Kommentar

Hvordan ser hverdagen på østkanten i Oslo ut? Ikke det oppsiktsvekkende, men en vanlig skoledag? Den som hører historier, forstår at det er mye som ikke rapporteres. Journalister som ellers har et stort kontaktnett, er stort sett tause om det virkelig nye Norge.

Ingunn Marie Eriksen har tatt doktorgrad på å studere en førsteklasse på videregående på østkanten, anonymisert som «Skogbyen».

Ida Irene Bergstrøm har intervjuet henne for forskning.no, og har gjort en hederlig jobb. Eriksen har turt å gjennomføre og Bergstrøm har turt å gjengi nok til at vi forstår at det er en virkelighet der ute som de fleste innfødte ikke aner noe om.

For de som sitter trygt i sine posisjoner, kan late som om alt er som før (hvem er egentlig nostalgiker?). Onsdag var Anne Holt og Heidi Nordby Lunde gjester i Dagsnytt Atten for å snakke om hvordan barna behandles i skilsmisser. Etter kort tid gikk samtalen på tomgang. Vil den ikke gjøre det når to hvite liberale kvinner møtes og i utgangspunktet er enig om at individets frihet trumfer det meste, også barn. Blir det annet enn talemåter av slikt? De ser verden fra samme vinkel. Samtidig finnes det nå tusenvis av kvinner der ute som ser verden helt annerledes. De slipper ikke inn i NRKs studioer. Der er sendeflaten like liberal og blendahvit– ordene er ofte sammenfallende og er i ferd med å vende seg mot de liberale – som i medier og politikken. Den politiske debatten kverner i samme spor. Den er intern og ekskluderende. Hva gjør dette med deltakelsen og interessen for politikk? Hverken nye landsmenn eller gamle kjenner seg igjen.

Denne kontrasten blir ekstra stor når man leser om hvordan virkeligheten arter seg i en førsteklasse på videregående på østkanten.

Eriksen fulgte C-klassen i deres første semester på videregående i 2008. Hun var der hver dag, fra dag en, da alle var helt nye for hverandre. Elevene var 15-16 år gamle, og det var rundt 25 elever i klassen, fire av dem gutter.

I begynnelsen var det flere gutter, men noen av dem byttet til nye og bedre skoler i løpet av den første måneden. Skolen som Eriksen studerte fulgte moderne pedagogikk som stiller høye krav til elevers selvdisiplin, men den hadde lave inntakskrav.

På allmennfag, som Eriksens klasse gikk på, hadde 70-80 prosent av elevene minoritetsbakgrunn.

Det første som slår en, er at skolen er sterkt etnifisert. Verden inndeles etter hvor en kommer fra, og det er ikke den lille norske minoriteten som sørger for det. Det er kun to norske jenter i klassen, og de får merke det.

C-klassen hadde elever med bakgrunn fra 16 ulike land. Allerede fra første skoledag ble det trukket en klar linje mellom de med minoritetsbakgrunn, utlendingene, og de norske. Skillelinjen fulgte hovedsakelig hudfargen til de involverte, men ikke bare.

Dette er ganske sterk lesning for en norsk forelder: Barna på en norsk videregående skole blir klassifisert etter hudfarge! Det er stikk motsatt alle idealer. Den norske befolkningen har fått høre at den rommer grums og derfor bør være ekstra imøtekommende mot nye landsmenn. Så er det altså innvandrerungdom som innfører det som i offisiell norsk sjargong ville hett «rasistisk» praksis.

Det er setninger i artikkelen som hadde fortjent å bli fulgt opp. Hva betyr f.eks.:

De hvite etniske nordmennene var i minoritet og ble markert, mange av dem for første gang i livet, som hvite og norske.

Slik jeg leser dette, betyr ordet «markert» at de fikk en merkelapp på seg. De ble plassert i en egen kategori som norske og hvite, og det virker ikke akkurat som det var noen privilegert posisjon.

