I Sven Wernströms barnebok «Kamerat Jesus» fra 1971 er Jesus blitt geriljaleder. I boken drar kristendommens frelser rundt og forteller folket om all urett; om romersk okkupasjon og rikfolks undertrykkelse, og om tyver som bare et offer for det urettferdige samfunnet. Han får stadig flere tilhengere. Sammen med 15 av dem (hvorav tre er kvinner i likestillingens navn) lever Jesus på kommunistisk vis mens han forbereder sine meningsfeller på et væpnet opprør mot overmakta – det vil si romerne og prestene og de rike.

Trangen til å omskape Jesus i et bestemt ideologisk bilde er ikke bare noe som hører AKP-ml-tiden til. I en tale i Vestre Aker kirke 20. desember i år, som Dag og Tid har gjengitt i sin helhet, har tidligere biskop Gunnar Stålsett levert et alternativt juleevangelium til konfirmantene. Jesus-barnet er blitt den tre år gamle gutten Alan Kurdi som omkom på tragisk vis da foreldrene forsøkte å ta seg ulovlig fra Tyrkia til Hellas i en gummibåt. Josef og Maria er blitt Alans foreldre, og de to familiene har ifølge Stålsett det til felles at det ikke var plass til noen dem i herberget.

For å kunne gjøre det gode, må som regel det onde defineres først. Verken Wernströms «Kamerat Jesus» eller Stålsetts tale skuffer på dette punkt. For Wernström er det imperialistisk overmakt, kapitalistisk utbytting, fattigdom og urettferdighet som er fienden. Skal vi tro Stålsett er det nasjonalstatens grenser som representerer vår tids ondskap:

ANNONSE

Når piggtråd er blitt en ny vekstnæring, og når tusener sysselsettes ved å bygge nye murer i og rundt Europa, da trenger vi bibeltekstenes provokasjon. Da trenger vi julebudskapets realisme. Vi trenger andre rollemodeller.

Ikke minst roper vår tid etter en kirke som våger å være et urosenter som ikke gir oss fred i samvittigheten før hat og frykt må vike for brorskap, nestekjærlighet og toleranse. En kirke som vet hva nåde er.

GunnarStaalsett

Det største problemet med Gunnar Stålsetts tale er ikke at den skal ha oss til å tenke at det er som om Frelseren selv skulle be om oppholdstillatelse i hver og en av vel en million nye asylsøknader EU-landende mottok i løpet av de 10 første månedene i 2015. Slike plattheter vil vi antakelig måtte leve med så lenge kirken lar kristendommen være samfunnslære og man hopper bukk over den klassiske bibelsetning om å gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er – en setning helt uunnværlig for å holde den kristne forkynnelse på sporet og forhindre at den blir til from politikk eller politisk fromhet, for sitere en av de danske Tidehverv-prestene. Problemet er at den tidligere biskopen lar konfirmantene få inntrykk av at man ikke kan være en sann kristen dersom man ikke ønsker massemigrasjonen og et grenseløst Europa velkommen, at man da velger man mørket og ondskapen. Stålsett sier det selvsagt ikke rett ut, til det er han for smart, men antydningen ligger i dagen. Det er i så fall et grovt overtramp av kirkens mann.

Den løgnaktige humanisme

Det ligger også en intellektuelt sett utilgivelig forenkling i talens antydning om at alternativet til nasjonalstatens grenser er humanisme. Stålsett overser at humanismens kjerne – menneskets vel – bare kan sikres der lovens orden rår. Massemigrasjonens anarki, som setter valgte myndigheters maktutøvelse ut av spill, har fint lite med klassisk humanisme å gjøre.

Mens Stålsett nøyer seg med å redusere humanismen til en type postmoderne sentimentalitet, velger andre å fremheve helt andre aspekter ved dette tankesystemet. I essayet «Humanismen som livshållning» beskriver for eksempel Cambridge-filosofen Georg Henrik von Wright humanismen som en utpreget intellektuell innstilling og som baserer seg på et kritisk og fornuftsmessig forhold til virkeligheten.

