Kommentar

Trykkefrihedsselskabet og Islam-kritisk nettverk arrangerte seminar i Landtingssalen på Christiansborg lørdag 26. september under tittelen: The Fate of Infidels in Muslim-dominated Societies. Flere av foredragsholderne kunne ikke filmes etter fotograferes av sikkerhetsgrunner. Her følger et referat, noe lapidarisk på visse punkter, men like fullt et riss av problemstillingen som er enorm i sine implikasjoner:

Åpning ved Lars Hedegaard: Ytringsfriheten har aldri vært under større press.

Patrick Sookhdeo: The Fate of Christians under Islam:

Nylig ble 60 Dinka drept i Sør-Sudan. En major i SPLA antydet at det kunne være vold som var initiert av Khartoum: De bruker Noor-stammen for å destabilisere regionen før folkeavstemningen om Sør-Sudan skal bli selvstendig.

Drap på kristne i Egypt og Pakistan.

I Nigeria var jeg nylig på synoden i den anglikanske kirken i landet: det er en intensitet i volden. Mange er blitt drept. I min egen hjemby ble presten halshugget.

Ett gjennomgående trekk er et økende voldsnivå mot kristne.

Vi kan definere fem områder:

Samtidens islam har gjennomgått en massiv forandring siden 1979. Klassisk islam trengte en fornyelse, og den fikk man ved å gå bakover i tid. Den prosessen skjøt fart samtidig som den muslimske verden gikk inn i sitt 15. århundre. Mange muslimer mener at det vil bli det siste: at islam vil gå seierrik ut og det ligger eskatologiske forestillinger til grunn: om mahdiens gjenkomst og de siste ting og tider.

Den islamske verden er delt mellom Iran og Saudi-Arabia Det er en indre konkurranse/rivalisering. Men det forhindrer ikke at de deler antiamerikanske og antiisraelisme. Disse anti-følelsene fungerer som katalysatorer for deres egne motsetninger og fyller helt bestemte funksjoner. Antipatiene går langt ut over konkrete ankepunkt eller klagemål. USA og Israel inngår så og si i disse landenes verdensbilde, de er tildelt en rolle, og hvordan den muslimske verden reagerer på en konkret sak har like mye å gjøre med disse interne faktorene som selve saken: man kan si de interne faktorene har større betydning. Det gjør det vanskelig å drive politikk og diplomati. Vesten må regne med et antall x-faktorer som er helt uforutsigelige.

Vesten er så og si utlevert til prosesser til det har liten innflytelse på og forstår lite av.

Eksempelvis: Tidligere er kristne og jøder blitt klassifisert som Bokens folk, men i økende grad blir de omtalt som vantro, og som sådan kan de drepes.

Mens disse tektoniske forandringer mot økende religiøsitet har foregått i den muslimske verden har Vesten hengitt seg til en materialisme uten sidestykke. Vesten har vanskelig for å ta åndelige verdier og utfordringer alvorlig. Det gjør Vesten ute av stand til i det hele tatt å forstå en religion som er noe mer enn en religion i vanlig forstand, som mer ligner et system, at altomfattende system i likhet med de totalitære ideologiene i det 20. århundre.

En kompliserende faktor: USA og Vesten engasjerte seg i muslimske land etter 9/11. Muslimene oppfatter og påberoper seg at de blir angrepet. Vesten er vankelmodig, tafatt, og kan ikke bestemme seg og mister momentumet.

Nasjonalisme

Det foregår nå en massiv reaksjon på globaliseringen. Det er en tilbakeskuende reaksjon, man griper tilbake til fortiden.

De fleste kriger vil i fremtiden bli interne; kultur- og religionskriger.

En kjent britisk politiker har spådd at Europa i 2030 vil være i konflikt både internt og eksternt.

