Sakset/Fra hofta

Rémi Brague holder foredrag ved University of Chicago den 19. oktober 2016. Stillbilde: Lumen Christi Institute / YouTube.

Islamismen er islam med hastverk, og islam er en tålmodig, diskré og metodisk islamisme, sa den franske filosofen Rémi Brague til Le Figaro etter terrorangrepet i Notre-Dame-kirken i Nice, der tre mennesker ble drept.

Den treffende formuleringen falt under et intervju der den franske avisen ville drøfte islams rolle i den senere tidens voldshendelser med ham. Men tankene som lå til grunn for den geniale syntesen, hadde Brague allerede meddelt til Famille Chrétienne den 16. oktober – samme dag som Samuel Paty ble bestialsk myrdet utenfor Paris, faktisk bare noen timer før.

Også det kristne franske tidsskriftet etterspurte Bragues analyse av islam og islamisme:

Hva er forskjellen på islam og islamisme?

Det er en reell forskjell mellom islam og islamisme, men min overbevisning er at det handler om en gradsforskjell, og ikke en vesensforskjell. Islamismen er islam tatt til det ytterste, en type islam som resulterer i de ytterste konsekvenser.

Han observerer også en vesensforskjell mellom islam og andre religioner:

Det er en merkelig religion som ansporer sine konvertitter til å drepe sin neste. Hvis man konverterer til buddhismen, kan man bli vegetarianer. Hvis man konverterer til kristendommen, forsøker man å elske sin neste som seg selv, og det er ikke lett … Noen konvertitter til islam mener at man må drepe sin neste på en helt bestemt måte, ved å skjære over strupen på vedkommende.

Den egyptisk-italienske journalisten, forfatteren og politikeren Magdi Allam, som er konvertitt fra islam til kristendommen, fastslo i forbindelse med konversjonen at islam er iboende voldelig. Brague går svært langt i å dele den analysen:

Betyr det at alle muslimer er potensielle terrorister?

Jeg sier åpenbart ikke at alle muslimer er voldelige, heller ikke at islam bare er vold. Likevel sier jeg at islams røtter har alt det som trengs for å rettferdiggjøre voldsbruk. Man kan etterstrebe en slik rettferdiggjørelse, eller man kan la være.

For muslimer som ikke selv rettferdiggjør vold, kan det derimot være dypt problematisk å forholde seg til muslimer som gjør det:

Tenk på dem som i praksis er muslimske autoriteter, som Al-Azhar-moskeen. De var svært plaget av at den islamske staten (IS) bare gjorde ting det fortelles om i biografien til profeten. Krigere som gifter seg med jentebarn på ni år, gjør det samme som profeten gjorde med Aisha. Da IS brente en jordansk pilot levende, rettferdiggjorde de handlingen på denne måten: Det var øye for øye. Han hadde sluppet bomber. Argumentasjonen deres er solid!

Tidsskriftet ber Brague om en kommentar til en fransk katolsk tenkers idé om at islams vold skyldes møtet med Vesten.

Det er mye sant ved den tanken. Desto mer fordi dette møtet er snudd. På 1800-tallet var det Vesten som kom til de muslimske samfunnene på grunn av koloniseringen. I dag er det muslimene som gjør noe sharia-loven normalt forbyr ved sine regler, altså det å slå seg ned frivillig i et land av vantro. På den måten er islam blitt styrket. Muslimene befinner seg i «krigens hus», hvor man ikke er underkastet islam, og der det dermed ikke er fred. I krigens hus er det ikke urimelig at man oppfører seg som en kriger.

I sin store tale om islam i oktober sa Frankrikes president Emmanuel Macron at islam er i krise. Brague er enig i det.

Gjenspeiler denne volden en krise i den muslimske verden?

Det finnes en krise i den muslimske verden, og den skyldes en schizofreni som er flere hundre år gammel. Islam fremstiller seg som den ultimate religionen. «I dag har jeg perfeksjonert religionen deres», sier Allah i Koranen (V, 3). Det hevdes at islam må omslutte jødedommen og kristendommen, komplettere dem, erstatte dem slik en vakt avløser en annen, og heve dem opp på et høyere nivå. Islam er den beste religionen, det beste samfunnet (III, 110).

Dette selvbildet tåler ikke møtet med virkeligheten:

Men de muslimske landene er på sisteplass i verden, og jo nærmere man er deres sentrum, desto verre. Hva ville Saudi-Arabia ha vært uten olje? At islam var den beste religionen, var troverdig da den var i harmoni med kulturens fremskritt. Slik var det en gang. Erobrerne hadde vunnet jackpot, de hadde skaffet seg de intellektuelt og kulturelt mest fruktbare områdene i verden: Egypt, Mesopotamia, Syria. Stedet hvor imperiet ble oppfunnet (Persia), skriftspråket (Mesopotamia), alfabetet (Fønikia). 90 prosent av de lærde på den tiden kom fra regionen.

Siden gikk det gæernt, og skadene er fremdeles ikke utbedret:

Men siden det 11. århundre har religionen og kulturen skilt lag. Den arabisk-muslimske kulturen stivnet. Situasjonen har ikke bedret seg siden den gang. Hvor mange vitenskapelige nobelpriser er vunnet av muslimer? To, og begge vinnerne var utdannet ved Oxford. Hvilke oppfinnelser har den muslimske verden skjenket resten av verden? Det er dette som er så plagsomt. Den som burde være best, er i virkeligheten dårligst i klassen. Dette kan føre til helt og holdent intolerant og voldelig adferd.

