Kommentar

Spørsmålet om hijab på arbeidsplassen i Norge er ikke vesensforskjellig fra krav om tildekking av kvinner i Egypt eller Pakistan. Det er i høyden snakk om gradsforskjeller. Men Oslo Sporveier, Integrasjons- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og det offisielle Norge ses det kun som et spørsmål om integrasjon og mangfold.

Man må bære ideologiske skylapper for ikke å se det ironiske i at man kaller det mangfold når det er å åpne for intoleranse. Hijab er ikke et statisk plagg, det er et politisk-religiøst budskap fra bæreren til omgivelsene. Likhetene med Talibans program er ikke tilfeldig. Norske myndigheter vil vise til at de åpner muligheter for jenter med muslimsk bakgrunn. Det stemmer, men det skjer til en pris, og den vil de hverken snakke om eller erkjenne.

Slaget om integrering står i hverdagen. Myndighetene lever fortsatt i en verden der det norske samfunnet skal vise «raushet». Det er neppe tilfeldig at den samme bedriften som åpner for hijab til uniformen, er den samme som slår ned på kritikk av konduktører med muslimsk bakgrunn.

Aften kunne 5. november fortelle at sosialtillitsvalgt for Oslo Sporveiers Arbeiderforening, OSA, Per Arne Nicolaysen, har møtt kraftige reaksjoner for uttalelser han kom med til internavisen. Han uttalte:

Noe annet som har gjort meg betenkt er de ganger jeg får kjennskap til at velintegrerte medlemmer av utenlandsk opprinnelse eksisterer med parallelle levesett. Folk som fungerer stort sett utmerket i jobbsammenheng, men lever etter middelalderskikk i forhold til sin egen familie. Tvangsgifting, nekter sine barn – spesielt jenter – å ha norsk kjæreste. Tvangssender barna sine til hjemlandet for å gjøre dem mer muslimske. Hijabtvang, jenter får ikke svømme i svømmehall fordi det er gutter der. Jeg har opplevd å bli kontaktet av politiet og andre fortvilte som opplever at venner og ungdom rett og slett er kidnappet av sine egne. Å oppdage at noen også har flere koner, en i Norge og en eller flere i Pakistan, er litt spesielt. Integrering blir bare en dårlig vits. De norske verdiene har liksom ikke gått inn hos enkelte, og det er et tema som burde bli diskutert saklig. For en tillitsvalgt, og for så vidt arbeidsgiver, er det lite man kan gjøre aktivt i slike sammenhenger, man må frustrert kun observere.

Nicolaysen skjønner mer enn det som godt er. Han ser at noen fungerer OK på jobb, men følger helt andre prinsipper hjemme. Han forstår at dette på sikt også vil få konsekvenser. Han ser at det allerede har fått konsekvenser for arenaer der innvandrerbarn møter norske: på skolen, i svømmehallen, til bursdager, i kjærlighetslivet. Men som han selv sier: Det er ikke lett å gjøre noe med det.

Nei, det er ikke det. Spesielt hvis myndigheter og fagforeninger sier at dette ikke er noe problem, at det tvert om er et bevis på at integreringen fungerer! Slik fremstilles hijab-forslaget i Oslo Sporveier, og flere statlige bedrifter følger etter.

Det offentlige vil gå foran i å tvangsislamisere samfunnet. Det gjøres under vimpelen «integrering». Men det er det norske som integreres i det muslimske, ikke omvendt.

Dette har Nicolaysen forstått. Han ser sammenhengen mellom hijab, kjønnssegregering, tvangsgifte, adskillelsen mellom innfødte norske og muslimer osv.

Men dette må man ikke si. Whistleblowers som påpeker denne utviklingen, må man stoppe munnen på. De fikk god hjelp av journalist i Aften, Wasim K. Riaz, som skrev storyen med tittelen: Ansatte føler seg uthengt. Riaz skrev som om de hadde grunn til å føle seg krenket.

I godt over 30 år har Oslo Sporveier stått frem som et av de beste eksemplene på en flerkulturell bedrift i Norge. Flere hundre ansatte i bedrifrten har innvandrerbakgrunn, og har etter hvert også klatret oppover på karrierestigen. De siste ukene har det ulmet under overflaten.

I siste utgave av medlemsbladet for Oslo Sporveiers Arbeiderforening, OSA, har foreningens sosialtillitsvalgte Per Arne Nicolaysen hengt ut medlemmer med utenlandsk bakgrunn som tvangsgiftere, bigamister og kidnappere som lever doble liv. Ifølge Nicolaysen er disse vel integrerte på jobben, men lever etter middelalderske skikker på hjemmebane.

Å fremstille det som at Nicolaysen «henger ut» muslimske kolleger er selvsagt å spille på outrage-kulturen, indignasjonen over å bli krenket. Hvis Nicolaysen har «hengt ut» kolleger, så henger Riaz ut Nicolaysen. Det virket: Nicolaysen måtte be om unnskyldning.

Slik henger spørsmålet om islamisering og ytringsfrihet tett sammen.

Det er ikke slik at adskilt gymnastikk, svømming, adskillelse av jenter og gutter og norske barn fra muslimske barn, er ledd i noe program. Det er et uttrykk for kultur, for at mange blir redde for at norsk kultur skal prege dem for sterkt. Norske myndigheter har latt seg forvirre. De er blitt skremt fra å bruke ordet assimiliering. I disse spørsmålene er det helt på sin plass. Innvandrerkulturen er uforenlig med norske verdier. Enten har man felles svømmeundervisning eller så har man det ikke. Hva man velger får konsekvenser.

Norske myndigheter har lagt seg på en linje der segregering fremstilles som integrering. Det var dette Nicolaysen instinktivt forsto da han uttalte seg.

For det fikk han på kjeften og måtte beklage. Han kommer nok ikke til å oppløfte sin munn igjen, annet enn i private sammenhenger. Beklagelsen er en seier for den uhellige alliansen mellom muslimsk-pakistansk kultur og det norske sosialdemokratiet.

I siste nummer av OSA er LO-kongressens vedtak om integrering gjengitt. Det er mange fine ord om integrering, særlig av kvinner. Men de er skrevet i et språk som minner om DDR: fint utenpå, men uforpliktende. Slik skal det nye fellesskapet være: festord og en helt annen realitet i hverdagen.

I en slik virkelighet blir det viktig å hindre at det kommer frem meldinger som viser hva som egentlig foregår. Derfor er Nicolaysens uttalelser viktige. Men det skal ikke gjenta seg. Hans tilfelle bekrefter en følelse av at det er mange som brenner inne med kritikk. Den stanses effektivt av systemet.

Sosialdemokratiet har en lang tradisjon for hva som ikke må sies. Den som våget å bryte de uskrevne reglene, ble frosset ut. Nå har den muslimske outrage-kulturen fått innpass. Snart begynner også nordmenn å internalisere skam- og æresbegrepene, slik at vi «forstår» hvorfor muslimske jenter skal behandles annerledes. Denne prosessen er allerede i gang.

Hijab er et synlig symbol på denne prosessen, derfor er innføringen av dette plagget en målestokk på hvor langt utviklingen har kommet. Det er svært vanskelig å reversere slike innrømmelser når de først er gitt. Spesielt ikke når det skjer under banneret «integrering». Men integrering betyr i norsk praksis «segregering». Det er ikke bare verdiene som skiftes ut, det er også språket.

Derfor er det en tett forbindelse mellom hijab og ytringsfrihet.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også