Muslimske land kvitter seg med vestlig påvirkning. Irak har vedtatt en grunnlov som ikke tar utgangspunkt i borgerne og deres rettigheter, men i gruppen. Ikke bare det – visse grupper er ikke med, som de kristne: man definerer folk ut fra etnisitet – kurder, araber, og religion – shia og sunni. Det skaper noen helt bestemte samfunn der minoritetene er ubeskyttede, og de må flykte.

Nasjonalismen antar juridiske former: I fjor endret Indonesia grunnloven og fjernet visse rettigheter. Samme prosess foregår i Malaysia. Flere og flere land gjør det samme: hvis vi skal bevare våres egen identitet, må vi foreta oss noe for å beskytte den.

Religiøst motivert vold. En advarsel jeg kom med i 1991 om fare for islamsk terror ble avfeid: det var ikke noe som het islamsk terror.

Vesten er engasjert i kriger, men ikke opptatt av å beskyttee minoritetene i disse landene. Amerikanerne har ikke foretatt seg noe for å beskytte de kristne i Irak mot angrep med katastrofale konsekvenser for de kristne.

Det samme skjer i mange andre land: Pakistan, Malaysia, Nigeria – og Vesten løfter ikke en finger, heller ikke kristenheten og kirken I Vest.

Vi ser dobbeltmoralen: vestlige misjonærer utstyres med sikkerhetsopplegg, men det er ingen omsorg for de innfødte kristne.

Denne svikten vil få store konsekvenser.

Vi ser allerede tegn til at terroren mot de kristne blir støttet av staten: våpen som er brukt har vært militære.

Samtidig vet vi at sharia er diskriminerende overfor ikke bare kristne og annerledestroende, men også kvinner og barn.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg ble selv født muslim, og omvendte meg da jeg studerte arkitektur.

I mitt hjemland Nigeria har 12 av 19 stater erklært sharia.

Diskriminering:

Vi lever i et rettssamfunn som beskytter alle. I muslimske land ser man ikke noe behov for å ha lover som omfatter og beskytter kristne. I Pakistan er vitnemålet til en kristen verdt halvparten av en muslimsk manns.

Disse menneskene er under press og må spørre seg selv: kan vi overleve?

Det sekulære begrepet «borger» forsvinner, og menneskene defineres i religiøse termer. Det blir svært vanskelig for de som ikke tilhører en bestemt religion.

Dette er en forverring man kan konstatere I mange land og det er viktig at vi tar den alvorlig. Det handler om langt mer enn økonomi.

Bat Ye’or:

The Experience of Dhimmitude; the concept and its manifestations.

Slik som det 20. århundre ikke kan forstås uten å kjenne kommunisme, nazisme og fascisme, kan det 21. ikke forstås uten å forstå betydningen av ordet dhimmitude.

Dhimmitude er en struktur som er bygget inn i islam, den er forbundet til det sosiale, økonomiske, religiøse – og er permanent.

Dhimmitude er forbundet med jihad, man må kjenne den ene for å forstå den andre.

Bibelen består av flere bøker satt sammen over tid. Koranen derimot er final, endelig, Allahs ord, og kan hverken kritiseres eller endres.

Karaktertrekk:

Jihad føres mot ikke-muslimer, som ikke har rett til liv. Budet – Du skal ikke drepe, gjelder bare muslimer.

Jihad blir ført for å erobre og beseire ikke-muslimer: Ikke-muslimer innrømmes retten til liv bare hvis de underkaster seg og aksepterer muslimenes herredømme. Da omfattes de av den muslimske toleranse, som er et annet ord for underordning. Dette er dhimmitude. En klar rangordning.

Når vi aksepterer og sier at islam er tolerant, så har vi underhånden akseptert rangordningen, for det finnes ingen likeverd eller likebehandling innen islam: toleranse forutsetter underordning. De politikere og andre som gjentar at islam er tolerant er med å spre en myte: de har aksepterte de omvendte verdiene, og toleranse på islams premisser.