Famille Chrétienne vil til kjernen i saken:

Attentater, fatwaer… Hva kan man si om volden i Koranen?

I Koranen finnes det bra og mindre bra saker. Den er smekkfull av selvmotsigelser. Hvis det finnes selvmotsigelser, sier Koranen, så kan de ikke komme fra Allah (IV, 82). Hvordan få dét til å henge sammen? Med teorien for abrogasjon. Senere vers opphever tidligere vers. Hvis to vers inneholder befalinger som motsier hverandre, setter det siste verset det første i parentes. Man må være klar over at siste sure, nummer 9, er den mest krigerske av alle. «Bekjemp dem overalt hvor de finnes uten stans, helt til de underkaster seg og betaler» (IX, 5 og 29). Dette verset opphever tidligere vers, spesielt dem som snakker om fred og toleranse.

Oppfordrer Koranen til vold, eller aksepterer den bare vold?

Det må sies at det finnes vers som gir ordre om vold. Når det står at det er nødvendig å angripe en bestemt person, så betyr det at det må gjøres. Det er mer enn bare å tillate. Men volden er ikke det første problemet. Det store spørsmålet er sannheten. Man må se på historien. Islams begynnelse sammenfaller med en arabisk invasjon gjennomført av krigere.

I henhold til Bragues analyse er ikke islam bare voldelig, men også uforenlig både med demokratiet og prosessen for menneskelig erkjennelse slik vi kjenner dem:

Er det lov å tolke Koranen?

Det finnes hele biblioteker med kommentarer til Koranen, sier muslimene. Men å kommentere betyr ikke å tolke. Det finnes to former for tolkning. Den første er fornuftens. Hva slags hensikt hadde lovgiveren? Siden lovgiveren er et menneske, kan ikke vedkommende se for seg alle slags tilfeller. Hvis en sak som havner for dommeren, resulterer i en alvorlig urett ved å anvende loven, ser dommeren på lovgiverens hensikt i spørsmålet om anvendelsen av loven. Hvis lovgiveren er Allah, som vet alt, forandrer det også alt. Hvis han sier «ta på slør», så betyr det «ta på slør». Og der har vi den andre tolkningsformen, altså den bokstavelige. Hva er et slør? Er det langt eller kort, gjennomsiktig eller ugjennomsiktig? Man forsøker ikke å ta steget fra lovens bokstav til lovens ånd.

Er islam kompatibel med demokratiet? I den muslimske verden, sier De, gjelder «tanken om at den eneste legitime lovgiveren til syvende og sist er Allah, og at ingen menneskelig lov kan gå imot hans bud». Hvordan skiller dette seg fra kristendommen?

Forskjellen består i at Gud taler gjennom samvittigheten og ikke gjennom en bok. For kristendommen har Guds ord gjort seg til kjød, altså til menneske. Gud er inkarnert. I islam har Allahs ord gjort seg til bok. Det som er avgjørende for oss kristne, er Jesu liv, død og oppstandelse. Dette gir mening til hans ord. Det han er, altså Guds sønn, og det han gjør, å dø for oss, kaster lys over alt som blir sagt. Guds ord er ikke en kommando, det er en modell. Det er ikke et juridisk prinsipp som i islam. For middelalderens arabiske filosofer finnes det forskjellige former for styresett: styre av seg selv, styre av familien – økonomi på gresk – og styret av byen, politikken. Politikken er bare en del av kunsten å styre, og den er i sin helhet underlagt Allahs lov. Demokratiet er en form for organisering av livet i byen. I et islamsk demokrati vil alle lovgivere styres i sitt indre av plikten til å respektere Allahs lov. Man kan ikke lage en lovbestemmelse som er i strid med en eller annen form for gjeldende sharia. Man er kanskje en lovgiver, men bundet av helt bestemte betingelser. I et kristent demokrati er ikke lovgiverne underkastet Guds lov, men snarere sin samvittighet.

Den som avfeier all religion som like irrasjonell, er ute av stand til å se at den kristne tenkningen ligger til grunn for vår egen sivilisasjon, mens islams miserable erstatning for tenkning er en trussel mot den. Like blåst i hodet er den som trykker all religion i en eller annen vassen eller tilsynelatende pasifistisk form til sitt bryst fordi alle religioner har hatt noe fint å si.

Dessverre er begge disse tankestrømningene til stede i fullt monn i et Frankrike som virkelig er ille ute, slik vi også ser i Norge. Men samtidig er noen av Frankrikes skarpeste tenkere fullt i stand til å se tvers igjennom det.

Den dagen folk flest i Frankrike måtte forstå islam like godt som Rémi Brague, ville landet allerede være reddet. Men inntil videre er det altså stort sett kun franske katolikker som får med seg denne filosofens mest nådeløse analyser av islam. De kristne i Frankrike er en gruppe som i praksis er usynlig, men likevel utgjør et slags grunnfjell i landet. Det er kanskje den åndskraften i Frankrike islam frykter mest.

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!

 

Støtt Document – ingen andre gir deg denne informasjonen

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: