Kommentar

Det finnes et likhetspunkt mellom Stålsett-utvalget og debatten om norsk kultur: den dominerende part tror den kan betrakte Norge og norsk kultur fra utsiden. De inntar tilskuerens posisjon.

Deres forhold til egen kultur minner om forholdet til tro: den som kun betrakter tro fra utsiden og tror han kan vurdere den objektivt fordi han er tilskuer, tar sørgelig feil. Han lider under et selvbedrag.

Selvfølgelig kan kulturer beskrives utenfra, og en tilskuer vil kunne se noe en deltaker ikke ser. Men for å forstå hva som foregår innen kulturen må man være deltaker. Det samme gjelder hvis man vil forstå hva som får kulturen til å «tick».

Tro, på samme måte som kultur, ligger in the eye of the beholder. Det kommer an på øynene som ser. Aller mest: Hvorvidt du befinner deg innenfor eller utenfor. Det er derfor vi har en norsk offentlighet, en dansk, en svensk etc. og ikke en paneuropeisk. EU-prosjektet strander nettopp på de nasjonale grensene, som er kulturgrenser. De lar seg ikke oppheve av Schengen-avtale og åpne fysiske grenser.Tvertom. Det er når disse åpnes helt at de kulturelle grensene igjen viser seg. Jo sterkere utvanning av samfunnet, jo sterkere behov for å bekrefte den egne identiteten.

Idealisme og oljepenger

Den norske eliten har siden Murens fall vært på utkikk etter en ny visjon. De fant den i det flerkulturelle prosjekt. Dette ideelle prosjektet var som skapt for en styrtrik elite som ønsket å bevise at Norge var annerledeslandet: vi kunne klare det ingen andre klarte.

Prosjektet er grandiost og for å gjennomføre det må man kanskje lide av grandiose vrangforestillinger om hva som en liten nasjon kan klare. Prosjektet  appellerer til norsk puritanisme og sinnelagsetikk: bare man vil noe sterkt nok vil det skje. Dette forutsetter at alle andre også vil det samme. Det er både Stålsett-utvalget og den norske eliten enig om. Kulturer og grupper kan være ulike, men de vil stort sett det samme.

Avvikling

For å kunne utføre oppgaven med å realisere det nye Norge må den norske eliten påta seg oppgaven med å avvikle det gamle. Dette innebærer et nødvendig element av tvang og formynderi da det norske folk ikke forstår sitt eget beste. Eller hva som er historisk nødvendighet, dette spøkelse fra marxismens redselskabinett.

Fremskrittsoptimismen og troen på at historien går fremover stråler ut av Stålsett-utvalgets arbeid. Det ligger en bestemt historieforståelse bak:

Det er grunn til å minne om at kampen for tros- og livssynsfriheten i Norge var hard og langsom, utkjempet i særlig grad av minoritetene selv. Til tross for en tydelig gradvis sekulariseringsprosess, er det vanskelig å se Norge som et særlig religionsskeptisk samfunn i dag.

Stålsett-utvalgets innstilling må leses innenfor en slik ramme. Den er det logiske uttrykk for at Norge skal bli som Kardemomme by, der alle skal likestilles, og staten skal betale for alt og alle.

Det blir et dyrt prosjekt.

Men aller dyrest blir de immaterielle kostnadene.

Konsekvent

Hvis man først skal bryte over tvert og likestille burde man fulgt mindretallets innstilling. Tove Strand Gerhardsen og Andreas Hompland ønsker å fjerne enhver statlig økonomisk støtte. Konsekvensen av likestilling og statens nøytralitet må være at trossamfunnene klarer seg selv, også økonomisk.

Men det holder ikke for godhetsregimet. Det vil ha i pose og sekk: en total separasjon kirke/stat og trossamfunnenens suverene autonomi ville gitt de kristne menighetene et fortrinn. Da ville de kristnes bedre organisering, sterkere forankring i det sivile samfunn og naturlige tilhørighet betydd at de fikk et overtak. Staten ville mistet kontrollen. Det vil den ikke. Hvor forvirret de styrende er, gir Senterpartiets stortingsrepresentant Anne Tingelstad Wøien et eksempel på. Hun er kraftig imot at kirken mister vigselsretten. Trolig er hun her på linje med grasrota i partiet. Men hennes begrunnelse for å være mot fullstendig skille kirke/stat, også økonomisk, er frykt for ekstremisme!

