Kommentar

Foto: Mike Blake/Reuters/Scanpix

Dette innlegget er til en fortvilet hijabjente med pakistanske foreldre. La meg kalle henne, tja…Sana. Sana er født i Norge og vil gjerne leve som en norsk jente, men er omringet av pakistanske regler, strenghet, macho-verdier, religion, sosialt press, og en konstant stille trussel om represalier som så mange andre jenter. Det er et helvete, men det verste for Sana er at hun har ingen på sitt parti: Både politikere, eliten, skolen, lærere, feminister og den flerkulturelle venstresiden holder med foreldrene, familien, miljøet, presserne, machokulturen og islam. Alle sammen. Hvordan skal en norsk jente våge å frigjøre seg fra sosial kontroll, når selv makteliten er imot det? 

En av våre viktigste samfunnsprinsipper er at barn er født fri. Ingen eier barns fremtid her i Norge, og barn skylder ingen noenting: Ikke samfunnet. Ikke staten. Ikke kulturen. Ikke religionen. Ikke familien. Ikke foreldrene. Å respektere barn for hvem og hva de er, er vårt ideal. Vår opplyste og humanistiske kultur har gitt alle barn retten til å blomstre på egne premisser, og velge sin egen vei som et individ. Men det finnes ett unntak: Barn av muslimske foreldre må følge et helt annet sett regler.

Frihet er alle barns rett – unntatt innvandrerbarn.  

Dessverre er frihet en rettighet som ganske få barn i verden får lov benytte seg av. I mange fremmedkulturer har barna plikt til å få samme tro, holdninger og verdier som foreldrene – og gjerne gjennom tvang, press, skremsler og voldsbruk. Barnas selvstendighet, frihet, og mulighet til å blomstre som individer på egne premisser kommer i annen rekke. Slike kulturer dyrkes og blomstrer nå i Norge til flerkulturell applaus og grenseløs toleranse – selv om vi vet hvordan jentene har det.

I slike kulturer er barna foreldrenes eiendom, og bærer gjerne ansvaret for hele klanens ære og renhet, og da særlig jentene. (Hvordan «menn» kan overlate hele sin ære til å avhenge av småjenters seksuelle adferd, er så forskrudd at vi gode menn bare rister på huet av ynkeligheten.) Frihet og likestilling er noe som dyrkes av høyt utviklede, moderne og rike samfunn med kjærlighetsbaserte familiestrukturer, og et humanistisk kulturfundament. Likevel forsøker både vestlige politikere og media å innbille velgere at «alle kulturer er like» og «alle vil det samme».  Det er løgn – og den løgnen rammer Sana, som har som oppgave å gjøre løgnen til sannhet.

Norske regler gjelder ikke for norske Sana 

Alle tror Sana liker å gå med hijab, og er en troende, dydig muslimsk jente som ikke vil drikke, og vil vente med sex til ekteskapet, slik islam fordrer. Hun er det man ser, det man forventer, og det de flerkulturelle ønsker seg. Problemet er at alt er bløff og hykleri: Sana synes egentlig at islam er noe avleggs, kvinnefiendtlig erkesludder. Hun synes  moskeen er dritkjedelig, tror ikke på Allah, og hater alt av ærbare plagg.  Men hun later som, fordi noe annet ville være livsfarlig – også her i Norge.

Hun misunner hvite norske venninners frihet: De har kjærester, går med håret flagrende løst, går i fine fargerike sommerkjoler som alle smiler mot, og går på fest hvor man flørter og har det gøy. Venninnene kan gå hvor de vil uten taxi-spioner eller verge, og har foreldre som lytter til dem og respekterer deres unikhet. Venninnene har frihet til å velge alt ved livet helt selv, og mest frustrerende:  De har sex. Som alle normale ungdom på 17 har også Sana intenst lyst på sex og kjærlighet. Det er liksom helt naturlig for ungdom, men hun er presset til å føle Skam. Alle vil hun skal være stereotypien, derfor er hun det.

