Kommentar

Styret i Domstoladministrasjonen sendte ut et forslag om å forby hijab i norske rettssaler, men høringsuttalelsene fikk styret til å snu slik at vedtaket ble det stikk motsatte. Det i seg selv er ganske oppsiktsvekkende og burde påkalt medienes interesse.

Hijab er en sak med en helt spesiell sensitivitet i norsk opinion. Det vet vi fra 4. februar 2009 da Justisdepartementet sendte ut en pressemelding om at Politidirektoratet gikk inn for hijab i politiet.

Det var et helt ubegripelig utspill. Regjeringen hadde nettopp blitt tvunget til å skrinlegge forslaget om ny blasfemilov, som åpenbart var skreddersydd for muslimsk sensitivitet. Likevel dro den hijab opp av hatten som en annen kanin. Det var som å vifte med et flagg til en okse. Justisminister Knut Storberget ble tvunget til en ydmykende retrett.

Begge nederlag var et resultat av grasrotsdemokrati. Signalet var klart og tydelig: folk ønsker ikke at en religion med så uklare grenser skal gjøre inntog i den offentlige sfære.

En rettssal er om mulig enda mer sensitiv enn politiet. Den er mer opphøyet, det er der lov og rett utøves i praksis. Folk omfatter en rettssal med spesiell respekt.

Likevel har Domstoladministrasjonen snudd 180 grader, under inntrykk av høringsuttalelsene. Noen ønsker tydeligvis sterkt at hijab skal få innpass i offentlig forvaltning og de gir seg ikke, til tross for sterk folkelig motstand.

Pressemeldingen fra styret i DA gir inntrykk av måtehold og nøkternhet: dette går seg til, hvis det er problemer med inhabilitet kan det løses på vanlig måte.

Men hijab er ikke et vanlig problem, det ligner ikke på noe av det norske domstoler ellers står oppe i.

Det er her man kommer til «gåtene» rundt vedtaket. Vet man hva man gjør? eller tror man på den praktisk-tradisjonallistiske begrunnelsen som serveres: dette skal løses på linje med alle andre problemer…

Jeg vil tro det er en sterk motstand i forvaltningen mot å innrømme at det finnes problemer som er mye større enn det den norske staten er vant med å håndtere. En slags byråkratisk maktfullkommenhet og ærekjærhet tilsier at man selv definerer sitt virke og sin integritet.

Bare det å formulere at et problem overskrider grensene for hvordan integriteten har vært opprettholdt til nå, kan oppfattes som en fornærmelse. Ved å tillate hijab kan styret ha villet markere: vi er i stand til å håndtere dette. Hva tror dere om norsk rettsvesen? Er vi ikke profesjonelle?

Men med en slik profesjonell stolthet kan styret ha kommet i skade for å forveksle sin integritet med virkeligheten, og den er det faktisk ikke opp til styret å definere. Det er det faktisk virkeligheten selv som gjør. Hvis det høres banalt ut: ingenting er som før. Det hører vi ellers at Jonas Gahr Støre og kobbelet av velbetalte direktorater og tilsyn fortelle oss hver eneste dag: vi må forstå at vi lever i et nytt, mangfoldig samfunn.

Men de samme myndigheter som forteller oss dette nekter selv å se dybden i de problemene vi står overfor. Ett av de største er representert ved hijab. Det forstår opinionen instinktivt, derfor reagerer den så sterkt når den ser dette plagget. Folk forbinder det med diktatur og oppfatter at det er en trussel. Det er helt riktig observert.

Hijaben i sin moderne form har sin opprinnelse i bla. Egypt der en mann ved navn Hassan al-Banna grunnla Det muslimske brorskap i 1928. Målet var en omdanning av Egypt til et religiøst samfunn. Krefter i den islamske verden avviste moderniteten slik den finnes i Vesten, med sitt skille mellom religion og samfunn, og tro som en privatsak. De var overbevist om at det var mulig å forene modernitet og islam, men på islams premisser. Det vil si at det blir utrivelig for ikke-muslimer.

Islamismen er en bevegelse som spenner over mange islamske land. I Tyrkia holder AKP under Recep Tayyip Erdogan å realisere den på sin måte. Islamismen er ekspanderende, aggressiv, konfronterende og intolerant. Den benytter demokratiets frihet og rettigheter til å erobre rom, både fysisk, politisk og mentalt. Når den har vunnet fotfeste ekspanderer den.

Alt snakk om mangfold er illusorisk. Islamismen er en enveiskjørt gate. Derfor er også land som Malyasia med en tidligere pragmatisk islam i ferd med å forvandles til et kvelende samfunn basert på religion.

Norske jurister må gjerne tro og definere problemene etter eget hode, men hijab symboliserer noe som ikke representerer disse grensene. Man har allerede slått inn på en vei der hijab-jenter skal integreres i det norske samfunnet. Men når man åpner døren til noe av det aller helligste – rettssalen og lov og rett – har man vist at man ikke eier motstandskraft.

Hvor er demokratiets immunforsvar? Er det ikke det lovens utøvere skal være?

Hva kan folket gjøre? I rettssalen vil folk møte krefter som er i sterk spenning til våre mest grunnleggende verdier: synet på frihet, kvinnens frihet, ytringsfrihet, seksualmoral. Det finnes knapt den sak hvor ikke islamismen kommer inn med et annet syn. Å tillate et synlig uttrykk for denne ideologien er å politisere rettssalen.

Et slikt vedtak kan bare gjøre folk mer bevisst på at de har folk blant seg som står for andre verdier. De blir nødt til å kjempe for dem. Det er en farlig utvikling. Folk vil kunne påberope seg at de er kristne og at dommeren er inhabil. Vi står overfor problemer vi aldri har kunnet drømme om.

I sin ytterste konsekvens vil det bringe oss inn på en vei hvor det å dømmes av likemenn vil si at kristne ikke kan dømme muslimer og omvendt.

Les også

-
-
-
-