Kommentar

Erkebispen av Canterbury, Rowan Williams, er sjokkert og såret over reaksjonene på hans uttalelser om at sharia er uunngåelig og at det er farlig å forlange at lojaliteten til britisk lov skal gå foran andre lojaliteter.

Kirkemøtet i Den anglikanske kirken begynner mandag, og ifølge BBC kan han påregne støtte. Williams er en populær mann, sies det.

Hvis erkebiskopen er sjokkert over reaksjonene, så sier det mye om hvor han befinner seg mentalt. Han kan ikke ha kontakt med hva grasrota mener.

Det sier noe om kirkens status og kristendommens forfatning at overhodet for den anglikanske kirke kan det rote det slik til. Han uttalte seg ikke om religion, men om politikk, og viste at han ikke kjenner de grunnleggende prinsipper for et liberalt samfunn: likhet for loven, den samme lov for alle. Når Williams sier at det er farlig å påtvinge mennesker lojaliteter de ikke føler, må man begynne å lure på hva som skjer.

Det er tydelig at erkebiskopen følte at dette var helt innenfor aksepterte grenser, en relevant problemstilling. Slik tenker man i hans kretser. Hva kan det komme av?

En lignende utvikling har vi kunnet registrere i Den norske kirke. Gunnar Stålsett utmerket seg med en variant av den myke humankristendommen som likevel har en skarp brodd mot USA og Vesten. Det skjer en identifikasjon med «ofrene» og the underdog, og man nekter å se at man sympatiserer med aggressive krefter. Underdog er gjort til helgen, og begrepet Det onde er utryddet.

Det er denne vamle humanistkristendommen som har blitt fellesnevner. Man tør å mene noe om Irak, Afghanistan og krigen mot terror, emner som man ikke har forutsetninger for å mene noe om.

Kirken bryter sitt mandat fra oven og fra folket. Rollen som den gode hyrde, som leder for flokken, er en stor og ansvarsfull byrde. Den letthet hvormed man uttaler seg om emner i tiden, tyder ikke på at man forstår alvoret i de spørsmål som reises.

Man trenger ikke bo i Storbritannia for å forstå at spørsmål om utvanning av kultur og samfunn og etablering av parallelle strukturer er temaer som opptar folk. Inn tramper erkebiskopen med nesen i sky og føler seg tråkket på når han foreslår at «de» må få lov å ha sine egne lover.

Først har man territoriell kontroll, så kan man hevde politisk autoritet. Det er det erkebiskopen sier han vil gi de 1,8 millioner muslimene i Storbritannia.

Han antisiperer kravet, og innfrir det før det i det hele tatt er reist.

Men for flokken er dette det samme som å heise det hvite flagget. Det tillater de ikke. De vil ha en annen hyrde.

Undring?

Er det et tidens tegn at en biskop en måned tidligere sa det stikk motsatte av Williams? Biskopen av Rochester, Ali-Nazer, stilte de ubehagelige spørsmålene, ikke bare om no-go areas for ikke-muslimer, han snakket også om en åndelig krise, at kirkene hadde stått tomme hvis det ikke var for innvandrerne fra Sentral-Europa. Men han sa også, da han ble drapstruet for disse uttalelsene, at han aldri hadde trodd at han skulle bli truet for sine meninger og sin tro, slik han ble i Pakistan.

Er det de kristne som kommer utenfra Europa som kommer til å holde flammen levende?