Kommentar

Utsikt fra en kirke i Kedrondalen over til Klippedomen

51Og det skjedde da det led mot tiden da han skulle opptas, da vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å gå dit.

52Han sendte bud foran seg. De dro av sted og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham.  53Men der ville de ikke ta imot ham, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem.  54Da disiplene hans, Jakob og Johannes, så det, sa de: Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde?  55Men han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva ånd dere er av. 56For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de dro til en annen by.

Lukas 9. 51-56

 

I uka som gikk, skrev redaktør i Stefanusalliansen, Johannes Morken, at muslimer er skremt av IS, av brutaliteten til den islamske staten som ikke kjente noen grenser. Han skriver videre at IS har endret hvordan mange muslimer oppfatter islam, også inne i Syria, og at i land som Libanon, som har hatt imot mange flyktninger, ser vi hvordan mange med muslimsk bakgrunn har fått nok av islam, at mange blir ateister og at andre oppsøker kirker der noen konverterer.

Spørsmålet er hva som er sann islam, og om vi i praksis støtter voldsteologien til muslimske ekstremister ved å  hevde at IS er islams sanne ansikt, slik mange gjør i Vesten.

Argumentasjonen får nye dimensjoner med tanke på vedtaket til KrFU om å si ja til lærere som ønsker å bruke niqab i den offentlige skolen. KrFU ønsker nemlig å inkludere alle.

Det er ingen enkel oppgave å beskrive hva som er en religions sanne ansikt. Som kristen er det avgjørende å forstå gudsbildet og hvordan de troende forstår seg selv i møte med sin Gud.

Islam introduserer oss for en gud som er ganske så forskjellig fra den vi er vokst opp med under kristendommen, men det er liten vilje i offentligheten til å prøve å forstå hvem muslimer faktisk bøyer seg for. Hva tror de på, de som kan rope at «Allah er stor», når bombene lander på deres fiender? Eller når kvinner må pakke seg inn i en niqab for å kunne bevege seg ut blant folk, i en stadig redsel for å krenke mannens ære.

Det er åpenbart at volden til IS ikke er islams eneste sanne ansikt. Historiene fra gjestfriheten i mange muslimske kulturer stadfester det, men samtidig møter vi en uoverkommelig utfordring; denne volden, som både IS og niqab representerer, er også en del av islam, og dermed en del av dens sanne ansikt.

KrFUs vedtak innebærer derfor paradoksalt nok en aksept og bekreftelse av islams voldelige ansikt, samtidig som vedtaket har den konsekvensen at samfunnet mister evnen til å opprettholde den inkluderende evnen KrFU ønsker det skal ha. Islams a-moral kolliderer nemlig med kristendommens absolutte moral. Et samfunn som er bygget på en kristen forståelse av mennesket kan derfor ikke inkludere en tro som ikke kjenner noen grenser for vold og undertrykkelse.

Det hele blir da et spørsmål om hvordan vi skal møte muslimer som lider under en tro som ikke gir dem fremtid og håp. For selv om IS og niqab ikke representerer islams eneste ansikt, har ikke islam basis i en gudsforståelse som gir dem et redskap til å stå opp mot den volden IS og niqab representerer. Når mange sier at selv muslimer blir skremt av IS, for å redusere vår frykt for islam, er det riktigere å si at muslimer frykter sin gud på en helt annen måte enn kristne frykter sin. Kristnes frykt for Gud handler om en dyp respekt for hans allmakt og hellighet, samtidig som Guds vilje til å ofre seg selv for oss, hans grenseløse kjærlighet, skaper en relasjon som er bygget på noe helt annet enn den muslimer opplever i sin tro. Kristne elsker sin Gud fordi han elsket oss først, et budskap islam ikke kan gi.

Vesten må våge å si at muslimer har grunn til å frykte sin gud, at IS og niqab er en konsekvens av en gud som ikke kjenner noen grenser. At det å ødelegge er en del av hans vesen, at frelsen er det kun kristendommens Gud som kan tilby. Muslimer er troende mennesker, skal vi løse de utfordringene vi står overfor, må vi søke løsningen i den troen som gir dem det de faktisk søker etter.