Eriksen/Bergstrøm skriver at de norske jentene fikk sjokk av behandlingen. Det er forståelig. Er «Skogbyen» en eksepsjonell skole, eller er dette vanlig? Med den dominansen som fremmedkulturelle har på skolene i Oslo, vil vi anta det siste. I så fall har et stort antall norske ungdommer høstet de samme erfaringer: å kjenne seg diskriminert i det de trodde var eget land. Er det noe rart at foreldrene tar barna ut og flytter?

Mellom to stoler

Det var noen elever som ikke passet inn i de enkle kategoriene:

Men Marte, som var hvit og etnisk norsk, var så «utlending» i oppførselen at hun ikke var norsk allikevel.

Marte hadde konvertert til islam, hadde ingen norske venner, og snakket «kebabnorsk» med den største selvfølgelighet. Nabika, som hadde minoritetsbakgrunn, var stille og skoleflink, og hang mye med de norske jentene. Hun var ikke utlending nok til å være ordentlig utlending.

Angela fra Øst-Europa var vanskelig å plassere. Hun var «wannabe-norsk».

Motstand utenfra

Så er det elever som er fjernkulturelle, men er vant til å kjempe for sin rett og sin levevei. En hindu finner seg ikke i få tredd æreskodeksen ned over hodet.

Malika var ikke muslim men hindu, og hadde hengt mest med etniske nordmenn før hun flyttet til Oslo. For henne var den muslimske æreskodeksen vanskelig å svelge.

Hun ble provosert over at jentene måtte bære byrden for moralen og familiens ære.

Doktorand Eriksen er ærlig nok til å innrømme at hun ikke var forberedt på det hun møtte. Hun beskriver en klasse preget av dominans, og det er de muslimske jentene som dominerer:

De muslimske jentene utgjorde majoriteten, og en håndfull av dem betegnes av Eriksen som «de kule» i klassen.

– Det var uvant for meg at etnisitet ble snakket om så direkte, og hvor viktig det var, sier Eriksen.

– Hvis det var en dimensjon som ble trukket frem hele tiden, så var det at man var utlending. Alt ble kulturforklart.

Å bruke kultur-og-etnisitet-kortet var noe svarte i USA gjorde på 60-70-tallet. Men de var amerikanere. De muslimske jentene har ikke bare en kulturell, men også en religiøs tilhørighet som de kan bruke til å skape seg en identitet i opposisjon til det norske.

Artikkelen utdyper ikke disse forskjellene, og hvordan jentene ser på det norske samfunnet. Ut fra meningsmålinger i andre land kan man anta at anerkjennelsen og identifiseringen med det norske er lav.

Domina

Nå er Eriksen kommet frem til jentene som dominerte. Hun beskriver deres oppførsel, men finner forklaringen i skolens mangel på grenser. Her slår det politisk korrekte inn. Årsaken ligger utenfor jentene. Hva om hun hadde spurt: Hva med kulturen jentene har med seg? Hvor kommer den grenseløse skolen fra? Hvilke idealer er den uttrykk for? Er det idealer som er forenlige med den bakgrunnen de muslimske jentene har?

Kan det være at de får utfolde sine dårligste sider? Det er sterkt å lese om muslimske jenter for hvem bråket ble et kjennetegn, en måte å skape samhold og front mot andre på, og de nerdete norske elevene.

Storsamfunnet tar en hard hevn over disse jentene når de kommer ut av skolen. Er det integrering å la dem være grenseløse?

I spissen for C-klassen sto en kjerne med svært bråkete muslimske jenter, som klappa til andre jenter hvis det måtte til, og som var så høylytte og tok så mye plass at de forstyrret undervisningen til klassen sin, og andre klasser.

– Mangelen på grenser og autoritet på skolen, ingen faste klasserom, få faste lærere og kravet om selvdisiplin frustrerte elevene, forteller Eriksen.

Elevene etterspurte mer disiplin fra lærerne sine. Det måtte rett og slett en ekstremt sterk selvdisiplin til for å gjøre det bra
i C-klassen.

I denne settingen, og i Eriksens spesifikke utvalg, utviklet det seg en form for aggressiv og bråkete jenterolle som hun kaller en opposisjonell femininitet. Bråket var både et resultat av og en reaksjon på skolens mangel på grenser.

– Når man konstant går og føler seg underlegen i skolesammenheng, så blir det å bråke en måte å føle seg bedre på, sier Eriksen.

Hun påpeker at den røffe jenterollen også er tett forbundet med vennskap og lojalitet. Man står sammen og forsvarer hverandre. Men den utelukker muligheten til samtidig å være «flink pike», spesielt «skoleflink pike».

Bråket ble en viktig skillelinje mellom høylytte og kule utlendinger som gjør det dårlig på skolen og stille, skoleflinke, nerdete nordmenn.

Sex

Sex er det mest ladede området for jentene. De kan gjerne bruke sex-ord som våpen, men hvis det kommer til virkelig sex, får de panikk. Dette er åpenbart noe som stikker dypt. Men de greier å snu dette til et våpen mot de norske: De norske er horer, og selv er de bedre, hevet over den norske skitten. Hva dette gjør med deres syn på og holdning til det norske samfunnet, kan man bare ane. Man forakter ikke halvparten av befolkningen uten at det får konsekvenser.

Å bruke seksuelt eksplisitte ord for å slenge dritt om noen, eller for å tulle, var stuerent. Men så fort samtalen faktisk handlet om sex, ble det kaos.

Da jentene i C-klassen ble bedt om å lese en tekst som handlet om kvinnelige seksuelle fantasier og onani, forlot de timen i protest.

Når sex var et tema, kom dessuten også religion på banen, i motsetning til bråkingen, som bare ble forklart med etnisitet.

En kultur som er grenseløs på det seksuelle, befinner seg i en eksperimentell gråsone. Men det synes ikke som om de som styrer Norge har tatt inn over seg at dette gjør det umulig å integrere ungdom fra særlig muslimske land. De opplever det som et angrep, hvilket det er.

Hvis sex appeal kun hadde vært noe på film og i reklamen, ville situasjonen vært annerledes. Men den seksuelle grenseløsheten er opphøyet til norm av myndighetene, og det kan ikke først og fremst muslimske foreldre godta.

Å tro at muslimske foreldre og barn vil la seg integrere i et samfunn hvor seksuell grenseløshet er norm, er illusorisk.

Betyr det at det norske samfunn må ta hensyn til at det er kommet inn befolkningsgrupper med mer restriktive normer? Ja, faktisk gjør det dét. Man må velge hva man vil prioritere. Likeverd er viktig, men ikke å lære onani på skolen.

Ømme tær

Eriksen begir seg dermed inn i et minefelt. Hun både forstår og ikke forstår. Det er mange ømme politisk korrekte tær å tråkke på. Skal man gå inn i problemene, må en gå løs på familiestruktur og kultur i Midtøsten, Nord-Afrika og det utvidede Midtøsten (Pakistan). Det kan bli mye å løfte for en ung doktorand. Spesielt hvis få andre har vist vilje til å løfte.

Men denne tausheten kan ikke vedvare. Den er dømt til å sprekke. Når den sprekker med høye smell, vil de styrende reagere med å si at det er det norske systemets skyld og pøse enda mer ressurser inn i skole og lokalmiljø. Det er den klassiske liberale respons, helt siden ghettoene ble satt i brann i USA på 60-tallet. Men i tilfellet Norge vil mer penger bare forsterke problemene. De ligger et annet sted. I en systemfeil.

Når man inviterer verden til Norge, får man hele verden i fanget, dvs. man må ta Pakistan, Somalia og Irak på alvor.

Afghanistan på hjemmebane, kan man si.

En chilensk gutt ble forelsket i en afghansk jente. Familien hennes hadde ikke sansen. Gutten ble truet og måtte flytte. Gutten. Ikke jenta. Slik fungerer det grenseløse samfunn. Det er ikke bare skolen som er grenseløs. Og der ligger problemets rot begravet.

Aggresjon

Dessverre for de norske inngår en god porsjon aggresjon i den måten de muslimske jentene hevder seg på; ved å dukke andre blir de selv store.

Den muslimske seksualmoralen så ut til å gi dem en følelse av moralsk overlegenhet, og de brukte seksualmoralen for å hevde seg som kulturelt overlegne, spesielt gjennom bruken av ordet «hore».

..

Allerede i første uke på Skogbyen sier en jente til Eriksen at «vi kaller alle de norske jentene kæber», horer. Hun peker på en hvit, etnisk norsk jente ved navn Iselin, for å gi et eksempel.

– For noen av de etnisk norske jentene ble det å begynne på den nye skolen en sjokkartet kulturkrasj, sier Eriksen.

Blant elevene er det særlig to jenter, Iselin og Ingrid, som representerer den norske minoriteten. Iselin begynte å gråte da hun kom inn på Skogbyen. Hun kalles hore fra dag en, og føler at rettigheter hun tar som en selvfølge, retten til seksuell frihet, blir fratatt henne.

Dette er norsk virkelighet. Hvordan vil Dagsrevyen håndtere dette uten å skape reaksjoner? For ved sin taushet har mediene og politikerne gitt muslimer et inntrykk av at det ikke blir noen offentlig skittentøyvask. De kommer til å skrike opp hvis man går den skitne virkeligheten inn på livet.

Kun hvis man gikk i seg selv og tok opp den grenseløse individualismen og seksualiteten til vurdering, kunne det bli en balanse.

Men det kommer neppe til å skje. Det er investert for mye politisk kapital i f.eks. nøytral ekteskapslov. Det kan ikke stilles spørsmål ved rettighetskulturen. Men det er den som avvikles eller perverteres på den skolen Eriksen skildrer.

Instrumentalisering

Det er frontkollisjon mellom muslimsk kulturs holdning til sex og kvinner og det som er den grenseløse liberales holdning:

Allerede i første uke på Skogbyen sier en jente til Eriksen at «vi kaller alle de norske jentene kæber», horer. Hun peker på en hvit, etnisk norsk jente ved navn Iselin, for å gi et eksempel.

– For noen av de etnisk norske jentene ble det å begynne på den nye skolen en sjokkartet kulturkrasj, sier Eriksen.

Eriksen viser sin forvirring når hun hevder at de muslimske jentene etablerer en «opposisjonell feminitet». Er dette feminint i noen meningsfull betydning av ordet? Er det ikke heller snakk om avviklingen av feminisme og feminitet, der sex blir et våpen, til samhold og mot andre? Disse andre «happen to be» norske jenter. Hvor er solidariteten i praksis? Her blandes klasse og kjønn på en uheldig og faretruende måte. Vestkantjentene trenger ikke bry seg. Det er lavklassene som får slite med problemene. De slipper. Ute av syne, ute av sinn. Imens kan man engasjere seg for asylsøkere med avslag.

Tvang

Da studentopprøret begynte på 60-tallet, var det med en inngrodd skepsis til tradisjonen. Hvis man valgte som foreldrene, var det fordi man ikke var fri, man var slave av sedvanen. Det var rett å gjøre opprør.

I møtet med en tvang som er langt sterkere enn det vi noensinne ble utsatt for, har 68’erne og deres etterkommere bøyd seg; de mener at ufrihet også kan velges i frihet, uten å problematisere hva slags frihet dette i så fall er.

Slik tenker også Eriksen om de muslimske jentenes forsikringer om at de velger det samme som foreldrene vil, av fri vilje:

Og de opplevde i aller høyeste grad at de valgte dette selv, på lik linje med at flere av dem i løpet av perioden på videregående valgte å begynne med hijab.

– Det er problematisk å omtale unge muslimske jenters seksualitetsvalg som nødvendigvis ufrie, sier Eriksen.

– De fleste jentene i mitt utvalg var helt innforstått med at selv om foreldrene ville dette for dem, så var det noe de ville selv også. Det var ikke snakk om vold og tvang, men kulturell oppvekst.

