Kommentar

Bilde: En scene fra stranden i Tel Aviv forteller om avstanden mellom modernitet og en religiøsitet som vil utfordre. Foto: Baz Ratner/Reuters/Scanpix

 

Å gå med hijab i vestlige land er ikke modig. Det som er modig, er å kaste den av seg, slik iranske feminister demonstrerer. Hijab-brukere er forferdelig dårlige forbilder for innvandrere, troende, kvinner, menn, eldre og barn. Særlig barn. Hijab er fremmedgjørende og sender helt feil signal til alle – unntatt macho-kreftene fra arabisk steinalderkultur som vil kontrollere kvinner og islamisere alt og alle rundt seg. De gliser fornøyd.

I det sekulære Europa var prestemakt endelig et avsluttet kapittel etter 250 år med opplysningstid. Det er naturligvis religionsfrihet her, og folk tror på de rareste ting – men det betyr ikke at man står fritt til å presse religion på andre eller rope ut hvor religiøs man er ved enhver anledning, uten at noen tar til motmæle. Den går ikke. For bare 30 år siden hørte religion til privatsfæren; i hodet på folk, i hjemmet, i gudshuset eller i menigheten. De få raringene som gikk religiøst kledd til enhver tid, ble kalt «sektmedlemmer» eller litt kokeliko. Barnevernet tok kontakt med dem, for skolen og det offentlige var bekymret for barnas oppvekstmiljø med ekstremreligion – det ble ikke regnet som sunt for barnas frie utvikling. Sånn var det i hvert fall til islam dukket opp og forlangte respekt fra alle og enhver. Respekt for hva?

Vil man ha respekt i Norge, får man gjøre noe respektabelt.

Ærbar påkledning, underkastelse, moskebesøk, fem-om-dagen-bønn, eller å følge sharialov og kunne Koranen på rams, holder liksom ikke for å få respekt her på berget, og det kan jeg trygt si som ateist. Religion og tro er ikke en hudfarge eller et folkeslag. Det er en ide i hodet på folk. Et tankesett. Derfor kan jeg heldigvis kritisere islam fritt og grundig som jeg vil, og si ting som dette:

Å lære barn som er født i Norge til å avstå fra bacon, salami, øl, alkohol, vestlige kleskoder, vennskap, kjærester, kyssing, klining, sex og annen moro, er ikke å melde dem inn i det norske samfunnet. Tvert om. Muslimske menigheter skaper religiøse særinger som melder seg ut. Med hvilken rett kan foreldre velge et barns identitet i et vestlig land i 2018, og med det sørge for at de risikerer dødsstraff for å konvertere hvis de ikke skulle være enige i foreldrenes valg? Islam er et ekskluderingsprosjekt fra alt annet enn islam, og barn fortjener bedre – hvilket bringer oss til læreren og masterstudenten Hege Alnæs‘ kronikk «Hijab Mot Kulda» i Dagbladet 3. april:

Allah skal med, men vil være for seg selv.

Hege Alnæs påpeker at hennes jobb er å få alle i klassen til å føle seg som likeverdige og inkluderende medlemmer av fellesskapet. «De skal lære av hverandre, berike og hjelpe hverandre», som hun sier. I denne kronikken viser Alnæs et mer gjennomtenkt bilde enn vanligvis fra politisk korrekte utdanningskretser, men konkluderer med at hijab er et marginalt problem. Hun kan dermed neppe jobbe på en av skolene hvor islam styrer skolegården, hvor hijab er en verdimessig enveiskjøring, og hvor koranskolene etter skoletid nekter barna å lære både fakta, sekulær kultur og vestlige verdier. Det innvandrerbarn trenger, er lærere som er gode forbilder og som går i bresjen for vestlige verdier – ikke unnfallenhet mot gammeldags religion. Det får de nok av i sitt eget lukkede innvandrermiljø. Tenk om noen av hijab-jentene savner en på sitt lag mot hijab-presset? En lærer eller skole som tør å si nei. Ja, tenk – hva med dem?

