Kommentar

Etterhvert som avkristningen skrider frem, vil selv innfødte ha vanskeligheter med å forstå kristne kjernebegreper som synd. Det sier dem ikke noe. De mangler den dypere forståelsen. Dermed vil døren til kildene til vår kultur lukkes. De blir som fremmede. Caravaggio: Den angrende Magdalena (ca 1597)

Skadelige elementer i religioner bør kritiseres – uten å henfalle til hets, skriver Lars Gule i torsdagens Klassekampen, og det bør vi alle være enige om. Mer problematisk er det når Lars Gule hevder at religionskritikk er vurderinger basert på fakta, rasjonell basert argumentasjon, nyanseringer og etterrettelighet, og når han deretter hevder at alle monoteistiske religioner, både islam, kristendom og jødedom, er totalitære. Gule mener nemlig at alle religioner hvor en Gud skal bestemme alt, dvs. har regler for alle sider av menneskelivet, er totalitære religioner, men at utgangspunktet for kritikken bør være hvordan den totalitære teologien tolkes og praktiseres.

Det er ikke vanskelig å være enig i at religionskritikk må være basert på fakta. Utfordringen blir når vi ikke kan være enig om hva som er fakta. Det er nemlig vanskelig å se hvordan selv islam er totalitær i tradisjonell forstand. Det har vist seg langt lettere å leve som kristen eller jøde i muslimske land enn i stater som styres etter totalitær marxisme. Dette betyr ikke at muslimske samfunn er preget av klassisk toleranse overfor ikke-muslimer, men vi kan ikke si at historien har vist at muslimske samfunn krevde at alle innbyggere skal konvertere til islam, slik Stalin krevde at alle borgere av Sovjetunionen skulle tro på Marx.

Samtidig er ikke islam en ideologisk doktrine med forklaring og løsninger på alle samfunnets problemer. Det er interessant nok en selvmotsigelse å koble islam opp mot politiske ideologier ettersom politiske ideologier er menneskeskapte tankebygninger, tankebygninger som forutsetter menneskets selvstendighet. Marxismens tro på kapitalismens uunngåelige sammenbrudd skjer for eksempel innenfor et rent materialistisk univers hvor tanken om Guds nærvær avvises. I islam betones Allahs allmakt i en grad som er ukjent i både kristendom og jødedom, og under en slik allmakt er det ikke fruktbart å drøfte islam som en politisk bevegelse.

Islam og politikk i vestlig forstand er derfor uforenlige størrelser ettersom vår politiske verden forutsetter en annen forståelse av mennesket og Gud enn den vi finner i islam, og det er her vi bør begynne når vi skal kritisere religioner. En slik kritikk vil nemlig ikke henfalle til hets og trakassering, snarere tvert imot.

Det er derfor ikke reglene som avgjør om en religion inspirerer til vold og undertrykkelse, men hvordan den troende forstår seg selv, sin gud og sin relasjon overfor guddommen. Her skiller islam, jødedom og kristendom seg fra hverandre. Den avgjørende forskjellen på islam, jødedom og kristendom, er at muslimer ser på seg selv som et herrefolk, et redskap i Allahs uforutsigbare a-moralske vilje, og to historier, en fra dagens Tsjetsjenia og en annen fra 1800-tallets Ottomanske rike, viser dette tydelig.

BBC-dokumentaren Tsjetsjenias stjålne bruder, gir et grunnlag for å forstå hvordan muslimer forstår livet under en allmektig gud.  Den viser hvordan islams fatalisme med påfølgende moralsk relativisme preger dagliglivet i muslimske kulturer. Dokumentaren tar opp et fenomen som for de fleste av oss oppleves absurd, men som er blitt vanlig i mange sentral-asiatiske land, nemlig at menn kidnapper den kvinnen de vil gifte seg med.

Journalisten bak dokumentaren klarte å få den lokale imamen i tale om problemet, og han var tydelig på at bruderov er galt ifølge sharia. Men, og her er utfordringen som mennesker fra Vesten så sjeldent forstår: et forbud i sharia trenger ikke bety så mye, den islamske fatalismen betyr mer.

Da journalisten spurte om hva som skjedde dersom jenta ikke ville gifte seg, svarte imamen at klanen til jenta ville gi henne bort allikevel.

«Men det er jo livet hennes,» svarte journalisten, hvorpå imamen så på henne og sa: «Selvsagt, men det er forutbestemt av Den allmektige.»

En historie fra Det ottomanske riket på 1800 – tallet, viser hvordan muslimer oppfatter seg selv overfor andre. Historikeren Eugene Rogan skriver i boka Araberne, historien om det arabiske folk om hva som fant sted da Tyrkia ble tvunget av Europa og Russland til å likebehandle rikets innbyggere:

Problemet for de ottomanske makthaverne var å få tilslutning fra det muslimske flertallet for prinsippet om likebehandling mellom ulike trosretninger. Koranen trekker et skarpt skille mellom islam og de to andre monoteistiske religionene, og dette skillet var nedfelt i islamsk lov. Skulle det ottomanske riket gå bort fra dette skillet, ville det etter mange troendes syn være i strid med Guds skrifter og Guds lov (….) Å motsi Koranen var å motsi Gud, og ikke uventet utløste dekretet sterke reaksjoner blant bokstavtro muslimer da det ble lest opp i imperiets byer. En ottomansk dommer i Damaskus skrev i dagboken sin i 1856: «Dekretet som gir kristne full likestilling, ble lest opp i retten. Det lover likhet og frihet og andre slike brudd med den evige islamske lov (…) Det var aske over (hodet på) alle muslimer. Vi ber Ham styrke religionen og gjøre muslimene seierrike.»

Gjennomføringen av dette dekretet førte til opprør i blant annet Libanon og Syria. De kristne endret atferd som følge av tyrkernes lovendringer, de anerkjente ikke lenger muslimenes tradisjonelle privilegier og begynte å gå med de samme fargene og klærne som tidligere hadde vært forbeholdt muslimer. Som USAs visekonsul i Damaskus, Mikhayil Mishaqa, skrev: «Da imperiet innførte reformer og likestilling for sine innbyggere uansett religiøs tilhørighet, gikk de naive kristne for langt i sin tolkning av likhet og trodde at den lille ikke behøvde å underkaste seg den store og den lave ikke respektere den høye. De trodde faktisk at beskjedne kristne var like gode som fornemme muslimer.» Dette førte til at tusenvis av kristne ble massakrert i Libanon i Syria. I Damaskus ble i 1860 over 5.000 kristne drept og om lag 400 kvinner bortført og voldtatt. Mer enn 1500 hus lå i ruiner, alle butikkene som var eid av kristne var blitt plyndret. Kirker, skoler og klostre ble ødelagt og utsatt for en vandalisme i en orgie av vold, en vold uten sidestykke i byens nyere historie.

La oss for all del drive religionskritikk, men glem reglene. Det viktigste vi må se på, er hvem vi tror på, og hva mennesket blir i sin relasjon til sin herre. Islam er ikke totalitær i vanlig forstand, den er ikke en politisk bevegelse, men skaper et samfunn der mennesket blant annet må avvise klassisk menneskeverd, moralske absolutter og fri vilje og skaper dermed en kultur diametral forskjellig fra Vestens idealer. Det er hva vi bør diskutere og kritisere.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.