Gjesteskribent

Knivstikking ved Holmlia Skole: Politiet på fotballbanen ved Holmlia Skole etter knivstikkingen 16. juli 2019. Foto: Geir Olsen / NTB scanpix

Karl-Eirik Kvals kronikk «Integrasjonsutfordringer. Når flere skoler i Oslo har fått nærmere 100 prosent elever med innvandrerbakgrunn, har i realiteten integreringsprosjektet gått på grunn», er mer relevant enn noensinne. Men når man leser teksten og får høre at den sto på trykk i Aftenposten for ti år siden, blir bildet et annet. Da blir det en historie om ansvarlige som ikke kjenner sitt ansvar.

Med velvillig tillatelse av forfatteren har vi fått gjengi fra Facebook:

Integrasjonsutfordringer. Når flere skoler i Oslo har fått nærmere 100 prosent elever med innvandrerbakgrunn, har i realiteten integreringsprosjektet gått på grunn

Sannsynligvis finnes det ingen annen hovedstad i hele verden som de siste tiårene har hatt en så dramatisk befolkningsendring som Oslo. Halvparten av byens barn og unge vil om få år ha innvandrerbakgrunn.

Sin gamle kultur

Store emigrasjoner har forekommet i hele menneskehetens historie, det er slett ikke noe nytt. Det nye er at man så enkelt kan ta vare på sin gamle kultur. I dag kan man se på lokale TV-stasjoner der foreldrene har sin opprinnelse, man kan holde kontakten med venner og familie nesten gratis, man kan reise på ferie tilbake til foreldrenes hjemland og man kan hente en ektefelle i det nærmiljøet foreldrene engang utvandret fra.

Dårlig språk

Summen av alt dette gjør at emigrasjon virker på en helt annen måte enn før. Da jeg i sommer var sensor i muntlig i samfunnskunnskap ved en videregående skole fikk jeg virkelig syn for sagn. Alle de 11 elevene hadde innvandrerbakgrunn fra ikke-vestlige land. Flere av dem snakket dårlig norsk. De snakket med tydelig aksent, hadde generelt dårlig ordforråd og feil ordstilling og brukte feil kjønn på mange ord. De snakket rett og slett gebrokkent. Til tross for at de var født og hadde vokst opp i Norge.

Manglende eksponering

Disse tegnene viser klart manglende eksponering for norsk språk og kultur. Mest sannsynlig har de vært hjemme med mor til de begynte på skolen. Deretter har de gått på en skole med svært få elever med norsk bakgrunn. Og på skolen har de har holdt seg til sin egen etniske gruppe. Hjemme leses det ikke norske bøker, ikke norske aviser, høres ikke på norsk radio eller ser på norsk fjernsyn. De forblir tilnærmet analfabeter i norsk kultur og dårlig i det norske språket.

Avstanden blir større

Da de første ikke-vestlige arbeidsinnvandrerne kom til Norge på slutten av 1960-tallet, var homofili forbudt, det var uvanlig for par å bo sammen uten å være gift, kvinnene var så vidt begynt sin ferd fra hjemmet og ut i arbeidslivet, og skilsmisse var sosialt stigmatiserende. De politiske, etiske og religiøse oppfatningene har med andre ord siden den gang endret seg enormt blant det store flertall i Norge. Disse endringene har på langt nær i samme grad fått fotfeste blant ikke-vestlige innvandrere i Norge. Avstanden mellom kulturene og utfordringene blir bare større og større.

Fratatt muligheter

Men i den norske debatten om innvandringens konsekvenser og utfordringer handler det hele tiden om å finne positive tegn og forsøke å få dem til å veie opp for de negative og antyde at problemene er blitt mindre. Når antallet henteekteskap går litt ned eller en gruppe innvandrere gjør det godt i skolen, fremstilles det som om problemene er løst. To av elevene jeg sensurerte ved ovennevnte skole fikk karakteren seks, de var svært dyktige. Men de to veier ikke opp for alle de andre som ikke er integrert og fratatt muligheten til å gjøre det godt i det norske samfunnet.

