«Hijab-dagen» markeres i dag 1. februar globalt. Om dette feires i land der kvinner tvinges til å gå med hijab og verre for å unngå vold, tortur og/eller fengsling vet jeg ikke, men mediene her i Norge slipper til de «hijab-frelste» så det monner.

For få dager siden kunne man i Aftenposten lese et innlegg fra 17 år gamle Maidah Cheema Ahmad om at hijab fungerer som et skjold som beskytter mot uønsket oppmerksomhet og seksualisering.

Ifølge henne er det ikke hijaben som hindrer integrering i samfunnet, men den negative holdningen til hodeplagget. Og hun nevner at undertrykkelse blir knyttet til dette hodeplagget.

– 1. februar deler mange kvinner sin kjærlighet for hijab og islams lære. Det er et tegn på at muslimske kvinner er frie og stolte over å være «hijabier», kan 17-åringen fortelle.

Les også: Stadig flere voldtekter i Sverige: Nær 10.000 anmeldte saker i fjor

Artikkel fortsetter

Dagsavisen bruker rikelig med spalteplass på å fortelle hvor frie og lykkelige kvinner er, som bruker hijab. Det heter seg at hijabbruken er selvvalgt. Screenshot Dagsvisen

Uønsket oppmerksomhet…

For egen del kjenner jeg ingen som reelt sett bryr seg særlig om hva folk har på hodet, men jeg kjenner en del som bryr seg om at det er millioner av kvinner verden over i land styrt av islamister, som ikke kan velge bort plaggene hijab, niqab, burka osv. uten å bli dengt opp, steinet eller fengslet for å opptre usømmelig eller blasfemisk.

At det finnes enkelte land med islamsk styring der kvinner har en eller annen form for slør, og at dette er en uproblematisk del av deres klesdrakt er greit, men tvangen mange opplever og represaliene knyttet til det å bryte med tvang, er fryktelig.

Når 17-årige Maidah Cheema Ahmad, kanskje født i Norge for alt jeg vet, hyller hijab og islam i Aftenposten såpass tydelig, finner jeg henne svært unyansert.

Og når hun nevner «uønsket oppmerksomhet og seksualisering», så må man spørre seg;

Fra hvem?

Tar vi fram noe statistikk fra Sverige viser det seg at fremmedkulturelle innvandrere, herunder 2. og 3. generasjon, står bak de aller fleste voldtektene hos de blågule. Svenske kvinner voldtas oftest av alle hvite kvinner i verden, og av alle kvinner i verden er det bare Botswana, Lesotho og Sydafrika som har flere voldtatte kvinner. I 2020 ble det registrert rundt 10.000 voldtekter i Sverige og mørketallene er store.

Tar man for seg «påtrengende og uønsket» seksuell adferd overfor norske kvinner finner man ofte gjerningsmenn med ikke-vestlig bakgrunn.

Ser vi på gruppevoldtektssaken i Borgarting lagmannsrett i disse dager, dreier saken seg om seks innvandrergutter og deres vold og gjentatte voldtekter mot en mindreårig pike.

Det er helt riktig at man skal og bør beskytte seg mot slikt, men det ser altså ut til at det er visse grupper i befolkningen som står for brorparten av «uønsket oppmerksomhet og seksualisering» og voldtekter, og dessverre er dette økende med antallet ankomne fra land der hijab er et must for kvinner, for ikke å bli sett ned på eller trakassert.

Når ordet «seksualisering» brukes i 17-åringens leserbrev i Aftenposten tenker jeg for egen del oftest på de bitte små jentene som tvinges til å leke med hijab på hodet eller de litt eldre pikene, som sitter på stranda iført heldekkende plagg mens gutta rundt dem sprader i badebukse.

Les også: Lærestoff i norske skoler fremmer hijab, cancel-kultur og radikal kjønnsteori

Artikkel fortsetter

«Den må tidlig krøkes som god krok skal bli», heter et gammelt norsk ordtak. Og det å kle opp pikebarn i hijab, for at skal bli sømmelige nok og gudfryktige nok til ikke å være fristende for menn, hører med også i dagens Norge. Illustrasjonsfoto: Pixabay

Handler ikke om hijab alene

Hvis det er damer eller piker i Norge, som føler seg «beglodd» av norske menn og kvinner med sitt fremmedartede hodeplagg, vil jeg tro at årsaken er at kvinnen med sin hijab synliggjør religiøs tilhørighet, identitet og et bestemt syn på kvinnens plass i samfunnet.

Det finnes mange norske historier om unge jenter som er fortvilet over at de må gå med hijab, og at de får juling hjemme hvis de bringer skam over familien ved ikke å ha hijaben på seg til enhver tid.