Bassam Tibi sier det slik: rettigheter finnes bare mellom muslimer. Toleranse eksisterer bare overfor ikke-muslimer, hvis de underorder seg.

Skyldfølelsen: Hvis vestlige stater går til krig mot eller i muslimske land blir det oppfattet som om de har provosert krig ved å krenke Allah. Ikke-muslimer som motsetter seg erobring er skyldige per definisjon. De motsetter seg Allahs vilje.

Tester

Det finnes tester på dhimmitude som viser om man godtar underordningen. En effektiv test er blasfemi: å angripe ytringsfriheten har sendt sjokkbølger gjennom vestlige samfunn. Få ting har skapt mer frykt, især blant dannede lag. Uansett hva man måtte mene så har alle fått med seg muslimenes vrede, og at det ikke-muslimske samfunn risikerer å utløse dette sinnet hvis de foretar seg noe som muslimene ikke liker.

Spørsmålet som ligger i alles bakhode enten man er sivil borger eller profesjonell på jobb: «Er det verdt prisen?» (Når man tenker på bråket etter Muhammed-tegningene, fatwaen mot Sataniske Vers og attentatet på William Nygaard, rettssaken mot redaktør Kristin Moody fordi hun våget å bruke bildet av en sint muslimsk demonstrant på forsiden av bladet Memo, og uttallige andre stor og små hendelser, så vet man svaret: folk tenker seg om mer enn en gang. Det er plassert en renneløkke rundt halsen på hver og en av oss, og den kan strammes etter forgodtbefinnende.)

Det er denne dynamikken som Bat Ye’or kaller dhimmitude, vi tilpasser oss og sklir umerkelig over I en underlegen posisjon. Denne selv-dhimmifisering er et frapperende fenomen: den skjer mens man tilsynelatende står «stille».

Jizya

Dhimmier betaler en skatt til muslimske myndigheter. Det er i virkeligheten snakk om beskyttelsespenger. De kristne I Irak har betalt jizya. Kravene har vært så høye at menighetene har satt seg i gjeld. En biskop sa omsider nei. Han ble kidnappet i februar 2008 og funnet halshogd.

Vestlige regjeringer har gjennom årene betalt store beløp til feks. palestinske organisasjoner og mye tyder på at de oppfatter dette som en form for beskyttelsespenger. Dette blir enda tydeligere når man vet at flere vestlige regjeringer inngikk avtaler med palestinske terrorgrupper om at de skulle få være i fred hvis de unnlot å aksjonere på deres territoriuim. Feks. Frankrike gjorde en slik avtale.

Talende tauhset

Obama og Peres lovpriser arabisk-muslimsk sivilisasjon. Men vi hører aldri at muslimske ledere hyller den jødisk-kristne kulturen.

Tvert om forsøker Konferansen av islamske stater (OIC) å få definert kritikk av islam som en forbrytelse mot menneskeheten.

Ondskapen – Det Onde – finnes bare i Vesten.

Ydmykelse

Det er ikke nok med underkastelse, ikke-muslimer må også ydmykes. Den stadige fremhevelsen av hvor mye Europa skylder araberne og islamsk sivilisasjon skal vise europeerne at deres bedrifter skyldes islam. Islam må til syvende og sist være øverst.

Dhimmitude fordrer et kulturelt hukommelsestap: ikke bare skylder Europa araberne mye, i det islamske verdensbilde er Bibelen en forfalsket utgave av Koranen.

Selv om islam kom 600 år etter kristendommen så har islam begreper om at alle mennesker egentlig er muslimer, de ikke-troende vet det bare ikke. De må bringes tilbake til folden. Slik er også Bibelen en falsk utgave, og Abraham er egentlig muslim.

De som sier at de samme skikkelsene forekommer I Bibelen og i Koranen har ikke fått med seg dette punktet: den kristne misjonsbefalingen overgås langt av den islamske verdensanskuelsen som er retroaktiv: Den opphever alle andre profeter og frelsere og fortolker dem inn i en islamsk åpenbaring.

