Kommentar

VG slår opp at de starter en stor serie om Det nye Norge, og første tema er hijab på små barn, et fenomen som er voksende i Oslo. Politisk redaktør Hanne Skartveit skal forklare og analysere. Det er en forbløffende ynkelig kommentar. Skartveit sier som SV: «Vi liker heller ikke hijab på småjenter, men det er ingenting vi kan gjøre. Vi kan jo ikke gjøre småjentenes liv til slagmark!»

Kulturkrasjet mellom islam og Vesten har en del valgsituasjoner hvor man ikke kan få i pose og sekk. Man må velge. Man kan ikke si at man er for kvinners likeverd, likestilling, valgmuligheter og frihet og samtidig forsvare hijab. Det er en selvmotsigelse. Hijab står for politisk islam, det står for kvinnens underkastelse. Som kvinne og samfunnsborger må man bekjempe dette. Også som journalist.

Hanne Skartveit tillater seg en toleranse som det ikke finnes dekning for. Hun vil ikke at de muslimske småjentene skal bli «slagmark», men hun glemmer at alle de andre jentene også blir det. Der hvor hijaben kommer inn, skjer det noe med miljøet, særlig for jentene, men også for gutta. Det er et uromoment som er konstant til stede og kringkaster hva hijab-jentene står for, at de er bedre enn de andre, de utildekkede. Og når de blir mange nok vil muslimske gutter begynne å behandle utildekkede på en annen måte.

Disse problemene får vi høre lite om. Det norske skolesystemet liker ikke at det trekkes frem i lyset, men det lille som kommer frem er nok til at vi forstår. Likestillingen er på fullt tilbaketog.

Dette nederlaget er så skamfullt og stort at det må kamufleres. Hanne Skartveit innhyller det i hensyn og prinsipper.

Men hun har en så dårlig sak at hun kommer skjevt ut helt i starten: Barn som frontkjempere, kaller hun kommentaren. Frontkjempere? Her har Freud spilt Skartveit et puss, for jenter med hijab er virkelig ideologiske soldater.

Men det var ikke det Skartveit mente: Hun vil ikke at storsamfunnet skal nedlegge forbud mot hijab, for da ville jentene bli soldater i de voksnes «korstog».

Et forbud mot hijab i barneskolen vil gjøre småjenter til frontkjempere i de voksnes kamp. Derfor er forbud en dårlig ide.

Et ytterst dårlig argument. Et forbud mot hijab i barneskolen vil være omsorg for barna, både jenter og gutter. Skartveit stiller saken helt på hodet.

Det er ikke det frihetselskende, moderne Norge som er frontkjempere, det er foreldre som vil bruke barna som islamismens frontsoldater.

Skartveit må lide av vrangforestillinger. Har islamiseringen allerede kommet så langt i Oslo at man ikke våger å henge bjella på katten? Slik ser det ut.

Skartveit er full av forvirring og selvmotsigelser.

I et fritt samfunn må folk få ha på seg det de vil. Det må være utgangspunktet for en hvilken som helst debatt, også når den handler om religiøse symboler.

Forutsetning: I et fritt samfunn. Men der islamismen vinner fotfeste, fortrenges friheten. Derfor er skautet forbudt på universiteter og i offentlige bygninger i Tyrkia. Atatürk visste hva han gjorde.

Skartveit tar ett skritt frem: Hijaben er islamismens symbol, det er ikke et vanlig tøystykke.

Men så – to skritt tilbake:

Tanken bak hijaben er opprinnelig at kvinner skal beskytte seg mot menns blikk.

Nei, det er ikke kvinner som har tatt initiativ til hijab, chador og abaja, burka og niqab. Det er menn. Islam er innstiftet av en mann og skapt for menn. Dette er en mannssjåvinistisk religion. Den var mannssjåvinistisk fra første stund, men tilstrekkelig mange muslimer har fått smaken på modernitetens frukter til at de sikkert vil gå med på en modernisering hvis bare noen tør å gå foran.

Det tør ikke Skartveit. Hun resignerer og skjuler seg bak prinsippet om valgfrihet. Dette er hyklersk. Jentungene som utstyres med hijab, har ikke valgt.

Skartveit uttrykker tvert imot beundring for islamistens triumfalisme:

Men jeg mener at unge jenter og voksne kvinner må få kle seg som de selv vil, uten at staten skal blande seg. Mange av de unge jentene som bruker hijab, utstråler selvbevissthet og styrke. Disse ungjentene har åpenbart valgt det selv. Valget er likevel ikke fritt for alle. Mange unge jenter kan fortelle om betydelig press for å fremstå som like «ærbare» som jenter med hijab. Likevel – både de som velger å bruke hijab og de som velger å la være, må stå for sine valg og ta sine kamper med familie og jevnaldrende. Det er en del av å vokse opp.

