komme til «et annet land». Det er følsomt. Halse tør ikke avvise debatten, men reduserer den til et spørsmål om å snakke norsk (en innrømmelse av at det ikke er en selvfølge?), skolegrenser og bevilgninger. Selve den demografiske utviklingen der nordmenn kommer i mindretall, er tabu.

Saken med Bjerke vgs viser at det ikke er lov for nordmenn å savne sin kultur. De skal pent innordne seg i det nye fellesskapet.

Inn kommer Robert Wright, og han banner i kirken. Han sier rett ut at det ikke er noe fellesskap. De nye vil ikke la seg integrere.

– Noen av oss foreldre på Stovner jober alt vi kan for å lage nettverk mellom de norske elevene. Ikke fordi vi ikke ønsker integrering, men vi ser at store grupper av fremmedkulturelle selv ikke ønsker å bli integrert, sier Wright.

Ifølge Wright fortjener ledelsen på Bjerke ros og ikke kjeft.

Dermed har Wright krysset en usynlig grense. At nordmenn blir i mindretall, skyldes «utviklingen». Men at nye landsmenn ikke vil bli norske, selv om det offisielle Norge forsikrer at de er akkurat like norske som de innfødte, det er det store tabu.

For hvis det stemmer, hvis det store farverike fellesskapet er en illusjon, så er behandlingen av de norske elevene et overgrep. Da er politikken at de skal tvangsassimileres inn i et nytt fellesskap hvor de er redusert til minoritet. Det finner de fleste norske seg ikke i. De flytter.

Men Kristin Halvorsen synes det er OK. Hun finner behovet for å være blant sine egne kunstig.

– Det er ulovlig å dele inn klasser etter etnisitet. Min umiddelbare reaksjon er at hudfarge og hvem foreldrene dine er, ikke skal avgjøre hvem er norske og hvem som ikke er det. For alle barn som har vokst opp i Oslo er dette en kunstig måte å tenke på, sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen.

Halvorsen snur ryggen til problemet og gjør det til et spørsmål om hudfarge (=rase).

Denne ikke-anerkjennelse av nordmenns behov for å være blant sine egne kan bare fremskynde den tendensen den nekter å forholde seg til.

Skiller «brune» og «hvite» elever