Kommentar

Det er forunderlig hvor mye europeerne er villig til å lukke øynene for, for å slippe å se. Man kan forstå dem et stykke på vei: Alternativet er for truende. Men det handler når alt kommer til alt bare om en utsettelse. Før eller siden innhentes de likevel.

Dagens liberalere karakteriseres av to holdninger: De er rause på andre bekostning, og de ser bare det de vil se. Den første holdningen er arrogant, den andre tyder på frykt.

Det er selvfølgelig ikke behagelig å punktere det flerkulturelle samfunn og dets vellykkede forkjempere. Men det er nødvendig å påpeke at gode karakterer ikke er ensbetydende med gode samfunnsborgere.

Den urbane eliten frir til en bestemt type muslimsk vellykket ungdom og tilbyr dem medlemskap. Invitasjonen aksepteres mot en viss gjenytelse: Visse uuttalte grenser skal ikke krysses og enkelte spørsmål skal ikke stilles.

Sex

En slik grense er sex. Ved å tillate jentene å ta på seg hijab på jobb innrømmer storsamfunnet at de muslimske jentene ikke er seksuelt tilgjengelige for ikke-muslimer. Det er en stor innrømmelse i et samfunn som skryter av sin seksuelle frihet og likestilling.

De muslimske jentene markerer at de ikke er seksuelle vesener for andre enn sine egne. Når vi vet at det samme ikke gjelder den andre veien, blir det klart at sex gjøres til vare i en helt ny forstand. Mens marxistene snakker om sex som vare og markedsfetisj, blir det hos muslimene snarere til et våpen og en av de sterkeste grensemarkører i et flerkulturelt samfunn.

Sex er den mest transkulturelle valuta av dem alle; den stimulerer sansene og nysgjerrigheten på tvers av alle barrierer. Derfor er hijaben så provoserende på et ubevisst plan. Den erter og håner omgivelsene. Den avseksualiserer kvinnen slik at hun blir noe annet, et symbol på islams fiendtlighet mot omgivelsene, for både vestlige menn og frigjorte kvinner.

Likevel inntar kvinner i hijab offerollen, de føler seg beglodd og utilpass i det offentlige rom. Men det er en grunn til at de blir uglesett. De truer den frie utveksling i det offentlige rom. Blir de mange nok, er det de andre som får problemer, men da er det ingen å klage til.

Egentlig er dette sharia i praksis: Vi trekkes inn i noe vi ikke helt forstår hva er. Denne prosessen er allerede kommet i gang, vi vil bare ikke se det eller ønsker ikke å vite det. Oppbrytingen av det offentlige rommet er allerede i gang.

Diskusjonene om niqab i det offentlige rom og hijab på offentlige personer viser at man instinktivt forstår at det er en trussel. Men man havner alltid i en posisjon der det snakkes om at subjektets integritet dvs. rettighet krenkes. Men hva med rettigheten til alle de andre? Som ikke fører krig med sin klesdrakt? Det liberale samfunn har ingen begreper å henge islamismen på og er henvist til sine egne, som bygger på toleranse.

Til tross for erfaringene fra 30-årenes Tyskland og islamismens utbredelse i den islamske verden: Det liberale samfunnet stritter imot å ta inn over seg at det har medlemmer som bruker friheten til å undergrave friheten, skritt for skritt.

Dette er kulturkrig, ikke en motkultur à la California, ikke kulturradikalisme, mot kirken og seksuell undertrykkelse, ikke borgerrettsbevegelse eller kamp for minoriteters rettigheter, slik det i dag fremstilles. Det handler om noe helt annet.

Utfordring

For muslimer var kvinnene den store utfordringen når de skulle leve blant sekulære europeere. Hvordan unngå å miste dem til moderniteten? Hvordan hindre at de fikk smaken på individuelle valg? Hijaben ble svaret, for med den markerer kvinnen sin forakt for den vestlige frigjortheten og slår fast at hun ikke er tilgjengelig og ikke er kvinne for ikke-muslimer.