Men denne kampen er blitt mye hardere for de muslimske jentene når selv frie norske kvinner i posisjon, som Hanne Skartveit, svikter dem. Hun later som om de har frihet til å velge. Det er rått. Hun later som om islamismens triumf er et fritt valg. Slik man forsvarte at sovjetkommunismen skapte det nye menneske, homo sovieticus. Eller nazismen det ariske menneske. Jeg tror ikke Skartveit helt ser dybden i utfordringen og trusselen fra islamismen. Har hun døtre? Er hun tante? Hva vil disse kvinnene si om/til henne når de får virkeligheten inn på livet? Når de merker hva islamismen betyr i praksis for norske jenter i lette sommerkjoler? Det er en sammenheng mellom disse mumifiserte ungjentene og forakten for de frie jentene. Den sammenhengen vil bli stadig tydeligere i årene som kommer.

I mellomtiden har Skartveit bestemt seg for at heller ikke småjenter er verdt å forsvare. Dvs. hun mener at det vil gjøre mer skade enn gavn. Et forbud vil gjøre pikebarna til en slagmark. Hvor går grensen, hvilken praksis ville være så grov at Skartveit og Barneombudet sier stopp?

Men de små barna kan ikke velge fritt. Med den symbolske tyngden hijaben har fått, både i Europa og i den muslimske verden, er det disse barna som får regningen hvis kampen om hijaben tilspisser seg.

Det Skartveit sier er at vel er praksisen skadelig eller uønsket, men foreldrene er så sinte og fanatiske at det vil gå ut over jentene hvis vi setter hardt mot hardt. Her innføres et helt nytt prinsipp. Det er så og si å sette rettssamfunnet på hodet. Hvis tilstrekkelig mange bryter våre verdier, vil det være risikabelt å utfordre dem. Det vil gå ut over barna!

Skartveit er kvinne, og jeg vil tro, mor. Hun sier altså at de muslimske jentene er prisgitt. Hun resignerer foran sharia. Hvilken fremtid tror hun det blir for de norske jentene eller alle de andre ikke-norske som har fått smaken på friheten?

Hvor er det blitt av motstandskraften? Frie selvstendige kvinner er samfunnets stolthet, og Skartveit kapitulerer bare ved synet av fienden.

Kommentar

VG slår opp at de starter en stor serie om Det nye Norge, og første tema er hijab på små barn, et fenomen som er voksende i Oslo. Politisk redaktør Hanne Skartveit skal forklare og analysere. Det er en forbløffende ynkelig kommentar. Skartveit sier som SV: «Vi liker heller ikke hijab på småjenter, men det er ingenting vi kan gjøre. Vi kan jo ikke gjøre småjentenes liv til slagmark!»

Kulturkrasjet mellom islam og Vesten har en del valgsituasjoner hvor man ikke kan få i pose og sekk. Man må velge. Man kan ikke si at man er for kvinners likeverd, likestilling, valgmuligheter og frihet og samtidig forsvare hijab. Det er en selvmotsigelse. Hijab står for politisk islam, det står for kvinnens underkastelse. Som kvinne og samfunnsborger må man bekjempe dette. Også som journalist.

Hanne Skartveit tillater seg en toleranse som det ikke finnes dekning for. Hun vil ikke at de muslimske småjentene skal bli «slagmark», men hun glemmer at alle de andre jentene også blir det. Der hvor hijaben kommer inn, skjer det noe med miljøet, særlig for jentene, men også for gutta. Det er et uromoment som er konstant til stede og kringkaster hva hijab-jentene står for, at de er bedre enn de andre, de utildekkede. Og når de blir mange nok vil muslimske gutter begynne å behandle utildekkede på en annen måte.

Disse problemene får vi høre lite om. Det norske skolesystemet liker ikke at det trekkes frem i lyset, men det lille som kommer frem er nok til at vi forstår. Likestillingen er på fullt tilbaketog.

Dette nederlaget er så skamfullt og stort at det må kamufleres. Hanne Skartveit innhyller det i hensyn og prinsipper.

Men hun har en så dårlig sak at hun kommer skjevt ut helt i starten: Barn som frontkjempere, kaller hun kommentaren. Frontkjempere? Her har Freud spilt Skartveit et puss, for jenter med hijab er virkelig ideologiske soldater.

Men det var ikke det Skartveit mente: Hun vil ikke at storsamfunnet skal nedlegge forbud mot hijab, for da ville jentene bli soldater i de voksnes «korstog».

Et forbud mot hijab i barneskolen vil gjøre småjenter til frontkjempere i de voksnes kamp. Derfor er forbud en dårlig ide.