Det er ingenting verdifullt i å lære av hijab, nikab og ligende, det er ikke berikende, og det er ikke noe særlig å respektere. Islams ærbare plagg sprer seg over hele Europa, og det fører konsekvent til at kvinner taper og machomenn vinner. Hver eneste gang. Det er hverken til hjelp, berikelse eller læring, og er bare Vesten uverdig: Foruten å være en grov fornærmelse mot alle oss gode menn, (vi er ikke så ukontrollerte og farlige at du må dekke deg til her i landet) så legger hijab et sosialt press på andre kvinner og jenter. Symboler på fromhet og ærbarhet er det nemlig ytterst vanskelig å si nei til i religiøse miljøer, og gruppepresset gjør at fenomenet sprer seg, samtidig som det gir klanen, familien, fedre, brødre og imamer en gudegitt, moralsk brekkstang mot kvinner.

Venstresidens anti-inkluderende brigade for sharia

Hijab er altså anti-inkluderende, og er ment å være nettopp dét: Det er godt mulig at det finnes muslimske kvinner som i fullt alvor tror det bare er et skaut de bruker av gammel vane, men dessverre: Hijab er og forblir et signal, uansett hva bæreren måtte føle. Et uniformsplagg for Muhammeds hær av troende, som ifølge boka skal ta over hele verden og har vært i konstant krig og konflikt med Vesten, demokratiet, kvinner, jøder og vantro i 1400 år.

Hijaben er ayatollah Khomeinis fremste symbol for sharialov, politisk islam og hvem disse kvinnene tilhører: muslimske menn – og ingen andre får røre dem! Går man med hijab, roper man sitt eget ekskluderende innenforskap: Da er man en del av den muslimske verden, og alt det andre er mindre viktig, selv ens egen identitet. Derfor er det ikke det minste rart at iranske kvinner hater plagget. Det er det mange kvinner og jenter som gjør, men hvordan skal de våge å si ifra når hele venstresiden står på imamenes og macho-kulturens side?

Sumaya Jirde Ali, Faten Mahdi al-Hussaini, Iman «Sana» Meskini er populære sharia-klappedyr som venstresidens anti-feminister og media bruker for å normalisere det unormale og gjøre religiøs kvinnediskriminering og fundamentalisme til noe høyverdig her i Norge. Alnæs trenger altså ikke være redd for at hun skal spre en «oss og dem»-holdning. Det klarer islam utmerket på egen hånd. «Oss-mot-dem» er faktisk hele poenget med islam, og hijaben symboliserer nettopp dét: «Jeg tilhører ummahen. Det gjør ikke du!» For å vise hvor på villspor denne hijab-brigaden er, har jeg en parallell jeg har brukt flere ganger: Fremskrittsparti-jakka mi.

En jakke som er umulig å overse.

Det står Fremskrittspartiet overalt, med digre hvite bokstaver, på den jakka, og den gjør nøyaktig det samme som «wearing colours» gjør for motorsykkelgjenger, eller hijab og nikab gjør for muslimske kvinner: Den viser at du er på oppdrag. Den roper hva du er – og gjør hvem du er til noe mindre viktig. Den jakka melder meg ut av fellesskapet og inn i et lukket samfunn hvor jeg representerer noe annet enn det sivile samfunn. Det er en uniform for en politisk retning, så alle kan se at jeg vil dra samfunnet i den retningen jeg og partiet vil. Akkurat som en hijab. Den jakka BRØLER, og nettopp derfor bruker jeg den bare når jeg er på oppdrag for partiet. Å brøle er uhøflig, og jeg blir ikke noen dårligere FrP-er av å gå uten. Min politiske tro sitter nemlig ikke i et plagg. Den sitter i hodet.