Å ha utenomekteskaplig sex vil være helt ødeleggende for hennes status i familien og miljøet, men det kan hun takle. Så hvorfor gjør hun ikke opprør? Fordi alle norske maktstrukturer ønsker hun skal fortsette hykleriet. Nordmenn vil ikke vite om noe annet. De ønsker løgnen skal være sann. De kan ikke engang tenke seg tanken at en «muslimsk jente» som smiler under hijaben, egentlig er en helt normalt fungerende norsk ungjente, og ikke en stiv, religiøs robot. Hverken venner, lærere, politikere, eliten, pressen, media ser ut til å fatte muligheten at noen muslimske jenter ønsker å bli norske, i stedet for å bli pakistanske som mor, far og imamen. Eliten vil det skal være sant. Ungdom blir dressert til å tro det er sant. Hvem trenger fiender med sånne venner? Hvem tør å gjøre opprør når man står alene omringet av frihetens fiender?

Frihet for innvandrerbarn passer ikke inn i flerkulturen. 

Vår Sana er dermed livegen foreldrenes ukultur og religion, med statens velsignelse. Hennes oppgave er nemlig ikke å være fri, men å berike oss andre. Hvis norskfødte barn av fremmedkulturelle ikke viderefører foreldrenes fremmedkultur, vil nemlig prosjektet flerkultur kollapse på en generasjon. Krise!! Da ville innvandrerbarn og barnebarn plutselig hete Christian og Kristine som våre barn, og kunne adoptere den vestlige kulturen og friheten de er født inn i og omgitt av hele dagen gjennom skole, hverdag og venner – og som mange unge jenter (og gutter) higer etter. Og som alle hvite barn får lov til.

Så hvorfor ikke vår mørkhudede Sana? Hun er født i vestlig kultur, og skal bo her. Hun skal ikke bo i Pakistan, så hvorfor i huleste skal hun videreføre foreldrenes pakistanske kultur her i Norge? Hvor er logikken? Det gir ingen mening for Sana heller: Foreldrene har frivillig forlatt sitt hjemland. Barn som er født her i Norge, er norske og dermed fri, og dermed skylder de ikke foreldrene å videreføre noe som helst. Så hvorfor ser samfunnet det som naturgitt at Sana blir like pakistansk som sine foreldre?

Det horrible svaret (vi aldri vil få fra Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg) er at flerkultur-prosjektet er viktigere enn Sana. Tygg på den alle dere «gode» som synes småjenter med hijab er så berikende. Dere står i mørket.

All makt til foreldrenes press

Staten har gitt innvandrerforeldre all makt til å forme barna sine i sitt bilde, og alt av kulturelt og religiøst press fra foreldrenes side, blir godtatt, oversett, bagatellisert og hyllet. Barn av innvandrere skal og må videreføre en fremmed kultur i generasjon, og derfor får foreldrene lov til kle dem opp i hijab og turban, holde dem vekk fra svømmeundervisning, sende dem på  religiøse skoler, og tvinge dem til å identifisere seg etter hva foreldrene bestemmer. Men med hvilken rett gjør man dette i Norge? Hvis norske foreldre presset barna sine på denne måten, ville det vært helt uakseptabelt.

Bare ved kjønnslemlestelse av jenter sier det offentlige Norge stopp – mens for gutter er det helt greit. Selvfølgelig har muslimske foreldre rett til å omskjære norskfødte gutter i Norge, akkurat som jødiske foreldre har. Religionsfriheten og tradisjon tilsier det. Les foreldrenes religionsfrihet og tradisjon. Babyer har nemlig ingen religion eller tradisjon. De er født fri! Men i det forskrudde flerkulturelle Norge blir de livegne foreldrenes kultur, tradisjoner og overtro, i motsetning til hvite barn, og har derfor ingen rett til å velge.