Disse jentene, som ikke ønsker å gå med hijab, skriver ikke leserbrev i Aftenposten som 17 år gamle Maidah Cheema Ahmad, vel vitende om at hun har «offentlighetens beskyttelse gjennom mediene» og har full dekning i egne rekker.

Nei, de som ikke ønsker å bruke hijab holder klokelig kjeft.

Disse jentene, som misliker og hater hijab og det å være minst verdt i en familie som jente og kvinne, våger ikke å stå fram i den offentlige debatten. Foreldre slår ofte sine døtre til lydhørhet og dydighet, og hijaben utgjør som regel en del av kontrollen.

De stolte, velutdannede kvinnene som står fram med hijaben vet også at medsøstre blir tvunget, men snakker lite om det. Tvangen mange kvinner opplever blir bare nevnt i en bisetning av de som hyller hijab, og knapt nok det.

Jeg mener det bør være en del av deres kvinnefrigjøring at det norske samfunnet i vedtatt politikk og via mediene støtter frie valg til ikke å gå med hijab og dess like, framfor å hylle opp i skyene de som selv påstår å være uendelig lykkelige over å gå med hijab, og som hevder at det er deres eget frie valg.

Et politisk signal

Avdøde Walid al-Kubaisi skrev i Aftenposten den 3. mars 2004 disse kloke ordene:

«Skautet som kalles hijab er en politisk uniform for den militante islamistbevegelsen.»

Han hadde selvfølgelig helt rett, og man kan tillegge, når man ser de mange barna med hijab;

«Den må tidlig krøkes som god krok skal bli»

Ordtaket er norsk og viser til at man allerede i ung alder trenger lærdom og erfaring, som av og til kan være smertefull – psykisk eller fysisk, for å modnes som menneske. Så også for småpiker, som skal lære at de må dekke seg til for ikke å friste menn.

Stadig flere barn kles nemlig opp med hijab her i landet, det ropes «hore» etter norske piker uten hijab. Helt åpenbart er det slik at kvinner og jenter uten hijab sees på som «fritt vilt» blant menn, som har fremmedkulturell bakgrunn med islamske røtter.

Norske myndigheter legger dessuten til rette for kjønnssegregering i svømmeundervisning og gymnastikk, og bidrar dermed til å sementere disse holdningene fremmedkulturelle med islamsk bakgrunn har med seg fra sine hjemland også her i Norge.

Hele tiden er altså fokus på at pikebarna må lære å unngå og vekke seksuelt begjær hos menn. Gutta lærer at uten hijab er jenter løsslupne, for hjemme og i moskeene heter det seg at «det er et religiøst påbud for kvinner å dekke seg til og begrense sin omgang med menn utenfor familien, og prioritere sitt hjem.»

Det er etter min oppfatning tragisk at norske medier så til de grader lar være å sette fokus på minus-sidene ved islam og tilhørende utstyr som hijab, når skal diskutere hijabens verdi og plass i samfunnet.

De muslimske «feministene» skiller oftest mellom religion og politikk sendt som et signal via hijab, og pressen spør heller ikke mer om nyansene.

De muslimske kvinnene som hyller hijab snakker om frihet, men sjelden eller aldri om ufrihet ved å være knyttet til islam og å måtte bruke hijab. Pressen tar dem på deres ord om at dette er et fritt valg, og går sjelden dypere med spørsmålene.

Det har sjelden ført noe godt med seg å fordømme andres verdier, når vi ikke selv forstår dem, men at vi her i landet har politikere og presse, som i liten grad påpeker nyansene rundt islam, kvinners bekledning og kvinners plass i klan og familier, minner mer og mer om en underkastelse overfor en religion, som også regelrett er å betrakte som en politisk retning.

For enkelte kan hijab være det vakreste på jord, og for de fleste av oss er hijab i seg selv noe annerledes vi ikke bryr oss stort med, mens atter andre kan se en vandrende tvangstrøye der en kvinne med hijab går.

Jeg savner at norsk presse ytterligere går i dybden og gransker hvorfor det skal være en plikt for troende muslimske kvinner å skjule sin awrah (nakne hud og hår) i det offentlige rom,  hvorfor man ikke dypere ser på at pikebarn påtvinges hijab i barneskolen som en religiøspolitisk uniform og at disse pikene underveis som barn, tenåringer og unge kvinner får sin livsutfoldelse begrenset på mer enn ett vis.

Denne feigheten i norsk presse og blant våre politikere bidrar til å undertrykke de jentene og kvinnene, som hadde ønsket å slippe å være ikledd hijab for, som det heter, «ikke å vekke menns begjær», og den passive og feige tilnærmingen bidrar dessuten til økende polarisering, mistro og et «vi og dem-skille» i samfunnet vi ikke er tjent med.