Slik skapes et gjerde av respekt rundt ufriheten og gjør at den ikke kan betviles. Man sier at muslimske jenters valg er hevet over kritikk. Er det å hjelpe medsøstre? Finnes det noen sammenheng mellom «hore»-betegnelsen på norske jenter og den seksualiteten de selv går inn for, eventuelt hijab?

Dette er opplagte spørsmål, men de stilles ikke.

Liv og lære

Eriksen forteller at de muslimske jentenes seksualsyn ble det rådende syn, selv om det var stikk i strid med skolens. Skolen har altså ett ideal, men det anerkjennes ikke av de muslimske elevene. Det norske samfunn utfordres og undergraves m.a.o. på det offentliges egne skoler. Denne utfordringen er sjelden tema, annet enn når det kommer til spesielle saker, som ytringsfrihet. Skal man snakke integrering, fokuserer man på dem som faller utenfor. Men det er på frontkollisjonen mellom verdier at det egentlige slaget står. Og Eriksens doktorgrad forteller at myndighetene i all stillhet har kapitulert.

Skolen Eriksen studerte fremhever ikke etnisitet som noe spesielt, men arbeider i henhold til at alle er like og skal behandles likt. I Eriksens avhandling kommer det allikevel tydelig frem at det denne skolen lærer sine elever ikke samsvarer med den vedtatte likhets-linjen.

Både Eriksen og tidligere studier viser at den norske skolen lærer elevene at det er den «norske måten» å forholde seg til seksualitet som er den rette.

– Det er vanskelig å generalisere, men vi kan si at på denne skolen hadde de muslimske jentene den moralske retten og den moralske pekefingeren blant elevene, mens nordmennene var underdogs, sier Eriksen.

Dobbeltkommunikasjon

Samfunnet dobbeltkommuniserer: Det norske synet på seksualitet, les: det narsissistiske, er det dominerende i storsamfunnet, og får et element av den maktutøvelse de muslimske jentene står for, som ikke bryr seg om hva andre føler og mener. Igjen slås det an til konflikt og konfrontasjon.

Sterkest inntrykk har den etniske inndelingen gjort på Eriksen, fordi den strider mot alle idealer og fraser om integrering. Men det stanser ikke der. Det er den religiøse faktoren som gjør det mulig for de muslimske jentene å danne et transnasjonalt fellesskap. Umma, ikke Norge. Her legges premissene for det som kan bli politisk-religiøs radikalisering. Det er bare å forlenge konfliktlinjene.

Elevene med minoritetsbakgrunn deler tilhørighet til et lokalt fellesskap, så hopper de over det nasjonale der de føler de ikke hører hjemme, og går rett til et transnasjonalt plan.

– De omfavnet en slags pan-etnisitet, en overskridende etnisitet som ikke har å gjøre med at man har bakgrunn fra et annet land. En ny kategori som ikke er noen av de tingene de faktisk er, men et kompromiss, forteller Eriksen.

– Bråkingen og hore-preiket var jobbing for å få til samhold i en gruppe med bakgrunn i 16 forskjellige land og med mange forskjellige klassebakgrunner. De var absolutt ikke en enhetlig gruppe, men de fikk det til å fremstå som det.

Eriksen og journalist Bergstrøm har levert et arbeid som gir mye å tygge på. Den som leser dette, vil tenke: Hvordan skal det gå med barna våre? Hvordan skal det gå med Oslo og Norge?

 

Hevder seg med bråk og strenge sexregler
Det skarpeste skillet mellom «utlendings-jentene» og «de norske jentene» kommer til syne når det blir snakk om sex.

Ingunn Marie Eriksen er aktuell med avhandlingenYoung Norwegians: Belonging and becoming in a multiethnic high school.

Avhandlingen er en del av prosjektet ‘Nye kjønn, andre krav? Likestillingens barn i skole og familie’, ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO.

Eriksen jobber til daglig ved Proba samfunnsanalyse.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også