Kommentar

Danmark har intellektuelle som bærer og fornyer tradisjonen uten å vike utenom. En Henrik Jensen, en Kåre Bluitgen, Kasper Støvring, Kai Sørlander, eller Claus Thomas Mynster Nielsen. Hva er deres ærend? De elsker sitt land. Det er en kjærlighet til Danmark, til det som skapte dem. Enkelt og stort.

Karen Jesperen og Ralf Pittelkow skiller seg ut, på grunn av deres bakgrunn, og posisjon. De er både utenfor og innenfor. De har begge en bakgrunn fra ytre venstre. Jespersen arbeidet på Politisk Revy og var medlem av Venstresocialistene. Derfra over til Socialdemokratene, hvor hun endte som sosialminister. Hun forlot partiet pga manglende oppgjør med innvandringspolitikken. Hun skulle få rett da Venstre og de konservative vant valget i oktober 2001 og innledet systemskiftet. Men mange har ikke tilgitt henne. De mente det var faneflukt. I det hele tatt, det å endre standpunkt og skifte parti oppleves som en trussel av det etablerte. Jespersen fremstilles som en løs kanon på dekk.

Men det er hun ikke. Hun tar politikken på alvor og går ut over partipolitikken. Det må man ikke. Politikk er blitt en profesjon og et spill.

Jespersens motpart er hennes mann, kommentatoren Ralf Pittelkow. Også han har bakgrunn fra Venstresocialistene og gikk til socialdemokratene. Han var personlig rådgiver for Poul Nyrup Rasmussen.

De senere år har de sammen og hver for seg markert seg som kritikere av islam, islamisme og den forfeilede integrering av muslimer i Danmark. Deres forrige bok Islamister og naivister (2006) fikk endog oppslag i International Herald Tribune. Det var i kjølvannet av karikaturstriden. Den pirret nysgjerrigheten. Hva er det med dette lille land?

Nå har paret kommet med en ny bok, som i sin tittel sier det meste: Islams magt. Europas nye virkelighed.

Over 268 sider tekst beskriver de situasjonen Europa befinner seg i. Den er alvorlig. Det sosialdemokratiske Europa har ikke forstått hvilken trussel islam og islamismen utgjør. Europeiske politikere har satt i gang et eksperiment de ikke aner utgangen på. De vil ikke en gang innrømme at det er et gigantisk eksperiment, men fremstiller det som et naturlig og logisk svar på globaliseringen.

Jespersen/Pittelkows styrke er deres pedagogiske og analytiske evner. De skriver lett om og utvunget om kompliserte spørsmål. Spesielt er de gode på verdispørsmål: på hva som får et samfunn til å «tick»? Forfatterne stikker her hull på konvensjonelle myter om at det var nasjonalstaten som utløste verdenskrigene og at forutsetningen for Europas samling har vært å vinke farvel til nasjonalstaten.

Ingen ting kan være fjernere fra sannheten. Forutsetningen for vekst og velstand er nasjonalstaten. Hvis EU umyndiggjør nasjonene vil også EU gå i oppløsning.

Historie

Man kan ikke konstruere en nasjonalfølelse. Den er et produkt av historien. Den rommer derfor et betydelig subjektivt element. I Danmark heter det geografi, lynne, språk, historie, kristendom, opplysningstid. Europeiske fenomen og lokale virker sammen. Man kan ikke ta ut det ene uten at det svekker helheten.

Men slik argumenterer de flerkulturelle profeter. Fremtiden kan proklameres.

Det er denne utopien som er ved å kullseile. Tegnene er tydelige over hele Europa. Slik sett bringer islam og muslimene med seg en bevisstgjøring om hva det vil si å tilhøre Europa. Hvis Europa våkner i tide.

Det er bokens styrke at den viser at «europeer» eller «danske» ikke bestemmes av formaljuridiske kriterier som statsborgerskap. Vi hører stadig oftere muslimer si: «vi er også europeere». Men hvordan kan de være det hvis de ikke aksepterer verdiene Europa er bygget på? Individets ukrenkelighet, ytringsfrihet, demokratisk prosess, respekt for mindretallet, lov og rett.

Falske løfter

Det er Europas store tragedie at politikerne og eliten inviterte inn medlemmene av en kriserammet religion uten å gjøre det klart hva som er prinsippene for våre samfunn. Tvertom ga de inntrykk av at muslimene kunne gjenskape sine samfunn her. Dette var et falskt løfte, for islamismen er uforenlig med et demokratisk, sekulært samfunn.