Sørg for å bruke riktige begreper: Kvinneligheten pakkes ikke inn for at den ikke skal virke for sterkt. Det er snakk om å slå døra i ansiktet på alle ikke-muslimske menn. Derfor blir hijab mote når islam blir den samlende identitetsfaktoren for muslimer i den vestlige verden. Muslimske menn kan se med tilfredshet på at deres kvinner deltar og stiller opp. Dette kan utlegges som at også muslimske kvinner er frigjort, på sin måte. Spiller de ikke en aktiv rolle? Vil virkelig vestlige samfunn hindre dem i det ved å nekte dem å bruke hiijab, i politiet og ellers hvor de vil inn?

Støtte

Offentlige organer er blitt støttespillere for en slik omvendt integrering. Likestillings- og diskrimineringsombudet har dømt flere arbeidsgivere for ikke å ha tillatt hijab på jobben. Regjeringen ønsket at hijab skulle bli del av politiuniformen, slik ville politiet blitt integrert i islam. Man ville oppdaget det før eller siden, men for sent.

Det er den veien det går: Islam firer ikke, men integrerer det norske samfunnet i islam. Derfor er de prinsippielle valgene så viktige. Når grenseposter først er passert, vil utviklingen være svært vanskelig å reversere. Da vil domstolen i Strasbourg, FN og hele menneskerettsapparatet bli mobilisert. Det vil bli pådømt som brudd, diskriminering, overgrep.

Den andre siden av sex som våpen; vestlige kvinner

Den andre siden av sex som våpen – at muslimske kvinner er utilgjengelige for vestlige menn – er muslimske menns syn på og behandling av vestlige kvinner. Dette er et så sensitivt tema at vestlige medier som ellers fråtser i seksualforbrytelser, unødig tar det opp. Enkeltforbrytelser omtales, men det er helt tydelig en ulyst mot å grave dypere. Hvorfor voldtar muslimske menn vestlige kvinner? Er det fordi de ikke greier å kontrollere seg? Dette er en gammel sexistisk klisje man gjerne tyr til. Den dekker over aggressiviteten i muslimske menns behandling av vestlige kvinner, fra å nekte å håndhilse på en kvinnelig sjef eller lærer til at taxisjåføren forgriper seg på passasjeren.

Graden av overgrep sier noe om samfunnets svakhet. I Sverige har man hatt en rekke grove voldtekter av enslige kvinner, og av småjenter i 11-12-årsalderen, unge menn som streifer rundt på jakt etter svake kvinner, i flokk, jentunger som voldtas i skolegården. Dette handler ikke om kulturforskjeller. Det handler om krig, om at vestlige kvinners bevegelsesfrihet, selvstendighet, også frihet til å kle seg som de vil, utløser en slik aggresjon i muslimske menn. Voldtekt handler om aggresjon, ikke begjær.

Det samfunnet som ikke våger å kalle tingene ved deres rette navn, signaliserer at det er svakt. Sverige er svakt. Danmark er sterkere. Norge ligner mer på Sverige enn Danmark. Innad vet man mye, men man velger å holde kunnskapen for seg selv. Sinnbildet på denne feigheten var presten som vandret rundt i Oslos gater for å finne og lemleste mannen som hadde voldtatt datteren hans. Lov og rett overlates til den enkelte og blir hevn.

På den ene side kjøres kravet om hijab frem under dekke av likestilling. Det utgis for å være selvrealisering, men er en aggresjonshandling, mot både menn og kvinner. På den andre siden viser ikke muslimske menn vestlige kvinner respekt, og noen viser sin forakt ved å gå enda lenger. Det er en klassisk knipetangsmanøver der rettighetene og kvinnenes frihet knuses fra begge kanter, og vestlige menn utsettes for en langsom kastraksjon.

Les også

-
-
-
-
-

Les også