Åse Brandvold/Klassekampen:

– Frykter du at mer privat finansiering kan føre til mer ekstremisme?

– Ja, det frykter jeg. Når staten er med og støtter, får vi også en åpnere debatt rundt vanskelige temaer, som homofili. En større privatisering av religionen kan gi mer rom for ekstremister, sier Wøien.

Forsvarerne av det bestående stoler heller ikke på folk/folket.

Resultatet av denne helgarderingen og umyndiggjøringen er selvfølgelig mindre demokrati. Man kan ikke få mer demokrati hvis man i utgangspunktet flagger at man ikke stoler på folk.

Stålsett-utvalgets hovedtendens går i en annen retning. Ifølge sosialdemokratiske idealer skal de svake, dvs. «minoriteter» tilgodesees og løftes opp. Det betyr i praksis at kirken degraderes.

Det betyr en aktiv svekkelse av kirken og kristendommens plass i det norske samfunn. Vakre idealer kan ikke skjule dette.

Degradering av kirken

Klarest kommer dette til uttrykk i at vigsling skal tas fra kirken og gjøres til en sivil handling. Hvis man har det klart for seg at 80 % fremdeles står i statskirken er dette noe nær et overgrep mot folks nasjonale følelser. Ritus er det som binder folk til kirken: dåp, ekteskap og begravelse. Også gravferdsadministrasjonen tas fra kirken.

Derfor er Sturla Stålsetts fagre ord om religionens soleklare plass i samfunnet forløyede. Man degraderer kirken og kristendommen.

Samtidig åpner man døren på vidt gap for at islam kan vinne ytterligere fotfeste: det åpnes for fredagsbønn på skolene og det skal være fritt fram for hijab over alt. Man lytter ikke til de liberale stemmene med muslimsk bakgrunn som advarer mot hva dette fører med seg. Muslimer har ikke den samme erfaring med sivilsamfunn, og mangler politisk modenhet til å motsette seg de radikales inntogsmarsj. Det er en grunn til at et taust flertall muslimer ikke marsjerer ut på gatene og sier «Ikke i mitt navn», hver gang det begås en forbrytelse i islams navn. De mangler forutsetninger for å forstå betydningen av slike markeringer, for å demme opp for de radikale.

Vil ikke vite

Ut fra hva som hittil er kommet frem er er utvalgets rapport blottet for motforestillinger på dette punkt. Det er i tråd med den offisielle oppfattelsen i Norge. Man ønsker ikke vite.

Derfor blir utvalgets påståtte engasjement for tros og livssyns noe virkelighetsfjernt og forsert. Man begeistres av sin egen begeistring for mangfoldet, men innen dette mangfoldet er det sterke krefter som vil bestemme hvem som hører til. Den sterke jødefiendtligheten som muslimer legger for dagen i Europa, og som de kan forledes til å tro har den venstreliberale elitens støtte, tas ikke med i beregningen. Åpning for hijab i offentlig embetsutøvelse vil forsterke presset både mot liberale kulturmuslimer og mot jøder.

Kunnskapen om disse konfliktene er så dyp og bred at ignorering av dem ikke lenger kan sies å være et uttrykk for god tro.

SV-kirken

Stålsett snakker om en «raus og robust» holdning. Dette er SV-språk som erstatter politikk med føleri. Den norske kirke er under far og sønn Stålsett blitt et underbruk av SV. Det SV taper på meningsmålingene tar de igjen i sin innflytelse over institusjonene. At en oppslutning under sperregrensen er et signal fra befolkningen gjør ikke inntrykk på dem. De har sitt mandat fra historien.

Intet folk eller individ kan være tilskuer til sin egen identitet eller skjebne. Stålsett-utvalgets rapport er et utslag av den overflatiskhet og banalitet som preger den politiske eliten. Det uttrykker en grenseløshet om hva som er mulig og hva man kan tillate seg med en nasjonal kultur.

Om noe så beviser rapporten at segregeringen av det nye Norge er noe som skjer innenfra like mye som utenfra.

Man ønsker  og forsøker å realisere en utopi. Som med andre utopier vil denne ende i det stikk motsatte.

 

 

 

Les også

På han igjen… -
"Utviklingen" -
Folk og elite -
Den gudløse staten -
Caldwells andre sannhet -

Mest lest

Vendepunktet