Alle mennesker må kalles tilbake til den opprinnelige religonen – og den endelige: islam.

Et spørsmål fra salen om det arabiske språkets betydning for islam.

Sookhdeo:

Det skjedde en islamisering av språket i takt med religionens utbredelse og med språket kulturen.

Malaysia: muslimer hogg hodet av en ku og paraderte den gjennom et hindu-område.

Islam skiller ikke mellom sivilsamfunn, kultur, religion, territorium, borger, stat – disse distinksjonene gir ingen mening innen islam.

Spørsmål fra salen: hvorfor når ikke nyheter om forfølgelse av kristne opp?

Sookhdeo:

Nyhetene finnes, men når som du sier ikke opp. De kan jo ha negative konsekvenser. Bestemte nyheter er blitt sensitive, og må behandles ut fra mange hensyn. Det reiser spørsmål om selvpålagte begrensninger på ytringsfriheten i Vesten. Vesten fører feks. for tiden krig i muslimske land, det rommer faren for negative koblinger.

Når det gjelder «hensyn» så må jeg si at det som skuffer meg mest er kirken i Vest: Den opptrer rasistisk.

Kirken ofrer de kristne i muslimske land på alteret til den interreligiøse dialogen.

Bat Ye’or:

Språk er viktig for å spre dhimmitude. Den jødisk-kristne kulturen fremstilles nå som bare ett element i Europa. Arabismen settes på samme nivå som den kristne kulturen, og dette er det samme som å slå dørene på vidt gap for sharia.

Denne prosessen vil akselerere hvis Tyrkia får bli medlem av EU.
OIC har som sitt program å forene alle verdens muslimer i en ummah. Denne reislamiseringen pågår over alt.

Sookhdeo:

Landene i Midtøsten har tjent enormt på oljen, og har brukt rikdommen ikke til utvikling, men til å spre islam: til å bygge moskeer og misjonering.

De må hele tiden vurdere hvordan de skal investere rikdommen. De kan omgå renteforbudet ved å investere i eiendom og aksjer.

I noens hoder er det nå islams tur: De ser på finanskrisen og sier: marxismen slo feil, kapitalismen slo feil. Det eneste som gjenstår er en sharia-basert økonomi.

Kirkens store svakhet er at den ikke kan formulere noe alternativ til denne utfordringen/trusselen.

Vi er gisler av vår egen energi-avhengighet. Behovet for olje går foran vår moralske verdier.

Flemming Rose:

Noen muslimer i Vesten «ser» ikke de andre rundt seg, men ser dem som
De andre, og betrakter seg selv som majoritet – med rett til å bestemme. De har vanskelig for å akseptere rollen som minoritet.

Ye’or:

De ser ned på de kristne og har en plikt til å underlegge seg den ikke-muslimske verden. Flertallet forstår ikke sekulariseringen.

For muslimer må politikk og religion utgjøre et hele, det samme gjelder lovene, det finnes ikke noe som heter «rett» i seg selv.

Det finnes ikke likhet mellom religioner og mennesker.

Kulturene må derfor underordnes sharia og religion.

Sookhdeo:

Islam er en flertallsreligion, basert på kommuniteter, på gruppen, ikke individer.

Muslimene i Europa sier: ja, vi vil la oss integrere, men som kommuniteter, som gruppe, ikke som individer. Vi vil utvikle parallellsamfunn og det må dere akseptere for hva det er.

Men de muslimske samfunn I Europa er fragmenterte – det finnes et stort meningsspekter. Den virkelige kampen utkjempes innen islam og blant muslimer. Hvilken vei skal de velge?

Det finnes en voksende skare som sier: «Vi ser fordelen av et sekulært samfunn».

Det er viktig ikke å skyve dem fra seg.