Sakset/Fra hofta

De som styrer innvandringen til Norge og synger dens pris, bor selv i områder av Oslo som merker lite til effekten. De overlater integreringen i praksis til mennesker som ikke har deres egne ressurser.

Det skriver Karl-Eirik Kval i en presis og tankevekkende artikkel i Dagsavisen. Kval bor selv på Holmlia med familie. Holmlia er i løpet av få år forvandlet til et sted der mennesker av utenlandsk herkomst i den grad at norsk snart ikke finnes.

I min datters klasse er det tre elever med en slik bakgrunn. Da jeg flyttet hit til Holmlia for ti år siden, var det i tilsvarende klasse langt flere. Flere innvandrertette områder i Oslo kan om ikke mange år ha mistet de siste etnisk norske barnefamiliene.

Det er ikke første gang vi hører slike historier. Det som er annerledes med Kvals er at han drar inn studiekameraater, som er mennesker som offentlig forsvarer og roser denne utviklingen. Men de bor alle vestpå og kjenner ikke virkningen av den. De tror de er med på mangfoldet når de tar taxi, går på restaurant eller har polske håndverkere.

Ingen av mine tolerante og innvandrervennlige studiekamerater bor i Oslo øst. Det forundrer meg egentlig. Noen av dem ser jeg av og til i mediene fortelle om hvor flott det er at Oslo har blitt en mangfoldig by. Men dette mangfoldet vil de altså ikke selv ta del i. Hva kan grunnen være? Kan det være at de i virkeligheten ikke er interessert i det fargerike fellesskapet, men det fargerike tilbudet?

Men dette er ikke å ta del i integreringen. Å tro noe slikt er å bedra seg selv. Den harde jobben med integrering skjer i bo- og skolemiljøene. Vestkantfolkene aner ikke hva de snakker om.

Integrering handler om hardt arbeid i et møte med fremmede kulturer, der man skal komme til en nødvendig enighet. Det krever kløkt og kunnskap.

Andelen norske tynnes ut, og det er ofte de ressurssterke som flytter. Det oppstår en negativ spiral. Men politikere og journalister ønsker ikke å snakke om det.

Den prosessen som er på gang bryter sosialdemokratiet i stykker. Den ender i fragmentering og segregering. Mønsteret er klart, men ressurssmenneskene bruker markedskreftene til å holde virkeligheten på avstand. I Aften sto det nylig at ordinære rekkehus på Skøyen nærmer seg syv millioner kroner. Men ikke ett ord om hvorfor.

Med et slikt prisnivå kan man holde innvandringen på avstand enda noen år. Til byen er forandret til det ugjenkjennelige.

Men hvis det ikke kommer et signal om at eliten forstår problemene, vil de siste nordmenn flytte ut av innvandrertette bydeler.

Paradokset er at innvandringens utfordringer skyves over på de menneskene som har minst forutsetning for å takle dem. Utdanningsnivå, inntekt og gjennomsnittlig levealder er atskillig lavere i Oslo øst enn i Oslo vest, fordi ressursene er så ulikt fordelt. Likevel overlater vestkantfolket jobben med integreringen til østkantens befolkning. Hvorfor skal det være de med minst ressurser som må stå for jobben med å integrere innvandrere i dette landet? Virker det fornuftig?

Hvor lenge holder man ut?

Grunnen til at man føler seg sviktet er at demokrati handler om noe mer enn trygder og velferdsordninger. Det handler om det danskene kaller sammenhengskraft og samfunnssinn. Hvis lokalmiljøet fragmenteres eller norsk kultur forsvinner, vil norske føle seg lost.

Da flytter de, men de flytter ikke tilbake til det norske som var, for det norske er da blitt en stamme av flere. Det er ikke en bra utvikling. Da er vi over i den stammetenkning som river samfunnet i stykker og som har herjet Midtøsten i århundreder.