Et ytterst dårlig argument. Et forbud mot hijab i barneskolen vil være omsorg for barna, både jenter og gutter. Skartveit stiller saken helt på hodet.

Det er ikke det frihetselskende, moderne Norge som er frontkjempere, det er foreldre som vil bruke barna som islamismens frontsoldater.

Skartveit må lide av vrangforestillinger. Har islamiseringen allerede kommet så langt i Oslo at man ikke våger å henge bjella på katten? Slik ser det ut.

Skartveit er full av forvirring og selvmotsigelser.

I et fritt samfunn må folk få ha på seg det de vil. Det må være utgangspunktet for en hvilken som helst debatt, også når den handler om religiøse symboler.

Forutsetning: I et fritt samfunn. Men der islamismen vinner fotfeste, fortrenges friheten. Derfor er skautet forbudt på universiteter og i offentlige bygninger i Tyrkia. Atatürk visste hva han gjorde.

Skartveit tar ett skritt frem: Hijaben er islamismens symbol, det er ikke et vanlig tøystykke.

Men så – to skritt tilbake:

Tanken bak hijaben er opprinnelig at kvinner skal beskytte seg mot menns blikk.

Nei, det er ikke kvinner som har tatt initiativ til hijab, chador og abaja, burka og niqab. Det er menn. Islam er innstiftet av en mann og skapt for menn. Dette er en mannssjåvinistisk religion. Den var mannssjåvinistisk fra første stund, men tilstrekkelig mange muslimer har fått smaken på modernitetens frukter til at de sikkert vil gå med på en modernisering hvis bare noen tør å gå foran.

Det tør ikke Skartveit. Hun resignerer og skjuler seg bak prinsippet om valgfrihet. Dette er hyklersk. Jentungene som utstyres med hijab, har ikke valgt.

Skartveit uttrykker tvert imot beundring for islamistens triumfalisme:

Men jeg mener at unge jenter og voksne kvinner må få kle seg som de selv vil, uten at staten skal blande seg. Mange av de unge jentene som bruker hijab, utstråler selvbevissthet og styrke. Disse ungjentene har åpenbart valgt det selv. Valget er likevel ikke fritt for alle. Mange unge jenter kan fortelle om betydelig press for å fremstå som like «ærbare» som jenter med hijab. Likevel – både de som velger å bruke hijab og de som velger å la være, må stå for sine valg og ta sine kamper med familie og jevnaldrende. Det er en del av å vokse opp.

Men denne kampen er blitt mye hardere for de muslimske jentene når selv frie norske kvinner i posisjon, som Hanne Skartveit, svikter dem. Hun later som om de har frihet til å velge. Det er rått. Hun later som om islamismens triumf er et fritt valg. Slik man forsvarte at sovjetkommunismen skapte det nye menneske, homo sovieticus. Eller nazismen det ariske menneske. Jeg tror ikke Skartveit helt ser dybden i utfordringen og trusselen fra islamismen. Har hun døtre? Er hun tante? Hva vil disse kvinnene si om/til henne når de får virkeligheten inn på livet? Når de merker hva islamismen betyr i praksis for norske jenter i lette sommerkjoler? Det er en sammenheng mellom disse mumifiserte ungjentene og forakten for de frie jentene. Den sammenhengen vil bli stadig tydeligere i årene som kommer.

I mellomtiden har Skartveit bestemt seg for at heller ikke småjenter er verdt å forsvare. Dvs. hun mener at det vil gjøre mer skade enn gavn. Et forbud vil gjøre pikebarna til en slagmark. Hvor går grensen, hvilken praksis ville være så grov at Skartveit og Barneombudet sier stopp?

Men de små barna kan ikke velge fritt. Med den symbolske tyngden hijaben har fått, både i Europa og i den muslimske verden, er det disse barna som får regningen hvis kampen om hijaben tilspisser seg.

Det Skartveit sier er at vel er praksisen skadelig eller uønsket, men foreldrene er så sinte og fanatiske at det vil gå ut over jentene hvis vi setter hardt mot hardt. Her innføres et helt nytt prinsipp. Det er så og si å sette rettssamfunnet på hodet. Hvis tilstrekkelig mange bryter våre verdier, vil det være risikabelt å utfordre dem. Det vil gå ut over barna!

Skartveit er kvinne, og jeg vil tro, mor. Hun sier altså at de muslimske jentene er prisgitt. Hun resignerer foran sharia. Hvilken fremtid tror hun det blir for de norske jentene eller alle de andre ikke-norske som har fått smaken på friheten?

Hvor er det blitt av motstandskraften? Frie selvstendige kvinner er samfunnets stolthet, og Skartveit kapitulerer bare ved synet av fienden.