Tar avstand til storsamfunnet

Mange tror at hijab på fem-, seks- og syvåringer forekommer svært sjelden. De burde løfte på kroppen og blikket og komme seg ut av sin norske ghetto. Det er faktisk slett ikke uvanlig. Når man setter hijab på et så lite barn – noe som slett ikke er vanlig i opprinnelseslandet – er dette et uttrykk for at man tar avstand til storsamfunnets normer og verdier. Da må man spørre seg: Hvilke normer og verdier gjelder dette? Og hvilke konsekvenser har det for mange av de andre normene og verdiene som preger det norske samfunnet?

At Norge er et svært godt land å bo og leve i, handler om mye mer enn velstand og velferd. (Men det handler ikke om rosemaling, bunad, hardingfele, 17. mai-tog og det norske flagg.) Det handler om humanistiske verdier kjempet frem av modige kvinner og menn gjennom 200 år. Det handler om arven etter Henrik Wergeland, Gina Krog, Jens Bjørneboe, Karen-Christine Friele, Anders Bratholm og mange andre som har kjempet frem et mer humant samfunn. Det handler om toleranse, empati og åpenhet. Disse holdningene og verdiene kommer ikke av seg selv, de må læres på nytt og på nytt av hver generasjon.

Liv og lære

Nesten uten unntak viser det seg at politikere, kommentatorer og forskere uttaler seg i positive ordelag om det fargerike fellesskapet, bor i områder der det knapt finnes mennesker med innvandringsbakgrunn. Det multikulturelle, fargerike fellesskapet politikere og kommentatorer skryter av og ønsker velkommen, ønsker de altså ikke selv å være en del av. Dermed får de heller ingen direkte føling med hvor skoen trykker, hvordan integreringen feiler og de ovennevnte verdiene kommer til kort.

Men hvorfor kommer dere ikke hit til oss? Vi har billige boliger og barnehageplasser nok. Gode kommunikasjonsmuligheter inn til sentrum finnes også. Min datter med tre elever med norsk bakgrunn i klassen ville blitt henrykt om dere kom hit med barn. Argumentene for ikke å flytte hit er få. (Med mindre man egentlig og innerst inne likevel er skeptisk til det fargerike, multikulturelle fellesskapet.) Vi trenger nemlig flere med norsk bakgrunn her. Alle skjønner at når over halvparten i en klasse behersker norsk dårlig, må læreren legge listen lavere. Hvilke råd gir politikerne og kommentatorene meg? Skal jeg spille hasard med min datters utdanning eller skal jeg gjøre som dem og bosette meg trygt blant mine egne?

Integrering gått på grunn

Fargerikt fellesskap er bra. Men uttrykket inneholder to ord, der det siste er fellesskap. Med andre ord at man har noe felles. Det må kunne gå an å være for et fargerikt fellesskap, men samtidig mene at den innvandringen Oslo, Drammen og Lørenskog har hatt de siste tiårene er rene, skjære galskap. Når flere skoler i Oslo har fått nærmere 100 prosent elever med innvandrerbakgrunn, har i realiteten integreringsprosjektet gått på grunn.

Ute av kontroll

Noen få lærere med norsk bakgrunn kan ikke integrere en hel skole. Innvandringen er kommet ut av kontroll og ingen ansvarlige ser ut til å ville ta noen grunnleggende grep før det hele ender i et etnisk delt samfunn.

Hvis man ikke oppfatter den raske og omfattende demografiske endringen flere steder i Norge som et problem, er man i beste fall temmelig blind og i verste fall opportunistisk. Konsekvensene av disse endringene har vi så vidt sett begynnelsen av. Oslo og Norge trenger en aktiv politikk som kan fremme integrering. Og den må komme raskt.

P.S. Hva med å bli enige om at fra nå av flagger man sin adresse når man mener noe i innvandringspolitikken? Slik at vi alle kan ta stilling til om vedkommende virkelige har interesse for og glede av «det fargerike fellesskapet.»

 

Denne teksten hadde jeg på trykk i Aftenposten for 10 år siden. Forskning gjort for mange år siden viser at nærmere halvparten av alle med flyktninge- og asylbakgrunn i løpet av ti år ender opp i Oslo. Likevel har SV i alle disse årene tatt til orde for at vi må ta imot enda flere flyktninger og asylsøkere enn vi faktisk har gjort. Nå har de sittet med makta gjennom byrådet i Oslo i over fire år. Uten å ta grep. Det har gått fra vondt til verre. Så har en altså frekkhetens nådegave nok til å framstille det som om problemene kommer overraskende på – og at det går riktig vei.

Til å bli matt av.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!