Boken er fremragende i sin påpekning av at islam og islamisme ikke er som andre religioner. Den er en lovreligion som omfatter hele samfunnet. Derfor handler islam logisk nok om makt. Hvis troen skal regulere samfunnet må religionens tilhengere ha makt.

Derfor er ikke parallellsamfunn og konflikter noe som oppstår av seg selv, fordi innvandrende muslimer er kulturelle anfalfabeter, eller ikke slipper inn i fellesskapet. Det er noe med ballasten muslimene har med seg som gjør at de steiler og ikke vil la seg integrere. De beholder kontakten til hjemlandet via familiegjenforening og henteekteskap. Barna som er født i Europa finner en ny identitet som muslimer, ikke europeere. Hvis de definerer seg som nasjonale borgere – hvilket noen høylytt gjør – så er det for å kreve rettigheter. Identitetsmessig er de først og fremst muslimer. De stiller krav som muslimer, som gruppe. De muslimene som ser på seg selv som individer, tier stille.

Innenfor muslimenes rekker arbeider islamistene for å vinne makt og innflytelse, godt hjulpet av penger fra land som Saudi-Arabia. Dermed blir muslimenes inntog i Europa en form for kolonisering.

Regningen

Denne profilen er etterhvert blitt tydelig. Den utspiller seg i skoler, gater og boligkvarterer hver eneste dag. Barna begynner på skolen uten å kunne språket selv om de er født og oppvokst i landet. Dette har en rekke konsekvenser: ressursmessig – hva vil det koste å hente inn igjen etterslepet? Hvillke konsekvenser får det for miljøet, også læremessig? Vi ser nå at innfødte foreldre og ressurssterke innvandrerforeldre tar sine barn ut av barnehaver og skoler og om nødvendig flytter. De vil ikke la barna være brikker i et politisk eksperiment.

Det har med tillit å gjøre. Det flerkulturelle samfunn ødelegger tilliten mellom mennesker.

Den liberale sosiologen Robert Putnam kom til samme resultat i sin forskning: i flerkulturelle strøk var det lav sosial tillit mellom menneskene. Det gjaldt også innad i de etniske gruppene. Man trakk seg tilbake.

Rapporten fra bla. Groruddalen tyder på at denne dynamikken er ved å produsere utflytting av innfødte og segregering.

Vi vet hva for mange fremmede fra fjerne land betyr i praksis. Vi vet hva stor tilstrømming av muslimer betyr. Likevel later myndighetene og mediene som at samfunnet kun har vokseproblemer, som et småbarn eller en tenåring som vokser for fort.

Godot

Krisetegnene melder seg hver eneste dag, men man omdefinerer dem og kaller dem noe annet, later som om de er normale problemer. Feks. ble det forrige uke bedt om større ressurser til skolene, regjeringen hadde ikke oppfylt sine mål. Lovleen Brenna kom til å si at det var «mangfoldet» i klassen som bestemte ressursbehovet. Mer ble ikke sagt. Mer kan man ikke si i NRK. Eller Aftenposten. Hver eneste dag bringer slike nyheter, men man våger ikke se dem i sammenheng. Det går en usynlig grense i sinn og språk. Hit, men ikke lenger.

Flere mener å se et tegn til oppvåkning i enkelte oppslag som pirker borti problemene. Men det er som å vente på Godot: han kommer aldri.

Det er som å gå rundt i stua og vanne blomsterpottene, mens havet stiger utenfor vinduet.

Som tyskerne på Karl Johan

Undertegnede satt sist uke på Cafe Skansen øverst i Rådhusgata, midt i Oslo sentrum. Veien fra Akershus festning går rett forbi. Det dukket opp kvinner i heldekkende drakt, flere i følge. De var av typen, abayaer. Lange sjal og lange frakker. Nordmenn har utviklet strategier for å bagatellisere det som skjer, av typen – det nå ikke «så» mange, eller «it’s just one of those things». Min første tanke var å slå det bort med at «ja, de finnes også», eller «nå er de også her». Men «they kept coming». Det var umulig ikke å registrere at det var mange: jeg vil tro en 20-30 stykker i løpet av en snau time. Det gjør inntrykk. Da går det ikke an å bagatellisere og tenke de er noen få. Selv det man leser om fra Mortensrud og Furuset kan man distansere seg til: det er ute av syne, ute av sinn. Men dette var midt i synsfeltet, umulig å fortrenge.

