Utdanningsdirektoratet i Oslo. Foto: Gorm Kallestad / NTB.

Eksamensforberedende materiale fra Utdanningsdirektoratet til elever i videregående skole assosierer hijab med frihet og cancel-kultur med maktesløshet, og fremmer radikal kjønnsteori.

Det viser en gjennomgang av forberedende materiale til eksamener i engelsk på første trinn i videregående skole, som Document har fått innsyn i.

Tankegodset som spres i dette obligatoriske lærematerialet, studeres av elevene kort tid før eksamenen, slik at de kan sette seg inn i de overordnede temaene den handler om, og forberede seg best mulig til besvarelsen. Eksamenene er litt forskjellig avhengig av hva slags læreplan og hvilket kurs elevene følger.

Hijab er frihet

Ved en av eksamenene i 2021 har det overordnede temaet vært frihet. I det forberedende materialet presenteres elevene for et utdrag av romanen «Does my head look big in this?» av Randa Abdel-Fattah, der hovedpersonen Amal er en muslimsk skolejente i Australia som har bestemt seg for å gå med hijab.

Omslagsfoto fra Utdannings­direktoratets materiale.

Skolekameratene er perplekse. En av dem avvæpnes av en slagferdig Amal:

“Did your parents force you?” Kristy asks, all wide-eyed and appalled.

“My dad told me if I don’t wear it he’ll marry me off to a sixty-five-year-old camel owner in Egypt.” I reply, smiling.

“Really?” Someone needs to teach Kristy the meaning of sarcasm.

Hun kan knapt tro at hun får så mange dumme spørsmål.



Everybody is asking me about my decision and seems genuinely interested in hearing what I have to say. They’re all huddled around me and I’m having the best time explaining to them how I put it on and when I have to wear it.

“So it’s your choice then?” Adam asks.


“Oh yeah!” I answer. “One hundred percent.”

Senere i boken ber Amal en slektning om ikke å mase for at en annen jente skal bruke hijab:

“Amal is good girl,” Leila’s mum says, darting a look at Yasmeen. “She wears hijab. She good girl.”


Yasmeen ignores the stares and continues eating.


“It’s only a piece of material, Aunty” I say through gritted teeth. “What’s in your heart is what counts.”

Cancel-kultur er et svar på maktesløshet

I en annen eksamensoppgave omtaler det forberedende materialet cancel-kultur med en positiv vri, som om den gir de maktesløse en stemme. Et eksempel på cancel-kultur:

A celebrity or other public figure does or says something offensive. A public backlash, often fueled by politically progressive social media, follows. Then come the calls to cancel the person — that is, to effectively end their career or revoke their cultural status, whether through boycotts of their work or disciplinary action from an employer.

Et positivt syn på fenomenet formidles:

To many people, this process of publicly calling for accountability, and boycotting someone or something if nothing else seems to work, has become an important tool of social justice — a way of combatting, through collective action, some of the huge power imbalances that often exist between public figures with far-reaching platforms and audiences, and the people and communities their words and actions may harm.

Deretter presenteres et konkurrerende standpunkt, som siden skal tas ned:

But conservative politicians and some experts have increasingly embraced the argument that cancel culture, rather than being a way of speaking truth to the people with power, has spun out of control and become a senseless form of social media mob rule.

An autoritetsfigur setter skapet på plass:

“Canceling is a way to acknowledge that you don’t have to have the power to change structural inequality,” [the linguist Anne] Charity Hudley said. “You don’t even have to have the power to change all of public sentiment. But as an individual, you can still have power beyond measure.”

Til syvende og sist er cancel-kultur en ganske bra ting:

From that perspective, cancel culture can serve as a corrective for the sense of powerlessness that many people feel. But as it has gained mainstream popularity, cancel culture has also seemed to gain a more material power — at least in the eyes of the many people who’d like to, well, cancel it.

Radikal kjønnsteori promoteres

Ved atter en annen eksamen er det kjønnsroller som blir problematisert. I det forberedende materialet blir elevene forelagt et intervju med en jente i Texas som føler seg som en gutt.

Elevene inviteres blant annet til å reflektere over gapet mellom generasjoner i oppfatningen av slike temaer.

Our reporter, Kevin Gonzales, has spoken to 16-year-old Elizabeth from San Antonio, Texas, for our interview series «Young voices in the US».

Kevin: So, Elizabeth, tell us about yourself.

Elizabeth: Well, I’m Elizabeth. I live in San Antonio, Texas, with my mom and my dog. I use the pronoun «they». In my free time I play drums in a band and I like to draw, especially Manga style.

Kevin: You mention that you use the pronoun «they»; could you elaborate?

Elizabeth: Using “they” is a way of informing people about my identity; it’s a pronoun used for non-binary persons. When you’re non-binary you don’t differentiate between male or female. In my driver’s license it says «F» for female, but I don’t identify as female.

Kevin: Okay, so, that means you’re officially a girl, born a girl, but don’t identify as a girl. Correct?

Elizabeth: Exactly.

På Kevins spørsmål får vi vite at hun begynte å bruke pronomenet «they» da hun var 12 år. Hun roser familien sin for å elske henne betingelsesløst, mens en tante som ikke ante noe om den selvvalgte kjønnsidentiteten hennes, fremstilles som en ufølsom salattråkker. Tante er velmenende, men skjønner ingenting, konkluderer Elizabeth, som oppfordrer alle til å være seg selv.

Den som lurer på hvorfor det er så mange elever som går ut av skolen dumme som brød, og kanskje er en smule bekymret på egne etterkommeres vegne, kan forklaringen ganske enkelt være at skolesystemet er innrettet sånn at de blir det.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!