Kommentar

Constantin Schreiber har et imponerende rulleblad: Han lærte arabisk som tenåriing i Syria og arbeider nå for ARD. Han sitter midt i smørøyet, har kvalifikasjonene og tilhører sentrale medier. Det gjør det vanskelig å avvise ham. Se bio på wikipedia.org.

I denne ukens Dag og Tid kan vi lese om den tyske journalisten Constantin Schreibers vei fra å være et idol til å bli et hatobjekt. Etter migrasjonskrisen i 2015 ble han selve symbolet på tysk åpenhet med tanke på den velkomsten migranter fikk. Heltestatusen varte helt fram til han foretok undersøkende journalistikk med tanke på hva som ble forkynt i de tyske moskeene. Avsløringene av hva tyske imamer forkynner, gjorde Constantin Schreiber til en farlig opposisjonell.

Reaksjonen fra tyske journalister og akademia gjaldt nemlig ikke det som ble avslørt, men den som avslørte. Constantin Schreiber ble anklaget for å levere argumenter til slike en ikke bør levere argumenter til.

Det er interessant hvor vanskelig det er for dagens liberale å diskutere islam med utgangspunkt i islam selv. De krever vi skal diskutere islam ut fra egne forventninger til verdens religioner, selv om funnene viser at de tar feil.

Dette er et tema vi ikke blir ferdige med, og selv om vi står i fare for å gjenta oss selv, må vi våge å peke på den åndelige dimensjon, når det er det åndelige som blir diskutert. For det er ganske utrolig at når temaet er religion, krever våre motstandere at vi skal ta et materielt utgangspunkt. De må selvfølgelig få lov til å hevde at ånd ikke er relevant, men vi vil ikke få en skikkelig forståelse av islam og andre religioner før det blir legitimt å drøfte dem med utgangspunkt i deres vesen, dvs ut fra et åndelig perspektiv og dermed på deres egne premisser.

Utfordringen er at samfunnet har bestemt seg for at «det gode» er en fellesnevner for all religiøs tenkning. «Islam og kristendom har kjærligheten felles», som biskop Erling Pettersen en gang sa. Spørsmålet man ikke vil ta tak i, er hvordan islam kan ha et moralsk fundament når deres guddom ikke ønsker å la seg begrense av noe som helst. Når Constantin Schreiber forteller at tyske imamer forkynner at demokrati er i strid med islam, at muslimer ikke må inngå vennskap med kristne og for øvrig hetser både jøder, armenere og jesidier, må vi prøve å forstå hvorfor, ikke stemple budbringeren som ekstremismens talerør.  Islam er en åndelig størrelse, men hans kritikere får seg ikke til å spørre hvilken ånd det er som får dens tilhengere til å dyrke et ubegrenset hat mot meningsmotstandere eller fedre til å drepe sine døtre.

Vi er så indoktrinert at vi tror at våre forestillinger om moral, menneskeverd og frie vilje ikke har noe med åndelige spørsmål å gjøre, og det kan bli vår bane.

Det er nemlig ikke slik at muslimer avviser Vestens demokrati og levesett på grunn av dårlige erfaringer eller andre mulige årsaker. Selv Napoleon fikk passet påskrevet da han prøvde å innføre liberale ideer i Egypt på slutten av 1700-tallet. Han ble kontant avvist som løgner da han overfor egyptiske muslimske lærde erklærte at «alle mennesker er like for Gud».

Islam er en religion, som selv om den i sitt ytre kan ligne på kristendommen, er dens diametrale motsetning, og det handler om tre grunnleggende forhold.

For det første har ikke islam en absolutt moral. Etikken er ikke forankret i Allahs vesen, men i hans vilje. Ettersom Allah, på grunn av sin absolutte allmakt må kunne gjøre hva som helst, kan han ikke la seg begrense av det vi i vår kristne kultur forstår som hellig kjærlighet.

For det andre oppfatter islam ideen om menneskets frie vilje som svært problematisk da dette postulatet blir et angrep på forståelsen av Allahs absolutte allmakt.

For det tredje, og som en konsekvens av det foregående, forstår muslimer seg selv og sin historie som et resultat av Allahs allmektige vilje. Det hele leder til en fatalisme og mangel på rasjonalitet vi i Vesten ikke makter å forstå, og det av den enkle grunn at vi ikke klarer å dekode muslimers utsagn på grunn av vår åndelige ørkenvandring.

Med tanke på ovenstående er det ikke annet å forvente enn at muslimer avviser den kulturen de møter i Vesten. Det handler ikke om vond vilje, men er et resultat av en tro som fratar den troende enhver mulighet til å ta ansvar og kontroll over egne liv og samfunn, en avvisning som blir tydeligere jo nærmere troens kjerne du kommer.

Kristendommen forutsetter rasjonelle mennesker med en fri vilje, islam gjør det motsatte. Constantin Schreibers funn i tyske moskeer bekrefter hva muslimer tror på; det er en naturlig konsekvens av deres tro å avvise vår kultur.

Hvem er da de egentlige ekstremistene? De som tar andres tro på alvor, eller de som tolker alt inn i sin egen ideologiske overbygning?

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!