Hijab brukes imidlertid overalt og hele tiden. Brukerne hevder de blir mindre muslimske hvis de tar den av, og de representerer slett ikke et demokratisk, liberalt politisk parti fra vestlig parlamentarisk tradisjon, basert på vestlige verdier, frihet og fornuft: Islam er en fremmed, totalitær ideologi, og er basert på overtro fra 600-tallet – med sharialov, undertrykkelse og underkastelse på slep, og som bånn i bøtta: dødsstraff for å konvertere. Sånt har har ingenting her i Norge å gjøre. Det er ukultur. Hijab markerer tilhørighet til det fremmede, og ikke tilhørighet til det norske. Det burde bekymre de fleste, men venstresiden, media og globalistene insisterer på at det bare er et tøystykke. Det er som hele islams sinnsvake grunnmur og livsfarlige konsekvens er usynlig for dem. Nei, det er heller oss vestlige det er noe galt med: Det ser vi av Hege Alnæs’ pliktskyldige selvpisking i Dagbladet:

«De samme unge muslimene vil kunne spørre hvilken rett jeg har til å mene noe som helst i denne sammenhengen. Jeg, en velstående hvit kvinne som i et postkolonialt perspektiv er bærer av den dominerende majoritetens normsettende holdninger.»

Svaret på det spørsmålet finner du i historieboka, Alnæs

Les historieboka, som de unge muslimene burde pugge i stedet for koranvers: Du tilhører den vestlige kulturkretsen i et land som aldri har vært en kolonimakt. (Tvert om, faktisk, vi var en koloni.) Du har ikke bare rett til å mene noe om hva som foregår av samfunnsendringer her, men du har faktisk plikt til å gjøre det som borger i et demokrati. Og enhver lærer som ser en utvikling som hverken er i samfunnets, skolens, barnas eller jenters interesse, bør og skal reagere. Vesten skylder ikke araberland, Afrika eller verden noe som helst. Det er heller de som burde takke Vesten – for bistand, vitenskap, medisin, teknologi og moderne jordbruksmetoder. Nemlig.

Og norske lærere jobber ikke for imamer, Brorskapet, den flerkulterelle eliten, islam eller foreldrene til disse jentene. Husk det! Dere jobber for det norske samfunnet, den norske skolen og for barnas beste. Det er ikke i norskfødte barns beste å bli pådyttet foreldrenes fremmede religion og kledd opp som medlemmer av en utenlandsk sekt hvis de skal bo her hele livet. Det er absurd. Barn er ikke religiøse. De er fri, og fortjener et fristed fra miljøer som forsøker å gjøre dem religiøse i sitt bilde. Noen rettigheter bør barn av muslimske innvandrere også ha, eller hva? Liker ikke foreldrene det, så får de flytte til et land de føler seg hjemme i. La meg anbefale Frankrike eller Sverigestan. Der har islam vunnet.

En politisk gjenoppvekking som truer Vesten

Den økende hijab-bruken blant muslimske småjenter og kvinner er et resultat av gjenoppvekkingen av politisk islam i 1979 i Iran, og er presset frem av ekstremistiske menn, på vegne av manneguder og macho-profeter for å gagne bare menn. Vi nordmenn aksepterer naturligvis hijab, bevares. Men vi respekterer den ikke. Den er kvinnefiendtlig, ekspansiv og påtrengende – uansett hvor lite troende kvinner forstår eller aksepterer det. Vi respekterer heller trassige innvandrerkvinner som ikke lar seg kue av religiøse macho-tullinger og lar håret flagre. Dét er modig. Dét trenger vi mer av.

Det antivestlige politiske symbolet hijab sprer seg som en gift blant muslimske miljøer over hele Europa, og jenter som nekter å bruke hijab, risikerer å bli kalt «hore» av dårlige menn. Dette vet vi, og det er grundig dokumentert. Hvis ikke dét er grunn god nok til å motarbeide dette symbolet for sharia og det anti-norske, så vet jeg ikke hva som skal til. Hijab er ikke noe å være stolt av.

Linker

Hyklerne i hijab

https://m.nettavisen.no/nyheter/solberg-%28h%29-vil-ikke-ha-hijabforbud-i-skolen/3423167511.html

NRK normaliserer barnehijab

Kjøp Kent Andersens bok her!