Hvorfor gjør abayaene så sterkt inntrykk? Det er ikke fordi de er annerledes. Sarier er også annerledes, men de skremmer oss ikke. Men vi skremmes av burkar, hijab, abayaer og niqab. De er variasjoner over samme tema.

De er uniformer, de er kollektive, de utstråler visse verdier, holdninger, og vi føler at disse verdiene er ikke bare antitetiske, dvs. i motsetning til våre, men at de også er antagonistiske til våre verdier: fiendtlige.

Det pågår en stor kamp innen Vesten om hvilke holdning man skal ha til islam, muslimer og islamisme. Den offisielle versjon sier at verdiene er forenlige/kompatible. Men et stort antall mennesker mener det motsatte, og dette er ikke noe de har kommet frem til på studerkammeret, men ved observasjon og erfaring.

Problemene med den offisielle versjonen er at den stadig undergraves av utviklingen: å skjule kvinneundertrykkingen i islam er vanskelig, hvis man ikke vil ty til sensur og meningstyranni. Mediene forsøker å holde lokket på plass, men:

Hva skal man gjøre med folks sanseapparat? Hvis jeg skulle sammenligne følelsen jeg får når ser toget av abayaer så måtte det være inntrykket av tyskerne som marsjerer nedover Karl Johan 9. april. Den gang sto nordmenn og måpte, i sjokk og vantro: hva var dette? Nordmenn våknet brått opp til historien.

Sammenligningen mellom abayaer og 9. april går på følelsen av anomali – på et brudd, på noe helt utenfor den standard vi måler mennesker og samfunn etter. Noen vil anlegge et antropologisk syn og si det er fordi abayaer i Oslo sentrum er unormalt, vi er ikke vant til det. Men det er vi. Vi har lenge sett disse plaggene, og vi blir ikke vant til dem, vi blir mer urolige for jo mer vant til dem vi blir.

Hvorfor? På grunn av verdiene og menneskesynet disse plaggene utstråler. De gjør oss redde. Nordmenns reaksjon vil være å trekke seg unna. På Ikea på Furuset ser vi stadig flere hijabr og abayaer når vi handler. På et eller annet tidspunkt vil nordmenn og innvandrere, faktisk også noen muslimer trekke seg ut når det blir for mye av det religiøse mørket, enten det er boligområder eller kjøpesentra.

Oslo er ikke Teheran, men dette synet er som om Teheran er kommet til Oslo. Det gir en følelse av invasjon.

Det er en legitim følelse. «Invasjon» ligger i overrumplingen, og i følelsen av verdier som er fiendtlige til ens egne. Bare tanken på å kalle dette «flerkulturell» og mangfold virker absurd. Her skjer det i såkalt «fredstid». Men er dette «fred»? Dette er det følsomme spørsmålet som skjærer gjennom alle vestlige samfunn. For det minner om noe helt annet, og vestlige ledere og elite er livredde for svaret.

Ledere og elite forutsettes at vi skal late som ingenting. Men det er umulig. Disse damene og det de representerer kommer til å forandre omgivelsene de møter. De vil gjenskape dem i sitt bilde.

Derfor var diskusjonen i vinter om forbud mot hijab i barneskolen så viktig og skjellsettende. Forslaget var fremmet av mennesker som har sett utviklingen på nært hold. SVs Heikki Holmås turde å si det høyt, men så kom reaksjonene og da falt han og andre ned som en skinnfell.

Det er tid nok

Diskusjonen er omtrent på samme trinn i Danmark. Jespersen og Pittelkow erkjenner det: myndigheter og elite har unnlatt å forsvare liberale verdier. Derfor er man nå trengt på defensiven. Man aner ikke hva man skal stille opp med.

Anmeldelsene av deres bok har vært en bekreftelse på dette: det er kokettering med forfatterne, av deres «monomane» opptatt av islam og muslimer, av Karen Jespersens kritikk av en regjering hun selv satt i. Selv en journalist som Arne Hardis i Weekendavisen må innlede med at de bare er i tvil på to punkt, ellers er det skråsikkerhet hele veien.

Han roser dem, men få av anmelderne tør å møte bokens alvor på det nivå den fortjener. De spiller fortsatt den gamle leken: det er tid nok, så slemt er det dog ikke. De kryper inn under det nasjonale ullteppet, og later som om det fortsatt er der.

KAREN JESPERSEN OG RALF PITTELKOW: ISLAMS MAGT – EUROPAS NYE VIRKELIGHED 288 sider, 250 kr.

Jyllands-Postens Forlag