Stålsett svikter selv det humanistiske ideal når han underslår den delen av virkeligheten som ikke passer inn i hans ideologiske fortelling. Stålsett unnlater for eksempel å nevne at disse murene og pigg-tråden ikke benyttes for å holde mennesker ute, men for å få dem til å registrere seg på bestemte steder før de kommer inn i landet. Han forteller heller ikke at en stor del av de som kommer faktisk ikke trenger beskyttelse, og at det å holde grensene i hevd er enhver suveren stats ubetingede rett, under omstendigheter også statens plikt. Det hører også med til historien at det regelverket (Schengen) som erstattet nasjonalstatens grenser har brutt sammen, delvis som følge av at Stålsetts holdning er svært utbredt. Selvsagt unnlater han å problematisere det faktum at vitner har forklart at det var Alans far som fungerte som kaptein på båten som kantret og som Alan var om bord i.

 

Davos-mennesket

Stålsetts tale kan vanskelig vurderes uten samtidig å se nærmere på det sosiale sjiktet denne taleren ser verden i fra. Samuel P. Huntington refererer i en av sine artikler til en eksklusiv elite av personer som ser lite behov for nasjonal lojalitet, som ser nasjonale grenser som midlertidige hindringer og nasjonale myndigheter som rester fra fortiden hvis eneste nyttige funksjon er å legge til rette for elitens globale operasjoner. Huntington kaller dem Davos-mennesker, oppkalt etter toppmøtet i World Economic Forum som hvert år avholdes i den sveitsiske byen med samme navn. Her samler verdens bedriftstoppledere, nasjonale politiske ledere samt en del utvalgte intellektuelle og journalister seg for å dyrke fellesskapet og finne løsninger som gjør verden til et bedre sted å være.

Humanisten Stålsett taler som en. Selvsagt har han vært deltaker på toppmøtet flere ganger, for som han sier et annet sted: – Det er viktig å knytte kontakter. Snakke med forskjellige typer mennesker.

Ikke overraskende har han tydeligvis også latt seg fornærme av statsråd Sylvi Listhaugs begrep «godhetstyranniet». I sin tale påpeker han at ordstillingen er absurd. Ord som ‘godhet’ og ‘tyrann’ hører nemlig ikke sammen. Vi lever i en tid der forakt for godhet skaper politisk gevinst, hevder han.

Men er begrepet egentlig så urimelig? Legger vi Huntingtons definisjon til grunn, har også Davos-mennesket noe til felles med antikkens tyranner. Tyrannene var opprinnelig aristokrater som manglet politisk legitimitet. Det samme kan sies om Davos-Mennesket, det representerer i realiteten ingen andre enn seg selv og sin egen idealisme. I antikkens Hellas var tyrannens oppgave i mange tilfeller den samme som Davos-menneskene oppfatter som sitt mandat – å skape et bedre samfunnsfellesskap.

I motsetning til hva Stålsett lærer bort, er det ikke karakteristikken som avgjør om man er god eller ond, begrepet humanist belyser ikke den siden av saken. Humanistiske idealer lå for eksempel bak både den franske revolusjonens skrekkvelde og litterære fantasifostre som «Utopia» (Thomas More) og «Civitas Solis» (Tommaso Campanella). Dagens humanister kan godt ende opp som morgendagens tyranner.

Ordet tyrann har ikke alltid vært forbundet med noe negativt, de gjorde også mye godt. Men dels fordi noen tyranner var skruppelløse, dels fordi demokratiet i Athen etterfulgte tyranniet som styreform, mistet begrepet etter hvert sin positive klang. Det kan selvsagt også skje med navnene til gamle Davos-teologer som misbruker evangeliet for å oppnå politisk gevinst, og som heller ikke ser problemer med å definere politiske meningsmotstandere som onde.

 

«Forakt for godhet gir politisk gevinst»

Gunnar Stålsett i Dag og Tid 24.12.2015

Tale til konfirmantene under lysmessen i Vestre Aker kirke 20.12.2015

 

 

 

 

Gunnar Stålsett. Foto: Oslo bispedømme

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629