Dette er så naturgitt for både staten, skolen og politikere, at ingen diskuterer det.  Selv NRK liker å fremstille det slik i en populær TV-serie, og det er fullstendig ødeleggende for alle «Sana’er» i Norge som ønsker seg vekk fra strengheten og la håret flagre. Ingen tør kritisere fremmedkulturen. Ingen tør snakke imot den fremmede religionen. Ingen tør å ta makten fra foreldrene. Ingen er på Sanas parti. Signalet til innvandrerjenter fra det offentlige Norge er krystallklart: Hold kjeft og følg programmet!

Når er du norsk nok? Aldri. 

Kjære Sana: Ikke spør meg «når er jeg norsk nok?» Spør heller foreldrene dine hvorfor du skal være pakistansk. De tok seg friheter med din frihet, med velsignelse fra politikere, embedsverk, media, skole, og gjorde deg til utlending. De lot deg ikke velge selv når du ble stor nok, slik standarden er her i Norge. De tok en norskfødt baby, og ga deg norsk pass og en fremtid i Norge. Men de brukte pakistansk press til å gi deg pakistansk navn, pakistansk språk, pakistansk kultur, pakistanske klær, pakistansk tenkemåte, pakistansk identitet,  pakistansk gud og pakistansk tro. Hvorfor det? Med hvilken rett?

Du fikk aldri noe valg. Foreldrene dine tok valget, til venstresidens applaus, for her er det en viktigere agenda enn deg og din frihet: Flerkultur. Du er bare et instrument. En slavinne for politiske krefter. Du blir aldri norsk. Du skal være norsk-pakistansk i multikulturens navn og «integreres» til Norge, i stedet for å bare assimileres og bli norsk. Og det skal barna dine bli også, derfor står en fetter klar på den pakistanske landsbygda du skal gifte deg med. Sånn er du, for det  har andre bestemt. Så gjør jobben din og hold kjeft.

Vær det som venstresidens trange fordommer ønsker du skal være. Vær muslim. Vær det vi vil du skal være. Så kyniske og tanketomme er «godhetstyrraniet» som styrer livet ditt. Og ikke skyld på høyresiden. Vi står på din og frihetens side. Det var ikke vi som sviktet deg.

En dobbeltstandard etter etniske skillelinjer

Forskjellige regler for forskjellige etnisiteter er selve symbolet for apartheid. Venninnene dine har stor frihet fra foreldrenes diktat, og det offentlige følger med på at disse reglene blir fulgt. Du er underlagt foreldrenes (og brødrenes) diktat, og det offentlige vender ryggen til det så du må følge andre regler. Du er plassert bakerst i bussen Sana, og det er de som hevder å være «antirasister» som beskytter dette kulturapartheid-systemet.

Ingen kan engang tenke seg tanken på at du har lyst til å velge. Du er jo Sana. Jenta i hijab. Og alle norskfødte jenter i hijab elsker sine foreldres kultur, tenkemåte, væremåte, religion, og gud – ikke sant? Det sier NRK. Derfor sier du det selv også. Du tør ikke annet, siden signalene er så tydelige: Vi støtter ikke deg. Vi er multikulturens beskyttere, og derfor støtter vi foreldrene dine.

Lytt til stillheten som oppstår nå

Derfor kommer ikke barnevernet når du blir slått, truet, presset, hatet, hundset, hetset, overvåket og tvunget av familie og menn – som om du bodde i Pakistan og var Pakistansk borger. Du er bare en innvandrerjente, og de trenger en stolt fremmedkulturell innvandrerjente – ikke et stolt norsk individ. Og når de leser dette blir de forbanna på forfatteren som er «høyreekstrem». Det er jo mye lettere enn å gå i seg selv og innrømme at man er helt på ville og farlige veier.

Derfor svikter selv de norske «feministene» deg. De prøver heller en sånn festlig hijab for å føle seg internasjonale og fargerike, mens macho-imamen gnir seg fornøyd i skjegget. Drit i deg liksom. Hvorfor skulle du ha selvstendighetstrang og rebelske tanker? Du er jo født muslim og pakistaner i Norge. Noe annet er utenkelig, og uønsket.

Klart du blir fortvilet og forbanna kjære Sana.

Men hvem bør du rette sinnet mot?

Kom ut, kom frem.