Stamme er det motsatte av demokrati og en sekulær stat. Stammer tenker først og fremst på seg og sitt. De andre er en trussel.

Verdier som preger det norske samfunnet takket være noen som har kjempet dem fram gjennom mer enn 150 år. Disse verdiene overlever ikke av seg selv, de må vedlikeholdes og utvikles gjennom en overføring blant annet i skole og nærmiljø. Det verste som kan skje, er at det utvikles parallellsamfunn der man ikke snakker samme språk, både i konkret og overført betydning.

Kanskje er det ikke for seint å lykkes med integreringen i dette landet. Men det begynner faktisk å haste. I fjor var det fire elever med norsk bakgrunn i min datters klasse. I år er det tre. Neste år blir det kanskje to. Også for meg går det en grense et sted. En dag kan jeg føle meg tvunget til å pakke snippesken, velge letteste løsning og flytte dit min egen «stamme» flokker seg sammen.

Det er sjelden å lese så balanserte og saklige innlegg. Hvis avisene hadde hatt en brøkdel av samme intellektuelle redelighet og mot, hadde vi ikke vært der vi er i dag.

En leser, Inger Elisabeth Solem, bekrefter Kvals fremstilling:

DET DU BESKRIVER HER ER HELT KORREKT! På beste Frogner, og særlig da Briskeby-området («kunstnerstrøket bak slottet») bor en uforholdsmessig sterk konsetrasjon av representanter for intellektuelle elite, som du nettopp sikter til. Hyklerne kan nærmest beskrives slik: prektige foreldre med mange og lange bokyller, nypolerte flygler, universitetsgrad, økologisk kosthold, og minst tre avisabonnementer gående. Her bor de, representanter for den politiske eliten, akademia, og journalister, rekruttert fra et ensrettet radikalt miljø. Svært fornøyde er de, med å kunne sende lille Leah eller Frederik-August til nettopp den skolen som år etter år høster de beste resultater på de nasjonale prøvene i norsk, matte og engelsk. (Uranienborg). Her heter ingen Muhammed eller Fatima, og alle spiser Gilde pølser på nasjonaldagen. Skolen har lange ventelister (!)

Jeg bor i området, har både universitetsgrad, barn, bøker og flygel – men vet du hva?! Jeg bor her nettopp av den grunn du skisserer. Hvorfor skal jeg og mine barn ta støyten for politikeres unnfallenhet hva gjelder innvandring og integreringspolitikk? Nei, vet du hva. Jeg klamrer meg til min vesle to-roms sammen med barna, og gremmes over hva som har skjedd i Groruddalen. Mangfoldet har blitt enfold. Muhammed har for lengst blitt Oslos mest populære guttenavn. Christian Tybring-Gjedde gikk så langt som å hevde: «Det foregår en etnisk og kulturell selvutsletning». FRP har blitt beskylt for å være ytterliggående. Vet du hva som er ytterliggående? Det er både radikalt og ytterliggående å føre en innvandringspolitikk som i løpet av noen ti-år gjør urbefolkningen til en minoritet i egen hovedstad! «I en tid med universelt bedrageri, er det å snakke sant en revolusjonær handling» (George Orwell). Nå må politikerne være enige om de faktiske forholdene, og ta et felles ansvar for de utfordringer man nå står overfor i Oslo. Vi som nasjon må også bli flinkere til å anerkjenne vår fortid, vår kultur, og vi må tørre å være stolte av landet vårt. Ansvaret for integrering, har til syvende og sist innvandrerne selv, men det er forstemmende å se «de gode sosialdemokratene», eller «hyklerne», som du helt rettmessig kaller dem, gjemme seg på sitt skrivekammers, bak slottet. Jeg er ikke en av dem.

Kvals artikkel er en viktig dokumentasjon: innsikten finnes, men intet skjer ovenfra. Reaksjonen må komme nedenfra, utfordringen er formidabel, men mennesker har evnen til å organisere seg. For mye står på spill.

Hyklerne blant oss